Tuesday, January 22, 2002

Kom ut Imamer!

Imamene må komme ut i det offentlige rom og debattere forholdet mellom menn og kvinner. DEN MAROKKANSKE forskeren Fatima Mernissi er en muslimsk, global feminist som virkelig har studert kildene til islamske tradisjoner. Hun slår fast at hele seksualitetens vesen ble angrepet som syndig i kristendommen. Islam erkjente, ifølge Massimi, disse følelsene, men likevel ble kvinnen angrepet som symbolet på ødeleggelse og uorden. 
Hun hevder at den opprinnelige islam krevde fullstendig likestilling mellom kjønnene, sosialt, økonomisk, politisk og juridisk. Allah likestiller menn og kvinner, men Muhammed bøyde seg for mannseliten i sin tid.
Siden har det mannlige patriarkatets tolkning av Koranen begrenset kvinnenes rettigheter betraktelig, og et kjønnsapartheid er blitt opprettet. 
Versene i Koranen der kvinnene er likestilt overfor Gud, men ikke overfor loven, er tolket av menn som ønsket kontroll over kvinnen. Dette budskapet kommer ikke fra Gud, hevder Fernissi.
Derfor er det enhver muslimsk kvinnes religiøse plikt å gjøre opprør mot dette.
DET ER IKKE uten årsak at religiøse fundamentalister i Algerie banket opp, voldtok og drepte enslige muslimske kvinner en stund tilbake. En anklage fra imamen under fredagsbønnen om at de var prostituerte, var nok til at mobben gikk amok og behandlet disse kvinnene som søppel. At denne sjåvinismen i sine mange former raskt kan rette seg mot en hvilken som helst muslimsk oppvokst kvinne som uttrykker livsglede, har mange erfart. 
Selv om jeg ikke bekjenner meg til noen religion, erklærte jeg i Dagbladet for tre år siden at islam trenger en muslimsk kvinnelig revolusjon. Dette er ikke en kontroversiell ønsketenkning, men en idé som er i ferd med å vokse fram over hele verden. Muslimske kvinner kan ikke oppnå likestilling uten å stille spørsmål til det religiøse systemet og utøvelsen, uansett om det er i Kabul eller på Grünerløkka. Og det er her utviklingen har stagnert. Istedenfor å gå i dialog med dem som stiller spørsmålene, velger det muslimske fellesskap ennå å fortie kritikk. Hvis vi ikke gjør noe konstruktivt med dette, er veien ikke så altfor lang fra den daglige kjønnsforakt til æresdrap, terrorisme og Taliban.
Ingen muslimsk kvinne bør glemme at terroristen Muhammed Atta ikke ønsket kvinner i sin begravelse, eller måten kvinner ble skildret på i hans avskjedsbrev.
Argumentet om at kvinner ikke ønsker likestilling og lever et fullverdig liv innenfor religionen, holder ikke mål. De som fødes inn i religionen og som ønsker å leve sitt liv annerledes, mister nemlig ved dette sine menneskerettigheter.
Og her er vi ved det grunnleggende poenget: De som trekker inn menneskerettigheter i dialogen, klarer sjelden å nå fram til dem som bare forholder seg til menneskets plikter overfor Gud.
Å LESE OM KVINNER med slør, med høy utdannelse og jobb, smilende mens de venter lykkelig på en muslimsk ektemann, er hyggelig nok. Men slike glansbilder utfordrer ikke årsakene til de hendelsene vi har opplevd den siste tida. Slike artikler har ingen annen funksjon enn å vise at muslimer ikke er farlige og at muslimske kvinner ikke er undertrykte, slik også norske ukeblader gjør fra tid til annen. Hvor er systemkritikken mot den kulturen som har tillatt at svært mange av menneskerettighetene brytes i forhold til unge mennesker, og at mannssjåvinismen snarere er regelen enn unntaket i de mange immigrantmiljøer over hele Europa?
At forskeren Massimi er kontroversiell, er hevet over enhver tvil. Hennes bøker ligger neppe på nattbordet til de norske imamer. Fra å mene at islam er grunnleggende uforenlig med feministiske ideer, har hun nå gått over til å spille på sine meningsmotstanderes banehalvdel. Så la oss gjøre det her i Norge også! Imamene bør likevel komme ut av sitt selvpålagte moské-isolat, og ta en debatt om kvinnenes stilling i full offentlighet. Så lenge de besitter så mye visdom, bør denne visdommen brynes mot det samfunnet disse imamenes læregutter og -jenter skal leve i.
DET FINNES I DAG ingen dialog mellom kjønnene, iallfall ikke i offentlig sammenheng. Imamene gikk derimot i tog og demonstrerte mot vold etter gjengdrapet på Tøyen. Så lenge de kan vise sine holdninger offentlig på den måten, bør de også komme fram og delta i debatten om kvinnenes stilling. Og ta med seg konene, døtrene og barna. Dette er viktigere enn noensinne. Det hjelper nemlig ikke å debattere alene i sitt eget forum. I et moderne demokrati må debatten foregå på en felles arena, og slik kan imamene også bidra til at offentligheten får et mer nyansert bilde av muslimene i Norge.
Når legen Zahid Mukhtar, som talsmann for Islamsk Råd, sitter i «Holmgang» og blamerer seg for 80 000 seere ved å benekte at det finnes æresdrap, bør mer solide folk komme på banen. At han deretter ber om midler til å kjempe mot de problemene han først benekter fins, gjør tragikomedien fullkommen. La oss få de lærde på banen!