Monday, November 4, 2002

Jeg er en lykkejeger

Ingenting er så sexy som en naken mann som står og tar oppvasken. Ellen Stensrud i LO får fortjent pepper fordi hun stempler alle thailandske kvinner i Norge som fattige, undertrykte importvarer. En varaordfører og lokal LO-leder i Nord-Norge er rasende, etter min mening med full rett.
Bjørn Ove Hersdal har funnet lykken sammen med en vakker thailandsk kvinne, og hvem har rett til å komme med motforestillinger mot det? Er det blitt forbudt å være lykkelig her i landet? Skal vi nå få LO-pamper gående rundt og kikke inn i stuevinduene til folk for å se om ekteskapet kan godkjennes etter gjeldende tariff? I så fall burde noen ta seg en tur til Youngstorget og smelle kraftig med dørene.
JEG HAR SELV FALT for fristelsen til å hoppe over hundre års kvinnekamp. Jeg kapret en norsk mann som kan lage mat og vaske huset og er seksuelt tilgjengelig døgnet rundt når det måtte passe meg. Jeg har vært en lykkejeger, og jeg er stolt av det.

Ferdig dresserte norske menn er en fryd for kvinnen. Og dere norske syttitallsfeminister får søren ikke sitte der og furte.
Lykken er å finne en fortumlet, men ferdig dressert norsk mann. Fant dere ikke det, bad luck for you. Men det betyr selvsagt ikke at norske menn og thailandske eller filippinske damer skal finne seg i hva som helst. Det er trist å se mannfolk som blir piska rundt av en misforstått feminist med license-to-bjeffe, og det er like sørgelig å se en thailandsk eller filippinsk ungpike som har giftet seg med en sur, gammel norsk bygdegubbe som ikke fortjener henne. Poenget er at folk flest er så pakka med fordommer at de tror at absolutt alle norske menn som gifter seg med utenlandske kvinner, gjør det fordi de ikke har draget på vanlig måte. Sånn er det selvsagt noen ganger, men ofte er det helt annerledes.
VARAORDFØREREN har da også forelsket seg på foreskrevet vis.

Vi snakker her om helt normale, livsglade mennesker som blir glad i hverandre. Dette varmer et innvandret fornorsket retrohjerte som mitt, og de siste dagers ordkrig er starten på en debatt som må komme.
Det er en viktig debatt. For det disse norske mennene gjør, har minoriteter i Norge gjort i årevis. Når de ikke er nok integrert til at det er naturlig å finne en partner i landet de flytter til, inngår de arrangerte ekteskap (som i Norge tidligere ble kalt fornuftsekteskap), og som vi vet finnes det også en rekke tvangsekteskap. Debatten om dette vil blusse opp igjen, men dessverre ikke før det oppstår enda en tragisk sak i mediene med fortvilte ungdommer involvert. Det er det som må til, dessverre. Men riktig befriende vil det aldri kunne bli før asiatiske damer tar ordet i den offentlige debatten, uansett hvor gebrokkent det måtte være. Thailandske kvinner som er gift med norske menn lever daglig med mistenkeliggjøring av sin kjærlighet. Folk blir stoppet på gaten av idioter som spør mannen hvor han har kjøpt den damen og hva hun kostet. Sånne folk bør egentlig få et kjevle i huet.

Utnyttingen av såkalte «postordrebruder» eksisterer, ja. Det skremte en norsk kvinnelig ukebladjournalist å besøke Thailand og se norske menn som med rasistisk og sjåvinistisk verdensbilde plyndrer sjelen til en svært ung generasjon fattige mennesker. Disse mennene er reinspikka drittstøvler, og en del av dem henter bruder fra utlandet og fortsetter djevelskapen sin her hjemme.

ELLEN STENSRUD HAR RETT i at dette er et problem, men derfra til å påstå at absolutt alle disse kvinnene er viljeløse, fattige og undertrykte, er en temmelig drøy overdrivelse. Alle skjønner at det i Norge finnes folk som komikeren Otto Jespersens karikerte trønderbonde, som behandler sine utenlandske ektefeller som horedukker, mishandler dem og i det hele tatt er ufyselige eksemplarer av menneskeheten.
Det er her det virkelige menneskelige perspektivet så sårt trengs. For frigjøringskampen kan ikke være forbeholdt etnisk norske kvinner, slik venstresidas mest tradisjonelle akademikere har blitt kritisert for. Og det nytter heller ikke å sette restriksjoner på valg av livspartnere.

Men det vi derimot kan og bør gjøre, er å rette søkelyset mot dem det gjelder, og gi dem mikrofonene.
BLANDEDE EKTESKAP har ikke gode kår i Norge i dag, selv om det juridiske er på plass. Norske menn har rett til å finne kjærligheten hos russiske, thailandske, pakistanske og kreolske kvinner. På samme måte som norske kvinner finner seg flotte arabiske, afrikanske eller svenske mannfolk. Men det blir ikke skikkelig likestilling før alle damer setter seg med beina på bordet foran tv-en med sixpack og potetgull, skrur på Tippekampen og ber hybelkaninene dra til helvete.