Wednesday, September 17, 2008

Vi kalte ham Baba

Kjenner du noen i Israel? Hvor lenge skal du være her? Hva heter din farfar? Etter mitt livs rareste avhør, rister politimannen på hodet, smiler og ber meg gå ut i avhørsrommet igjen.
- HVA HETER farfaren din?
Jeg husker ikke hva morfaren min heter engang. For ikke å snakke om bestemødrene. Jeg rødmer, slikt noe bør man jo vite.

- Eh... jeg husker ikke. Vet ikke.

Har aldri visst det egentlig, tenker jeg, før jeg får det spørsmålet som skal gjenta seg til det parodiske de fire neste timene.

- Hva er hensikten med ditt besøk til Israel?

Jeg står ved passkontrollen i Ben Gurion flyplass utenfor Tel Aviv.

- Hollywood, svarer jeg litt perpleks. - Jeg mener honeymoon, jeg mener just vacation.

Herregud, tenk å bli så stotrete? Jeg skal besøke kjæresten riktignok, men det er jo ikke honeymoon.

Damen ser på det røde norske passet mitt. Hvor er Karachi? Det står i passet at jeg er født der. Jo, det vet jeg svaret på. Pakistan!

- Hva er hensikten med ditt besøk? spør hun igjen.

- Ferie, svarer jeg.

Jeg var forberedt på dette. Jeg har en gripende roman med meg i håndbagasjen og iPod i tilfelle det blir venting. Det ropes høyt på en annen sikkerhetsvakt, og jeg blir hentet ut av køen.

Inne på venterommet sitter det stort sett arabere bortsett fra to blonde mennesker med muslimske navn, får jeg etter hvert vite. Der skulle jeg bli sittende i tre timer. Jeg landet fem om morgenen, så jeg var overtrøtt.

Jeg bestemmer meg for å gå gjennom hele ashtanga yogaprogrammet mitt som er en lykke å gjøre etter lange flyturer, og etterpå lese romanen. De andre irriterte menneskene og sikkerhetsvaktene i venterommet glor rart på meg. Jeg føler meg som Gandhi i fengsel.

Minuttene tikker av gårde. Det ene navnet etter det andre blir ropt opp. Helt til en sikkerhetsvakt med et ironisk smil, sitter og stirrer på passet mitt da jeg blir bedt om å komme inn i rommet og sette meg.

- Hva er hensikten med ditt besøk?

- Ferie.

- Kjenner du noen i Israel? Hvor lenge skal du være her? Hvor i Israel skal du? Hva er hensikten med ditt besøk? Hva lever du av i Norge? Hva heter din farfar? Hva lever kjæresten din av? Hva er hensikten med hans besøkt i Israel? Hvorfor har dere ikke reist sammen? Hva er hensikten med ditt besøk? Er du komiker? Har du noen vitser om oss? Jødene? Hvis jeg googler deg, kommer navnet ditt opp? Hva er hensikten med ditt besøk?

Etter å ha blitt avhørt, mitt livs merkeligste avhør, bare rister politimannen på hodet og smiler og ber meg gå ut i avhørsrommet igjen, der jeg må vente enda en time. Passet mitt er ennå ikke levert tilbake. Jeg fortsetter å lese romanen, prøver å kjøpe noe drikke fra automaten som ikke virker, og blir vitne til at en spinkel og velkledd palestinsk mann ser hjelpeløst på en kvinnelig politikonstabel som sammen med en annen politikvinne diskuterer høylytt at palestineren hverken snakker hebraisk eller engelsk.

Du har ikke lov til å være her, du er palestiner, du må reise tilbake, sier politimannen sint og på sakte og t-y-d-e-l-i-g engelsk. Han skjønner ikke. Politidamen ser seg rundt i rommet og nagler blikket på meg: Snakker du arabisk? Nei, svarer jeg. Det krigerske tonefallet og avhøret av palestineren fortsetter i avhørsrommet en stund til, før de forlater ham. Jeg blir helt sprø av det. Jeg har ikke sett mennesker bli ydmyket på denne måten rett foran øynene mine på lenge.

En time senere blir jeg hentet av en ung mann i hvit skjorte. Han ser ut som en student. Jeg blir behandlet meget høflig, og et nytt avhør settes i gang. Hva er hensikten med ditt besøk? Hva heter farfaren din? Så må jeg underskrive noen papirer og blir igjen bedt om å vente i venterommet.

Etter å ha vært der inne i enda en halvtime er jeg sikker på at jeg bare kommer til å bli der. Nå er det det samme om jeg blir satt på et fly tilbake til Norge, til Karachi eller hvor som helst. Jeg vil sove.

Gandhi? Jeg er i ferd med å bli en Gremlins.

Endelig, en politimann kommer ut med passet mitt og sier: Shabana, you can go.` Yes. Gleden er ubeskrivelig. Jeg løper ut mot bagasjeutleveringen, men blir stoppet igjen. Hva er hensikten med ditt besøk? Enda en politimann stopper meg, de skal gå gjennom bagasjen min. En ny runddans begynner. Før det går enda en halvtime, og jeg slipper ut. Da er jeg ikke et menneske lenger.

Men det slår meg at jeg ikke er sint. De kunne sikkert ha gjort dette avhørssystemet sitt lettere, men dette er et land i krig. De har et helt idiotisk avhørssystem, unødvendig langtekkelig og direkte krenkende, men jeg ble snakket til i et pent tonefall hele veien. Av en eller annen grunn var det viktig, og det som gjorde at jeg holdt masken.

Etter en uke i Tel Aviv, der jeg bader på beachen, blir klippet av muslimske arabiske homser som forteller at dette er et land der melankolien, den liberale måten å leve på, og mye festing, sol, strand og fantastiske matopplevelser går hånd i hånd med krig, politikk og sikkerhetssjekk.

Jeg blir slått av hvor likestilt Tel Aviv oppleves, menneskene er så vakre at man får vondt i øynene av å se på dem, og hvordan hele byen fester og lever et normalt liv, samtidig som de er på vakt. Militærfly og helikoptre flyr konstant over strandpromenaden som i en amerikansk film, og er stadige påminnelser om at dette ikke er et gitt land.

Det gjør inntrykk på meg at individets frihet dyrkes i den lille biten av Israel, Tel Aviv, der kvinner går kledd akkurat som de vil, det vil si nesten helt avkledd, og der de mest populære diskotekene deler ukedagene med homsetirsdager og SM-torsdager. Det er et tilsynelatende superfritt samfunn, der folk kan dyrke seg og sitt på en ganske unik måte i forhold til resten av Midtøsten. Det er et åpent demokrati. Og de betaler en blodpris for det.

På vei ut av landet er det en ny passkontroll. Jeg blir hentet ut av køen igjen. Grunn? Jeg er født i Pakistan. Nye avhør, samme prosedyre: Hva heter din farfar, og hva var hensikten med ditt besøk i Israel?

Vel hjemme prater jeg med min søster som har besøkt et desillusjonert og bombetruet Pakistan. Du ble spurt om farfar? Jeg ble spurt om hva alle mine brødre og søstre het, hva svigerinner og svogere het og hva onkler og tanter het, svarer hun.

Jeg blir stille. Hva er hensikten med å spørre om det? Jeg vet ikke engang hvilken gud jeg tror på, om jeg tror på noen. For meg, impulsstyrt og frihetselskende som jeg er, virker det så fjernt å ha oversikt over tro, slekt og hensikter at det er som å reise til en annen tid der fellesskap blir viktigere enn hva du skal dra kredittkortet ditt over ved neste lønning.

Så husker jeg plutselig hva bestefar het. Vi kalte ham bare Baba. Det universelle navnet på bestefedre