Shabana Rehman Gaarder

Aldri mer fremmed

2012-01-25T05:07:00.000-08:00

Av Shabana Rehman
Samtiden november 2011

Fredag 22. juli tar jeg med meg to 16-åringer til Akersgata. Den ene er nevøen min. Den andre er niesen min. Jeg har tatt dem med på jobben min i P4 Radio for å gi dem en innføring i hvordan journalister jobber. Det er en knapp halvtime før terrorbomben eksploderer noen hundre meter unna. Der og da tenker jeg ikke over fargene på ungdommen, at den ene er mørk, den andre blond. I timen som fulgte, ble jeg veldig var på min nevøs utseende. Min første tanke, etter at vi skjønte at dette var et bombeangrep, var at gutten ikke måtte vise seg ute. Han måtte skjermes. Ikke fra bomben, men fra nordmenn i lynsjestemning.

Det glemte hatet

Etter 22. juli har jeg stadig kommet tilbake til det som var min første innskytelse. Jeg har også skammet meg over at jeg ble redd for egne medborgere, at jeg ikke hadde tillit til dem.

Hva var det som lå bak denne skjermingen av min nevø, tredje generasjon, født i Oslo, på alle måter en helnorsk borger, en som ikke kjenner til noe annet hjem enn dette landet. Hvorfor ble jeg redd for sikkerheten hans, for at han i andres øyne risikerte å bli fritt vilt ved å bli redusert til en potensiell muslim?

Svaret på det siste er sannsynligvis at jeg, til tross for alle reisene rundt omkring i Norge, alle debattene, forestillingene og reaksjonene, på tross av alle de gode erfaringene med å bryte ned barrierer og rokke ved fordommer, har visst at fremmedfrykten fortsatt er der. Uten å tenke over det, har jeg valgt ikke å la det gå inn på meg. I stedet har jeg fokusert på det som er bra, positivt, samlende. Men når det gjaldt som mest, når situasjonen ble dramatisk og tilspisset, så viste det seg likevel at frykten ikke er fargeblind. Jeg visste, jeg kjente det i hele kroppen, at et blindt raseri kunne ramme en av dem jeg er glad i. En av mennene jeg brydde meg om. Selv om han var like liberal, like frigjort og like norsk som en hvilken som helst borger.

Tretti års ensomhet

Tretti års historie i Norge kom opp i meg, det øyeblikket jeg ble redd. Ankomsten til Norge, oppveksten. Fra å være utenfor til å bli en del av samfunnet.

Hva hadde skjedd i løpet av disse årene? Hva visste jeg, hva hadde jeg fortrengt, som fikk meg til å reagere slik?

Jeg husker en episode fra Nordstrand for 25 år siden. Det vi kalte en nynazistisk gjeng hadde, helt umotivert, gått til angrep på en pakistansk guttunge som var i følge med sin norske kamerat. Den pakistanske gutten ble mørbanket mens den norske kameraten hjelpeløst ble vitne til det som skjedde. Da storebroren til gutten fikk vite hva som hadde skjedd, samlet han sine venner og i blindt raseri gikk de løs på den første norske gutten de møtte på sin vei. En uskyldig forbipasserende.

Ni år gammel lekte jeg gjemsel sammen med venninner og gjemte meg i en boligblokk i borettslaget vårt på Holmlia. Plutselig gikk døren til en av leilighetene opp, og en rasende, godt voksen dame kom ut og ropte: «Kom deg ut herifra, din horunge! Skitne svarting!» Episoden gikk selvsagt inn på meg. Jeg ble stående og se henne inn i øynene. Jeg så bare et hardt blikk. Som om hun egentlig ikke så på meg, men så meg likevel.

På denne tiden sirkulerte det en tegning som var blitt puttet i flere postkasser på Holmlia. Det var bildet av en sprikende innvandrerkvinne som det kom ting ut av underlivet på. Det sto skrevet aids i vaginaen hennes, rundt henne var det skrevet en mengde rasistiske ord. Jeg var bare en jentunge. Jeg skjønte ikke rasisme. Denne mobbingen av en kvinne som så ut som en hvilken som helst uskyldig innvandrermor på Holmlia, var ubegripelig. Hun var tegnet med ekstra fæle ansiktstrekk. Senere skulle jeg se likheten mellom nazistenes jødetegninger og akkurat denne tegningen.

15 år gammel opplevde jeg at en guttegjeng kom i min retning på Holmlia. Jeg sto alene på en bussholdeplass, de var 10–15 stykker. Norske gutter, snauklipte. Jeg har aldri, verken før eller siden, møtt en slik gjeng. Derfor var jeg heller ikke redd da de nærmet seg, jeg hadde ingen fordommer som ga meg grunn til å bli urolig overfor en gjeng med hvite gutter. Men så hørte jeg ordene deres. Rasistiske, ubehagelige ord. To av dem åpnet glidelåsen og blottet seg. Noen ropte: ta henne. Pakkisjente. Jeg løp over gaten og rett inn i et hus før de rakk å ta meg igjen. Det satt en gammel dame og strikket i stua si, og hun så like redd ut som meg. Jeg ropte politi og hun pekte på telefonen. Hjertet mitt banket. Jeg husket ikke om jeg hadde låst døra bak meg. Var de på vei inn? Politiet kom og hentet meg. Min neste tanke handlet om hva som ville skje med den de måtte få tak i. De var ute etter å skade noen, og «noen» måtte være en innvandrer. Denne opplevelsen satte dype spor hos meg. På samme måte som mange andre episoder senere, med vold og trakassering fra innvandrergjenger, fordi jeg var jente med pakistansk bakgrunn ute på byen.

Men det har alltid vært farligere å være gutt enn å være jente ute på gata: Det var guttene som var mest utsatt for vold.

Noen år senere, etter episoden på bussholdeplassen, ble Benjamin Hermansen drept i samme bydel. Jeg visste at det ikke var det første flerkulturelle drapet på Holmlia. Før det hadde kvinner med muslimsk bakgrunn mistet livet for ærens skyld. I mine øyne var både drapet på Benjamin og mordet på en høygravid pakistansk jente, som hadde giftet seg av egen vilje noen år tidligere, speilbilder. Man hisser hverandre opp og tar livet av mennesker på grunn av deres kjønn, hudfarge eller tilhørighet. I dette klimaet var jeg verken norsk eller pakistansk, jeg hadde sett fremmedhat i flere leire. Dette satt i ryggmargen min da jeg reagerte som jeg gjorde, tilbake i Akersgaten den 22. juli.

Mens nyhetsbilder fra det bombede Regjeringskvartalet dukket opp, lurte jeg på hvordan og hvor vi skulle evakuere. Etter hvert ble vi ført ned til parkeringshuset, ut mot gaten og videre oppover Ullevålsveien. Ungdommene hadde en avtale om å gå på kino sammen. Jeg ga dem beskjed om å dra hjem. Og bli der. Jeg var opptatt av at han, den mørkhudete nevøen min, ikke skulle være alene. Det måtte være en voksen sammen med ham. Samtidig forsøkte jeg å holde hodet kaldt. Dette er tross alt Norge.

Vendepunktet

«Skyt alt som er svart», skriver en gutt på Facebook-veggen til min manns niese. Du må ta det bort, sier jeg til henne. Hun svarte: «Det skal få stå der så han kan drite seg ut». Da var det akkurat blitt klart hvem gjerningsmannen var.

I de få timene, mellom bomben og identifikasjonen av gjerningsmannen, hørte vi om en eksplosjon av hatreaksjoner på nettet – både mot muslimer og mot nordmenn som støtter et flerkulturelt samfunn. Hvordan ville det ha blitt, om gjerningsmannen hadde vært jihadist?

Umiddelbart førte Breiviks enmannskrig til det motsatte av hva han ønsket. I ukene som fulgte så vi en sterk forbrødring mellom innvandrere og nordmenn. Før vi som flerkulturelt land hadde begynt å gå i hverandres bursdagsfester, bryllup og barnedåp, gikk vi i hverandres begravelser. Før vi rakk å le ordentlig sammen, møttes vi i sorg. De som ble gravlagt, var ikke våre eldre, men neste generasjon.

I sorgen og samholdet var det verken rom eller tid for å stille ubehagelige spørsmål. Men det er nødvendig å dvele ved de to timene – fra bomben gikk av, og fram til gjerningsmannens opprinnelse og motivasjon ble kjent. Det ligger et stort ubehag her. Og vi kan ikke late som om det ikke finnes.

Mann versus kvinne

Ville jeg vært mindre engstelig om det var min mørkhudete niese jeg var ute med, den 22. juli, i stedet for nevøen min? Instinktivt vil jeg svare «ja». Ja, jeg ville tenkt at en muslimsk jente er mindre utsatt for blindt hat og oppdemmet raseri enn en muslimsk gutt eller mann. Kanskje ville jeg bedt en niese med hijab om å ta den av, for sikkerhets skyld. I ettertid har det slått meg, hvor lett vi legger grupper med mennesker for hat, i kjølvannet av politisk, religiøs eller annen uenighet. Den mørkhudete mannen, den muslimske mannen er blitt et slikt hatobjekt fordi vi som samfunn har latt ham forbli en fremmed.

«Den muslimske mannen» blir som oftest presentert som den kriminelle mannen. Fundamentalisten.

Den muslimske mannen jeg kjenner er ikke slik. Han er verken undertrykkende, sint eller patriarkalsk.. Tvert i mot jobber han dobbelt, i hvert fall mye, og har en datter som studerer medisin. Men denne mannen hører vi lite om. De frisynte mennene er også der, som IT-gründere Shahzad Rana, NRK-journalist Atta Ansari, filmregissør Rolf Ulrik Imtiaz, samt Noman Mobashir, Adil Khan, Zahid Ali og Abid Raja, for ikke å snakke om Tommy Sharif, men det er fortsatt et demonisert bilde av den muslimske patriarken som dominerer. I realiteten har den patriarkalske dominansen i de pakistanske og somaliske miljøene i Norge blitt kraftig utfordret de siste årene: De muslimske kvinnene kom inn i politikken, kulturlivet og journalistikken på begynnelsen av 2000-tallet. Den gangen var det riktignok få muslimske kvinner som våget å protestere mot undertrykkende mekanismer, og straffen mot den som brøt ut kunne være brutal. Men mye var i ferd med å endre seg. Oppmerksomheten rundt problemene i innvandrermiljøene handlet like gjerne om et miljø som var i ferd med å åpne seg. Å definere dette som et fastlåst kulturproblem var feil. Nettopp det at flere etter hvert våget å snakke, tenke høyt, og delta i den offentlige debatten, viste til en kultur i endring.

Muslimske kvinners kamp for likestilling har blitt omfavnet og varmt støttet. Både blant dem som har tradisjon for å støtte feminister, og blant dem som liker muslimske menn enda mindre enn de liker vestlige feminister. I slike pietistiske og til tider fremmedfiendtlige kretser ble den muslimske madonnaen idealisert. Hun ble en bekreftelse både på det som var galt med norske rødstrømper og med muslimske menn, på én og samme tid. Den rasistiske støtten må ikke forveksles med den viktige solidariteten fra samvittighetsfulle mennesker som støtter frihetskamp – uansett hvilket kjønn som kjemper den.

I løpet av de siste ti årene er det mye som tyder på at jentene klarer seg bedre enn guttene: De blir tatt inn i varmen. De er flinke på skolen. De tar høyere utdanning.

Det er ille nok at den muslimske mannen blir demonisert i medienes jag etter konflikter. En annen ting er at han faktisk sakker akterut i forhold til utdanning. I så måte har han likhetstrekk med den sinte, hvite mannen – han som klandrer feminiseringen av samfunnet for at han ikke lenger har sin rettmessige plass i samfunnet. Musklene hans er ikke verdt det samme lenger. Hans autoritet som mann forvitrer. For når kunnskap er makt, er denne mannen maktesløs, og de ressurssterke jentene vil neppe ønske å gifte seg med en uutdannet guttunge. Det er en situasjon som minner om norske odelsgutter, de som blir igjen i bygda, mens jentene flytter ut, studerer og blir boende i byen. Allerede nå er ekteskap basert på klassereiser eller økonomiske kontrakter, vanlige. Menn henter koner, mens kvinner i større grad vil søke utdannede menn utenfor klanen eller klassen. En større valgfrihet for kvinner vil presse seg frem. Og den muslimske mannsrollen vil bli ytterligere utfordret.

Islamisme utfordret vestlige muslimer

For ti år siden, etter 11. september, var det ikke bare vestens frykt for muslimer som ble vekket. Mange muslimske ledere ble tvunget til å gå i seg selv. Var det slik at deres forakt for vestlige verdier ga næring til «høyreekstrem» islamisme hos muslimske unge som var ofre for diskriminering og fremmedgjøring i Vesten? Samtidig så vi en tendens til en gryende reaksjonær kulturkonservatisme blant muslimske unge i Vesten. Hijaben ble hentet frem igjen, koranen ble lest på nytt, flere unge søkte sin «sanne» identitet – som en konsekvens av at den islamistiske terrorismen stigmatiserte en ny generasjon muslimer. I Oslo ble storebroren min forsøkt rekruttert til voldelig ekstremisme av to utenlandske imamer som fristet med – nettopp – 72 jomfruer i paradiset. Over hele Europa protesterte muslimer mot voldelig politiske bruken av religion. Men et slikt opprør passet åpenbart ikke inn i medienes historiefortelling eller det politiske paradigmet. Følgelig ble det heller ikke dekket nevneverdig i Europa. Det dokumenterer den britiske rapporten «Victims of intimidation» (2009), utarbeidet av tenketanken «The Center For Social Cohesion». Der refereres det til mange moderate muslimer, også i Norge, som ikke har fått tilstrekkelig støtte fra sine regjeringer i forsøkene på å kritisere misbruket av islam til voldelig ekstremisme. De ble forsøkt fortiet, fordi offentligheten ikke klarte å skille mellom legitim islamkritikk og den islamofobe rasismen. I Storbritannia har eks-jihadisten Maajid Javad blitt et mediefenomen de siste årene, i kraft av å være troende muslim og talsperson mot jihadismen. Han sier det så direkte: «Venstresiden har i alle år vist oss solidaritet i kampen mot rasisme. Nå må vi vise dem solidaritet i kampen mot ekstremisme».

De moderate muslimenes kritikk er helt nødvendig for å stoppe rekruttering til vold og å skape likestilling og åpenhet i stadig mer krysspressede minoritetsmiljøer. Miljøer som har fått sine ofre på grunn av gjengoppgjør, kriminalitet, æresdrap og tvangsekteskap.

For muslimske kvinner har det skjedd en markant utvikling de siste årene. I boken Utilslørt – muslimske råtekster, ti år etter norske Råtekst, ble 19 personlige historier samlet av redaktørene Mahmona Khan og Nazneen Khan-Østrem. På lanseringen under litteraturfestivalen i Lillehammer ble de møtt av et entusiastisk, multietnisk publikum: De var ønsket. Det var også historiene deres. Kvinnene fremsto som individer, og brøt ned andres fordommer samtidig som de fikk justert sine egne oppfatninger.

Samtidig er det verdt å spørre seg om 19 muslimske menn som fortalte sine personlige historier, ville bli møtt med den samme varmen. Etter den sterke polariseringen i den danske debatten rundt Muhammed-karikaturene i Weekendavisen, presenterte de en ny vri for å gjøre noe med den negative stemningen. Et svært oppslag hvor flere titalls gutter som het Muhammed ble samlet i en reportasje, og deres individuelle portretter presentert. Den vanlige dansken fikk mulighet til å bli kjent med dem. Kjent med den vanlige Muhammed i gata.

UDYRET

Vi som har forsøkt å sette multietnisitet på dagsordenen i en årrekke, har hatt blikket på to fronter: den hvite nasjonalsjåvinismen og voldstruslene fra jihadister. Slik jeg ser det, er det mer som forener dem enn som skiller dem. Terroren tvinger oss til å se dyret inn i øynene – det uhyret som har våknet til alle tider, i alle verdenshjørner. Uhyret som ligger latent i menneskesinnet, hvis det blir vekket. Dette dyret kjenner ingen religiøse, kulturelle eller etniske grenser.

Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet. Derfor må vi aldri mer bli sjokkert over at udyret denne gangen våknet hos en blåøyd, blond vestkantgutt. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Hver generasjon må jobbe for å finne ut hva som gir næring til dette dyret.

Samtidig må vi spørre hva som truer den norske mannen i det nye Norge. Hva er det som kan få ham til å trekkes mot vold? Det kan synes som han står i spennet mellom to identiteter. Er han Ola Potet, han som føler at han ikke kan beskytte sin ære, eller er han korsfareren Sigurd Jorsalfar, som gjør det med alle tenkelige og utenkelige midler? Og tilsvarende, for gutter som flørter med politisk islam, er han hærføreren Osama bin Laden eller er han en kuet fremmedgjort slave i et vestlig land? I begge tilfeller må han sparke fra seg. Skal han finne fred med seg selv, må han finne fred i en ny identitet mellom disse ytterpunktene.

«Kunne dette skjedd min bror?», spurte den norske terrorforskeren Laila Bokhari i Samtiden 4.2009, da hun reiste til sitt andre hjemland, Pakistan, for å studere hjemmeavlet terrorisme. Hun ville møte jihadistene, høre deres historier og lese deres manifester i filler. Svaret på spørsmålet ble ja. Det kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendigheter, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet: Kunne det skjedd min bror?

Parallelle liv

Vi var mange som var lettet over at gjerningsmannen viste seg å være norsk. Den lettelsen burde uroe oss mye mer enn den gjør. For hva var det vi fryktet? At udyret i oss ville våkne hvis det var en «fremmed» som sto bak? Det er her vår egentlige sårbarhet ligger. I vår ubevisste og ureflekterte inndeling mellom oss og de andre. De innfødte og de fremmede.

I timene vi fryktet at det var muslimske terrorister som sto bak bomben i regjeringskvartalet, rakk vi å få et lite glimt i hva som kravler under lokket på flere nordmenn enn vi har villet vedkjenne. Alt fra tilsynelatende uskyldige spørsmål som: Hvorfor drepte han ikke bare muslimer da? Til rasistisk hatpropaganda på nettet og flere episoder med trakassering av innvandrere.

Etter appellene og det fargerike fellesskapet vi opplevde i dagene som fulgte, må vi fortsette å stille oss kritisk til det som skaper utrygghet og avstand – enten det er fra jihadister eller høyreekstreme kontra-jihadister.

Hamar elsker Ismail

I dag, etter å ha sett hvordan landet reagerte med så overveldende samhold og kjærlighet mot hatet fra en terrorist, er jeg trygg. Jeg har ingen grunn til å mistro det norske folks evne til å kunne takle en terroraksjon, om den så skulle være utført av islamister. Norske muslimer ville ha arrangert sitt rosetog de også, for å ta avstand fra jihadismens terror, og nordmenn ville ha sluttet seg til. Rasister ville det selvsagt ha vært, det er det alltid. Kanskje ville det også ha vært litt flere enn før. Men det store flertallet ville ha hentet fram det beste i seg. Vi ville fortsatt vært et land med den samme ånd som ungdommene på Utøya, der også muslimer ble drept. Unge muslimske kvinner og menn, samfunnsbyggere, som var i ferd med å bli forbilder og som representerte det generasjonsskiftet Norge trengte.

På minneveggen til norsk-somaliske Ismail Haji Ahmed, danseren fra Hamar, er det i dag mer enn 800 meldinger – og de blir stadig flere, snart tre måneder etter drapene – fra nordmenn med all slags bakgrunn. Den nye generasjonen elsker, savner og roper fortsatt etter ham på Facebook, og spør om han danser videre. I himmelen. «Hamar gråter», skriver de. «Hamar vil ha Ismail tilbake».

Er ikke disse meldingene sterkere vitnesbyrd på hva slags samfunn vi er blitt, enn hele landets nettrasisme til sammen? Ville ikke disse kjærlighetserklæringene fra grenseløse og fargeblinde unge vært der om det var en jihadist som hadde tatt livet av deres gledesspreder. Selvfølgelig ville de det.

Landet styres ikke av rasistene. Dette er et land hvor folk kan si fra. Hvor man kan tale til folks samvittighet og bli lyttet til. Er det en ting erfaringene etter 22. juli kan brukes til, så er det nettopp det.

«Vi kjenner ikke våre naboer. Vi lever parallelle liv». Det var dette som intuitivt dukket opp hos meg da det smalt. Og det var det jeg ville beskytte den unge, norske gutten mot. Han som var født inn i en muslimsk familie og derfor sett på som en fremmed. Jeg har ikke villet tenke at han er en ukjent for norske landsmenn, men i det øyeblikket jeg ikke rakk å tenke – bare reagere – så visste jeg at det var det han plutselig risikerte å bli betraktet som.

Når slike reflekser slår inn, har vi med holdninger å gjøre som vi må være sammen om å kvitte oss med. Og det er det Utøya må bringe videre: At vi aldri mer er fremmede for hverandre.

Merry Christmas

2011-12-22T07:05:00.000-08:00

And for people who don't know:

How Christmas Works

Ja til Julenissen og Vintermarkeringsfest

2011-12-13T10:59:00.000-08:00

Link: Støtter Øren Skole i Drammen som bestemte at i stedet for juleavslutning så har de nå Vintermarkerings-fest/avslutning.
Det at det i tillegg ble nisselue-nekt virker mer som et resultat av svært inkonsekvent tenkning fra staben. Ingen vil vel nekte muslimske barn å stille i finstasen når det er Eid for å ikke støte eller såre kristne eller sekulære? En bedre løsning hadde vært at det ikke var nisselue-plikt, istedetfor nisselue-nekt. For det er det som sårer, at noe så hyggelig som de fleste barn liker og som er tradisjon blir fjernet brutalt på denne måten. Så det at elever og foreldre trosset nisseforbudet var helt riktig foreldreprotest. "Det er jo ikke noe religiøst bak nissen, det burde skolen vite" som en som blir intervjuet i saken sier.

Nå presiserte rektoren at det ble "vintermarkering" ikke pga de fremmedkulturelle men for å ta hensyn til religiøse minoriteter. Selv om nisser, juletrær og lysfeiring er noe alle kan samle seg om, så er ikke tanken om vinteravslutning så galt, vinterfest er et bedre sekulært samlingspunkt for et multireligiøs felleskap. Multikulturalisme i praksis kan også bety at du istedet for å ta ut ungene dine fra
"getto"skolen kjemper for og tror på likestilling i praksis.

I et multireligiøst samfunn er faktisk Vintermarkering enn ganske så tolerant fornyelse av en tradisjon.

Slik Kristen-Julen ble en fornyelse og sammensmeltning med det hedenske Norge, der Juletreet og selve vinterfesten blandet seg med feiringen av Jesu fødsel. Blodig påtvunget riktignok.

Og tanken om såre/støte er også feilspor. Hvis kristne pakistanere hadde følt seg såret over at det ikke ble sunget religøse julesanger, ville det bli mer vektlagt, fordi de er en minoritet, enn at nordmenn blir såret over at juleavslutning blir til Vintermarkering? Hva tenker lærerne om det? Retorikken bør ikke handle om støte/såre, men om å se alle.

I og med at vi også skal feire at et nytt år starter, er det uansett langt bedre å gjøre skoleferien til en ikke-religiøs vintermarkering, enn å sette opp en ferie for hver eneste trosretning i dette landet. Husk at tradisjoner også engang var nyskapninger.

Her har Øren skole gått foran , om enn litt baklengs:-)
Det verste med nissesaken er at barna lærer på helt feil grunnlag om det som "krenker", "sårer" eller "støter" andre . Les også "Unødvendig i toleransens navn" om at det ikke er de fremmedkulturelle som er støtt. Og det hadde uansett vært rart, de fleste innvandrere er jo forelsket i norsk jul:-)

Det diskuteres i allefall heftig rundt dette, fra FB:
Thomas Såheim Julenissen er en blanding av flere tradisjoner. En hedensk skandinavisk tradisjon som dels har med dyrkelse av forfedrene (nissen er grunnleggeren av gården), elementer av før-kristen religion i form av "dyrking" av de underjordiske, en kristen tradisjon med ihukommelse av helgenen Nikolai av Myra (i dagens Tyrkia) som blant annet ga gaver til barn. Kristningen av Nissen kom på 1800-tallet en gang. En dansk dame skal vissnok ha blitt dømt til døden på slutten av 1600-tallet for å ha hatt kontakt med nisser (ble sett på som likt med hekseri og demondyrkelse).

Men nok om sårhet, det ER jo for søren Jul snart! I dag har jeg laget hjemmelagde marsipankuler fordi min svigermor som vi skal feire jul hos, kommer på besøk i morgen. Det ble faktisk utrolig godt, om jeg må si det selv
Men Cupcaken min får du aldri:-)

Her er oppskriften. God Jul

200 gram malte mandler( legg i bløt, skrell og tørk først)
180 gram sukrin
3 spiseskjeer rosevann ( nydelig aroma, får kjøpt hos innv.butikker)
Alt kjøres i en blender og rulles så til kuler

Pynt: etter eget ønske, jeg valgte smeltet appelsinsjokolade, kokosflak

Få svineriet ut av landet

2011-12-03T09:07:00.001-08:00

Kastet meg inn i debatten på dagbladet.no denne lørdagen
Banaz 20 ble kvalt fordi faren ikke likte kjæresten

Et av mine flere innlegg fra nettdebatttråden til saken ovenfor :
En 20 år gammel kvinne er blitt kvalt fordi hun forelsket seg. Dette er dypt tragisk. Og hva er det våre kjære nettdebattanter her gjør? Spyr ut gift mot gruppen denne kvinnen tilhørte og hverandre?
Vi må ha en offentlighet som kan ta opp alvorlige kulturkonflikter, for å skape et samfunn som er levelig og voldsfritt. Hvis vi skal ta opp denne volden, ha offentlige debatter om den, og redde liv, så må det gjøres i tillit til at ikke hatet mot de som tar opp disse tingene og den gruppen de tilhører vokser.
Den tilliten driver dere og tråkker på med deres monomane kakling om anti-islam, få svina ut landet, anti-innvandring, politikerforakt og nordmennforakt. Dette bidrar ikke til noe som helst annet enn fiendtlig negativ klima der troende muslimer føler seg både krenket og kallet til å forsvare sin tro.

Den debatten må dere gjerne ta, jeg støtter en åpen og usensurert debatt med religions og kulturkritikk, men tenk en gang til, dette handler om vold. For dere diskuterer ikke løsninger som kan redde liv. Flere av dere fokuserer kun på hvorfor man skal snu ryggen til egne medborgere og dermes også deres egen samtid. Som er multietnisk. Flere av innleggene her er selv en del av det multietniske samfunn som ikke fungerer og dere har valgt det selv. Skjønner dere? Dere velger det på samme måte som de som velger å ikke la sine barn leve sitt eget liv fritt og uavhengig. Flere av dere speiler kun disse menneskenes forakt mot de andre.

Forestill dere et barn som leser denne nettdebatten. Hva tror du det tenker?

For det første: denne saken handler om at unge mennesker som ønsker å leve i frihet og ønsker å leve i harmoni med sine medmennesker uansett rase, kjønn, bakgrunn, blir slaktet ned for en større sak. En større "ære". Om drapsmennene henter sin næring fra kultur, religion, patriarkatet, eller hatideologier make no difference. De gjør det. De gjennomfører drapene. Og dette kan ikke fortsette, ikke i Vesten og heller ikke i resten av verden.
Dere deler dere inn i 2: De som svarer med ”få svineriet ut av landet” når en jente ligger drept foran
dere, og de som sier: hjelp mennesker i livsfare. Hva kan vi gjøre?
Den siste gruppen er de som vil få verden videre. Her er en multietnisk, partipolitisk uavhengig organisasjon i Norge som gjør noe med det: http://limnett.no/
Støtt dem hvis dere virkelig er ekte patrioter og ikke hatefulle nettnisser.
Vi skal ha opplyste kritiske debatter om hva som gjør at vold skjer, enten det er religiøst begrunnet, kulturelt eller hva som helst. Men volden, den kan dukke opp overalt. og nå er den rettet mot unge mennesker som søker frihet.

http://www.seif.no og mange flere ønsker å gjøre noe med denne problematikken i Norge. Det er ikke slik at problemene vokser fordi det blir belyst. Det er nå de blir forsøkt løst og stoppet.
Det er unger som er født og vokser opp i vårt multietniske demokrati i alle farger fra alle trosbakgrunner. Det er så enkelt. Det er ingen vei tilbake. Det er dem som rammes når dere skriver: få svineriet ut av landet.
Jeg støtter dere i at vi må få svineriet vekk. Hvis vi kan definere svineri som den volden som nå rammer disse unge frihetssøkende menneskene. Hjelp til å få svineriet vekk, Ikke til helvete, ikke til ”der pakket kommet fra” men vekk fra oss. Menneskene. Ikke del dette inn i innvandrere og nordmenn. Den dere tror er deres fiende kan være deres livredder. Hudfarger stopper oss ikke der. Svineriet vi burde snakke om er holdningene, rasismen, kvinne og frihetshatet. Og det er en stor forskjell på å kalle mennesker ”svineriet” og det å kalle forferdelige voldsmekanismer for svineri.
Den forskjellen må dere begynne å ta hensyn til, hvis ikke blir dere bare
skygger som danser på gravene til ofrene. For å si det rett ut.
Shabana

Her kan du følge hele diskusjonstråden
Les også:
I de beste familier

Fordi de fortjener det

2011-11-22T11:10:00.001-08:00

For første gang i mitt liv har jeg meldt inn en sak til PFU.

Dagsnytt 18 debatt med Dagbladets nyhetsredaktør om denne saken (22 min inn i sendingen)
Klassekampen Leder : Presseetikk

Under tittelen "Hannibal Gadafis private festbilder", inviterer dagbladet.no oss til å se Gadafi-sønnen Hannibals ville festliv, narkotika og damer. Men på det første bildet i serien ser vi hverken Hannibal, "kvinner" eller luksus. Vi ser flere bilder av hans avkledde kone, som med baken i været i sengen poserer for sin ektemann.
Et karakterdrap
Aline, 29 år, er fremstilt som et ondt kvinnemenneske. Karakterdrapet er vel gjennomført. Uansett hvilken rolle hun spilte i dette korrupte torturregimet, er hun et menneske, og opptrer ikke annerledes på disse bildene enn en hvilken som helst norsk kvinne fra middelklassen i festlig sammenheng. Hvordan hadde vi reagert om det uten samtykke ble trykket pikante privatbilder fra ektesengen til norske kvinner, fordi de tilfeldigvis lever med en korrupt, mektig nordmann? Norske medier opptrer ofte som om personvernet og vernet om privatlivets fred avtar proporsjonalt med geografisk avstand.
Ironisk nok blir vi i samme sak opplyst om at Aline er blitt sterkt mishandlet av ektemannen, videre siteres tjenestepiken på at Aline er psykisk ustabil. Ifølge Vær varsom-plakaten skal pressen gi ekstra vern til mennesker som har lidd overlast eller er sårbare. Ved å publisere bilder av denne kvinnen, uten hennes samtykke, der hun sitter på do, spriker i bikinitrusen i en privat hage, eller viser frem underlivet sitt for sin ektemann i sengen, signaliserer vi at mediene kan bli en forlengelse av opprørernes skjending og krenking av menneskeverdet.
Ren underholdning
Karakterdrapet og fotoskjendingen av Aline var tydeligvis greit, mens voldtekten av despoten Gadafi er det ikke skrevet ett ord om. Er Aline også offer for ulik behandling av mann og kvinne?
Unngår vi kritikk av opprørernes brudd på menneskerettigheter ved å snu oss vekk når menn blir mishandlet, mens despotens kvinner bare er ren underholdning og fritt vilt?
Internasjonal presse har, I motsetning til norsk presse, i detalj omtalt voldtekten av Muammar Gadafi, der en av opprørerne penetrerer ham med en pinne før han blir skutt og drept.
New York-baserte Human Rights Watch har advart mot en "trend med drap, tortur og misbruk" I Libya, etter at 53 mennesker, angivelig Gadafi-lojale folk, ble funnet drept på et hotell i Tripoli. Trolig er de blitt utsatt for tortur og bestialitet. Norge har hjulpet opprørerne til makten, og vår presse bør derfor følge situasjonen i Libya med haukeblikk. Eller er det nettopp slikt vi ikke vil vite om våre allierte?
Hvis det er slik at publiseringen av de private bildene av Aline er "greit" fordi "hele verden har trykt disse bildene" eller for å demonstrere "Gadafi-familiens luksusliv", da synes jeg man skal si det rett ut: At i norsk presse 2011 er krenking av despotens kvinner tillatt. De er fritt vilt. Fordi de fortjener det.

STILLEROM TIL BØNN I OSLOSKOLER

2011-11-22T11:05:00.001-08:00

P4 SvartHvitt : samtalen med jødiske Berit Reisel som jobber som psykolog.
Har den jødiske minoritetsidentitetens erfaringer noe viktig å melde om integrering til den muslimske gruppeidentiteten i dagens Norge?
På Ulsrud VDG Skole demonstrerte en gruppe muslimske elever for å få eget stillerom. Hva gjør de galt? Og hva er en kulturdekoder?

Last ned hele samtalen her til Itunes eller hør direkte på nett:
Programmet 19 november med Berit Reisel P4

Til Shabana fra en "sinna muslimsk jente"

2011-08-21T12:15:00.001-07:00

Hei,
jeg husker jeg sendte deg en e-post for over ti år siden. Jeg var sinna. Hatet deg fordi du var en "dårlig" jente, dårlig rollemodell og jeg ville at du skulle pelle deg vekk fra det offentlige.
Du sendte meg e-post tilbake, hvor du fortalte pent hva du kjempet for. At kvinner skulle bli likestilt i det pakistanske miljø.
Ti år senere, og ti års erfaring rikere.
Jeg er ikke den samme idag. Da gikk jeg med hijab, religiøs overbevist om at du skulle til helvete. Idag er jeg kvinne som kjemper min stille kamp for å få de samme rettighetene som menn i vår kultur. Det du snakket omd en gang. Det var så lett å skylde på deg.
Jeg har en familie som forskjellsbehandler gutter og jenter. Jeg vil ikke gifte meg, og de skammer seg. Jeg vil fokusere på karriere, tjene penger, bli selvstendig næringsdrivende, kjøpe båt og seile rundt i hele verden. De ler av meg. - du er ingen gutt. - problembarn, bare gift deg så vi slipper å høre dritt fra folk. De vil tro at ingen vil spørre om hånden sin. - du er bare et ludder som er hjernevakset av nordmenn. - tror du at du er gutt? jenter skal være hjemme og skape familie.

Jeg ville ikke dette, fryktet denne tiden. Men de gir meg ingen andre muligheter: Jeg kommer til å skape det jeg ønsker og dra ut av dette landet. Så jeg slipper så få dritt fra dem og andre i miljøet. Slipper å se dem. I mellomtiden får jeg late som ingenting og bite i det sure eplet.

Dra langt herfra og aldri snu meg tilbake...

S.

Veena Malik showed the Pakistani public that it is possible to speak one’s mind, without fearing the Islamists

2011-04-04T13:48:00.001-07:00

The past years more than 500 teachers were killed; innumerable dancers, musicians, artists, and homosexuals have been persecuted and lynched. Aftershocks of the Taliban quake continue to roll through Pakistan and have given the country an international reputation of being the most dangerous and unstable country in the world. “We are at war; there is no external enemy. The enemy is within, he is us”, said the politician Sherry Rehman recently. She is one of three Pakistani politicians opposing the blasphemy laws, and the only one still alive.

Under the covers
Against this backdrop Pakistani press, politicians, Islamic clerics and intellectuals were watching YouTube clips from Big Boss, the Indian version of Big Brother. The famously beautiful Pakistani actress, Veena Malik, was invited on the set. And this is what the audience got to see:

Veena lightly dressed. Veena flirting. Veena appearing cozy with Indian actor. Veena getting under the covers with him. Veena dancing sexy dance, showing a naked stomach while the Indian guy is watching.

Pakistani media takes to the air and show the scenes over and over again. The journalists must do their job: to show what this woman is doing to the enemy’s men. This is humiliating for Pakistan, no? It is shameless, isn’t it? Shouldn’t we prohibit Pakistani entertainers going across to India to work?

A Pakistani TV-talk show, Front Line, runs debate; starring Veena and a Muslim cleric it took only a nanosecond to recruit. He employs the righteous task of publicly humiliating the woman. She ought to be ashamed, admit her immorality, and ask her nation forgiveness and mercy!

Crystal clear sharpness
But – to everyone’s great surprise – laymen and clergymen alike, Ms. Malik answers strikes crystal clear. Veena Malik, the Big Boss Bimbo, spoke like a goddess. With glistening eyes and her hair down she spoke as if being the incarnation of a force that no patriarchy or any insults could control or hold back.

She spoke not only on behalf of herself but also for millions of offended Pakistanis, the mortified, and the murdered. She spoke with such sharpness that the sound of her words cut through the ether, out onto the Internet, hanging as an astronomic explosion in the universe. It remains hanging there, as an echo of the Pakistani children and young people, crying out for a better future.

Pakistani minorities, the transsexuals among them, were the first to embrace her, while others were bitching about her going to India in the first place. People were dancing in the streets and musicians were dedicating new songs to her, satirists wrote parodies and intellectuals came forward criticizing the Express News TV Channel for having deliberately put an artist’s life in danger by having a religious fanatic condemn her on prime time TV.

A victorious gladiator
Wrote one young Pakistani columnist: “Veena Malik was thrown into the arena for entertainment and turned out, against all expectations, a gladiator.” That is why she is so important.

This is what happened: In a society where nobody, no matter the sense or logic of their argument, dared speak back to a Muslim cleric, because their words were always the whole truth; their words were always the last words; in a society where one after another: politician, teacher, lawyer and artist, have given their lives; in this society Veena Malik answers:

“You have been looking at me, my naked arms and my dress. You are concerned with whom Veena has been making out with? Should you not be engaged in the real tragedies of our country – what your profession have been doing for years? There are Islamic clerics who rape the children they teach in their mosques, while poverty is raping our nations dignity, while thousands of women are killed for the sake of honor, while Muslims kill Muslims in the name of Islam. Why am I more important to you than all these other matters?”

The mufti has another go: “Would you watch the Big Boss and your interaction there together with your father and your brother?”

Veena cut him short: “It is precisely with such questions that Pakistani women have been controlled and violated at all times. We are not negligible dolls for you to play with. We are adult women and proud Muslims.”

Undressed
The mufti appeared a prehistoric paper doll, undressed and spurious. A hypocritical bully hiding behind wholly texts of which he is the sole interpreter.

United Nations human rights chief, Navi Pillay, has commented that Pakistan is poisoned by extremism and urged the country to reform its blasphemy laws.

The Veena Malik story showed the Pakistani public that it is possible to speak one’s blunt mind, without being a polite puppet fearing the blasphemy law around Islamists. A few brave politicians do speak up. But they cannot do it without help from the press. And the press could not do it without a reality show.

Video of Veena Malik with english subtitles

Ski Dag

2011-02-27T05:56:00.000-08:00

Mørkt og iskald luft. Det er et 50 meter snøbelagt heng foran meg. Jeg titter ned over kanten, det glimter i isflakene som er hakket opp av dem som fôr ned før meg. Alene på toppen, med slalåmskiene på, vurderer jeg om jeg virkelig tør dette her.
Jeg har øvd i mindre bakker i over ett år. På bunnen står tre mennesker og roper opp til meg i gråmørket. “Du klarer det! Stol på deg selv!” Én av dem er professor ved Norges idrettshøgskole og min ski-mentor.

Slik lærte jeg hva mot er
Jeg strammer beinmusklene og magen, griper godt tak rund stavene, kjenner at jeg har lyst til – om ikke å skrike – så i alle fall å komme med et lite pip. Men jeg tillater ingen skrekkbilder å komme opp og kaster meg utfor. Tar store, skarpe u-svinger. Lårmusklene brenner, og for hver sving kommer jeg lenger og lenger nedover henget.
Det er isete enkelte steder, men skiene tar tak bare jeg holder tunga rett i munnen og rumpa lavt nok. Som å sitte på en stol. Som å sitte på do. Enda lavere. Jeg ser bunnen komme nærmere. Gleden over mestring slår frykten.
Jeg klarte det! Jeg får ”high five”, klem og jubelrop ved ankomst. Ingenting annet i livet har lært meg noe så grunnleggende om mot og mestring, om det å stole på egne krefter, som akkurat denne opplevelsen.
Ett år tidligere kunne jeg knapt balansere på ski, ikke gå rett fram engang uten å miste kontrollen. En klodrian. Som 18-åring klarte jeg noe som jeg ikke hadde fått oppleve, om ikke forholdene var lagt til rette for det. Unikt og livskraftig.

Ski? Står du på ski?
En av de bra sidene ved å være ungdomsopprører og komme skikkelig skjevt ut, er at selv om man blir plassert på et ikke alltid så hyggelig ungdomshjem, så er det et norsk ungdomshjem. Det betyr institusjonalisert oppdragelse. Og norsk institusjonalisert oppdragelse, det handlet om å dra på skitur i vinterferien og i påskeferien, det.
På 1980-tallet, hjemme på Holmlia i Oslo, gjorde vi jo aldri det. Der så vi Bollywood-filmer eller lekte ute i skogene. Bygget hytte, klatret, kastet vannballonger, akte og bygde snømenn. Vi lekte med dukker, hoppet paradis og ble introdusert for kurdiske, indiske, spanske og thailandske barneleker og eventyr som vi utforsket lenge etter at de norske barna hadde spist kveldsmat, gjort lekser og lagt seg.
Men ski? Det var noe eksotisk som de norske drev med. De som hadde søndagsmiddag og familieråd. De som hadde innetid og som ble brunere i påskeferien. Derfor gjorde de fleste av mine flerkulturelle venner bare store øyne og trodde jeg tullet da jeg fortalte hva vi drev med på fritida.
– Ski? Står du på ski? På en vanlig onsdagskveld? Tryvann? Hvor er det? Næh! Det er ikke sant, sa de. Uten å smile.
Spesielt synd for gutta, for de hadde elsket det. Og hatt godt av det. Mange av dem har slitt med en fremmedgjorthet som det ennå ikke er blitt satt ordentlig ord på. Men det var ingen der som kunne organisere slike turer for dem. Ingen voksne som introduserte skikulturen for dem. De har gått glipp av noe like essensielt som bading i Rio, shopping i New York, filmproduksjon i Hollywood, meditasjon i Tibet eller kamelvandring i Rajastan. Å gå på ski er en del av kulturen. En del av livsstilen.

Snarveien til Norge er på snø
På ungdomshjemmet aksepterte jeg tilbudet om å bli med i et forskningsprosjekt: ”Idrett som sosialiseringsfaktor for ungdom i risikogruppa.” Det var gjennom dette prosjektet vi fikk skitrenere i OL- klassen. Folk som ikke bare lærte oss å stå på ski, men som hadde som prosjekt å få oss til å gjøre det bedre enn bare bra.
Da jeg sa ja til å være med, ante jeg ikke at jeg i løpet av det kommende året skulle få bli kjent med Norge gjennom det å stå på ski. Jeg ante ikke hvilke panoramautsikter, turkis-rosa solnedganger og magekriblende stolheiser som ventet på meg.
Jeg lærte hva godt og dårlig skiføre er, hvordan smøre skia mine, hvordan kle seg for en kald vinterdag på fjellet eller bare slappe av med brettspill foran peisen med gode venner etter en lang dag i bakken. Ski er ikke bare to planker på beina. Skiturer er naturopplevelse. Det er vinteropplevelse. Det er noe av det ”norskeste” jeg vet om.
Jada, jeg vet at man står på ski i kjøpesentre i Dubai, i Nord-Pakistan og i Iran. Men ski pluss norsk natur, ski og norsk vinter er noe helt for seg selv. Og jeg kunne, som store deler av innvandrerbefolkningen, ha vært lykkelig uvitende om disse praktopplevelsene. Men slik skulle det ikke gå.
Jeg blir fortsatt imponert når jeg ser småtasser som knapt har lært å gå komme surfende ned en barnebakke på ski. Det er som om det er det naturligste i verden å gjøre for et menneske.

Skidag for alle – uansett ustyr
Første gang jeg prøvde å stå på ski, var på barneskolen. På skidagen. Jeg tilhørte jo de barna på skolen som ikke hadde ski. De pakistanske barna. Om det var en pakistansk unge som hadde ski, så betød det at foreldrene hadde gjort et kvantesprang i integreringen. Intet mindre.
Min sporty lærer lot selvsagt ikke det være noen hindring. Fritidsutstyr er dyrt. Ikke alle har råd til det. En innsamlingsaksjon ble satt i gang, og fra kjellere og loft ble det funnet fram gamle støvler, ski og staver. Ingenting passet sammen, men skitt au! Det viktigste var å komme seg ut, å stå på ski. Alle skulle på skidag. Alle måtte på skidag.
Kakao, vafler, kvikklunsj, appelsin. Og vi trasket. Det var tungt, og jeg mistet stavene mine hele tiden. Jeg fikk nemlig staver som håndreimene var slitt av på. Det hindret meg absolutt ikke i å prøve, selv om det var slitsomt at de fleste andre kunne dette så mye bedre enn jeg.

Glem statsborgertest. På ski med deg!
Da jeg ble invitert til å skrive denne spalten, ble jeg spurt om jeg også kunne skrive noe om nordmenns skigalskap. Nå må jeg innrømme at jeg er litt skigal selv. Såpass at jeg foreslår at Norge burde ha en egen skiminister. Eller et skiråd.
Jeg er redd for at skiturer er i ferd med å bli utrydningstruet i Norge, med tanke på alle som har flyttet hit fra varmere land og aldri har fått noen ski-introduksjon. De går glipp av så mye i et land der vinteren kler flere måneder enn sommeren.
Glem kravet om statsborgertest og det å erklære lojalitet til kongeriket for nye landsmenn. Obligatorisk norskkurs bør kombineres med ski-seminar. Lojaliteten kommer av seg selv med framveksten av den naturlige tilhørigheten som gror fram der mennesket møter natur. Ski er en date med snøen som ingen andre framkomstmidler kan gi deg.
Rikets skiråd kan godt lansere en nasjonal skidag. For alle voksne. Lån ut ski til dem som ikke har. Jeg er ikke for at folk skal påtvinges kulturelle opplevelser. Men her vil jeg gjøre et unntak. Tving alle ut på ski! For til syvende og sist er det ikke kulturen, men været som bestemmer i dette landet.

2011 Impression

2011-01-01T15:13:00.001-08:00

At JFK , ordering m food at the first cafe in US with Ipad menu. So 2011

TICKET SALE OPEN CALL 866.468.7619 OR TICKETWEB.COM

2010-07-23T07:32:00.000-07:00

Spalte fra 2005 om Ayan Hirsi Ali

2010-05-18T12:06:00.000-07:00

Dagbladet brenner
Dagbladet - 26.11.2005 - Side: 04 - Del: 1

Forfatter: Shabana Rehman -

Ja, det var Islam som drepte Theo Van Gogh
JEG KAN FORSTÅ at de religiøse massene anser all religionskritikk som skruppelløse sekulære kapitalistiske menneskers angrep på etikk og god moral. Men jeg forstår ikke at Dagbladet henfaller til det samme språket som disse massene bygger sine misforståelser på. Europa brenner, og du Dagbladet hva gjør du? Henter ved eller vann?

Islam påbyr dødsstraff for mennesker som krenker eller kritiserer Islam. Det gjorde Theo Van Gogh. Han ble drept. Ironisk nok greier Dagbladet i samme slengen å håne Koranen, på årsdagen til drapet, ved å hevde at det ikke var Islam som drepte Theo. Han fornærmet jo Koranen ved blant annet å skrive koransitater på en pisket, naken kvinnerygg. Hva er grunnen til at så mange velger å spytte på graven til Theo Van Gogh, en provokatør, ifølge mange en dust av en kunstner, og er kritikkløse til drapsmannens iskalde ytringer om islam som påbød ham å drepe?

Men det onde, forkledd som rasisme, nazisme og religiøs fundamentalisme har herjet i Europa før og latt bror drepe bror, nabo drepe nabo, menn drepe kvinner og foreldre drepe barn. Nå skjer det igjen, og Dagbladet klarer ikke engang å se at ulven har på seg halalfåreklær. Isteden blir dere med på leken som en annen Rødhette, smiler blåøyd og slår fast, ulven er da ikke så farlig. Islams møte med ytringsfriheten er farlig, og det har altfor mange måttet bøte med livet for. SÅ LA OSS NÅ starte med hva som i hvert fall er sikkert hvis Islam hadde fått bestemme på Dagbladets morgenmøter: Marie Simonsen, denne frekke ugifte barnløse umoralske kvinnen, kunne med nød få beholde jobben hvis hun dekket til ansiktet sitt og holdt seg til reinholdsavdelingen. Skikkelige gifte kvinner med anstendig utdannelse kunne fortsette i egne avdelinger for kvinner, med det forbehold at de ikke skrev, tenkte eller ytret noe som ikke støter noen på noe som helst måte. Hva har vel kvinner å gjøre i ei avis som trykker usladdede bilder av kvinnerumper? Spark dem. Mennene, de vantro, de måtte enten konvertere, eller i toleransens navn fått lov til å fortsette hvis de ikke skrev noe som var i strid med Koranen. Sexannonser, ledere, tv-, bok-, filmanmeldelser, måtte gått gjennom den religiøse sensuren. Ingen ikke-muslim kunne sitte i sjefredaktørstolen. Og hvert morgenmøte skulle starte med en bønn til Allah, og Muhammed (fred være med han) som er hans profet. For ikke å snakke om Dagbladets prisbelønnede sjeftegner Finn Graff. Han kunne like gjerne pakket tegnesakene og kastet dem på bålet.

FINS IKKE I DET FRIE ord innenfor Islam? Jo - fordi det finnes muslimer, fordi muslimer er mennesker, og fordi menneskenes tanke er fri. Derfor finnes det muslimskfødte, sekulære muslimer, troende og ateister som kjemper for ytringsfrihet. De er først og fremst frie og selvstendig tenkende individer. Men istedenfor å ta dette på alvor, leverer Dagbladet på lederplass en tåkete advarsel om hvordan man bør lese Ayaan Hirsi Alis åpne brev til Theo Van Gogh. Som om Dagbladets egne lesere ikke er i stand til å vurdere hennes brev uten denne advarselen? Som om leserne er en gjeng med potensielle islam-hatere som må lese Ayaan Hirsi Ali med et rødt advarselsmerke stemplet av Dagbladet: ikke islam som drepte Theo. Ikke dømme Islam. Ikke kritisere Islam.

DETTE ER HVA jeg leser i dette: «Europeiske muslimer fortjener ikke opplysende, frigjørende religionskritikk. De fortjener å leve i bakstreversk menneskefiendtlige religiøs mørke. Hilsen oss i Dagbladet som hater kristne moralister, som er for likestilling, som gjerne bretter ut seksuell løssluppenhet, trykker annonser der østeuropeiske traffickingofre kan annonsere kåte drømmer for norske menn pr. telefon. Men i toleransens navn og i ytringsfrihetens navn kaller vi Ayaan Hirsi Ali og debatten hun reiser for viktig'. Men bør vi lytte kritisk til henne, altså.» ER MIN tolkning riktig? Hvis IKKE, kvess pennene og svar. Det er ikke jeg som krever det svaret. Dagbladet må innse at det var en pervertert utgave av islam som drepte Theo Van Gogh. Og den slags Islam har muslimer rett og plikt til å protestere mot.

Hurra for det private

2010-04-21T05:52:00.000-07:00

Stavanger Aftenblad Aftenbladet - 19.04.2010 - Side:
30 - Seksjon: Kultur - Del: B
Forfatter: Elisabeth Bie tekst

TV SHABANAS VALG Norsk dokumentar av Martin Rehman
Gaarder Vist under vignetten «Fakta på lørdag» på NRK1
lørdag kveld. Elisabeth Bie tekst

Personlig er bra, privat er det ikke.
Slik har reglene for god takt og tone og dannelse vært i den
norske medieoffentligheten i årevis. Så kom Karl Ove
Knausgård med sin seksbindsroman «Min kamp» i fjor, og
sa under lanseringen at hans mål med boken var å være
privat, men ikke personlig. Det provoserte. Skikkelig. Men
grenser er allerede flyttet.
Så når NRK-ansatte Martin Rehman Gaarder kommer med
en ekstremt privat hyllest til sin elskede kone Shabana
Rehman Gaarder i beste sendetid, føles det som en vakker
kjærlighetshistorie, og samtidig et unikt og ekte innblikk i
hvordan en av Norges mest kontroversielle
kulturpersonligheter de siste årene egentlig er og har det.
Kjente folk er fulgt med kamera bak scenen før, men ikke inn
i hverdagstraumene og private relasjoner. Unntaket er
realityserier med en klar agenda for å provosere og
underholde. Derfor får dokumentaren det vi definerer som
det «personlige» til å framstå som latterlig. For er ikke det
«personlige», når vi snakker om kjente mennesker, egentlig bare et selvregissert bilde av en person som byr
på seg selv - når og slik det passer ham eller henne?
Og når de har tillatt seg å være private, har det alltid blitt fulgt av den skinnhellige frasen «jeg står fram for å
hjelpe andre i samme situasjon». Det er fordi forakten for det private henger nøye sammen med jantelovens
«du skal ikke tro at du er noe». Du skal ikke tror at ditt privatliv er mer interessant en andres, du skal ikke tro at
noen bryr seg om ditt hverdagsliv.
«Shabanas valg» viser at det hverdagslige og private er mye mer interessant en det såkalt «personlige». Fordi
vi kjenner oss igjen på så mange plan, fordi det er ekte. Selvsagt er også dette redigert og prioritert, men det
føles ekte.
Også at en ektemann lager en hyllest til sin kone gir et unikt innblikk. Det er som om Martin Rehman Gaarder
sier: «Dette er kvinnen jeg elsker. Hun er full av feil og lyter, av og til kan jeg nesten ikke holde ut og leve med
henne. Men slik er jeg også. Jeg elsker henne uansett, og er takknemlig for at hun elsker meg tilbake».
Kan det bli mer romantisk enn det?
©Stavanger Aftenblad

REPRISE NRK 25 APRIL . Les også anmeldelsen på filmnettstedet :Montages

Kvinne og frihetshatere blant ungdommer

2010-04-05T06:33:00.000-07:00

Mens flere unge er på banen og krever sine rettighter og protesterer mot tvang og fundamentalisme, får jeg fortsatt mobbe-eposter fra sinte kvinnehater som slenger ut sine grove personangrep med seksuelt obskøne ord eller trusler. Stort sett havner de i søppelkassen. Selv oppfatter disse seg som gode troende, og overlegne. I virkeligheten er det reinspikka fanatisme og forakt for grunnleggende menneskeretter de dyrker. Hvor kommer deres frustrasjon fra og hvorfor tror de det er helt ok å ikke bare dyrke sitt hat, men å angripe navngitte personer ? Kvinnehatet de representerer er et samfunnsproblem som vokser i Norge, og som blir stadig mer skamløs, ford de ikke engang gidder å skrive anonymt lenger. Heldigivis finnes også motkrefter mot slike holdninger . Denne unge mannen ( se meldingen under) tror tydeligvis det er å være en god muslim å slenge horemeldinger til en voksen gift kvinne under fullt navn er en helt ok handling. Og han inbiller seg at "kafir" dvs hedning er et skjellsord, og det i et fritt samfunn hvor man har rett til å velge sin livsstil. Har skolene sviktet totalt i hva et demokrati er og hvordan det fungerer, eller er dette en ukultur som handler om politisk Islam og volds og hat -aksept? For det er gjennomgående med disse mailene. Det er unge menn- de hengir seg til totalt underkastelse til en tro- og de hater kvinnefrigjøring og likestilling. En og annen kvinne kan også være avsender av slike eposter, og da er det ikke seksuell sjikane men bare ren forakt og trusler som de finner det for godt å formidle. All i God Tro selvsagt:-)
Slikt er ikke ok. Man kan le av det, slette meldingene og gå videre. Men disse holdningene og frekkheten i at de nå går lenger med sine personangrep..hva skal man gjøre med det? Offentliggjøring tror jeg er tingen.

Denne meldingen tikket inn på facebooken min igår: fra facebook profilen, : ISHAQ BIN HAMAD MOHAMMAD
Den er ikke av de verste jeg har mottatt, men at en person kontakter meg under fullt navn skjer ikke like ofte

Between You and Ishaq Bin Hamad Mohammad, studerer eller har studert Thor Heyerdahl vdg skole Larvik.
"Vi skulle hatt mange som bror Mohyeldeen i Norge. Han fortjener en pris pga hans fantastiske uttalelser! Synes egentlig synd på deg. Du vet ikke hva frihet er. Du tror at det å være HORE er den største friheten man kan få, så du gjør alt for å oppføre deg som en.Du skulle ikke hatt rett til å kalle deg muslim, din hykleriske kafira!"

Attention Queens and frogs. En uautorisert blogg fra kvinnepanelets første møtte

2010-02-02T07:13:00.000-08:00

Mandag sparket Kvinnepanelet i gang sitt første møte som varte i 6 timer på Hotel Opera. Hva vi får for det? 330 kr. i timen og gratis lunsj. Til sammen skal vi ha 4 møter frem til sommeren. Det er ikke mye man får gjort på fire møter og særlig ikke når lønna er 1980 kr pr møte. Bare mascaeren min koster det jo ( men den forsterker og forlenger vippene hvis man bruker den over 3 mnd). Vi blir ikke rike av dette, og skattebetalerne blir ikke fattigere. Det synes jeg er en skandale. Jeg gidder ikke å ta imot kjeft for å bruke skattebetalernes penger pga så lite. Da kunne de heller lagt panelmøte til et fancy spa-hotell , hvor hver kvinne fikk sin egen goodie-bag og vi kunne diskutere løsningene på verdensproblemer over en gin tonic, mens vi fikk knadd muskelknutene av underbetalt importert arbeidskraft☺
Hva angår paneler, seminarer og møter er jeg fortsatt fjortis. Its b-o-r-i-n-g.
Men etter å ha skrevet debattinnlegg i 10 år om likestilling og individets frihet så tenkte jeg : why not give this a try.

På slutten av dagen var jeg ikke i tvil om kvinnepanelets importance og behov. Vi måtte jo først gjennom den obligatoriske presentasjonsrunden. Der skulle alle i tillegg si noe om hvorfor de er engasjert i likestilling, og hva de ønsker å få ut av panelarbeidet.
Og fra da forsvant all disconnection til de ukjente stolte kvinnene, den ene amasonen etter den andre åpnet munnen og sang ut. Det var ikke pinlig, det var ikke overflatisk, det var ikke egoistisk slik kvinnesakskvinner stort sett blir hengt ut for å være. Jmf Aftenposten nettdebatt som stinker, regelrett stinker:-) (sick, yack etc) Kjipe mennesker med kjipe holdninger.

Det var sjenerøse og svært samfunnsbevisste kvinner som var to the point klar over strukturer og maktmisbruk. Hvert eneste menneske i dette fullstendig sjarmløse møterommet med vann og kaffe servering i ett hjørne, fortalte en historie, inkludert historien til leder Loveleen Brenna som vitnet om hva vi overhodet ikke skal akseptere i et fritt samfunn. De delte alle et engasjement som hadde et hovedfokus: hvordan gjøre samfunnet vårt til et bedre sted å være i for alle kjønn. Og fullstendig ærlig åpenhet om hva som var riv ruskende gærent, enten det var burka, kvinner som følte seg nødt til å jekke seg ned som damer av hensyn til andre i mannsdominerte arbeidsplasser, eller "felleshøl"-teenagers som ble diskutert.

En av kvinnene som ukentlig mottar drapstrusler sjokkerte når hun fortalte at hun i forrige uke ble slått ned på gaten av en voksen mann og fikk knust brillene sine. I dag gadd ikke politiet å følge henne til kvinnepanelets møte, fordi «hun selv var skyldig i å ha provosert miljøet». Jeg, og tre andre kvinner fulgte henne til taxi etter at dagen var over. Jeg måtte jo le, at kvinnepanelets møte blir avsluttet med at vi og ikke purken må følge en kvinne som er truet for å ha tenkt høyt i dagens Norge, fordi rettsikkerheten hennes ikke blir ivaretatt må være dagens egg. .

Norge har et rimelig bevisstløst forhold til rettsikkerheten til fritenkere. For hver truede fritenker er det tusenvis som holder kjeft. Og hva gjør det med et demokrati?

Jeg er sikker på at flere av historiene om traumer, om diskriminering , om latterligjøring, usynligjøring og utestengning like gjerne kunne ha blitt fortalt av menn. Men noen helt spesielle problemstillinger handlet om at kvinner blir utsatt for det de blir utsatt for fordi de er kvinner. Noe som var ganske oppmuntrende var at flere tok opp situasjonen til kvinner med en annen etnisk bakgrunn enn dem selv. Noe har skjedd på 10 år, folk velger solidaritet fremfor å se på de «fremmede» og godta undertrykking , overgrep eller holdninger man aldri hadde akseptert at en etnisk norsk kvinne ble utsatt for. Den politisk korrektheten i slike spørsmål er borte. Gone. Det har nådd et point of no return. En annen viktig konklusjon var at likelønnsdebatten og andre sentrale likestillingssaker uten vold som fellesnenver, ikke skulle glemmes. Samtidig som mer akutte angrep på kvinnerss liv og helse er og skal være i fremste rekke.
Kvinners egen dobbeltmoral i forhold til å slippe menn til på kvinnedominerte områder ble også nevnt.

Hvis kvinnepanelet skal make a difference så må de fokusere på nettopp hva som virkelig vil forandre og hva det er et sterkt behov for å reagere på. Å være et humant samfunn i konstant utvikling handler om å aldri stoppe å reagere. Og aldri si: du har selv skyld ...og dermed frata overgripere ansvar.

Leder Loveleen Brenna var ambisiøs, dyktig , veldig personlig og proff. Loveleen kan følges på twitter her :
Hun påpekte at vår felles sak, uansett bakgrunn, er å se på alle typer forkvaklede kvinnesyn og sjåvinisme i vårt samfunn som hindrer kvinners valg og bevegelsesfrihet, og diskutere det, fremfor å dele opp i oss og dem. Og fortsette likestillingsdebatten med menn om deres rolle, der flere menn nå er mer på banen enn noensinne tidligere i historien, og ta i mot menns solidaritet. Det gjelder både norske menn og menn som har stått frem i LIM og blant annet tatt opp familievold i æreskulturer. Brødre som banker opp søstre eller familiens menn som kontrollerer og eier kvinnekropper på tradisjonelt må snart bli en del av kvinneopprøret. Mer inngrep i privatliv for større personlig frihet og rettsikkerhet for kvinner og barn. En deltager fortalte også hvor viktig det var at menn viste solidaritet med feminister i Finnmark . Dette var under saken om voksne menn som var med å utvikle en kultur der purunge tenåringsjenter ble oppmuntret til å prostituere seg i bytte mot forbruksvarer. Kvinners solidaritet i mannsaken er selvfølgelig like viktig. Og jeg ser frem til at det også taes opp.

Ingen av oss ønsker å være lonely riders i denne prosessen, og i panelet er vi bare 30 mennesker som skal bidra med forslag til departementsfolka og sparke de i gang. Tvang, hets, trakassering, mobbing, når mennesker velger sin egen livsstil , partner, karriere, skal ikke lenger være noe som usynligjøres og bagatelliseres. Kvinner og barns rettsikkerhet engasjerte alle.

Kvinnepanelet får mulighet til å konkretisere hva som kan gjøres for å gjøre vårt samfunn mer likestilt og at det blir større aksept og rom for at folk velger sine egne liv slik de har rett til, uansett hva tradisjonelle kjønnsroller eller moderne forfall skulle presse dem inn i. Hvis panelet sammen med deres hjelp kommer i mål, er jeg sikker på at dette er noe som vil få både den utskjelte feministstaten Sverige og den mer polariserte, frisinnede og frihetselskende Danmark til å sperre opp øynene og se til oss.

Etter første møte satt i hvertfall jeg igjen med en positiv følelse av at kvinnepanelet har baller, og de har hairy mål! Watch out! Etter hvert skal også guttaboyzzz inviteres inn. Andre superviktige ting som ble sagt under kvinnemøtet var: women, ikke vent til dere blir 95 år med å gi faen. Og Gud er da f.. ikke mann, heller ikke kvinne, men transeksuell:-) . Dermed ble minoritet i minoriteten også et tema. Min hjertesak om å få Sephora til Norge, fikk jeg ikke tatt opp, sorry for det alle beauty-bloggers. Hvis dere fortsetter å våge å blogge og oute idioter på MMS hver gang de klår på dere som om kroppene deres var et felleseie på t-banen eller truer med å voldta dere på gaten, så skal jeg love å ta opp Sephora til Norge NÅ :-)

Ok folkz, har dere klart å lese helt ned hit skal jeg love å blogge mer om forslagene våre fra hvert møte fremover. Andre damer ville fokusert på andre viktige ting , les deres meninger og innlegg også , Kvinnepanelet har selvfølgelig opprettet en facebook gruppe, meld dere gjerne inn der, alle er velkomne til å delta i debatten og bidra med innlegg. Gjerne frogs from mannspanelet også☺ Ønsker du å melde dine innspill anonymt, gjør det i comment-feltet under her.
Neste møte blir 1 mars. Send gjerne inn tanker, reaksjoner, innspill, konstruktiv kritikk. Sletter all bitching så plz dont bother.

PUBLIKUMSREAKSJONER "FOR KONGE OG FEDRELAND"

2009-11-23T08:00:00.000-08:00

TO UKER TIL I OSLO !!!!
November: ons 25/11 kl. 20.30, tors 26/11 kl. 20.30, fre 27/11 kl. 20.30, lør 28/11 kl. 1800
Desember: tors 3/12 kl.20.30, fre 4/12 kl. 20.30, lør 5/12 kl.18.00
Telefon billettbestilling: 81533133 eller 22 34 86 00
nettbestilling: http://www.oslonye.no/spilleplaner/34252.html

Kjære Shabana -
jeg var på førførpremieren på ditt nye show (For Konge & Fedreland, 18. november) & ble så glad & imponert! Det var personlig, morsomt, alvorlig, viktig, rørende, modigt & døds politisk ukorrekt - med andre ord, helt fantastisk :-)
Så at du planlegger turne med showet i 2010 - har du tid, så kom endelig til København, vi trenger fler folk av din kaliber i Danmark og!
Alle gode ønsker fremover fra en danske i Norge,
Thea
---------------------------------------------------------------
Dette er det beste jeg har sett på en teaterscene noen gang! Jeg lo, gråt, og tenkte at dette er dramatikk på sitt beste og at det var fint at de avgåtte demonene kunne brukes til noe. Du var både Nora, Hedda, og Shabana- jeg og min mann følte vi var vitner til ny og viktig samtidsdramatikk.La oss si: dette var SHOW! Takk. Jeg skal se forestillingen minst en gang til og snakke om den til alle.

Karin
----------------------------------------------------------
Kjære Shabana!

Jeg må få takke deg for en utrolig sterk og gripende forestilling. Jeg og mine to venninner visste ikke helt hva som ventet oss, og ble skikkelig tatt på senga.
Vi ventet oss i utgangspunktet humor og selvironi fra en dame vi ikke visste så masse om, men selvsagt hadde hørt om og sett i avisene og på tv flere ganger. Du kommer inn på scenen og vi er bergtatt fra første stund. I det ene øyeblikket holdt jeg på å le meg i hjel, og i det neste øyeblikket klump i halsen.
Det er lenge siden jeg er blitt så berørt, og tårene rant. Sluttscenen var utrolig sterk, og du formidlet alt med varme og respektSå tusen takk for alt du gav oss i går. Vi gikk beriket ut i kvelden, og jeg er så glad for at du finnes og for at du kan dele livet ditt og dine erfaringer med oss. Stå på videre, du gjør en veldig viktig jobb og er viktig for mange kvinner(og menn!) Lykke til med resten av forestillingene.. Jeg skal anbefale den til alle mine venner.

Vennlig hilsen Siri
--------------------------------------------------------------
Hei!
Jeg så forestillingen din sammenn med min 15 år gamle sønn i går - vi ble begge dypt rørt av din åpenhjertige forestilling - TUSEN TUSEN TAKK - KJEMPEBRA!!!!!!
Vi bor på Holmlia og min eksmann og far til min sønn er innvandrer så jeg, som mor ble også ekstra glad og stolt da jeg merket at dette gjorde så godt for sønnen min!!! Vi trenger deg så sårt og du viser vei slik at barn som min sønn blir ekstra stolte av å leve midt imellom to kulturer som begge innehar så uendelig mange gode ting!!

Ta godt vare på deg!!!!

Vennlig hilsen

Barbo

BLÅVEIS- min vei ut av volden

2009-08-17T03:15:00.000-07:00

Kjære lesere

BLÅVEIS er lansert, nå er boka å finne i butikkene og kan også bestilles på nett. Det er sterkt å få de første tilbakemeldinger fra leserne. Er dypt takknemlig, mail meg gjerne på shabana@me.com om dere har noen spørsmål om boken. Jeg har ikke fortalt alt i Blåveis, men har så kortfattet som det lot seg gjøre , fortalt noe om skaden og situasjonen jeg var i , som et bakteppe for helberedelsesprosessen jeg som tidligere voldsoffer måtte gjennom, og helt frem til jeg ble en offentlig stemme. For å ta vare på meg selv og mine kjære, men også for å ikke gjøre Blåveis til offerporno, er boken først og fremst en fortelling om å forlate offerrollen for godt. God lesning.
Her er noen av anmeldelsene:

Aftenposten bokanmeldelse og intervju

Dagsavisen bokanmeldelse

Lørdagsgjest Dagsrevyen 15.08.09

Kronikk i Morgenbladet: Avkledd

NY TID , omtalt av Shazia Sarwar

Intervju i Information, Danmark

Debatt intervju i Deadline, Danmark, 4 september 2009

For standup-fans
NY FORESTILLING : PREMIERE DENNE HØSTEN PÅ OSLO NYE CENTRALTEATRET, BILLETTER HER

Offerjegerens fotsoldat

2009-07-29T03:27:00.000-07:00

Journalist Hege Storhaugs nære venn Nina Jeanette Etnestad føler seg dypt personlig krenket av min kritikk av Storhaug.I Aftenposten 28. juli skjermer hun Storhaug mot kritikk, som et levende skjold, og sier at hvis ikke hun personlig kjenner seg igjen i kritikken, så kan den heller ikke ramme Storhaug. Det er med respekt å melde en gedigen logisk brist. Det Storhaug har gjort mot et knippe vanskeligstilte jenter, betyr ikke at hun ikke kan være heltinne, forlover og en god støtte for deg, som du sier at hun er, Nina Jeanette. Jeg vet hva undertrykking og forfølgelse er. Jeg har kjent det på kroppen, noe du kan lese om i boken min Blåveis som kommer ut i august. Jeg har i tillegg opplevd tøft mediekjør mange ganger. Derfor vet jeg litt om hvordan disse jentene har det, selv om du påstår noe annet på gud vet hvilket grunnlag.Det er imidlertid ikke Etnestads innsats for Human Rights Service eller organisasjonens eksistensgrunnlag som er gjenstand for kritikk i min sak, slik det fremstilles. Min kritikk baserer seg på vitnesbyrd fra dem det faktisk har eller kunne gått riktig galt for i møte med Storhaugs metoder.Jeg kommer fortsatt til å advare unge på flukt fra vold mot å la seg bruke som redskap for andre under sin egen frigjøringsprosess, og råde dem til å gripe mikrofonen selv når de er klare for det. Da får vi versjoner som ikke er farget av en overivrig offerjeger, som fôrer sine fotsoldater med statistikk og blodige bilder for å ruste dem til offerjegerens egen politiske krig.Uansett hvor viktig saken er for Storhaug, skal først og fremst sårene til disse forfulgte menneskene gro. De skal hjelpes frem til trygge og stabile liv, og kjempe for å holde fokus på sin egen fremtid, før de kan hjelpe andre eller gå i fronten for tøffe mediekamper. Det første og det viktigste steget mot helbredelse er å bli trodd. Derfor blir det et dobbelt overgrep mot de jentene som har lidd under Storhaugs regime. Enkelte av disse kildene ønsker i dag å være anonyme, men de varsler om sine negative erfaringer fordi de skjønner de alvorlige konsekvensene det kan ha for andre som følger etter. Det er den norske statens ansvar å stoppe fortsatt rovdrift på ofre, i statsstøttede organisasjoners tjeneste. Ifølge de siste uttalelser fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet kan det se ut til at det ansvaret skal følges opp. Dermed er andres og min kritikk blitt hørt, og debatten avsluttes for min del her.

Tidligere innlegg:
ROVDRIFT PÅ OFRE
STORHAUG FÅR IKKE MIN BEKLAGELSE

De nye martyrer

2009-06-24T03:47:00.000-07:00

DE ROPER PÅ ALLAH, de roper på frihet og de roper på demokrati. Iranerne er i ferd med å vise vei for hele den muslimske verden, når de nå er villige til å bli martyrer.

Ikke martyrer som sprenger seg selv i luften og tar med seg uskyldige kvinner og barn i døden. Ikke martyrer i hat mot USA, ikke martyrer i en krig mot utenlandsk invasjon. Dette er en annen form for martyrdom. Martyrer i frihetens tjeneste for sitt eget folk, sitt eget land.

Det er fortsatt en religiøs folkebevegelse, som så vidt vi vet mangler sterke sekulære krefter, vi vet egentlig ikke hvor demokratisk Iran de vil ha, men de viser et mot som kan åpne dører og føre til starten på store reformer i alle muslimske land der personlig frihet krenkes daglig, med henvisning til om de er «gode» eller «dårlige» muslimer.

Med mindre våre iranske brødre og søstre (måtte Gud forby!) blir ofre for et folkemord eller borgerkrig, kan dette bli den viktigste nasjonale revolusjonen verden har sett på lenge, og kanskje den verden trenger mest akkurat nå.

Javisst trenger iranere verdens støtte, men blir det for tette linker mellom for eksempel USA og demonstrantene, så kan regimet i Iran slå enda hardere ned på dem med beskyldninger om å være proamerikanere. For styrken med denne folkereisningen som har verdens støtte er at den er pro-iransk.

Iranere i Iran kan godt hate USA, de kan godt fortsette å være fantastisk religiøse. Men en ting finner de seg ikke i; at deres egne krenker deres borgerrettigheter som velgere. Dette betaler iranere en svært høy pris for, med hele verden som vitne.

Demonstrantene ropte ikke om hjelp utenfra, men de ba verden vitne. Med fare for eget liv tok de i bruk ny kommunikasjonsteknologi som videomobiler, globale nettsamfunn og blogg, og de store nyhetsorganisasjonenes satsning på folkejournalistikk. De rapporterte og dokumenterte den fortløpende kritiske utviklingen.

Slik ble vi også vitne til drapet på den unge iranske kvinnen Neda, som ble skutt rett i hjertet og blødde ihjel foran demonstrantene. Neda ble demonstrasjonenes martyr. Vi fikk også dokumentert aksjonene til de paramilitære og statens brutale milits Basij. Denne synliggjøringen av hva som skjer kan tross alt ha begrenset regimets voldsbruk.

Eksiliranere har de mest kritiske røstene jeg kjenner når det kommer kritikk av Irans religiøse ledere, korrupte politikere og den eksplosive blandingen av tro og politikk. Som muslimer taler disse friest om nødvendigheten av sekulær demokratisk omveltning i den muslimske verden.

For en dag skulle dette skje. Hvor lenge skal kvinner finne seg i å være annenrangs borgere? Hvor lenge skal voksne mennesker finne seg i at statsansatte løper etter dem med bøter og køller fordi hijaben har løsnet eller de har nytt alkohol, eller hatt sex utenom ekteskapet? Pisking, henging, tortur. Hvor lenge skal voksne mennesker finnes seg i å bli overvåket, forfulgt, miste kontakten med verden og stoppe all naturlig utvikling og kontakt?

Nå ser vi iranske kvinner demonstrere på en måte i hvert fall ingen i min generasjon har vært vitne til. Dette kan også bli en kvinnerevolusjon, hvis kvinnene under opprøret i Iran får den plassen de fortjener. De utgjør 65 prosent av studentene på universitetene, som nå kanskje er de mest representerte i demonstrasjonene. Og nettopp studentene kan være de viktigste drivkreftene i dette historiske opprøret.

Hijaben løsner, offentlig sensur slår sprekker via globale nettsamfunn, menn og kvinner finner sammen.

Det er også kvinnenes protest mot patriarkatet, det er unge moderne iranere som har levd et vestlig liv i sine hjem, de vil ha ytrings-, kles- og trosfrihet.

Den sosialpsykologiske virkningen dette har på muslimer verden over, enten de bor i muslimske land eller i europeiske demokratier, vil være sterk. Religiøse diktaturer, mørkevelder, de som undertrykker og skremmer folk til moralsk oppførsel, light-varianter av Taliban: Tiden er inne for å be dem bøye av.

Iranere viser nå hele verden et stort folkemot. De betaler med blod og liv, det er forferdelig å se deres lidelser, men jeg takker dem for den optimismen de sprer.

Jonas i moskeen

2009-06-13T04:51:00.001-07:00

PÅ 80-TALLET ble min lillebror heldigvis slått kraftig av en imam på koranskolen. Jeg sier heldigvis, fordi episoden var så alvorlig at jeg slapp å gå på koranskole igjen. Aldri mer skulle jeg dekke mitt hode med skaut og få kjeft for å stille kritiske spørsmål. I et miljø der bare litt neglelakk eller det å snakke med eller sitte ved siden av en av motsatt kjønn, var bannlyst.

Utenfor moskeen sto slibrige menn, sultefôret på kontakt med det motsatte kjønn, og kom med frekkheter til småpiker som var oppdratt til å rødme. Hvis en jente fra koranskolen ble sett med en norsk gutt, eller ikledd litt for moderne vestlige klær, var hun fritt vilt for mobbing. Jeg er sjeleglad for at koranskolen aldri var en del av min hverdag. Og jeg takker Allah for at ingen av mine brødre ble hjernevasket til kjønnssegregering og kontroll av søstres ære, noe som er obligatorisk på disse skolene.

Vold som avstraffelse har hatt to svært stygge og internasjonalt oppsiktsvekkende episoder i verden. I Egypt ble en gutt banket til døde av læreren fordi han ikke hadde gjort matteleksa. I India døde en pike fordi hun ble satt i skammekroken ute i stekende sol, med mursteiner på skuldrene og døde av utmattelse. Episodene var så stygge at begge barna i realiteten ble drept av læreren. Debatten i etterkant er sjokkerende, sett fra norsk side, med utspill som: Kanskje vi nå skal diskutere om det er greit med vold i skolen eller ikke?

Det er så vanlig med fysisk avstraffelse av barn også i vår tid, ikke bare på koranskoler, men helt vanlige offentlige skoler, i store deler av verden, at vi ikke må bli sjokkert om det finnes noen imamer i Norge som tør å si at de «ikke helt visste at det var imot norsk lov».

Når barnet ditt får straff på skolen, enten det er privat eller offentlig skole, blir du som forelder også skamfull, hva galt har barnet mitt gjort? Hvorfor har det ikke fulgt opp, hvorfor gjør det ikke som imamen sier? Dette fører til en lojalitetskonflikt, og jeg kan forstå det. Derfor må Barneombudet stå med megafon utenfor hver eneste moskéskole eller skoler med forkjærlighet for fysisk avstraffelse, og si det som de burde ha sagt allerede på 80-tallet: Det er helt forbudt psykisk eller fysisk å straffe barn. Uansett hvor mange blyanter de har glemt hjemme.

Når vold som disiplin i private hjem ikke engang er kommet skikkelig på dagsorden, hvor mange avstraffelser med stokk, pisk og flat hånd tror dere må til før Barneombudet skjønner at «tilsyn» ikke er nok, men at det må holdningsendring og pedagogisk avkledning til?

Jens Bjørneboes Jonas finnes i dag på koranskolene. Han er lidende til stede og taus flere steder i verden. For kritisk tenkning, innsikt og vanskelige spørsmål som det er helt naturlig at barn vil stille i norske koranskoler, om likestilling, om ytringsfrihet og demokrati, besvares ikke i dag med en åpen tilnærming. Det er et mannsvelde, og det er militær disiplin. Ånd, religiøs omsorg og åpenhet blir deg ikke forunt om du er en rebell eller annerledes, som i så mange andre miljøer.

Forskjellen er volden mot barn som faller utenfor, med konsentrasjonsproblemer, og til og med ADHD. I stedet for en skikkelig oppfølging, straffes de som pøbler. I tillegg med en såpass streng seksualmoral som religionen påbyr, kan vi bare ane hvordan det er med tabuet rundt seksuelle overgrep. Barna, som er norske statsborgere, vil som voksne spørre: Hvor lå ansvaret? Flyktninger som har rømt fra voldspraksisen i sine hjemland, vil også spørre: Hva er vitsen med å søke tilflukt i Norge når fundamentalisten sitter og slår dine barn i nabolaget?

Imamene trenger helt sikkert mer enn en enkel innføring i norsk lov. De er jo ikke opptatt av det. De er ansatt for å lære bort det de kan best: Koranen. Derfor blir de bokstavtroende som skremte dådyr når norsk lov og mediefokus rettes mot dem. De har rett og slett ikke sterke nok ressurser til å svare for seg, og pedagogikken de praktiserer er gammeldags, dogmatisk og svært kontroversiell. Foreldre som sender sine barn på koranskoler i stedet for på helt vanlige norske fritidsaktiviteter, snyter sine egne barn for mulighet til å bygge et nettverk, skape tilhørighet og utvikle språket.

Så hva er denne dyrkingen av koranskoler, der gutter og jenter er unaturlig adskilt, der Koranen skal læres med arabisk indoktrinering og ikke på barnas eget språk, der spørsmål knyttet til tro og praksis ikke kan forekomme? Hva gjør dette med barna? Det er bare barn med godt utdannede, godt integrerte og språkmektige foreldre som kan regne med at de kan komme godt ut av koranskolene. Fordi de har en motvekt hjemme. Hvor mange innvandrere på dette stadiet i integreringsprosessen har det?

I stedet for at det blir et lojalitetsspørsmål overfor menigheten, imamen og barna, bør alle imamer i samarbeid med kommunene sørge for at koranskoler er hundre prosent voldsfrie soner til enhver tid. Det er bare i Skandinavia det ikke er lov til å slå barn. Alle andre steder i verden straffer voksne fortsatt små barn fysisk.

Det er så unikt og viktig at Skandinavia har disse lovene, at bare det å si: «Vi fører ikke tilsyn uten at noen er anmeldt og dømt», ikke burde aksepteres. For samtidig som fysisk avstraffelse kommer opp, vil det andre store spørsmålet også komme opp: Hvis imamen ikke får slå, da kan vel heller ikke foreldrene slå? Og da må barnevernet ikke bare inn i moskeene, men også inn der vold praktiseres som disiplin i private hjem.

Og det er der det svikter.

shabana.rehman@aftenposten.no

Vold i vestens resepsjon

2009-05-14T04:20:00.000-07:00

SHABANA REHMAN GAARDER
Aftenposten torsdag 14 mai

INDISKE JENTER i IT-hovedstaden Bangalore blir angrepet av nasjonalsjåvinister, som aksjonerer med vold mot det de kaller illojalitet hos indiske kvinner. Unge kvinner er blitt jagd ut av barer, klærne deres er blitt revet av og mennene de var sammen med er blitt mobbet. Hvordan vil det indiske, sekulære, flerreligiøse demokratiet India angripe denne situasjonen?
Enkelte populistiske indiske politikere har støttet denne lynsjestemningen. I et land der kvinner har ofret alt i troens navn, enten det var å hoppe lojalt på bålet etter sin ektemanns død som «sati», eller det var å akseptere å bli gitt bort til grådige svigerfamilier, som senere ikke tok fem øre for å kaste bensin på svigerdatteren, for så å hente inn ny brud med ny medgift. I et slikt samfunn er det en ufattelig grov fornærmelse mot hele kvinneslekten å bli beskyldt for illojalitet.
Vestens resepsjon.
Outsourcing er blitt århundrets ord i India. Javisst er landet nå kjent som hele Vestens resepsjon. Men de har knyttet verdensøkonomien tettere sammen, og en hel ny generasjon av kvinner som er økonomisk selvstendige er etablert. De er iPhone-tastende jenter, som er smarte og utdannet nok til å designe sine egne applikasjoner, og samtidig administrere internasjonale bedrifter. De har egne kule hjemmesider, de ser opp til sexy lettkledde bollywood- idoler, som skinner på internasjonale røde løpere, og jentene selv er attraktive på arbeidsmarkedet. Frie, oppegående jenter, som selv vil definere hva det betyr å være selvstendig indisk kvinne i 2009.
Det er slike kvinner ekstremistene angriper. Pøbler har funnet nok støtte og mot til å åpenlyst true unge kvinner til å gå tilbake til kinder, küche und kirche.
Utnyttes og foraktes.
Det begås også organisert kriminalitet mot indiske kvinner som søker mot likestilling og liberale liv. De blir systematisk oppsøkt, lurt inn i romanser, utnyttet og brukt. Den naive drømmen om frihet og kjærlighet, den samme drømmen som Bollywood selger som opium til folket, blir deres undergang. Ikke så forskjellig fra det som skjer i Øst-Europa, der de lokkes inn i trafficking. Lignende episoder har skjedd med jenter i flerkulturelle miljøer i Oslo. Liberale kvinner oppsøkes, utnyttes og foraktes.
Hendelsene i Bangalore gir global gjenklang. Offentlig sjikane og lynsjing. Jeg kjenner det igjen fra Oslos gater, da fremmede menn, kun fordi de hadde samme tro eller etnisitet som meg, ga seg selv myndighet til å ta fra meg min bevegelsesfrihet. Senest for et par år siden, i Brooklyn, ble jeg beordret til å kle meg mer «passende» av folk som skjønte hvor navnet mitt stammet fra. Det eneste som hindret disse menneskene fra å behandle meg som deres egen dørmatte, var at jeg oppholdt meg i et fritt land. Jeg var for ung til å reagere på hendelsene i Oslo. Det som skjedde i Brooklyn derimot, reagerte jeg på. Jeg skrev om det.
Folk lever vestlige liv stort sett over hele verden, der de får mulighet til det. I Irans skjulte partystuer, i Pakistans rike overklassehjem. Foran landsbyens eneste TV, brukt som kino. Flyktninger drukner utenfor grensene til Europa, i jakten på et vestlig liv.

GRISEFLAKS

2009-05-07T12:01:00.001-07:00

Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne. Nå hamstrer jeg en hel kartong.
RETT FØR JEG SKAL pakke kofferten til Norge blir jeg rammet av influensalignende symptomer. Etter nylig å ha vært i Mexico, og oppholdt meg i perioder i «Little Mexico» i New York City, der det er blitt registrert flest tilfeller av svineinfluensaen i hele USA, blir jeg bitte litte granne engstelig.
Det er publisert kilometere med informasjon om hvordan nordmenn som skal reise ut av Norge, skal forholde seg til situasjonen. Informasjon om syke som skal reise inn i landet er på mystisk vis ikke like lett tilgjengelig.
Jeg ringer det norske generalkonsulatet; «Det er bare å kontakte fastlegen vår, Mr. Bush» svarer de. De hadde hørt at folk som var syke hadde blitt nektet å gå om bord på fly. Og tanken på å bli satt i karantene på Gardermoen var heller ikke fristende. Mannen min har ingen symptomer, men jeg tvinger han med til legen også. På vei til T-banen, der det ikke eksisterer intimsoner, kun most-inn-i-ribbeina-til-din-medpassasjer-soner, blir jeg ganske urolig, og som om ikke det var nok, kommer det en lettere psykotisk kvinne på banen, snakker inn i en imaginær mobiltelefon, og snyter ut snørr, rett ut i løse luften, skrekk og gru! Folk får panikk, hoder seg for munnen og tar kenguruhopp ut av T-banen. Jeg fantaserer om at jeg på legekontoret vil bli tatt imot av mennesker med munnbind som ikke håndhilser på pasientene, jeg kunne tross alt være smittet av Influensa A, som de kaller grisen nå. Der var det like trangt som på T-banen, men ingen munnbind, ingen panikk, nei.

Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006
Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006, jeg rakk også grundig å studere et åttesiders portrett av en amerikansk kunstner med insektfobi som kurerte det med å samle på biller i alle regnbuens farger, spiddet dem med små nåler og som nå hadde en populær utstilling med billene. Mens jeg snufser og snyter, og leser dypt fascinert om rosa og turkise selvlysende insekter, dukker legen, Mr. Bush, opp og er usedvanlig blid og håndhilsende. Jo da, de skulle teste meg, men jeg kunne simpelthen ikke være smittet av svineinfluensaen. Folk som har det er ikke i stand til å reise seg opp av senga engang... De har store muskelsmerter og 39 i feber. Etter å ha puttet en Q-tips i halsen min, sier legen at jeg definitivt er for syk til å reise, og skriver resept på antibiotika og hostesaft. Jeg ser på regningen: Q-tipsen kostet 250 dollar! Min friske ektemann fikk også stappet en Q-tips i halsen, og hans 250 dollar svidde enda mer. Jeg får kvalmefornemmelser, og vi setter oss i en diner for å samle oss. Der, blant intetanende gjester, spankulerer den største kakerlakken jeg har sett i mitt liv, over gulvet. Det var ingenting kunstnerisk med den. Servitøren ser først på mitt forskrekkede ansikt, så ned på gulvet. Uten å si et ord bøyer han seg ned og plukker opp monsterkakerlakken med en papirserviett og kaster det i oppvaskkummen. Skal han ikke vaske hendene?
Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne som om det var økologiske epler. Nå hamstrer jeg en hel kartong selv. Man kan ikke stole på noen. Jeg hadde griseflaks, men munnbind? Nei, det blir jo å overdrive.

ISKALD MORALFILOSOFI

2009-05-07T11:59:00.000-07:00

Det er ikke bare tiden, men også den moderne etikken som har løpt fra moralfilosofen Nina Karin Monsen.
Ingen mennesker kan velge sine foreldre. Det er det som er menneskenes lodd her i verden. Derfor plikter vi å skape en verden som behandler foreldre med omsorgs og kjærlighetsevne som likeverdige. Det gjelder adoptivforeldre, aleneforeldre, mor og far, og folk av samme kjønn. Den norske stat gjør nå det. Uansett hva rasister måtte mene om sterilisering av adopterte barn, eller homofobe måtte mene om å nekte å kalle homofile kjærlighetspar for familie med rett til assistert befruktning for å øke medlemmene av den.
Årets Fritt Ords prisvinner kan kunsten å kringkaste sin kritikk av staten på en særdeles surnet måte. Spørsmålet er ikke om hvorvidt moralfilosofen Nina Karin Monsen burde ha fått Fritt Ords pris eller ikke, spørsmålet er hvorfor har hun ikke fått den før nå?
Nina karin Monsen har en lang karriere som tenker bak seg. Og dette har Fritt Ord endelig anerkjent. De priser hele hennes karriere og inngrep i moraldebatten og ikke bare den senere tids fornærmelser mot mennesker som ikke passer inn i den tradisjonelle klassedelte, heterofile samfunnsorden. Hun deler samfunnet inn etter ærbar og æresløs mer enn hva som er autentisk og ekte.
Moderne etikk og menneskesyn vurderer individet som forelder utfra kjærlighets- og omsorgsevne. I et fritt og likestilt demokrati er lover bygd på slike innsikter med på å uttrykke et tolerant menneskesyn.
Det er ikke bare tiden, men også den moderne etikken som har løpt fra moralfilosofen. I en tid der menneskenes evne til omsorg og kjærlighet for hverandre settes i sentrum mer enn deres seksuelle legning, klassetilhørighet eller utdannelsesnivå, i et slikt samfunn har Monsen kritisert , tenkt og levert bakstreversk filosofisk kritikk.
For den moderne etikken er for komplisert til å analyseres med gamle moralbegreper. Men Fritt Ords jury er gamle nok til å huske Monsens lange karriere som offentlig tenker. Akkurat som Friele er gammel nok til å huske hvordan ille var verst før. For til Frieles emosjonelle reksjon hadde Monsen dette å si; - Friele kan ikke ha tenkt særlig mye! Leser man Monsens iskalde moralfilosofi, er det fristende å si at Monsen kan ikke ha følt særlig mye.
For det er ord som har vært Nina Karin Monsens metode. Filosofisk og vitenskapelig legitimerte, men like fullt iskalde nådeløse ord. Hun har meninger som mange sier seg enig i, hun mestrer i tillegg å uttrykke folkemeningen på en særdeles slem måte som for andre til å ane mer enn bare toppen av isfjellet.
Som for eksempel i Dagbladets nettmøte nylig, der en innsender spør henne som om det er en allmenn sannhet; - Hvorfor er homsene så full av hat? Kanskje pga selvhatet? svarer Monsen

Au!
Monsen vet hvor det gjør mest vondt, og selv om det skulle være så sant som det er sårt så velger Fritt Ords prisvinneren å faktisk si det på det mest drøye og brutale måten.
Det grøsser nedover ryggen når Monsen snakker. Hun kunne vært en glitrende stuntreporter for Otto Jespersen. Men problemet er at æreskrenkelsene hennes er verken satire eller ironiske. De er bare til å le av. Det er frittalenhet det. Men hvem bryr seg så lenge det er "sant" og legitimert gjennom kritisk tenkning ? LLH bryr seg. Friele bryr seg. Og Fritt Ord brydde seg med 400 000 kroner og statuettt.

SAMTIDEN I VÅRE HENDER

2009-05-07T11:57:00.000-07:00

Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner, skriver Shabana Rehman i dette brevet til Steinar Lem.
Les også:
Flere debattinnlegg etter Steinar Lems kronikk

Kjære Steinar Lem. Jeg har tenkt å leve i dette landet resten av mitt liv. Og jeg vil også gjerne tale rett ut, ikke fordi jeg skal dø neste år, men fordi jeg skal leve de neste 50. Du kan forlate oss uten bekymring, Steinar Lem.
Fordi vi ikke vil sitte og se på at det landet som gir oss ly, det landet som har gitt meg og mine arbeid, mat på bordet, det landet som har fire årstider vi kan nyte, der det er været og ikke en fascistisk ideologi som bestemmer din klesdrakt, det landet der jeg opplevde mitt første kyss, der jeg lærte alfabetet, både det norske, det arabiske og måtte pugge runer og ha oversikt over de norrøne guder, og der jeg kunne sole meg barhodet og toppløs.
I dette frie landet, tror du virkelig at vår generasjon vil sitte med hendene i fanget og se på at frihetens sødme forsvinner? Tror du at unge mennesker som har mange år igjen, skal sitte og se på voldelige og menneskefiendtlige holdninger ta over og innføre kjønnsapartheid, rasisme og diskriminering? Tror du at vi skal helt hjelpeløst være vitner til at våre homofile venner, våre frie og likestilte kvinner, våre frittenkende menn, skal bli forfulgt og kjeppjagd inn i skapet igjen?

Det kommer vi ikke til å la skje. Og vi skal kjempe til vi dør. Vet du hvorfor? Fordi vi har planer om å leve i dette landet med hodene hevet resten av vårt liv.
Å være en voldelig, fundamentalistisk misjonerende troende er ikke radikalt i mine øyne. Det er kriminelt.
Jeg er en radikal muslim. Den type radikal muslim som kanskje kan forsvare norsk kultur bedre enn noen nordmann er i stand til. Dette tør jeg å si, fordi det er radikalt å forsvare de frie verdier, den største trusselen mot norsk kultur er ikke radikale muslimer, det er nordmenn selv.
Fordi de tar frihet for gitt. Fordi de innbiller seg at frie verdier er en del av norsk kultur og ikke universelle verdier mennesker til enhver tid har måttet kjempe og vinne for å beholde. Fordi fascismens udyr finnes i menneskesinnet, ikke i noen bestemt kultur. Når vi ikke lenger kjenner verdien av frihet, når vi tar den for gitt, det er da den er truet.
Jeg er født inn i en tid der norsk kultur har vært i sterk endring. Der blod er blandet med blod. Der norske barn oftere og oftere har en eller begge foreldre fra andre land, der livssyn, klesdrakt, matkultur og musikk er blandet i en herlig fusjon og stadig utviklende og nyskapende prosess. Menneskenes kreativitet står ikke stille. Vi fortsetter å la oss inspirere av det som gir vekst i hjerter og sinn uansett hva religion og kultur til enhver tid måtte forsøke å fryse fast.
Norsk ungdom sitter ikke stille. Jeg har fått gleden av å oppleve at både norsk og samisk kultur har fornyet seg selv ved å gå tilbake til sine røtter og modernisere urarven sin. Enten det har vært musikk, klesdrakt eller dans. Enten det har vært i Valdres, i Kautokeino, Bergen eller under Mela i Oslo har jeg sett norsk ungdom uttrykke og glede seg over både den innvandrede kulturen, folkekulturen og den etnisk norske kulturen.
Og blant innvandrere vil det også være folk som vil forsvare og satse. Fordi iranere, somaliere, pakistanere, tyrkere, de kjenner frihetens pris, dette er mennesker som har levd med konsekvensene av å ikke ha det i sin levetid, i motsetning til det mange nordmenn i vår generasjon har gjort. Det er ikke den norske, men den egentlige kulturen som skal forsvares i vårt land; medmenneskelighetens kultur.
For å beskytte barna sine ved å ta dem ut av svømmeundervisning, er ikke radikal islam, det er reell bekymring fra mennesker som kommer fra en helt annen kultur, der det å slippe nakne unger ut i offentligheten er det samme som å ofre dem til pedofile og overgripere. Konsekvensene er blitt praktisering av kjønnsapartheid i et fritt land. Selv om ting tar tid, er jeg optimist. Fordi jeg i min levetid har opplevd å se unge mennesker forkaste æreskravet som forlanger menneskeliv, protestere mot religiøs tvang, tale ut mot mullaher og mørkesyn.
Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner og åpne den offentlige debatten der vi fritt kan diskutere hvordan vi skal leve sammen. Det har ikke vært lett, det er fortsatt tøft, men jeg har sett endring skje. Derfor tror jeg på et Norge med mennesker fra hele verden uten at norsk kultur blir truet, men fornyet.
Jeg har selv gått på norske barneskoler, og sett hvordan mine venninner ble tatt ut av skoleturer, svømmetimer og etter hvert forsvant de også fra videregående skoler, og giftet bort. I dag tar jentene høy utdannelse, velger oftere og oftere partnere selv, men bruker hijaben som uttrykk for at de ikke har glemt hvem de er. Jeg ser også på dette som en del av en likestillingsprosess. Jeg gjør det, selv om jeg aldri vil slippe fokuset på hva hijaben også symboliserer av kjønnsapartheid.
Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig selv om håret er dekket med hijab, pannebånd eller russelue. Men som voksen kvinne, aldri om et eneste hårstrå på mitt hode skal dekkes til. Uansett hvor dårlig hårdag jeg har. I solidaritet med kvinner som er diskriminert i alle de land der de blir tvunget til å dekke seg til for at samfunnet skal skille mellom ærbar og fritt vilt.
Men du, Steinar Lem, du kan slappe av og bruke dine krefter i kampen mot kreften, på familien din og nyte den norske kulturen den tiden du har igjen å leve. Vi skal passe på det utrydningstruede Norge. Det er et løfte.
Og hvis vi ikke lykkes, hvis hordene av fundamentalister, barbarer og overbefolket religion lykkes i å «skjende» Mor Norge og utrydde den norske kulturen, da er det i hvert fall helt greit for meg at du kommer tilbake til jorden igjen og spøker.
Og mens du er der oppe, fra en ateist til en annen, kan du ikke spørre Gud (for jeg antar at alle miljøvernforkjempere kommer til himmelen og ikke til helvete) om hva i all verden det er vedkommende holder på med?

ISLAM PORNO

2009-05-07T11:54:00.000-07:00

Kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.
SIST UTE VAR VG, de skrev om irakskfødte Noor som vi kanskje skulle få oppleve naken i realityserien Paradise Hotel. De ringer meg for å høre hva «folk i det muslimske miljøet» mener om Noors avkledde deltagelse.
–Jaha? Hvorfor det? Hvis hun stiller opp gjør hun vel det fordi hun og er med i et TV-program på dets egne premisser. Ikke fordi hun ønsker å ta et oppgjør med islam med mindre det står noen med Koranen i den ene hånd og en kniv i den andre og truer henne? spør jeg.
–Nei da...men Sara Azmeh Rasmussen...brente jo hijaben...8. mars vet du...
– Hva har Sara med Noor å gjøre? Du tror at toppløs soling i et realityprogram med en innvandrer er neste skritt etter at en annen har brent hijab?
–Øh nei, men det er jo kvinnesak...
–Konstruerer du ikke en islamdebatt?
–Jo, men vi konstruerer jo debatter i mediene...
–Jeg har ingen kommentar til dette. Jeg reagerer på at Noor plukkes ut fordi hun ikke er blond og ateist, og dermed skal klippes ut og limes inn i en konstruert og farlig debatt om islam. Det er ingen som spør menn som løper rundt i badebuksen om det er «mannesak». Så hva er greia? Jeg legger sint på og lurer på om jeg har PMS eller bare en naturlig overreaksjon på komplett idioti.
Dagen etter er det et hovedopplag i VG: Noor sier at hun ikke forstår at hun er blitt gjenstand for islamoppslag, hun er jo ikke praktiserende muslim engang, og nå tror hun at dette oppslaget kan gjøre det verre for henne.
Hva tenker VG om det? Det er kanskje litt mye eksotisme, «fremmed» religion og iraksk babe å holde styr på?
Islam-debatten er for enkelte gravalvorlig og for andre helt uinteressant. Men en ting er sikkert: Den er i ferd med å forme vår offentlige debatt som handler om moderne og tradisjonelle verdier. I den skinner også medienes puritanskhet og kikkermentalitet gjennom i «konstruerte» islamdebatter. Og nei, det er egentlig ingen kvinnesak.
Kvinnesak, vet dere hva det er? Det er i hvert fall ikke når sensitive debatter og folks liv lekes med i sensasjonsdekningen. Å konstruere en gærning, eller et helt miljøs reaksjon på en hvilken som helst nakenbabe, kun fordi hun ikke er etnisk norsk – før reaksjonen i det hele tatt har inntruffet – er ikke bare dårlig journalistikk, det er dårlig tabloidjournalistikk.
Hva oppnår man? Utenom å gjøre et helt miljø til gisler i en debatt de helt sikkert trenger, men ikke på falske premisser. Jeg sier dette fordi jeg selv har opptrådt avkledd, forsvart meg mot drapstrusler og angrep, og ønsket en dyptpløyende debatt om religion, sjåvinisme og frihet. Men å plukke ut unge mennesker i deres søken etter berømmelse som en levevei, og henge dem opp som målskiver for islamske fundamentalister, er en vulgarisme jeg ikke støtter.
Tøffe riddere går til kjernen, tabloide kåtinger løper etter pupper med Koranen som oppslagsbok.
Å kaste seg over realitykjendiser for å lage en «islam undertrykker kvinner»-sak, er så nær Hallo i ukens journalistparodi at selv talibanere ville fått seg en god latter.
Så kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.