IN: Vi beveger oss langt inne i den urbane jungelen og besøker de unge kvinnene i technostammen. De unge kvinnene skal på et raveparty, og visse ritualer må gjennomføres.
Først må en gjøre noe med alle de hårene. Hårene på leggene er i full krig med hverandre, men parfymeriets kloke koner er gode fredsmeglere. Vips, så har man silkeglatte ben. Så tar man et langt, rensende bad og føler seg som en nyfødt pusekatt. Turen går videre til frisøren. Håret stusses, blekes, krølles og formes slik at det likevel ser ut som man trenger en tur til frisørsalongen.
Nå skal stammeuniformen på. Noen tynne streker som visstnok skal være en truse tas på. BH bruker de ikke. Brystene skal synes gjennom den trange, sølvglinsende mikrokjolen. Klærne skal være akkurat passe sexy, slik at de ikke forveksles med jenter fra en annen stamme. Drevne technobabes vet hvordan de skal kle seg så ingen misforståelser oppstår. Så klatrer man opp og inn i styltejoggeskoene. En ganske fotvennlig mote forresten, i motsetning til platåhælmoten.
Ansiktsmalingen gjenstår. Farger blandes og legges profesjonelt på.
Så drar de ut for å bli beundret av urbanjungelens mange Tarzan’er. Der står de og vrikker på seg. For er det noe de kan i technostammen, så er det å vrikke og røre på seg. Og det gjør de gjerne flere timer i strekk. I technostammen er det jentene som velger og vraker.
Men om drømmeprinsen dukker opp på et raveparty, det er ikke sikkert. Er du en riktig heldig jente, opplever du kanskje det samme som meg. Midt i den vrikkende, glade og pene folkemengden så jeg Ham.
Det var noe majestetisk over ham. Han var som en konge, en løve i den urbane jungelen. Og da han festet blikket på meg, så bare visste jeg at han visste, at vi begge visste, at vi var skapt for hverandre. Vi hadde endelig funnet det? Den vi begge hadde søkt (etter) i hele vårt liv, og plutselig skjønte vi meningen med tilværelsen.
Uansett hvor ultrarave’a, ståltechnospace’a vi er, så er vi jo mennesker, tross alt. Og mennesker mister bakkekontakten i hvert fall av og til! Den urbane jungelen kan være et deilig sted å være. Spørs bare om de som bor der, vil kunne overleve, nettopp fordi de er mennesker og ikke noe annet enn det!
Nå skal stammeuniformen på. Noen tynne streker som visstnok skal være en truse tas på. BH bruker de ikke. Brystene skal synes gjennom den trange, sølvglinsende mikrokjolen. Klærne skal være akkurat passe sexy, slik at de ikke forveksles med jenter fra en annen stamme. Drevne technobabes vet hvordan de skal kle seg så ingen misforståelser oppstår. Så klatrer man opp og inn i styltejoggeskoene. En ganske fotvennlig mote forresten, i motsetning til platåhælmoten.
Ansiktsmalingen gjenstår. Farger blandes og legges profesjonelt på.
Så drar de ut for å bli beundret av urbanjungelens mange Tarzan’er. Der står de og vrikker på seg. For er det noe de kan i technostammen, så er det å vrikke og røre på seg. Og det gjør de gjerne flere timer i strekk. I technostammen er det jentene som velger og vraker.
Men om drømmeprinsen dukker opp på et raveparty, det er ikke sikkert. Er du en riktig heldig jente, opplever du kanskje det samme som meg. Midt i den vrikkende, glade og pene folkemengden så jeg Ham.
Det var noe majestetisk over ham. Han var som en konge, en løve i den urbane jungelen. Og da han festet blikket på meg, så bare visste jeg at han visste, at vi begge visste, at vi var skapt for hverandre. Vi hadde endelig funnet det? Den vi begge hadde søkt (etter) i hele vårt liv, og plutselig skjønte vi meningen med tilværelsen.
Uansett hvor ultrarave’a, ståltechnospace’a vi er, så er vi jo mennesker, tross alt. Og mennesker mister bakkekontakten i hvert fall av og til! Den urbane jungelen kan være et deilig sted å være. Spørs bare om de som bor der, vil kunne overleve, nettopp fordi de er mennesker og ikke noe annet enn det!
