Mørkt og iskald luft. Det er et 50 meter snøbelagt heng foran meg. Jeg titter ned over kanten, det glimter i isflakene som er hakket opp av dem som fôr ned før meg. Alene på toppen, med slalåmskiene på, vurderer jeg om jeg virkelig tør dette her.
Jeg har øvd i mindre bakker i over ett år. På bunnen står tre mennesker og roper opp til meg i gråmørket. “Du klarer det! Stol på deg selv!” Én av dem er professor ved Norges idrettshøgskole og min ski-mentor.
Slik lærte jeg hva mot er
Jeg strammer beinmusklene og magen, griper godt tak rund stavene, kjenner at jeg har lyst til – om ikke å skrike – så i alle fall å komme med et lite pip. Men jeg tillater ingen skrekkbilder å komme opp og kaster meg utfor. Tar store, skarpe u-svinger. Lårmusklene brenner, og for hver sving kommer jeg lenger og lenger nedover henget.
Det er isete enkelte steder, men skiene tar tak bare jeg holder tunga rett i munnen og rumpa lavt nok. Som å sitte på en stol. Som å sitte på do. Enda lavere. Jeg ser bunnen komme nærmere. Gleden over mestring slår frykten.
Jeg klarte det! Jeg får ”high five”, klem og jubelrop ved ankomst. Ingenting annet i livet har lært meg noe så grunnleggende om mot og mestring, om det å stole på egne krefter, som akkurat denne opplevelsen.
Ett år tidligere kunne jeg knapt balansere på ski, ikke gå rett fram engang uten å miste kontrollen. En klodrian. Som 18-åring klarte jeg noe som jeg ikke hadde fått oppleve, om ikke forholdene var lagt til rette for det. Unikt og livskraftig.
Ski? Står du på ski?
En av de bra sidene ved å være ungdomsopprører og komme skikkelig skjevt ut, er at selv om man blir plassert på et ikke alltid så hyggelig ungdomshjem, så er det et norsk ungdomshjem. Det betyr institusjonalisert oppdragelse. Og norsk institusjonalisert oppdragelse, det handlet om å dra på skitur i vinterferien og i påskeferien, det.
På 1980-tallet, hjemme på Holmlia i Oslo, gjorde vi jo aldri det. Der så vi Bollywood-filmer eller lekte ute i skogene. Bygget hytte, klatret, kastet vannballonger, akte og bygde snømenn. Vi lekte med dukker, hoppet paradis og ble introdusert for kurdiske, indiske, spanske og thailandske barneleker og eventyr som vi utforsket lenge etter at de norske barna hadde spist kveldsmat, gjort lekser og lagt seg.
Men ski? Det var noe eksotisk som de norske drev med. De som hadde søndagsmiddag og familieråd. De som hadde innetid og som ble brunere i påskeferien. Derfor gjorde de fleste av mine flerkulturelle venner bare store øyne og trodde jeg tullet da jeg fortalte hva vi drev med på fritida.
– Ski? Står du på ski? På en vanlig onsdagskveld? Tryvann? Hvor er det? Næh! Det er ikke sant, sa de. Uten å smile.
Spesielt synd for gutta, for de hadde elsket det. Og hatt godt av det. Mange av dem har slitt med en fremmedgjorthet som det ennå ikke er blitt satt ordentlig ord på. Men det var ingen der som kunne organisere slike turer for dem. Ingen voksne som introduserte skikulturen for dem. De har gått glipp av noe like essensielt som bading i Rio, shopping i New York, filmproduksjon i Hollywood, meditasjon i Tibet eller kamelvandring i Rajastan. Å gå på ski er en del av kulturen. En del av livsstilen.
Snarveien til Norge er på snø
På ungdomshjemmet aksepterte jeg tilbudet om å bli med i et forskningsprosjekt: ”Idrett som sosialiseringsfaktor for ungdom i risikogruppa.” Det var gjennom dette prosjektet vi fikk skitrenere i OL- klassen. Folk som ikke bare lærte oss å stå på ski, men som hadde som prosjekt å få oss til å gjøre det bedre enn bare bra.
Da jeg sa ja til å være med, ante jeg ikke at jeg i løpet av det kommende året skulle få bli kjent med Norge gjennom det å stå på ski. Jeg ante ikke hvilke panoramautsikter, turkis-rosa solnedganger og magekriblende stolheiser som ventet på meg.
Jeg lærte hva godt og dårlig skiføre er, hvordan smøre skia mine, hvordan kle seg for en kald vinterdag på fjellet eller bare slappe av med brettspill foran peisen med gode venner etter en lang dag i bakken. Ski er ikke bare to planker på beina. Skiturer er naturopplevelse. Det er vinteropplevelse. Det er noe av det ”norskeste” jeg vet om.
Jada, jeg vet at man står på ski i kjøpesentre i Dubai, i Nord-Pakistan og i Iran. Men ski pluss norsk natur, ski og norsk vinter er noe helt for seg selv. Og jeg kunne, som store deler av innvandrerbefolkningen, ha vært lykkelig uvitende om disse praktopplevelsene. Men slik skulle det ikke gå.
Jeg blir fortsatt imponert når jeg ser småtasser som knapt har lært å gå komme surfende ned en barnebakke på ski. Det er som om det er det naturligste i verden å gjøre for et menneske.
Skidag for alle – uansett ustyr
Første gang jeg prøvde å stå på ski, var på barneskolen. På skidagen. Jeg tilhørte jo de barna på skolen som ikke hadde ski. De pakistanske barna. Om det var en pakistansk unge som hadde ski, så betød det at foreldrene hadde gjort et kvantesprang i integreringen. Intet mindre.
Min sporty lærer lot selvsagt ikke det være noen hindring. Fritidsutstyr er dyrt. Ikke alle har råd til det. En innsamlingsaksjon ble satt i gang, og fra kjellere og loft ble det funnet fram gamle støvler, ski og staver. Ingenting passet sammen, men skitt au! Det viktigste var å komme seg ut, å stå på ski. Alle skulle på skidag. Alle måtte på skidag.
Kakao, vafler, kvikklunsj, appelsin. Og vi trasket. Det var tungt, og jeg mistet stavene mine hele tiden. Jeg fikk nemlig staver som håndreimene var slitt av på. Det hindret meg absolutt ikke i å prøve, selv om det var slitsomt at de fleste andre kunne dette så mye bedre enn jeg.
Glem statsborgertest. På ski med deg!
Da jeg ble invitert til å skrive denne spalten, ble jeg spurt om jeg også kunne skrive noe om nordmenns skigalskap. Nå må jeg innrømme at jeg er litt skigal selv. Såpass at jeg foreslår at Norge burde ha en egen skiminister. Eller et skiråd.
Jeg er redd for at skiturer er i ferd med å bli utrydningstruet i Norge, med tanke på alle som har flyttet hit fra varmere land og aldri har fått noen ski-introduksjon. De går glipp av så mye i et land der vinteren kler flere måneder enn sommeren.
Glem kravet om statsborgertest og det å erklære lojalitet til kongeriket for nye landsmenn. Obligatorisk norskkurs bør kombineres med ski-seminar. Lojaliteten kommer av seg selv med framveksten av den naturlige tilhørigheten som gror fram der mennesket møter natur. Ski er en date med snøen som ingen andre framkomstmidler kan gi deg.
Rikets skiråd kan godt lansere en nasjonal skidag. For alle voksne. Lån ut ski til dem som ikke har. Jeg er ikke for at folk skal påtvinges kulturelle opplevelser. Men her vil jeg gjøre et unntak. Tving alle ut på ski! For til syvende og sist er det ikke kulturen, men været som bestemmer i dette landet.
Sunday, February 27, 2011
Saturday, January 1, 2011
Friday, July 23, 2010
Tuesday, May 18, 2010
Spalte fra 2005 om Ayan Hirsi Ali
Dagbladet brenner
Dagbladet - 26.11.2005 - Side: 04 - Del: 1
Forfatter: Shabana Rehman -
Ja, det var Islam som drepte Theo Van Gogh
JEG KAN FORSTÅ at de religiøse massene anser all religionskritikk som skruppelløse sekulære kapitalistiske menneskers angrep på etikk og god moral. Men jeg forstår ikke at Dagbladet henfaller til det samme språket som disse massene bygger sine misforståelser på. Europa brenner, og du Dagbladet hva gjør du? Henter ved eller vann?
Islam påbyr dødsstraff for mennesker som krenker eller kritiserer Islam. Det gjorde Theo Van Gogh. Han ble drept. Ironisk nok greier Dagbladet i samme slengen å håne Koranen, på årsdagen til drapet, ved å hevde at det ikke var Islam som drepte Theo. Han fornærmet jo Koranen ved blant annet å skrive koransitater på en pisket, naken kvinnerygg. Hva er grunnen til at så mange velger å spytte på graven til Theo Van Gogh, en provokatør, ifølge mange en dust av en kunstner, og er kritikkløse til drapsmannens iskalde ytringer om islam som påbød ham å drepe?
Men det onde, forkledd som rasisme, nazisme og religiøs fundamentalisme har herjet i Europa før og latt bror drepe bror, nabo drepe nabo, menn drepe kvinner og foreldre drepe barn. Nå skjer det igjen, og Dagbladet klarer ikke engang å se at ulven har på seg halalfåreklær. Isteden blir dere med på leken som en annen Rødhette, smiler blåøyd og slår fast, ulven er da ikke så farlig. Islams møte med ytringsfriheten er farlig, og det har altfor mange måttet bøte med livet for. SÅ LA OSS NÅ starte med hva som i hvert fall er sikkert hvis Islam hadde fått bestemme på Dagbladets morgenmøter: Marie Simonsen, denne frekke ugifte barnløse umoralske kvinnen, kunne med nød få beholde jobben hvis hun dekket til ansiktet sitt og holdt seg til reinholdsavdelingen. Skikkelige gifte kvinner med anstendig utdannelse kunne fortsette i egne avdelinger for kvinner, med det forbehold at de ikke skrev, tenkte eller ytret noe som ikke støter noen på noe som helst måte. Hva har vel kvinner å gjøre i ei avis som trykker usladdede bilder av kvinnerumper? Spark dem. Mennene, de vantro, de måtte enten konvertere, eller i toleransens navn fått lov til å fortsette hvis de ikke skrev noe som var i strid med Koranen. Sexannonser, ledere, tv-, bok-, filmanmeldelser, måtte gått gjennom den religiøse sensuren. Ingen ikke-muslim kunne sitte i sjefredaktørstolen. Og hvert morgenmøte skulle starte med en bønn til Allah, og Muhammed (fred være med han) som er hans profet. For ikke å snakke om Dagbladets prisbelønnede sjeftegner Finn Graff. Han kunne like gjerne pakket tegnesakene og kastet dem på bålet.
FINS IKKE I DET FRIE ord innenfor Islam? Jo - fordi det finnes muslimer, fordi muslimer er mennesker, og fordi menneskenes tanke er fri. Derfor finnes det muslimskfødte, sekulære muslimer, troende og ateister som kjemper for ytringsfrihet. De er først og fremst frie og selvstendig tenkende individer. Men istedenfor å ta dette på alvor, leverer Dagbladet på lederplass en tåkete advarsel om hvordan man bør lese Ayaan Hirsi Alis åpne brev til Theo Van Gogh. Som om Dagbladets egne lesere ikke er i stand til å vurdere hennes brev uten denne advarselen? Som om leserne er en gjeng med potensielle islam-hatere som må lese Ayaan Hirsi Ali med et rødt advarselsmerke stemplet av Dagbladet: ikke islam som drepte Theo. Ikke dømme Islam. Ikke kritisere Islam.
DETTE ER HVA jeg leser i dette: «Europeiske muslimer fortjener ikke opplysende, frigjørende religionskritikk. De fortjener å leve i bakstreversk menneskefiendtlige religiøs mørke. Hilsen oss i Dagbladet som hater kristne moralister, som er for likestilling, som gjerne bretter ut seksuell løssluppenhet, trykker annonser der østeuropeiske traffickingofre kan annonsere kåte drømmer for norske menn pr. telefon. Men i toleransens navn og i ytringsfrihetens navn kaller vi Ayaan Hirsi Ali og debatten hun reiser for viktig'. Men bør vi lytte kritisk til henne, altså.» ER MIN tolkning riktig? Hvis IKKE, kvess pennene og svar. Det er ikke jeg som krever det svaret. Dagbladet må innse at det var en pervertert utgave av islam som drepte Theo Van Gogh. Og den slags Islam har muslimer rett og plikt til å protestere mot.
Dagbladet - 26.11.2005 - Side: 04 - Del: 1
Forfatter: Shabana Rehman -
Ja, det var Islam som drepte Theo Van Gogh
JEG KAN FORSTÅ at de religiøse massene anser all religionskritikk som skruppelløse sekulære kapitalistiske menneskers angrep på etikk og god moral. Men jeg forstår ikke at Dagbladet henfaller til det samme språket som disse massene bygger sine misforståelser på. Europa brenner, og du Dagbladet hva gjør du? Henter ved eller vann?
Islam påbyr dødsstraff for mennesker som krenker eller kritiserer Islam. Det gjorde Theo Van Gogh. Han ble drept. Ironisk nok greier Dagbladet i samme slengen å håne Koranen, på årsdagen til drapet, ved å hevde at det ikke var Islam som drepte Theo. Han fornærmet jo Koranen ved blant annet å skrive koransitater på en pisket, naken kvinnerygg. Hva er grunnen til at så mange velger å spytte på graven til Theo Van Gogh, en provokatør, ifølge mange en dust av en kunstner, og er kritikkløse til drapsmannens iskalde ytringer om islam som påbød ham å drepe?
Men det onde, forkledd som rasisme, nazisme og religiøs fundamentalisme har herjet i Europa før og latt bror drepe bror, nabo drepe nabo, menn drepe kvinner og foreldre drepe barn. Nå skjer det igjen, og Dagbladet klarer ikke engang å se at ulven har på seg halalfåreklær. Isteden blir dere med på leken som en annen Rødhette, smiler blåøyd og slår fast, ulven er da ikke så farlig. Islams møte med ytringsfriheten er farlig, og det har altfor mange måttet bøte med livet for. SÅ LA OSS NÅ starte med hva som i hvert fall er sikkert hvis Islam hadde fått bestemme på Dagbladets morgenmøter: Marie Simonsen, denne frekke ugifte barnløse umoralske kvinnen, kunne med nød få beholde jobben hvis hun dekket til ansiktet sitt og holdt seg til reinholdsavdelingen. Skikkelige gifte kvinner med anstendig utdannelse kunne fortsette i egne avdelinger for kvinner, med det forbehold at de ikke skrev, tenkte eller ytret noe som ikke støter noen på noe som helst måte. Hva har vel kvinner å gjøre i ei avis som trykker usladdede bilder av kvinnerumper? Spark dem. Mennene, de vantro, de måtte enten konvertere, eller i toleransens navn fått lov til å fortsette hvis de ikke skrev noe som var i strid med Koranen. Sexannonser, ledere, tv-, bok-, filmanmeldelser, måtte gått gjennom den religiøse sensuren. Ingen ikke-muslim kunne sitte i sjefredaktørstolen. Og hvert morgenmøte skulle starte med en bønn til Allah, og Muhammed (fred være med han) som er hans profet. For ikke å snakke om Dagbladets prisbelønnede sjeftegner Finn Graff. Han kunne like gjerne pakket tegnesakene og kastet dem på bålet.
FINS IKKE I DET FRIE ord innenfor Islam? Jo - fordi det finnes muslimer, fordi muslimer er mennesker, og fordi menneskenes tanke er fri. Derfor finnes det muslimskfødte, sekulære muslimer, troende og ateister som kjemper for ytringsfrihet. De er først og fremst frie og selvstendig tenkende individer. Men istedenfor å ta dette på alvor, leverer Dagbladet på lederplass en tåkete advarsel om hvordan man bør lese Ayaan Hirsi Alis åpne brev til Theo Van Gogh. Som om Dagbladets egne lesere ikke er i stand til å vurdere hennes brev uten denne advarselen? Som om leserne er en gjeng med potensielle islam-hatere som må lese Ayaan Hirsi Ali med et rødt advarselsmerke stemplet av Dagbladet: ikke islam som drepte Theo. Ikke dømme Islam. Ikke kritisere Islam.
DETTE ER HVA jeg leser i dette: «Europeiske muslimer fortjener ikke opplysende, frigjørende religionskritikk. De fortjener å leve i bakstreversk menneskefiendtlige religiøs mørke. Hilsen oss i Dagbladet som hater kristne moralister, som er for likestilling, som gjerne bretter ut seksuell løssluppenhet, trykker annonser der østeuropeiske traffickingofre kan annonsere kåte drømmer for norske menn pr. telefon. Men i toleransens navn og i ytringsfrihetens navn kaller vi Ayaan Hirsi Ali og debatten hun reiser for viktig'. Men bør vi lytte kritisk til henne, altså.» ER MIN tolkning riktig? Hvis IKKE, kvess pennene og svar. Det er ikke jeg som krever det svaret. Dagbladet må innse at det var en pervertert utgave av islam som drepte Theo Van Gogh. Og den slags Islam har muslimer rett og plikt til å protestere mot.
Wednesday, April 21, 2010
Hurra for det private
Stavanger Aftenblad Aftenbladet - 19.04.2010 - Side:
30 - Seksjon: Kultur - Del: B
Forfatter: Elisabeth Bie tekst
TV SHABANAS VALG Norsk dokumentar av Martin Rehman
Gaarder Vist under vignetten «Fakta på lørdag» på NRK1
lørdag kveld. Elisabeth Bie tekst
Personlig er bra, privat er det ikke.
Slik har reglene for god takt og tone og dannelse vært i den
norske medieoffentligheten i årevis. Så kom Karl Ove
Knausgård med sin seksbindsroman «Min kamp» i fjor, og
sa under lanseringen at hans mål med boken var å være
privat, men ikke personlig. Det provoserte. Skikkelig. Men
grenser er allerede flyttet.
Så når NRK-ansatte Martin Rehman Gaarder kommer med
en ekstremt privat hyllest til sin elskede kone Shabana
Rehman Gaarder i beste sendetid, føles det som en vakker
kjærlighetshistorie, og samtidig et unikt og ekte innblikk i
hvordan en av Norges mest kontroversielle
kulturpersonligheter de siste årene egentlig er og har det.
Kjente folk er fulgt med kamera bak scenen før, men ikke inn
i hverdagstraumene og private relasjoner. Unntaket er
realityserier med en klar agenda for å provosere og
underholde. Derfor får dokumentaren det vi definerer som
det «personlige» til å framstå som latterlig. For er ikke det
«personlige», når vi snakker om kjente mennesker, egentlig bare et selvregissert bilde av en person som byr
på seg selv - når og slik det passer ham eller henne?
Og når de har tillatt seg å være private, har det alltid blitt fulgt av den skinnhellige frasen «jeg står fram for å
hjelpe andre i samme situasjon». Det er fordi forakten for det private henger nøye sammen med jantelovens
«du skal ikke tro at du er noe». Du skal ikke tror at ditt privatliv er mer interessant en andres, du skal ikke tro at
noen bryr seg om ditt hverdagsliv.
«Shabanas valg» viser at det hverdagslige og private er mye mer interessant en det såkalt «personlige». Fordi
vi kjenner oss igjen på så mange plan, fordi det er ekte. Selvsagt er også dette redigert og prioritert, men det
føles ekte.
Også at en ektemann lager en hyllest til sin kone gir et unikt innblikk. Det er som om Martin Rehman Gaarder
sier: «Dette er kvinnen jeg elsker. Hun er full av feil og lyter, av og til kan jeg nesten ikke holde ut og leve med
henne. Men slik er jeg også. Jeg elsker henne uansett, og er takknemlig for at hun elsker meg tilbake».
Kan det bli mer romantisk enn det?
©Stavanger Aftenblad
REPRISE NRK 25 APRIL . Les også anmeldelsen på filmnettstedet :Montages
30 - Seksjon: Kultur - Del: B
Forfatter: Elisabeth Bie tekst
TV SHABANAS VALG Norsk dokumentar av Martin Rehman
Gaarder Vist under vignetten «Fakta på lørdag» på NRK1
lørdag kveld. Elisabeth Bie tekst
Personlig er bra, privat er det ikke.
Slik har reglene for god takt og tone og dannelse vært i den
norske medieoffentligheten i årevis. Så kom Karl Ove
Knausgård med sin seksbindsroman «Min kamp» i fjor, og
sa under lanseringen at hans mål med boken var å være
privat, men ikke personlig. Det provoserte. Skikkelig. Men
grenser er allerede flyttet.
Så når NRK-ansatte Martin Rehman Gaarder kommer med
en ekstremt privat hyllest til sin elskede kone Shabana
Rehman Gaarder i beste sendetid, føles det som en vakker
kjærlighetshistorie, og samtidig et unikt og ekte innblikk i
hvordan en av Norges mest kontroversielle
kulturpersonligheter de siste årene egentlig er og har det.
Kjente folk er fulgt med kamera bak scenen før, men ikke inn
i hverdagstraumene og private relasjoner. Unntaket er
realityserier med en klar agenda for å provosere og
underholde. Derfor får dokumentaren det vi definerer som
det «personlige» til å framstå som latterlig. For er ikke det
«personlige», når vi snakker om kjente mennesker, egentlig bare et selvregissert bilde av en person som byr
på seg selv - når og slik det passer ham eller henne?
Og når de har tillatt seg å være private, har det alltid blitt fulgt av den skinnhellige frasen «jeg står fram for å
hjelpe andre i samme situasjon». Det er fordi forakten for det private henger nøye sammen med jantelovens
«du skal ikke tro at du er noe». Du skal ikke tror at ditt privatliv er mer interessant en andres, du skal ikke tro at
noen bryr seg om ditt hverdagsliv.
«Shabanas valg» viser at det hverdagslige og private er mye mer interessant en det såkalt «personlige». Fordi
vi kjenner oss igjen på så mange plan, fordi det er ekte. Selvsagt er også dette redigert og prioritert, men det
føles ekte.
Også at en ektemann lager en hyllest til sin kone gir et unikt innblikk. Det er som om Martin Rehman Gaarder
sier: «Dette er kvinnen jeg elsker. Hun er full av feil og lyter, av og til kan jeg nesten ikke holde ut og leve med
henne. Men slik er jeg også. Jeg elsker henne uansett, og er takknemlig for at hun elsker meg tilbake».
Kan det bli mer romantisk enn det?
©Stavanger Aftenblad
REPRISE NRK 25 APRIL . Les også anmeldelsen på filmnettstedet :Montages
Monday, April 5, 2010
Kvinne og frihetshatere blant ungdommer
Mens flere unge er på banen og krever sine rettighter og protesterer mot tvang og fundamentalisme, får jeg fortsatt mobbe-eposter fra sinte kvinnehater som slenger ut sine grove personangrep med seksuelt obskøne ord eller trusler. Stort sett havner de i søppelkassen. Selv oppfatter disse seg som gode troende, og overlegne. I virkeligheten er det reinspikka fanatisme og forakt for grunnleggende menneskeretter de dyrker. Hvor kommer deres frustrasjon fra og hvorfor tror de det er helt ok å ikke bare dyrke sitt hat, men å angripe navngitte personer ? Kvinnehatet de representerer er et samfunnsproblem som vokser i Norge, og som blir stadig mer skamløs, ford de ikke engang gidder å skrive anonymt lenger. Heldigivis finnes også motkrefter mot slike holdninger . Denne unge mannen ( se meldingen under) tror tydeligvis det er å være en god muslim å slenge horemeldinger til en voksen gift kvinne under fullt navn er en helt ok handling. Og han inbiller seg at "kafir" dvs hedning er et skjellsord, og det i et fritt samfunn hvor man har rett til å velge sin livsstil. Har skolene sviktet totalt i hva et demokrati er og hvordan det fungerer, eller er dette en ukultur som handler om politisk Islam og volds og hat -aksept? For det er gjennomgående med disse mailene. Det er unge menn- de hengir seg til totalt underkastelse til en tro- og de hater kvinnefrigjøring og likestilling. En og annen kvinne kan også være avsender av slike eposter, og da er det ikke seksuell sjikane men bare ren forakt og trusler som de finner det for godt å formidle. All i God Tro selvsagt:-)
Slikt er ikke ok. Man kan le av det, slette meldingene og gå videre. Men disse holdningene og frekkheten i at de nå går lenger med sine personangrep..hva skal man gjøre med det? Offentliggjøring tror jeg er tingen.
Denne meldingen tikket inn på facebooken min igår: fra facebook profilen, : ISHAQ BIN HAMAD MOHAMMAD
Den er ikke av de verste jeg har mottatt, men at en person kontakter meg under fullt navn skjer ikke like ofte
Between You and Ishaq Bin Hamad Mohammad, studerer eller har studert Thor Heyerdahl vdg skole Larvik.
"Vi skulle hatt mange som bror Mohyeldeen i Norge. Han fortjener en pris pga hans fantastiske uttalelser! Synes egentlig synd på deg. Du vet ikke hva frihet er. Du tror at det å være HORE er den største friheten man kan få, så du gjør alt for å oppføre deg som en.Du skulle ikke hatt rett til å kalle deg muslim, din hykleriske kafira!"
Slikt er ikke ok. Man kan le av det, slette meldingene og gå videre. Men disse holdningene og frekkheten i at de nå går lenger med sine personangrep..hva skal man gjøre med det? Offentliggjøring tror jeg er tingen.
Denne meldingen tikket inn på facebooken min igår: fra facebook profilen, : ISHAQ BIN HAMAD MOHAMMAD
Den er ikke av de verste jeg har mottatt, men at en person kontakter meg under fullt navn skjer ikke like ofte
Between You and Ishaq Bin Hamad Mohammad, studerer eller har studert Thor Heyerdahl vdg skole Larvik.
"Vi skulle hatt mange som bror Mohyeldeen i Norge. Han fortjener en pris pga hans fantastiske uttalelser! Synes egentlig synd på deg. Du vet ikke hva frihet er. Du tror at det å være HORE er den største friheten man kan få, så du gjør alt for å oppføre deg som en.Du skulle ikke hatt rett til å kalle deg muslim, din hykleriske kafira!"
Tuesday, February 2, 2010
Attention Queens and frogs. En uautorisert blogg fra kvinnepanelets første møtte
Mandag sparket Kvinnepanelet i gang sitt første møte som varte i 6 timer på Hotel Opera. Hva vi får for det? 330 kr. i timen og gratis lunsj. Til sammen skal vi ha 4 møter frem til sommeren. Det er ikke mye man får gjort på fire møter og særlig ikke når lønna er 1980 kr pr møte. Bare mascaeren min koster det jo ( men den forsterker og forlenger vippene hvis man bruker den over 3 mnd). Vi blir ikke rike av dette, og skattebetalerne blir ikke fattigere. Det synes jeg er en skandale. Jeg gidder ikke å ta imot kjeft for å bruke skattebetalernes penger pga så lite. Da kunne de heller lagt panelmøte til et fancy spa-hotell , hvor hver kvinne fikk sin egen goodie-bag og vi kunne diskutere løsningene på verdensproblemer over en gin tonic, mens vi fikk knadd muskelknutene av underbetalt importert arbeidskraft☺
Hva angår paneler, seminarer og møter er jeg fortsatt fjortis. Its b-o-r-i-n-g.
Men etter å ha skrevet debattinnlegg i 10 år om likestilling og individets frihet så tenkte jeg : why not give this a try.
På slutten av dagen var jeg ikke i tvil om kvinnepanelets importance og behov. Vi måtte jo først gjennom den obligatoriske presentasjonsrunden. Der skulle alle i tillegg si noe om hvorfor de er engasjert i likestilling, og hva de ønsker å få ut av panelarbeidet.
Og fra da forsvant all disconnection til de ukjente stolte kvinnene, den ene amasonen etter den andre åpnet munnen og sang ut. Det var ikke pinlig, det var ikke overflatisk, det var ikke egoistisk slik kvinnesakskvinner stort sett blir hengt ut for å være. Jmf Aftenposten nettdebatt som stinker, regelrett stinker:-) (sick, yack etc) Kjipe mennesker med kjipe holdninger.
Det var sjenerøse og svært samfunnsbevisste kvinner som var to the point klar over strukturer og maktmisbruk. Hvert eneste menneske i dette fullstendig sjarmløse møterommet med vann og kaffe servering i ett hjørne, fortalte en historie, inkludert historien til leder Loveleen Brenna som vitnet om hva vi overhodet ikke skal akseptere i et fritt samfunn. De delte alle et engasjement som hadde et hovedfokus: hvordan gjøre samfunnet vårt til et bedre sted å være i for alle kjønn. Og fullstendig ærlig åpenhet om hva som var riv ruskende gærent, enten det var burka, kvinner som følte seg nødt til å jekke seg ned som damer av hensyn til andre i mannsdominerte arbeidsplasser, eller "felleshøl"-teenagers som ble diskutert.
En av kvinnene som ukentlig mottar drapstrusler sjokkerte når hun fortalte at hun i forrige uke ble slått ned på gaten av en voksen mann og fikk knust brillene sine. I dag gadd ikke politiet å følge henne til kvinnepanelets møte, fordi «hun selv var skyldig i å ha provosert miljøet». Jeg, og tre andre kvinner fulgte henne til taxi etter at dagen var over. Jeg måtte jo le, at kvinnepanelets møte blir avsluttet med at vi og ikke purken må følge en kvinne som er truet for å ha tenkt høyt i dagens Norge, fordi rettsikkerheten hennes ikke blir ivaretatt må være dagens egg. .
Norge har et rimelig bevisstløst forhold til rettsikkerheten til fritenkere. For hver truede fritenker er det tusenvis som holder kjeft. Og hva gjør det med et demokrati?
Jeg er sikker på at flere av historiene om traumer, om diskriminering , om latterligjøring, usynligjøring og utestengning like gjerne kunne ha blitt fortalt av menn. Men noen helt spesielle problemstillinger handlet om at kvinner blir utsatt for det de blir utsatt for fordi de er kvinner. Noe som var ganske oppmuntrende var at flere tok opp situasjonen til kvinner med en annen etnisk bakgrunn enn dem selv. Noe har skjedd på 10 år, folk velger solidaritet fremfor å se på de «fremmede» og godta undertrykking , overgrep eller holdninger man aldri hadde akseptert at en etnisk norsk kvinne ble utsatt for. Den politisk korrektheten i slike spørsmål er borte. Gone. Det har nådd et point of no return. En annen viktig konklusjon var at likelønnsdebatten og andre sentrale likestillingssaker uten vold som fellesnenver, ikke skulle glemmes. Samtidig som mer akutte angrep på kvinnerss liv og helse er og skal være i fremste rekke.
Kvinners egen dobbeltmoral i forhold til å slippe menn til på kvinnedominerte områder ble også nevnt.
Hvis kvinnepanelet skal make a difference så må de fokusere på nettopp hva som virkelig vil forandre og hva det er et sterkt behov for å reagere på. Å være et humant samfunn i konstant utvikling handler om å aldri stoppe å reagere. Og aldri si: du har selv skyld ...og dermed frata overgripere ansvar.
Leder Loveleen Brenna var ambisiøs, dyktig , veldig personlig og proff. Loveleen kan følges på twitter her :
Hun påpekte at vår felles sak, uansett bakgrunn, er å se på alle typer forkvaklede kvinnesyn og sjåvinisme i vårt samfunn som hindrer kvinners valg og bevegelsesfrihet, og diskutere det, fremfor å dele opp i oss og dem. Og fortsette likestillingsdebatten med menn om deres rolle, der flere menn nå er mer på banen enn noensinne tidligere i historien, og ta i mot menns solidaritet. Det gjelder både norske menn og menn som har stått frem i LIM og blant annet tatt opp familievold i æreskulturer. Brødre som banker opp søstre eller familiens menn som kontrollerer og eier kvinnekropper på tradisjonelt må snart bli en del av kvinneopprøret. Mer inngrep i privatliv for større personlig frihet og rettsikkerhet for kvinner og barn. En deltager fortalte også hvor viktig det var at menn viste solidaritet med feminister i Finnmark . Dette var under saken om voksne menn som var med å utvikle en kultur der purunge tenåringsjenter ble oppmuntret til å prostituere seg i bytte mot forbruksvarer. Kvinners solidaritet i mannsaken er selvfølgelig like viktig. Og jeg ser frem til at det også taes opp.
Ingen av oss ønsker å være lonely riders i denne prosessen, og i panelet er vi bare 30 mennesker som skal bidra med forslag til departementsfolka og sparke de i gang. Tvang, hets, trakassering, mobbing, når mennesker velger sin egen livsstil , partner, karriere, skal ikke lenger være noe som usynligjøres og bagatelliseres. Kvinner og barns rettsikkerhet engasjerte alle.
Kvinnepanelet får mulighet til å konkretisere hva som kan gjøres for å gjøre vårt samfunn mer likestilt og at det blir større aksept og rom for at folk velger sine egne liv slik de har rett til, uansett hva tradisjonelle kjønnsroller eller moderne forfall skulle presse dem inn i. Hvis panelet sammen med deres hjelp kommer i mål, er jeg sikker på at dette er noe som vil få både den utskjelte feministstaten Sverige og den mer polariserte, frisinnede og frihetselskende Danmark til å sperre opp øynene og se til oss.
Etter første møte satt i hvertfall jeg igjen med en positiv følelse av at kvinnepanelet har baller, og de har hairy mål! Watch out! Etter hvert skal også guttaboyzzz inviteres inn. Andre superviktige ting som ble sagt under kvinnemøtet var: women, ikke vent til dere blir 95 år med å gi faen. Og Gud er da f.. ikke mann, heller ikke kvinne, men transeksuell:-) . Dermed ble minoritet i minoriteten også et tema. Min hjertesak om å få Sephora til Norge, fikk jeg ikke tatt opp, sorry for det alle beauty-bloggers. Hvis dere fortsetter å våge å blogge og oute idioter på MMS hver gang de klår på dere som om kroppene deres var et felleseie på t-banen eller truer med å voldta dere på gaten, så skal jeg love å ta opp Sephora til Norge NÅ :-)
Ok folkz, har dere klart å lese helt ned hit skal jeg love å blogge mer om forslagene våre fra hvert møte fremover. Andre damer ville fokusert på andre viktige ting , les deres meninger og innlegg også , Kvinnepanelet har selvfølgelig opprettet en facebook gruppe, meld dere gjerne inn der, alle er velkomne til å delta i debatten og bidra med innlegg. Gjerne frogs from mannspanelet også☺ Ønsker du å melde dine innspill anonymt, gjør det i comment-feltet under her.
Neste møte blir 1 mars. Send gjerne inn tanker, reaksjoner, innspill, konstruktiv kritikk. Sletter all bitching så plz dont bother.
Hva angår paneler, seminarer og møter er jeg fortsatt fjortis. Its b-o-r-i-n-g.
Men etter å ha skrevet debattinnlegg i 10 år om likestilling og individets frihet så tenkte jeg : why not give this a try.
På slutten av dagen var jeg ikke i tvil om kvinnepanelets importance og behov. Vi måtte jo først gjennom den obligatoriske presentasjonsrunden. Der skulle alle i tillegg si noe om hvorfor de er engasjert i likestilling, og hva de ønsker å få ut av panelarbeidet.
Og fra da forsvant all disconnection til de ukjente stolte kvinnene, den ene amasonen etter den andre åpnet munnen og sang ut. Det var ikke pinlig, det var ikke overflatisk, det var ikke egoistisk slik kvinnesakskvinner stort sett blir hengt ut for å være. Jmf Aftenposten nettdebatt som stinker, regelrett stinker:-) (sick, yack etc) Kjipe mennesker med kjipe holdninger.
Det var sjenerøse og svært samfunnsbevisste kvinner som var to the point klar over strukturer og maktmisbruk. Hvert eneste menneske i dette fullstendig sjarmløse møterommet med vann og kaffe servering i ett hjørne, fortalte en historie, inkludert historien til leder Loveleen Brenna som vitnet om hva vi overhodet ikke skal akseptere i et fritt samfunn. De delte alle et engasjement som hadde et hovedfokus: hvordan gjøre samfunnet vårt til et bedre sted å være i for alle kjønn. Og fullstendig ærlig åpenhet om hva som var riv ruskende gærent, enten det var burka, kvinner som følte seg nødt til å jekke seg ned som damer av hensyn til andre i mannsdominerte arbeidsplasser, eller "felleshøl"-teenagers som ble diskutert.
En av kvinnene som ukentlig mottar drapstrusler sjokkerte når hun fortalte at hun i forrige uke ble slått ned på gaten av en voksen mann og fikk knust brillene sine. I dag gadd ikke politiet å følge henne til kvinnepanelets møte, fordi «hun selv var skyldig i å ha provosert miljøet». Jeg, og tre andre kvinner fulgte henne til taxi etter at dagen var over. Jeg måtte jo le, at kvinnepanelets møte blir avsluttet med at vi og ikke purken må følge en kvinne som er truet for å ha tenkt høyt i dagens Norge, fordi rettsikkerheten hennes ikke blir ivaretatt må være dagens egg. .
Norge har et rimelig bevisstløst forhold til rettsikkerheten til fritenkere. For hver truede fritenker er det tusenvis som holder kjeft. Og hva gjør det med et demokrati?
Jeg er sikker på at flere av historiene om traumer, om diskriminering , om latterligjøring, usynligjøring og utestengning like gjerne kunne ha blitt fortalt av menn. Men noen helt spesielle problemstillinger handlet om at kvinner blir utsatt for det de blir utsatt for fordi de er kvinner. Noe som var ganske oppmuntrende var at flere tok opp situasjonen til kvinner med en annen etnisk bakgrunn enn dem selv. Noe har skjedd på 10 år, folk velger solidaritet fremfor å se på de «fremmede» og godta undertrykking , overgrep eller holdninger man aldri hadde akseptert at en etnisk norsk kvinne ble utsatt for. Den politisk korrektheten i slike spørsmål er borte. Gone. Det har nådd et point of no return. En annen viktig konklusjon var at likelønnsdebatten og andre sentrale likestillingssaker uten vold som fellesnenver, ikke skulle glemmes. Samtidig som mer akutte angrep på kvinnerss liv og helse er og skal være i fremste rekke.
Kvinners egen dobbeltmoral i forhold til å slippe menn til på kvinnedominerte områder ble også nevnt.
Hvis kvinnepanelet skal make a difference så må de fokusere på nettopp hva som virkelig vil forandre og hva det er et sterkt behov for å reagere på. Å være et humant samfunn i konstant utvikling handler om å aldri stoppe å reagere. Og aldri si: du har selv skyld ...og dermed frata overgripere ansvar.
Leder Loveleen Brenna var ambisiøs, dyktig , veldig personlig og proff. Loveleen kan følges på twitter her :
Hun påpekte at vår felles sak, uansett bakgrunn, er å se på alle typer forkvaklede kvinnesyn og sjåvinisme i vårt samfunn som hindrer kvinners valg og bevegelsesfrihet, og diskutere det, fremfor å dele opp i oss og dem. Og fortsette likestillingsdebatten med menn om deres rolle, der flere menn nå er mer på banen enn noensinne tidligere i historien, og ta i mot menns solidaritet. Det gjelder både norske menn og menn som har stått frem i LIM og blant annet tatt opp familievold i æreskulturer. Brødre som banker opp søstre eller familiens menn som kontrollerer og eier kvinnekropper på tradisjonelt må snart bli en del av kvinneopprøret. Mer inngrep i privatliv for større personlig frihet og rettsikkerhet for kvinner og barn. En deltager fortalte også hvor viktig det var at menn viste solidaritet med feminister i Finnmark . Dette var under saken om voksne menn som var med å utvikle en kultur der purunge tenåringsjenter ble oppmuntret til å prostituere seg i bytte mot forbruksvarer. Kvinners solidaritet i mannsaken er selvfølgelig like viktig. Og jeg ser frem til at det også taes opp.
Ingen av oss ønsker å være lonely riders i denne prosessen, og i panelet er vi bare 30 mennesker som skal bidra med forslag til departementsfolka og sparke de i gang. Tvang, hets, trakassering, mobbing, når mennesker velger sin egen livsstil , partner, karriere, skal ikke lenger være noe som usynligjøres og bagatelliseres. Kvinner og barns rettsikkerhet engasjerte alle.
Kvinnepanelet får mulighet til å konkretisere hva som kan gjøres for å gjøre vårt samfunn mer likestilt og at det blir større aksept og rom for at folk velger sine egne liv slik de har rett til, uansett hva tradisjonelle kjønnsroller eller moderne forfall skulle presse dem inn i. Hvis panelet sammen med deres hjelp kommer i mål, er jeg sikker på at dette er noe som vil få både den utskjelte feministstaten Sverige og den mer polariserte, frisinnede og frihetselskende Danmark til å sperre opp øynene og se til oss.
Etter første møte satt i hvertfall jeg igjen med en positiv følelse av at kvinnepanelet har baller, og de har hairy mål! Watch out! Etter hvert skal også guttaboyzzz inviteres inn. Andre superviktige ting som ble sagt under kvinnemøtet var: women, ikke vent til dere blir 95 år med å gi faen. Og Gud er da f.. ikke mann, heller ikke kvinne, men transeksuell:-) . Dermed ble minoritet i minoriteten også et tema. Min hjertesak om å få Sephora til Norge, fikk jeg ikke tatt opp, sorry for det alle beauty-bloggers. Hvis dere fortsetter å våge å blogge og oute idioter på MMS hver gang de klår på dere som om kroppene deres var et felleseie på t-banen eller truer med å voldta dere på gaten, så skal jeg love å ta opp Sephora til Norge NÅ :-)
Ok folkz, har dere klart å lese helt ned hit skal jeg love å blogge mer om forslagene våre fra hvert møte fremover. Andre damer ville fokusert på andre viktige ting , les deres meninger og innlegg også , Kvinnepanelet har selvfølgelig opprettet en facebook gruppe, meld dere gjerne inn der, alle er velkomne til å delta i debatten og bidra med innlegg. Gjerne frogs from mannspanelet også☺ Ønsker du å melde dine innspill anonymt, gjør det i comment-feltet under her.
Neste møte blir 1 mars. Send gjerne inn tanker, reaksjoner, innspill, konstruktiv kritikk. Sletter all bitching så plz dont bother.
Subscribe to:
Posts (Atom)