I vårt samfunn kan tolvåringer lese i pikeblader hvordan de skal tenne læreren. Uskyldige barneansikter er sminket opp som prostituerte for å selge hårfrisyrer. Muslimske jentunger blir derimot lært opp til å dekke hodet for at alle skal tro de er ærbare, deres verdighet ligger i familiens ære, ikke i jentenes egen kropp. 16-åringer kan skjenkes møkkings og nedlegges av partitopper med følgende uttalelse: «Alle visste jo hvordan hun var, hun som løp fra bord til bord.»
I en slik tid har jeg bestemt meg for å gjøre noe høyst uvanlig: Å rette en moralsk pekefinger til unge tenåringsjenter. I vår sekulære multietniske hverdag er det visse ting vi kvinner må kunne klare å formidle til purunge tenåringsbabes. Voksne og eldre kvinner har jo for lengst dukket hodet ned i karriere og oppbrukt rødstrømpefeminisme; men i kampens hete rakk de dessverre ikke å tenke på det sterke behovet hos pubertale pikebarn for å få kjennskap til kroppens hemmeligheter. Fortalt av voksne kvinner. Ikke av gamle smågrisete pikebladredaktører, eller for den saks skyld, unge ecstasytyggende bajaser. Overgangen fra barn til tenåring og fra tenåring til ung kvinne er fasen hvor vi er på vårt mest sårbare. Det paradoksale er at vi i denne fasen blir sviktet av våre søstre i vårt behov for innsikt, omsorg og beskyttelse.
Riste på hodet
Ja, vi kan riste på hodet av kvisete, oversminkede ungjenter, med rumpene skrudd inn i bukser trangere og mer sexy enn den hotteste moten i pornohollywood. Av mobil-erigerte penislogoer som småpikene fniser av, av unger i korte topper som drømmer om silikonpupper. Barn tenker jo ikke sånn, sier anstendigheten vår og fortsetter: Og vi tenker jo ikke sånn når vi ser barn gå med slike klær. Det er jo bare trender.
Gi plass
Voksne kvinner, kom frem fra skjulestedene deres og gi plass til unge kvinner. Voksne kvinner er altfor passive når det gjelder å gi råd og veiledning til unge kvinner - dere har overlatt det til sykesøstre, abortleger og kommersialiserte ungpikeblader. Hva med voksne kvinner i media? Ja vel, de lærer kvinner hvordan ha sex, men hvem lærer barn og unge om hvordan de skal beskytte sjela si mot overgripere? En ung mann var på Oslos største houseparty i Oslo Spektrum og omtalte festen som et «pedoparadis». Naive foreldre? Vi vil ha sunne, ressurssterke, vitale og psykisk sterke unge kvinner i Norge. I stedet har vi dessverre haugevis av jenter som opplever å miste dyden sin - ufrivillig. Igjen og igjen. Inntil de våkner opp av sin naivisme, innser hvilken verdi deres egen kropp og egne følelser har, og lærer å sette grenser. For mange unge jenter kan det være for sent. Jenter som er strengt religiøst oppdratt, kan også ha svært usunne erfaringer med sex og kjærlighet. Hele deres tro legges opp til guttens ærlighet, som selv har press fra familien.
Ansvar
Hver generasjon eier og har ansvar for sin egen bevisstgjøringsprosess.
Men å «lære unger sunne verdier», gi dem kondomer og vin, holder ikke i dag. Barn og unge trenger ikke nødvendigvis å snakke om sex stolpe opp og stolpe ned, men de må bevisstgjøres om verdien av sin egen kropp og sine grenser.
Kvinner har markert seg i politikken, media, kunst, litteratur, økonomi og humor. Kadra-saken ble i år 2000 et symbol på den religiøse dobbeltmoralen, Søviknes-saken sjokkerte kvinner i alle aldre, ikke fordi en person i maktsituasjonen utnyttet sin posisjon (bombe!) - men på grunn av holdningene vi trodde ingen argumenterte med offentlig lenger. Vi ble alle sjokkerte - offentlig. Men hva har skjedd i privatsfæren? Tenk etter selv! Du lever i en sosio-ghetto, ikke sant? Hvilket ansvar har vi? Jenter: husk at dere er født som vakre, majestetiske skapninger, kroppen deres er hellig, den er vakker, myk og følsom. Sinnet deres er mystisk, vilt og frodig. Fremtiden ligger foran dere, der kan dere skape, danse, synge, skrive, meditere, tenke, utforske, klatre, vinne og leve livet deres slik dere selv ønsker.
Snakke sammen
Hvis ikke vi kvinner snakker sammen om disse tingene, og deler våre erfaringer på tvers av de forbannede religiøse, kulturelle og sosiale barrierene, vil absolutt alt fortsette som før. Parolen må være: Ja, til Vaginadialogene!
Thursday, March 8, 2001
Wednesday, March 8, 2000
Et sotrørs bekjennelser
For noen måneder siden ble jeg dyttet ut på en stand-up-scene. Ikke helt normalt for en kvinne med min bakgrunn. Nå tror folk jeg er Norges neste statsminister, og de ringer meg til og med for å få meg til å skrive om kvinnenes stilling i Norge . . .
Jeg er blitt omtalt som alt fra «hore» til «the missing link i innvandrer-debatten». Hvorfor? Fordi jeg har stått et titall ganger på en scene og sagt at «jeg er jævlig norsk selv om jeg også er staner», og at også jeg kan bli våt i trusa. Med andre ord, jeg har fortalt publikum at en ny generasjon norske flerkulturelle kvinner er vokst opp. Men det burde jo egentlig ikke forundre noen.
Humorscenen, en av de hippeste akkurat nå, er fremdeles en arena der det fortsatt er uvant å observere kvinner som selvhevdende. Ikke bare selvhevdende, men til og med brautende, klomsete, vakre, hårete, fnisende og fisende. Et sted må jo grensen gå. Hvordan skal det gå med verden når kvinner slutter å være pene og veloppdragne? Hun må ikke rape, pelle seg i nesa eller glemme å vokse barten hele hennes troverdighet vil jo stå på spill! Få kvinnene fra å tulle og kødde! For hvem skal da oppdra barn og menn til likestilling? Den tamme kvinnen er den kontrollerte kvinnen. Selv den likestillingskjempende, frigjorte kvinnen sitter i saksa. Feminist er et ord vi har måttet vinne tilbake, historien gjentok seg jo, kvinner som sier fra og stiller krav blir latterliggjort, og det skjedde også med ordet feminist
Det svir . . .
Hva gjorde dette med meg? Et lite pip ble til et kjempebrøl, sløret ble demonstrativt kastet vekk på scenen, håret sluppet løs, leppene malt røde, formene sluppet fri fra push-ups og hold-ins. Et hyl på scenen om at pokker heller, det er godt å være jomfru med æren i behold, men stingene i den påsydde hinna fra Volvatklinikken svir. Ja, kvinner for det svir i underlivet av den seksuelle dobbeltmoralen i samfunnet vårt.
Det svir, enten man er hore på strøket eller fødemaskin hjemme. Enten man er tolv år og blir nådeløst knadd av nykåte gutter i klassen, eller man er tretti år og din mannlige kollega gjør det samme og til og med tjener mer enn deg.
Og mest av alt svir det fordi det skjer her i Norge. Ikke i Kina, hvor man dreper kvinnebabyer, ikke i India, hvor man brenner dem, ikke i Somalia hvor de blir omskåret. Det svir her i Norge, for mens de ressurssterke kjemper for fet lønn og sjefsstillinger, risikerer andre kvinner i Norge å bli drept.
Drept, hvis de krever de samme rettighetene som allerede er vunnet av norske kvinner. Dette skjer i Norge i dag
Hykleriet
Hvorfor har jeg selv fått så mye ros, og samtidig trusler? Fordi en øm nerve er blitt tråkket på. En kvinne med en muslimsk pakistansk bakgrunn kødder, ler og gjør narr av våre forestillinger! Vel, jeg sier det mange tenker rett ut
Derfor alle de stygge tekstmeldingene.
De som blir mest provosert, ser på Vestens kvinner som frivole, og mener at innvandrerkvinnene iallfall har bevart sin «anstendighet». Disse stolte kulturbærere, som oppfører seg så lydig og pent, gjør lite vesen av seg, som hverken trenger å lære norsk eller integrere seg. De er jo likevel bare hjemme hele tiden. Med barn. Dydige er de. Å la oss importere flere sånne som dem! De gamle og pleietrengende vil jo trenge masse arbeidskraft i fremtiden! Ja, for vi må ikke glemme at norskinger trenger innvandrere, det er ikke bare de som trenger oss, altså.
Nordmenn med sterke inngrodde fordommer og maktmennene i innvandrermiljøene, de må passe seg nå. For når minoritetskvinnene våkner fra Matrix-tilværelsen og drar ut kabelen, da vil de se hykleriet, og vekkelsen vil komme. For barna deres vil skrike etter en rettferdig oppdragelse. Og hva er det barna hennes trenger? Jo, verdier, respekt og trygghet. Hvorfor skal hennes barn bli en ny underklasse, kriminelle pøbler som skal sette sin siste sprøyte som nittenåringer, mens bønneropene gjaller i Oslos gater? Nei, det kan hun ikke finne seg i lenger. Hva må hun da gjøre, og hva er hennes rett? Jo, hennes rett er å komme seg ut. Å realisere seg selv, sine drømmer og håp som en fri, selvstendig kvinne
Frigjorte?
Fortsatt vokser det opp barn i Norge som opplever far ydmyke og fornedre mor. Urettferdig. Er ikke Norge et frigjort land for kvinner, da? Jo, flere rettigheter er formelt vunnet, men bak sløret skjuler det seg et svik.
Innvandrerkvinner fyller landets krisesentre. Det dreier seg ikke lenger om hvorvidt kvinners plass er i heimen eller ute i kontorlandskapene. Det dreier seg om retten og friheten til å leve sitt eget liv. Skyld og skam sprunget ut fra eldgamle mannlige tanketradisjoner, lever i verste velgående i Norge i dag. Selv frigjorte kvinner blir fornedret og latterliggjort, fordi de har handlet som menn. Eller naive unge piker på fest, som har gjort det samme som enhver gutt skryter av, men som etterpå er blitt kalt «madrasser». En svensk popartist skrev nylig et åpent brev til unge gutter om at nå må gutta si fra når de ser en kvinne bli ydmyket eller vanæret. Et skikkelig mannfolk, vil jeg kalle ham. En selvsagt ting, mener mange, men brevet gjorde inntrykk på meg.
For mannens omsorg trenger vi jo. Ikke bare mannen som fiende i kvinnekampen, mannen som vi skal vinne over, men hans hengivenhet og respekt.
Kvinner har rett til verdighet, seksuell stolthet og frodighet. Kvinner har rett til å være vulgære, å skrattle, gnistre og skinne. Men det finnes tonnevis av undertrykkende uttrykk forbeholdt kvinner.
«Hore» er det verste en kvinne kan bli kalt, og hvem som helst kan ta fra en kvinne hennes ære ved å kalle henne det. Bitch, ludder, heks, kjerring er andre ord som beskriver henne ut fra hvor seksuelt frekk, tiltrekkende eller avskyelig hun er. Alt dette er vanlige betegnelser på kvinner som stikker hodet fram, som stiller krav, eller som sier høyt at de er deilige selv om de ikke ser ut som en KK-annonse. Kvinner støtt kvinnelig livsutfoldelse som en gave til kvinneligheten! Holdningsspøkelser Enhver begrensning av oss er et svik! Hvis man virkelig vil høre hvordan det står til med kvinnefrigjøringen i Norge i dag, så spør de som ikke har språk, ikke utdannelse, ikke oppholdstillatelse. Hvem spør etter henne i den kvinnepolitiske debatten? I Norge tenker vi isteden med gru at «ja, kvinner har det jævli nedi de derre landa der», eller «det der hører vel til en annen tid». Det gjør ikke det. Dette skjer nå! Mørkemennene boltrer seg, de ler av og spotter de bevisste kvinnene i dette landet. De er holdningsspøkelser, som stadig finner nye ofre å herje med.
Ofrene er innvandrerkvinner og andre kvinner som ikke har ressurser til å gjøre opprør. Og hva betyr det for likestillingskampen? At den for disse kvinnene står bom stille. Hvorfor har ingen brydd seg? Fordi de mener at religionen deres er slik? Ja, kanskje det. Katolisismen, kristendommen og islam er tanketradisjoner med en helt klart fundamentalistisk grunnmur.
Mennene sitter på tronen, og kvinnene er de som er viktigst å kontrollere.
Derfor blir de tvunget til å bevare tradisjonene, og utnyttet som importerte føde- og husarbeidsmaskiner.
Så hvorfor står jeg, selv utlending, og kaster skitt på innvandrere og maler ut faenskapen? Fordi jeg tilhører en ny generasjon kvinner. Jeg kommer ikke fra en bondegård i Gujrat jeg har vokst opp i en blokk på Holmlia i Oslo. De kvinnefiendtlige holdninger rammer meg ikke i et forstokket muslimsk land, men i Norge, av norske og utenlandske overgripere. Det triste er at det faktisk er tøffere å si fra at man blir undertrykt og mishandlet i et land hvor andre kvinner realiserer seg selv.
Man har jo litt stolthet. I et land der likestillingsdebatten dreier seg om høyere lønn, høyere silikonpupper og høyere skattefradrag for hushjelp, blir det for tøft å si fra at man er blitt sviktet som menneske.
Av menn med makt, som har bevilgninger fra myndighetene til å opprettholde kulturen og ha sin tro i fred. Man har da religionsfrihet
By opp til dans
I tredve år har fremmedkulturelle kvinner glimret med sitt fravær på alle arenaer. De er isolert, og i dag lider barna. Hvorfor er jeg så opptatt av dette? Skjønner ikke jeg at min kritikk forsterker eksisterende fordommer? Nei, fordi jeg nekter å holde kjeft. Kvinneundertrykking kan ikke unnskyldes, uansett hvor mange middelalderske trosbekjennelser man påberoper seg.
Synlige kvinner blir av de religiøse maktmennene assosiert med farlige kvinner.
For synlige kvinner er lykkelige kvinner, de er trygge kvinner og det er mer enn farlig. Det er dynamitt.
Hva kan sette en rakett i rumpa på likestillings- og integreringspolitikken i Norge i dag? Kanskje at den norske kvinnen byr den pakistanske kvinnen opp til dans? Det blir farlig det det er jo så mye som kan risikere å bli avslørt! Og tro meg, vi vil danse, det kribler i føttene. Og ikke en hvilken som helst dans.
Dansen for å leve et mer verdig liv. Og oppdage at vi til og med kan le av mørkemennene.
Jeg er blitt omtalt som alt fra «hore» til «the missing link i innvandrer-debatten». Hvorfor? Fordi jeg har stått et titall ganger på en scene og sagt at «jeg er jævlig norsk selv om jeg også er staner», og at også jeg kan bli våt i trusa. Med andre ord, jeg har fortalt publikum at en ny generasjon norske flerkulturelle kvinner er vokst opp. Men det burde jo egentlig ikke forundre noen.
Humorscenen, en av de hippeste akkurat nå, er fremdeles en arena der det fortsatt er uvant å observere kvinner som selvhevdende. Ikke bare selvhevdende, men til og med brautende, klomsete, vakre, hårete, fnisende og fisende. Et sted må jo grensen gå. Hvordan skal det gå med verden når kvinner slutter å være pene og veloppdragne? Hun må ikke rape, pelle seg i nesa eller glemme å vokse barten hele hennes troverdighet vil jo stå på spill! Få kvinnene fra å tulle og kødde! For hvem skal da oppdra barn og menn til likestilling? Den tamme kvinnen er den kontrollerte kvinnen. Selv den likestillingskjempende, frigjorte kvinnen sitter i saksa. Feminist er et ord vi har måttet vinne tilbake, historien gjentok seg jo, kvinner som sier fra og stiller krav blir latterliggjort, og det skjedde også med ordet feminist
Det svir . . .
Hva gjorde dette med meg? Et lite pip ble til et kjempebrøl, sløret ble demonstrativt kastet vekk på scenen, håret sluppet løs, leppene malt røde, formene sluppet fri fra push-ups og hold-ins. Et hyl på scenen om at pokker heller, det er godt å være jomfru med æren i behold, men stingene i den påsydde hinna fra Volvatklinikken svir. Ja, kvinner for det svir i underlivet av den seksuelle dobbeltmoralen i samfunnet vårt.
Det svir, enten man er hore på strøket eller fødemaskin hjemme. Enten man er tolv år og blir nådeløst knadd av nykåte gutter i klassen, eller man er tretti år og din mannlige kollega gjør det samme og til og med tjener mer enn deg.
Og mest av alt svir det fordi det skjer her i Norge. Ikke i Kina, hvor man dreper kvinnebabyer, ikke i India, hvor man brenner dem, ikke i Somalia hvor de blir omskåret. Det svir her i Norge, for mens de ressurssterke kjemper for fet lønn og sjefsstillinger, risikerer andre kvinner i Norge å bli drept.
Drept, hvis de krever de samme rettighetene som allerede er vunnet av norske kvinner. Dette skjer i Norge i dag
Hykleriet
Hvorfor har jeg selv fått så mye ros, og samtidig trusler? Fordi en øm nerve er blitt tråkket på. En kvinne med en muslimsk pakistansk bakgrunn kødder, ler og gjør narr av våre forestillinger! Vel, jeg sier det mange tenker rett ut
Derfor alle de stygge tekstmeldingene.
De som blir mest provosert, ser på Vestens kvinner som frivole, og mener at innvandrerkvinnene iallfall har bevart sin «anstendighet». Disse stolte kulturbærere, som oppfører seg så lydig og pent, gjør lite vesen av seg, som hverken trenger å lære norsk eller integrere seg. De er jo likevel bare hjemme hele tiden. Med barn. Dydige er de. Å la oss importere flere sånne som dem! De gamle og pleietrengende vil jo trenge masse arbeidskraft i fremtiden! Ja, for vi må ikke glemme at norskinger trenger innvandrere, det er ikke bare de som trenger oss, altså.
Nordmenn med sterke inngrodde fordommer og maktmennene i innvandrermiljøene, de må passe seg nå. For når minoritetskvinnene våkner fra Matrix-tilværelsen og drar ut kabelen, da vil de se hykleriet, og vekkelsen vil komme. For barna deres vil skrike etter en rettferdig oppdragelse. Og hva er det barna hennes trenger? Jo, verdier, respekt og trygghet. Hvorfor skal hennes barn bli en ny underklasse, kriminelle pøbler som skal sette sin siste sprøyte som nittenåringer, mens bønneropene gjaller i Oslos gater? Nei, det kan hun ikke finne seg i lenger. Hva må hun da gjøre, og hva er hennes rett? Jo, hennes rett er å komme seg ut. Å realisere seg selv, sine drømmer og håp som en fri, selvstendig kvinne
Frigjorte?
Fortsatt vokser det opp barn i Norge som opplever far ydmyke og fornedre mor. Urettferdig. Er ikke Norge et frigjort land for kvinner, da? Jo, flere rettigheter er formelt vunnet, men bak sløret skjuler det seg et svik.
Innvandrerkvinner fyller landets krisesentre. Det dreier seg ikke lenger om hvorvidt kvinners plass er i heimen eller ute i kontorlandskapene. Det dreier seg om retten og friheten til å leve sitt eget liv. Skyld og skam sprunget ut fra eldgamle mannlige tanketradisjoner, lever i verste velgående i Norge i dag. Selv frigjorte kvinner blir fornedret og latterliggjort, fordi de har handlet som menn. Eller naive unge piker på fest, som har gjort det samme som enhver gutt skryter av, men som etterpå er blitt kalt «madrasser». En svensk popartist skrev nylig et åpent brev til unge gutter om at nå må gutta si fra når de ser en kvinne bli ydmyket eller vanæret. Et skikkelig mannfolk, vil jeg kalle ham. En selvsagt ting, mener mange, men brevet gjorde inntrykk på meg.
For mannens omsorg trenger vi jo. Ikke bare mannen som fiende i kvinnekampen, mannen som vi skal vinne over, men hans hengivenhet og respekt.
Kvinner har rett til verdighet, seksuell stolthet og frodighet. Kvinner har rett til å være vulgære, å skrattle, gnistre og skinne. Men det finnes tonnevis av undertrykkende uttrykk forbeholdt kvinner.
«Hore» er det verste en kvinne kan bli kalt, og hvem som helst kan ta fra en kvinne hennes ære ved å kalle henne det. Bitch, ludder, heks, kjerring er andre ord som beskriver henne ut fra hvor seksuelt frekk, tiltrekkende eller avskyelig hun er. Alt dette er vanlige betegnelser på kvinner som stikker hodet fram, som stiller krav, eller som sier høyt at de er deilige selv om de ikke ser ut som en KK-annonse. Kvinner støtt kvinnelig livsutfoldelse som en gave til kvinneligheten! Holdningsspøkelser Enhver begrensning av oss er et svik! Hvis man virkelig vil høre hvordan det står til med kvinnefrigjøringen i Norge i dag, så spør de som ikke har språk, ikke utdannelse, ikke oppholdstillatelse. Hvem spør etter henne i den kvinnepolitiske debatten? I Norge tenker vi isteden med gru at «ja, kvinner har det jævli nedi de derre landa der», eller «det der hører vel til en annen tid». Det gjør ikke det. Dette skjer nå! Mørkemennene boltrer seg, de ler av og spotter de bevisste kvinnene i dette landet. De er holdningsspøkelser, som stadig finner nye ofre å herje med.
Ofrene er innvandrerkvinner og andre kvinner som ikke har ressurser til å gjøre opprør. Og hva betyr det for likestillingskampen? At den for disse kvinnene står bom stille. Hvorfor har ingen brydd seg? Fordi de mener at religionen deres er slik? Ja, kanskje det. Katolisismen, kristendommen og islam er tanketradisjoner med en helt klart fundamentalistisk grunnmur.
Mennene sitter på tronen, og kvinnene er de som er viktigst å kontrollere.
Derfor blir de tvunget til å bevare tradisjonene, og utnyttet som importerte føde- og husarbeidsmaskiner.
Så hvorfor står jeg, selv utlending, og kaster skitt på innvandrere og maler ut faenskapen? Fordi jeg tilhører en ny generasjon kvinner. Jeg kommer ikke fra en bondegård i Gujrat jeg har vokst opp i en blokk på Holmlia i Oslo. De kvinnefiendtlige holdninger rammer meg ikke i et forstokket muslimsk land, men i Norge, av norske og utenlandske overgripere. Det triste er at det faktisk er tøffere å si fra at man blir undertrykt og mishandlet i et land hvor andre kvinner realiserer seg selv.
Man har jo litt stolthet. I et land der likestillingsdebatten dreier seg om høyere lønn, høyere silikonpupper og høyere skattefradrag for hushjelp, blir det for tøft å si fra at man er blitt sviktet som menneske.
Av menn med makt, som har bevilgninger fra myndighetene til å opprettholde kulturen og ha sin tro i fred. Man har da religionsfrihet
By opp til dans
I tredve år har fremmedkulturelle kvinner glimret med sitt fravær på alle arenaer. De er isolert, og i dag lider barna. Hvorfor er jeg så opptatt av dette? Skjønner ikke jeg at min kritikk forsterker eksisterende fordommer? Nei, fordi jeg nekter å holde kjeft. Kvinneundertrykking kan ikke unnskyldes, uansett hvor mange middelalderske trosbekjennelser man påberoper seg.
Synlige kvinner blir av de religiøse maktmennene assosiert med farlige kvinner.
For synlige kvinner er lykkelige kvinner, de er trygge kvinner og det er mer enn farlig. Det er dynamitt.
Hva kan sette en rakett i rumpa på likestillings- og integreringspolitikken i Norge i dag? Kanskje at den norske kvinnen byr den pakistanske kvinnen opp til dans? Det blir farlig det det er jo så mye som kan risikere å bli avslørt! Og tro meg, vi vil danse, det kribler i føttene. Og ikke en hvilken som helst dans.
Dansen for å leve et mer verdig liv. Og oppdage at vi til og med kan le av mørkemennene.
© VG
Friday, June 14, 1996
Kjærlighet i den urbane jungelen
IN: Vi beveger oss langt inne i den urbane jungelen og besøker de unge kvinnene i technostammen. De unge kvinnene skal på et raveparty, og visse ritualer må gjennomføres.
Først må en gjøre noe med alle de hårene. Hårene på leggene er i full krig med hverandre, men parfymeriets kloke koner er gode fredsmeglere. Vips, så har man silkeglatte ben. Så tar man et langt, rensende bad og føler seg som en nyfødt pusekatt. Turen går videre til frisøren. Håret stusses, blekes, krølles og formes slik at det likevel ser ut som man trenger en tur til frisørsalongen.
Nå skal stammeuniformen på. Noen tynne streker som visstnok skal være en truse tas på. BH bruker de ikke. Brystene skal synes gjennom den trange, sølvglinsende mikrokjolen. Klærne skal være akkurat passe sexy, slik at de ikke forveksles med jenter fra en annen stamme. Drevne technobabes vet hvordan de skal kle seg så ingen misforståelser oppstår. Så klatrer man opp og inn i styltejoggeskoene. En ganske fotvennlig mote forresten, i motsetning til platåhælmoten.
Ansiktsmalingen gjenstår. Farger blandes og legges profesjonelt på.
Så drar de ut for å bli beundret av urbanjungelens mange Tarzan’er. Der står de og vrikker på seg. For er det noe de kan i technostammen, så er det å vrikke og røre på seg. Og det gjør de gjerne flere timer i strekk. I technostammen er det jentene som velger og vraker.
Men om drømmeprinsen dukker opp på et raveparty, det er ikke sikkert. Er du en riktig heldig jente, opplever du kanskje det samme som meg. Midt i den vrikkende, glade og pene folkemengden så jeg Ham.
Det var noe majestetisk over ham. Han var som en konge, en løve i den urbane jungelen. Og da han festet blikket på meg, så bare visste jeg at han visste, at vi begge visste, at vi var skapt for hverandre. Vi hadde endelig funnet det? Den vi begge hadde søkt (etter) i hele vårt liv, og plutselig skjønte vi meningen med tilværelsen.
Uansett hvor ultrarave’a, ståltechnospace’a vi er, så er vi jo mennesker, tross alt. Og mennesker mister bakkekontakten i hvert fall av og til! Den urbane jungelen kan være et deilig sted å være. Spørs bare om de som bor der, vil kunne overleve, nettopp fordi de er mennesker og ikke noe annet enn det!
Nå skal stammeuniformen på. Noen tynne streker som visstnok skal være en truse tas på. BH bruker de ikke. Brystene skal synes gjennom den trange, sølvglinsende mikrokjolen. Klærne skal være akkurat passe sexy, slik at de ikke forveksles med jenter fra en annen stamme. Drevne technobabes vet hvordan de skal kle seg så ingen misforståelser oppstår. Så klatrer man opp og inn i styltejoggeskoene. En ganske fotvennlig mote forresten, i motsetning til platåhælmoten.
Ansiktsmalingen gjenstår. Farger blandes og legges profesjonelt på.
Så drar de ut for å bli beundret av urbanjungelens mange Tarzan’er. Der står de og vrikker på seg. For er det noe de kan i technostammen, så er det å vrikke og røre på seg. Og det gjør de gjerne flere timer i strekk. I technostammen er det jentene som velger og vraker.
Men om drømmeprinsen dukker opp på et raveparty, det er ikke sikkert. Er du en riktig heldig jente, opplever du kanskje det samme som meg. Midt i den vrikkende, glade og pene folkemengden så jeg Ham.
Det var noe majestetisk over ham. Han var som en konge, en løve i den urbane jungelen. Og da han festet blikket på meg, så bare visste jeg at han visste, at vi begge visste, at vi var skapt for hverandre. Vi hadde endelig funnet det? Den vi begge hadde søkt (etter) i hele vårt liv, og plutselig skjønte vi meningen med tilværelsen.
Uansett hvor ultrarave’a, ståltechnospace’a vi er, så er vi jo mennesker, tross alt. Og mennesker mister bakkekontakten i hvert fall av og til! Den urbane jungelen kan være et deilig sted å være. Spørs bare om de som bor der, vil kunne overleve, nettopp fordi de er mennesker og ikke noe annet enn det!
Friday, May 31, 1996
Nabogalskap
Skrekk og gru, nå titter de frem! Ja, de kommer ut av vinterhiet, en etter en.
I vinter holdt de seg innendørs, i påsken var de på ferie, men nå, midt mellom mai og sommerferien, slipper du ikke unna dem: Naboene dine, nemlig! Det er på denne tiden av året jeg blir minnet på at jeg faktisk bor i et borettslag.
Jeg velger heller å kalle det borett-slag. For er det ikke på våren de verste naboslagene oppstår? Og da hjelper det ikke om man heter Ola nordmann, har et kaldt hjerte og er glad i ensomme turer i skog og mark. For om våren er du nødt til å møte din nabo, ansikt til ansikt, enten det gjelder den felles vårdugnaden eller du bare er nødt til å spørre om å få låne sykkelpumpen. Og når vi først har begynt å snakke om denne merkelige rasen, har ikke også du lagt merke til disse nye nabobølgene? Borte er det frustrerende hespetreet som med falkeblikk fulgte med på om noen hengte opp sitt undertøy til tørk på verandaen. Borte er også de naboene hvis eneste oppgave i livet så ut til å være å passe på at de som ikke var med på vårdugnaden, heller ikke fikk være med på saft- og bollefesten etterpå.
I dag har vi Herr H. Allik i 1. etasje som er så opptatt av å gjøre noe med nordmenns ømme og stive ledd at han personlig har importert vietnamesisk arbeidskraft til å ta seg av oss hjemme i sin egen stue.
Vi ser også tildekkede innvandrerkoner som nå våger seg ut og til og med slår av en prat med den toppløse Pamela-kopien som soler seg på sin haveplett.
Innvandrere har hatt sitt norskkurs, og nordmenn er blitt vant til å høre gebrokkent norsk. Samtalen går ivrig mellom de to kvinnene. Utrolig nok diskuterer de mannens potens, og den tildekkede anbefaler en urtete, men Pamela anbefaler seg selv. Riktignok har hun stått i med den tildekkedes mann, men det er en annen historie.
Og så har vi familien med Amerika-feberen. Der hvor mannen er gift med Miss Ringerike -84. Utegrillen og cap’en bakvendt har han hatt lenge, men da han bestemte seg for å bruke rollerblades på vei til og fra jobb, ble det nok for sterk kost for mange.
Og til slutt har vi han med Mercedes kabriolet, multimedia, mobiltelefon, bærbar PC, personsøker og faks. Og Pamela, ja hun er også hans nå og da! Nabogalskap? Ja, det kan du skrive opp.
Jeg tror det fordi jeg har sett det!
Jeg velger heller å kalle det borett-slag. For er det ikke på våren de verste naboslagene oppstår? Og da hjelper det ikke om man heter Ola nordmann, har et kaldt hjerte og er glad i ensomme turer i skog og mark. For om våren er du nødt til å møte din nabo, ansikt til ansikt, enten det gjelder den felles vårdugnaden eller du bare er nødt til å spørre om å få låne sykkelpumpen. Og når vi først har begynt å snakke om denne merkelige rasen, har ikke også du lagt merke til disse nye nabobølgene? Borte er det frustrerende hespetreet som med falkeblikk fulgte med på om noen hengte opp sitt undertøy til tørk på verandaen. Borte er også de naboene hvis eneste oppgave i livet så ut til å være å passe på at de som ikke var med på vårdugnaden, heller ikke fikk være med på saft- og bollefesten etterpå.
I dag har vi Herr H. Allik i 1. etasje som er så opptatt av å gjøre noe med nordmenns ømme og stive ledd at han personlig har importert vietnamesisk arbeidskraft til å ta seg av oss hjemme i sin egen stue.
Vi ser også tildekkede innvandrerkoner som nå våger seg ut og til og med slår av en prat med den toppløse Pamela-kopien som soler seg på sin haveplett.
Innvandrere har hatt sitt norskkurs, og nordmenn er blitt vant til å høre gebrokkent norsk. Samtalen går ivrig mellom de to kvinnene. Utrolig nok diskuterer de mannens potens, og den tildekkede anbefaler en urtete, men Pamela anbefaler seg selv. Riktignok har hun stått i med den tildekkedes mann, men det er en annen historie.
Og så har vi familien med Amerika-feberen. Der hvor mannen er gift med Miss Ringerike -84. Utegrillen og cap’en bakvendt har han hatt lenge, men da han bestemte seg for å bruke rollerblades på vei til og fra jobb, ble det nok for sterk kost for mange.
Og til slutt har vi han med Mercedes kabriolet, multimedia, mobiltelefon, bærbar PC, personsøker og faks. Og Pamela, ja hun er også hans nå og da! Nabogalskap? Ja, det kan du skrive opp.
Jeg tror det fordi jeg har sett det!
Friday, May 3, 1996
Heksejakt i Norge
TS: Til ungdommen
Jeg setter meg ut i hagen for å sole meg. Nå skal jeg bli enda brunere enn det jeg allerede er. Da vil nok den lekre hvite kjolen som jeg skal ha på party i kveld se enda mer smukk ut på meg, tenker jeg, og tar av meg bikini-overdelen.
Noe skille vil jeg jo ikke ha! Iiiiiiiik!!! Plutselig står han der. Jeg slipper ikke unna, jeg heller. Det er heksejakt i Norge. Er du mørk i huden og har et fremmedartet navn, blir du lagt på slakterbenken og stilt det skjebnesvangre spørsmålet: Er du for eller imot fatwaen? Eh.. . fatwaen?! svarer jeg og kjenner meg uvel mens jeg holder for brystene.
Ja, kom ikke her og si at du ikke har lest Koranen, for der står det nemlig at Salman Rushdie skal drepes! Øh, jeg tror du har misf.. .
Åå jasså, så du er redd for at dine egne skal drepe deg hvis du sier at du er imot? Eller er du redd for at du skal bli utvist fra Norge hvis du sier at du er for. Et vanskelig dilemma, ikke sant? Dette må jo være et godt eksempel på kulturkonflikt. Eller er du kanskje en skap-muslimsk fundamentalist og går rundt og drømmer om å skyte alle hvite, kristne mennesker
Men i alle dager, måper jeg.
Hva sa du? Allah's dager? Tenk det hjelper ikke å rope på Allah nå, nemlig.
Altså, jeg er en helt vanlig jente som er født og oppvokst her i Norge. Jeg er den jeg ser og høres ut som, og som sant er, så ser jeg utenlandsk ut og høres helt norsk ut, så da så!, svarer jeg og lurer på om det var det som var det riktige å si.
Å nei du, jeg vet nok at du går i gjenger, raner gamle mennesker og sprader rundt, tildekket med svart slør og suger penger fra statskassen! Hva behager? Å nei, du behager nok ikke meg. Bare vent til vi får laget et skikkelig regnskap på dere. Da skal vi plusse den økonomiske byrden dere er, med all den kriminaliteten og fremmedfrykten så stakkars nordmenn virkelig skjønner hvilken belastning dere er (slik at flere stemmer Frp) og vi setter en skikkelig stopper for dette her. Og da, da skal det nemlig bli slutt på alle voldtektene, innbruddene og svindelen her til lands.. .
Sier du det, svarer jeg og smiler, men jeg har jo aldri i mitt liv gjort noe som helst ulovlig! Jeg kjenner en boblende følelse i maven og vet at jeg kommer til å sprekke i et latterbrøl, men jeg vet ikke helt om dette er noe å le av. Og forresten er ikke den lille bikinitrusa der litt for etnisk inspirert? Da klarer jeg ikke mer. Jeg sprekker og ler og ler. Og når solen har gått ned og det har blitt mørkt, sitter jeg der fortsatt og ler, kun iført min etniskinspirerte bikinitruse.
Er hun blitt helt gal, tenker vel naboen som har smugtittet fra vinduet. Best å ringe politiet. En vet aldri med disse innvandrerne!
Ja, kom ikke her og si at du ikke har lest Koranen, for der står det nemlig at Salman Rushdie skal drepes! Øh, jeg tror du har misf.. .
Åå jasså, så du er redd for at dine egne skal drepe deg hvis du sier at du er imot? Eller er du redd for at du skal bli utvist fra Norge hvis du sier at du er for. Et vanskelig dilemma, ikke sant? Dette må jo være et godt eksempel på kulturkonflikt. Eller er du kanskje en skap-muslimsk fundamentalist og går rundt og drømmer om å skyte alle hvite, kristne mennesker
Men i alle dager, måper jeg.
Hva sa du? Allah's dager? Tenk det hjelper ikke å rope på Allah nå, nemlig.
Altså, jeg er en helt vanlig jente som er født og oppvokst her i Norge. Jeg er den jeg ser og høres ut som, og som sant er, så ser jeg utenlandsk ut og høres helt norsk ut, så da så!, svarer jeg og lurer på om det var det som var det riktige å si.
Å nei du, jeg vet nok at du går i gjenger, raner gamle mennesker og sprader rundt, tildekket med svart slør og suger penger fra statskassen! Hva behager? Å nei, du behager nok ikke meg. Bare vent til vi får laget et skikkelig regnskap på dere. Da skal vi plusse den økonomiske byrden dere er, med all den kriminaliteten og fremmedfrykten så stakkars nordmenn virkelig skjønner hvilken belastning dere er (slik at flere stemmer Frp) og vi setter en skikkelig stopper for dette her. Og da, da skal det nemlig bli slutt på alle voldtektene, innbruddene og svindelen her til lands.. .
Sier du det, svarer jeg og smiler, men jeg har jo aldri i mitt liv gjort noe som helst ulovlig! Jeg kjenner en boblende følelse i maven og vet at jeg kommer til å sprekke i et latterbrøl, men jeg vet ikke helt om dette er noe å le av. Og forresten er ikke den lille bikinitrusa der litt for etnisk inspirert? Da klarer jeg ikke mer. Jeg sprekker og ler og ler. Og når solen har gått ned og det har blitt mørkt, sitter jeg der fortsatt og ler, kun iført min etniskinspirerte bikinitruse.
Er hun blitt helt gal, tenker vel naboen som har smugtittet fra vinduet. Best å ringe politiet. En vet aldri med disse innvandrerne!
Friday, March 29, 1996
Mobiltelefoner i Sofies Verden
TS: Til ungdommen
Jeg setter meg inn i drosjen iført platåsko, lakkskjørt og Diesel-topp, og tar en kikk i speilet. Samtidig som jeg prøver å unngå å treffe blikket til drosjesjåføren.
Jo da, løsvippene og leppestiften sitter som støpt, og jeg har akkurat den techno-looken som jeg vil ha.
Hva så om husleiekontrakten går ut om en måned og boligmarkedet for ungdom i Oslo er sprengt? Eksamen nærmer seg i lynende fart, og nervene dine gjør det vanskelig å stå oppreist samtidig som samvittigheten din skriker til deg fra underbevisstheten: Hvorfor begynte du ikke å lese før?! Jeg sitter og biter mine allerede fra før nedbitte negler og tenker: Et siste party, så skal jeg ta meg sammen . . .
Så tar jeg opp min egen kjære lille mobiltelefon og ringer febrilsk rundt i et vanvittig forsøk på å dele mine ungdomssorger med en tvillingsjel.
Stopp verden, jeg vil av, leser du at noen skriver i avisen. Når var det de egentlig var på? undrer andre seg på.
Men vi som er unge og sterke og som vil leve i og med tiden, hva gjør vi? Jo, vi ser på «X-Files» og surfer på Internett og leser om oss selv som X-generasjonen som ble ecstasy-generasjonen, men som også ble mobiltelefongenerasjonen.
Etter flere tusen millioner anbefalinger leste vi «Sofies verden» og utvidet hjernen vår. Vi bestemte oss for å krype ut av Jostein Gaarders kaninhår og holdt oss fast på de ytterste hårstråene og myste ut mot verdensrommet, mens vi nynnet til Deepikas transnasjonale smeltedigel.
Jeg blar igjennom telefonminneboken i mobilen for å se om det er noen flere jeg kan ringe til. Da skjer det! Drosjesjåføren snur seg som en gal, kaster seg mot meg og hugger tak i mobiltelefonen, samtidig som han river av batteriet.
Jeg sitter og ser på alt dette med tyggisen halvveis ute av munnen og er litt usikker på om jeg nettopp er blitt ranet, eller om det likevel var sant det med at stråler fra mobiltelefonen gjør at det klikker for enkelte . . .
Døh, veit du ikke det atte GSM gjør atte takkstameteret løper løpsk??? Nei, det visste jeg ikke, sier jeg, og tenker på alle de zillion gangene jeg har ringt fra drosjer og stusset litt over regningen.
Idet jeg skal gå ut av drosjen, henvender drosjesjåføren seg til meg igjen, mye mer avslappet denne gangen, selvfølgelig: Døh, får jeg spørre deg om en ting? Hvor er’e du egentlig kommer’i fra? Ja, lurer vi ikke alle på det samme, da hvor vi egentlig kommer fra? svarer jeg, og balanserer videre på platåene mine.
Hva så om husleiekontrakten går ut om en måned og boligmarkedet for ungdom i Oslo er sprengt? Eksamen nærmer seg i lynende fart, og nervene dine gjør det vanskelig å stå oppreist samtidig som samvittigheten din skriker til deg fra underbevisstheten: Hvorfor begynte du ikke å lese før?! Jeg sitter og biter mine allerede fra før nedbitte negler og tenker: Et siste party, så skal jeg ta meg sammen . . .
Så tar jeg opp min egen kjære lille mobiltelefon og ringer febrilsk rundt i et vanvittig forsøk på å dele mine ungdomssorger med en tvillingsjel.
Stopp verden, jeg vil av, leser du at noen skriver i avisen. Når var det de egentlig var på? undrer andre seg på.
Men vi som er unge og sterke og som vil leve i og med tiden, hva gjør vi? Jo, vi ser på «X-Files» og surfer på Internett og leser om oss selv som X-generasjonen som ble ecstasy-generasjonen, men som også ble mobiltelefongenerasjonen.
Etter flere tusen millioner anbefalinger leste vi «Sofies verden» og utvidet hjernen vår. Vi bestemte oss for å krype ut av Jostein Gaarders kaninhår og holdt oss fast på de ytterste hårstråene og myste ut mot verdensrommet, mens vi nynnet til Deepikas transnasjonale smeltedigel.
Jeg blar igjennom telefonminneboken i mobilen for å se om det er noen flere jeg kan ringe til. Da skjer det! Drosjesjåføren snur seg som en gal, kaster seg mot meg og hugger tak i mobiltelefonen, samtidig som han river av batteriet.
Jeg sitter og ser på alt dette med tyggisen halvveis ute av munnen og er litt usikker på om jeg nettopp er blitt ranet, eller om det likevel var sant det med at stråler fra mobiltelefonen gjør at det klikker for enkelte . . .
Døh, veit du ikke det atte GSM gjør atte takkstameteret løper løpsk??? Nei, det visste jeg ikke, sier jeg, og tenker på alle de zillion gangene jeg har ringt fra drosjer og stusset litt over regningen.
Idet jeg skal gå ut av drosjen, henvender drosjesjåføren seg til meg igjen, mye mer avslappet denne gangen, selvfølgelig: Døh, får jeg spørre deg om en ting? Hvor er’e du egentlig kommer’i fra? Ja, lurer vi ikke alle på det samme, da hvor vi egentlig kommer fra? svarer jeg, og balanserer videre på platåene mine.
Subscribe to:
Posts (Atom)