Fordi de fortjener det

For første gang i mitt liv har jeg meldt inn en sak til PFU.

Dagsnytt 18 debatt med Dagbladets nyhetsredaktør om denne saken (22 min inn i sendingen)
Klassekampen Leder : Presseetikk

Under tittelen "Hannibal Gadafis private festbilder", inviterer dagbladet.no oss til å se Gadafi-sønnen Hannibals ville festliv, narkotika og damer. Men på det første bildet i serien ser vi hverken Hannibal, "kvinner" eller luksus. Vi ser flere bilder av hans avkledde kone, som med baken i været i sengen poserer for sin ektemann.
Et karakterdrap
Aline, 29 år, er fremstilt som et ondt kvinnemenneske. Karakterdrapet er vel gjennomført. Uansett hvilken rolle hun spilte i dette korrupte torturregimet, er hun et menneske, og opptrer ikke annerledes på disse bildene enn en hvilken som helst norsk kvinne fra middelklassen i festlig sammenheng. Hvordan hadde vi reagert om det uten samtykke ble trykket pikante privatbilder fra ektesengen til norske kvinner, fordi de tilfeldigvis lever med en korrupt, mektig nordmann? Norske medier opptrer ofte som om personvernet og vernet om privatlivets fred avtar proporsjonalt med geografisk avstand.
Ironisk nok blir vi i samme sak opplyst om at Aline er blitt sterkt mishandlet av ektemannen, videre siteres tjenestepiken på at Aline er psykisk ustabil. Ifølge Vær varsom-plakaten skal pressen gi ekstra vern til mennesker som har lidd overlast eller er sårbare. Ved å publisere bilder av denne kvinnen, uten hennes samtykke, der hun sitter på do, spriker i bikinitrusen i en privat hage, eller viser frem underlivet sitt for sin ektemann i sengen, signaliserer vi at mediene kan bli en forlengelse av opprørernes skjending og krenking av menneskeverdet.
Ren underholdning
Karakterdrapet og fotoskjendingen av Aline var tydeligvis greit, mens voldtekten av despoten Gadafi er det ikke skrevet ett ord om. Er Aline også offer for ulik behandling av mann og kvinne?
Unngår vi kritikk av opprørernes brudd på menneskerettigheter ved å snu oss vekk når menn blir mishandlet, mens despotens kvinner bare er ren underholdning og fritt vilt?
Internasjonal presse har, I motsetning til norsk presse, i detalj omtalt voldtekten av Muammar Gadafi, der en av opprørerne penetrerer ham med en pinne før han blir skutt og drept.
New York-baserte Human Rights Watch har advart mot en "trend med drap, tortur og misbruk" I Libya, etter at 53 mennesker, angivelig Gadafi-lojale folk, ble funnet drept på et hotell i Tripoli. Trolig er de blitt utsatt for tortur og bestialitet. Norge har hjulpet opprørerne til makten, og vår presse bør derfor følge situasjonen i Libya med haukeblikk. Eller er det nettopp slikt vi ikke vil vite om våre allierte?
Hvis det er slik at publiseringen av de private bildene av Aline er "greit" fordi "hele verden har trykt disse bildene" eller for å demonstrere "Gadafi-familiens luksusliv", da synes jeg man skal si det rett ut: At i norsk presse 2011 er krenking av despotens kvinner tillatt. De er fritt vilt. Fordi de fortjener det.

STILLEROM TIL BØNN I OSLOSKOLER

  P4 SvartHvitt : samtalen med jødiske Berit Reisel som jobber som psykolog.
Har den jødiske minoritetsidentitetens erfaringer noe viktig å melde om integrering til den muslimske gruppeidentiteten i dagens Norge? 
På Ulsrud VDG Skole demonstrerte en gruppe muslimske elever for å få eget stillerom. Hva gjør de galt? Og hva er en kulturdekoder?

Last ned hele samtalen her til Itunes eller hør direkte på nett: 
Programmet  19 november med Berit Reisel P4

Norwegian Psycko

Breivik har fått det nærmeste man kommer livstidsdom i Norge. Det handler altså ikke om sykdom, men om en ufattelig kynisk og kalkulerende drapsmann, en politisk terrorist som skaptes i Norge. Hvordan var det mulig?

Hans psyke og sinn er ikke utilregnelig. Han visste hva han gjorde, han husket og forklarte hver eneste detalj, han angret ikke.

Ti ukers rettergang har gitt oss, de etterlatte og pårørende en endelig bekreftelse.

Følelsen av rettferdighet er likevel ikke mulig. Fordi smerten han skapte var hinsides det tenkelige. 

Gjerningsmannen er dømt, det var politisk terror, alvorlige svikt i beredskapen er avdekket, systemet sviktet.

Nå skal vi bygge

Vi står på en branntomt, og nå skal vi bygge. Med Breivik-dommen i dag fikk vi som samfunn også en livstidsdom. Straffarbeid.

Arbeid med å hindre politiske terror og redde våre landsmenns liv i krise og kaos. Selv om vi står på en branntomt, aner vi et solid fundament.

Rettsprosessen har vist oss fundamentet, 22. juli-kommisjonen har gitt oss bygningsmaterialet.

En dom over dagens Norge

Så hvordan starter arbeidet? Jo, i dag var signalet fra politikere og andre klare, vi må kjempe mot høyreekstremisme. Mot hatefulle ideologer.

Men hva innebærer det? Hvem skal bestemme hvem som er fienden?Er det PST? Er det Riksadvokaten? Statsministeren? Opposisjonen på Stortinget? Eller er det folket?

På samme måte som en rettstat alltid må spørre seg om hvem som skal vokte vokterne, må den også spørre seg: Hvem skal utpeke fiendene?

Vi kan rope og rase, vi kan bli skjelvende redde og rotløse, vi kan erklære ideologisk krig mot radikale meningsytrere. Men vi må også erkjenne at dommen også er en dom over dagens Norge. 

Vi må se på individene

Utenlandsk presse har tatt opp spørsmålet, og nevnt både Quisling og Hamsun.

Hvilke mørke skott er det det norske samfunnet ikke ser i sin samtid, men kun i historiske tilbakeblikk?

Breivik ble erklært tilregnelig, men vårt samfunn er dømt på livstid til å bekjempe politisk galskap likevel. Hvordan?

Det multikulturelle Norge kan ikke erklære krig mot enkeltkulturer i landet, vi må tenke annerledes. Vi må se på individene. Dette var den store forsømmelsen som førte til 22. juli-katastrofen, man oppdaget ikke individet Breivik.

Det blir for enkelt å erklære krig mot høyreekstremisme og dermed tro at jobben er gjort, når vi nå vet at dette kan oppstå midt i blant oss, at det kan være en kamerat, en forretningspartner eller en mer synlig politisk aktivist.

En mer kompleks fiende enn som så

Hvis vi bruker Breivik-stempelet på fiender av fellesskapet, er ikke det det samme som å forebygge politiske attentater.

Hvis det er noe vi har lært nå, så er det at terroren ikke nødvendigvis kommer fra de utpekte fiendene.

Vi må ut av det vante tankemønsteret om at fienden er på den politiske motstandsfløyens side.

Høyreekstrem eller venstreesktrem. Nei, høyre og venstre må samle seg om en mer kompleks fiende enn som så.

Ligger trusselen i et mer hemningsløst sinnelag? 

Breivik var ikke bare høyreekstrem. Han føyde seg også inn i en kultur hvor mange er villig til å gjøre omtrent hva som helst for penger og suksess, for å lykkes, og måle seg med naboen.

Han representerer også en kultur som høster sitt verdensbilde fra World of Warcraft og andre internettskapte utopier. Kanskje ligger trusselen i et mer hemningsløst sinnelag? 

Kanskje har vi også å gjøre med et generasjonsignal. Da Bret Easton Ellis skrev American Psycho så diagnotiserte han den moderne, ekstreme materialismen i USA. Hva symboliserer The Norwegian Psycho?

Til Shabana fra en "sinna muslimsk jente"

Hei,
jeg husker jeg sendte deg en e-post for over ti år siden. Jeg var sinna. Hatet deg fordi du var en "dårlig" jente, dårlig rollemodell og jeg ville at du skulle pelle deg vekk fra det offentlige.
Du sendte meg e-post tilbake, hvor du fortalte pent hva du kjempet for. At kvinner skulle bli likestilt i det pakistanske miljø.
Ti år senere, og ti års erfaring rikere.
Jeg er ikke den samme idag. Da gikk jeg med hijab, religiøs overbevist om at du skulle til helvete. Idag er jeg kvinne som kjemper min stille kamp for å få de samme rettighetene som menn i vår kultur. Det du snakket omd en gang. Det var så lett å skylde på deg.
Jeg har en familie som forskjellsbehandler gutter og jenter. Jeg vil ikke gifte meg, og de skammer seg. Jeg vil fokusere på karriere, tjene penger, bli selvstendig næringsdrivende, kjøpe båt og seile rundt i hele verden. De ler av meg. - du er ingen gutt. - problembarn, bare gift deg så vi slipper å høre dritt fra folk. De vil tro at ingen vil spørre om hånden sin. - du er bare et ludder som er hjernevakset av nordmenn. - tror du at du er gutt? jenter skal være hjemme og skape familie.

Jeg ville ikke dette, fryktet denne tiden. Men de gir meg ingen andre muligheter: Jeg kommer til å skape det jeg ønsker og dra ut av dette landet. Så jeg slipper så få dritt fra dem og andre i miljøet. Slipper å se dem. I mellomtiden får jeg late som ingenting og bite i det sure eplet.

Dra langt herfra og aldri snu meg tilbake...

S.

Vaktskifte

22. julikommisjonens rapport gir oss et bilde av et opplyst system som snakker, legger planer og har kunnskaper. Men så stopper det.

Det må ha blitt produsert endeløse rekker med rapporter og analyser i dette landet som ender opp med å samle støv, uten å ha blitt lest av de som skal gjøre jobben.

Kommisjonens rapport kan komme til å endre dette. For skal et samfunn ikke bare ha risikoforståelse men også risikoerkjennelse, må det kunne ta inn informasjon som mennesker. Ikke maskiner.

Og den åndssløvheten vi er forbannet med, som er en naturlig konsekvens av at AS Norge tilsynelatende går helt på skinner. Fordi landet er rikt og demokratisk og moderne, har mektige venner og flertallet av befolkningen ikke sulter, har tak over hodet og en plan med livet sitt.

Er det dette som gjør at rike Norge er blitt handlingsfattig? Vi har ikke erkjent et mulig helvete, for vi har ikke behøvd?

Livredning

Denne rapporten handler om livredning. Både før, under og etter 22. juli. Det handler om menneskelig svikt. Og det er virkelig smertefull lesning. Informasjon ble ikke videreformidlet. Riksalarm ikke sendt ut. Enheter som ikke snakket sammen. Det er ikke bare erkjennelsen om at mange liv kunne og burde vært reddet, men også at mange flere kunne ha gått tapt, som ryster oss.

Noen må gå. Det sikles etter hoder. Men vi vil ikke ha vaktskiftet nå. Vi vil ha dere som nå vet bedre og ikke våger noe annet enn årvåkenhet, på vakt. For det er tyngre å bli ved deres post og ta konsekvensene enn å gå av som konsekvens. Og det er mer enn vi kan forlange av dere akkurat nå. For sløvheten, denne forbannelsen av å leve godt, trygt, beskyttet, vil snart innhente oss igjen

Vi er blitt et samfunn som prater og debatterer. Men som ikke handler. Et samfunn som er mye på nett sammenlignet med andre land, men som ikke kommuniserer. Og vi kan riste på hodet av det. Hvor mye mer effektive, moderne, og raske skal vi bli? Det finnes bare et svar på det: Mer effektive, mer moderne og raskere enn terroren.

«Vi har et politi som ikke er i stand til å beskytte det norske folk under en terrorhandling», sier faren til Håvard Vederhus som ble drept på Utøya. Politiet ikke bare kunne, men de burde ha handlet annerledes, sier moren til drapsofferet Diderik Aamodt Olsen.

«Neste gang kan det være noen andres barn. Og det vil vi ikke oppleve igjen», sier faren til Torjus Jakobsen Blattmann. Svikten i systemet har alle de direkte berørte visst om. Nå fikk de bekreftelsen. De blir politisk engasjerte av det. Engasjementet blir en del av sorgprosessen.

Usminket og brutalt ærlig

Det er slik rapporten blir omtalt. Hva kan det bety, annet enn at direkthet basert på kalde fakta er uvanlig i dette landet. Også det er en skandale. Direkthet mot makt og myndigheter mangler. Vi er lammet av byråkrati. Et byråkrati som føler seg brutalt behandlet i dag.

Det er ikke rapporten som er brutal. Det er kunnskapen om at drapene kunne vært unngått som er brutalt.

Det kan virke moralsk og politisk riktig at Jens går av nå. Men han kan da ikke bare gå? Da blir vi alle en del av denne terrorens Catch 22. Det er vanskelig å leve med denne regjeringen nå. Men det er også vanskelig å leve uten den. Fordi Arbeiderpartiet var målet. Vår statsminister er både offer og øverste ansvarlige. I dag er han først og fremst øverste ansvarlige.

Hvis det skal være et vaktskifte i kjølvannet av den knusende rapporten, så må det være handlekraftens vaktskifte. Et skifte der vernet om borgerne og ikke om byråkratiet settes i sentrum. Et samfunn som er rikt, men ikke har råd til å la være å lytte. Ikke om 13 år. Men umiddelbart.

Terrorberedskap i USA handler om å innprente alle med setningen: «If you see something, say something.» I Norge må vi nå legge til, «and then please do something.» Og husk: Å være årvåken er noe annet enn å overvåke.

Garantien

(NEW YORK)

 Ett år? Har ikke hele eksistensen, hver eneste dag etter terrorangrepet vært en ustoppelig minnesmarkering? Et slikt minne som ikke er et minne, fordi det fortsatt er ferskt. Vi hedrer de drepte, de overlevende, de som reddet liv, de som gjorde det de kunne.

Vi kan ikke engang starte med å ta opp spørsmålet om 22. juli har endret oss. Også det er for tidlig.

Selv om kalenderen viser at ett år er gått. Selv om det fysiske rom, planetens baner og skoleferien er like tydelige tegn på at sirkelen er rundet, så er tiden etter 22. juli umulig å regne i vanlig kalendertid. Fordi sorgen har sine egne naturlover å følge, forbi tid og rom.

Dommen har ikke falt, rapporten ikke lagt frem. Mellom linjene, i ansiktstrekkene, i et blikk som har sett noe mer, skinner traumet. Minnesmarkeringen offentligjør igjen et land som fortsatt sørger og som nekter å la seg dirigere av terrorister.

– Slikt kan skje

På ettårsmarkeringen sier Gro Harlem Brundtland noe som ikke vekker håp. Men som er virkelighet i den verden menneskeheten bor i. Landsmoderen snakker om den dagen hun besøkte Utøya for ett år siden.

– For meg stopper det egentlig med de glade ansiktene. Etter det skjedde det ting som er utenkelige, men vi må faktisk forstå at vi er sårbare, slike ting kan skje, sier Gro.

Over atlanterhavet der jeg befinner meg, gjennoppleves 22. juli-marerittet med nettopp disse ordene. Slike ting kan skje. De skjer.

– Det er ofrene som bør huskes

Colorado , 20 juli: En gruppe ubevæpnede mennesker ante fred og ingen fare under premieren av den siste Batman filmen. En mann, bevæpnet til tennnene, gjør tanker til handling. Han går inn i kinosalen og skyter kaldblodig mot dem. Tilbake: 12 drepte og 59 skadde. Flere av dem barn og tenåringer. Hendelsen blir umiddelbart av flere sammenlignet med 22 juli terroren.

Fortsatt er skytingen så fersk at nyhetene er under oppdatering. Mens journalistene samler informasjon om de døde, intervjuer øyevitner og overlevende , kringkastes navn og bilde av den 24 år gamle gjerningsmannen.

– Jeg kan fortelle deg navnet til Virginia Tech-skytteren og hva drapsmannen 22 juli i Norge het. Vi kjenner navnene til Eric Harris og Dylan Klebold fra Columbine-skytingen her i Colorado. Jeg vil ikke at det samme skal skje nå. Det er ofrenes navn som skal huskes og jeg kan ikke annet enn å være åpen og bidra til at min søster huskes ved å fortelle om hennes liv, sa Jordan Ghwei til CNN.

Han er broren til en av de 12 som ble drept under Kino-massakren.

Gjerningsmannen er taus i dag

Samtidig samler pårørende og medborgere seg i Norge, eller i sjømannskirkene utenfor Norge, for å minnes de som døde 22. juli 2011. Trøster med håp. Bandasjerer med kjærlighet. Støtter med medfølelse. Det er fortsatt behov. De 77 døde er dypt savnet, slik vil det alltid være for deres kjære og vi som lærte dem å kjenne. 77 mennesker vi har tatt en nasjonal ed på å aldri glemme.

Denne gangen har vi kunnet samle oss rundt minnene uten at det er en gjerningsmann til stede som kan krenke, fornærme eller ha krav på å be om ordet. Han er taus i dag. 

– Man må akseptere skjebnen for å finne styrke.

Khalid, som befant seg på Utøya 22 juli 2011, forteller at han har opplevd at de overlevende etter 22. juli har vist stor styrke. Han tror det å lære seg å akseptere virkeligheten er viktig for å kunne vise styrke og leve videre. At man aksepterer at man ikke kan gå tilbake i tid og forandre det som har skjedd.

Han er også storebroren til danseren Ismail Haji Ahmed som mistet livet ved Pumpehuset, Utøya. Ett år etter de grufulle hendelsene har Khalid ett ønske for framtida i Norge.

– Det viktigste for meg er at vi kan leve trygt, og at vi respekterer hverandre og lærer av det som har skjedd, sier Khalid.

Gi aldri opp håpet

I Colorado, USA, våkner en ung mor etter skuddskadene hun ble påført i kinomassakren for 2 dager siden. Hun spør etter barnet sitt. Ingen har hjerte til å fortelle moren at 6 åringen hennes ble drept av pistolskudd.

Vi kan ikke garantere at 22 juli aldri vil skje igjen. Gro Harlem Brundtland har rett. Simpelthen på grunn av den verden vi lever i. Men selv om vi er sårbare, kan vi garantere noe annet:

At vi aldri slutter å håpe. 

For lukkede dører

Det har vært et tappert folk som har slått ring om sin egen rettsstat gjennom ti uker. Selv om det har vært et helvete.

 I sentrum satt en oslomann som har latt smil etter smil falle, som sviende saltflak på åpne sår. Vi har tålt. Vi har ristet på hodet. Vi har ikke visst om vi skulle le eller gråte. Og vi har gjort begge deler.

For denne rettssaken skulle gjennomleves. Men det siste ordet, det skulle han ikke få. Derfor marsjerte ofre og pårørende ut da Breivik skulle få ordet på den aller siste rettsdagen.

De vendte ham ryggen. Breivik talte for lukkede ører. Fordi de visste at det bare er én ting som holder Breivik oppe. Og det er å spre sin propaganda.

De ugyldiggjorde ham. Og det er hans såreste punkt. Derfor har han ikke villet bli stemplet som utilregnelig.

Breivik er både terrorist og aktivist

Han sa også at det er kritisk hvis han ikke fikk lest opp hele sin forklaring i starten av rettssaken. Men hvem vil innfri en massemorders dypeste ønske?

Når vi lukker ørene, avskriver vi ham. Ja, det kan vi gjøre i dag. De ordene vi ville skulle bli stående til sist, var ofrenes og pårørendes. Dem alt dette har handlet om. Men tar vi Breiviks ord og putter dem inn i mørket, så blir disse ordene enda mer mystiske og tiltrekkende for Breiviks målgruppe.

Han har sagt at han ville gjort det igjen. Han er kapabel til hva som helst, hvis det tjener hans formål. Også det å oppføre seg pent.

Breivik er både terrorist og aktivist. Aktivisme er ikke bare å være aktiv, det er også å aktivere andre.

Noe av det første Breivik sa i tingretten, var: – Jeg er skribent og arbeider fra fengselet. Han korrigerte dommer Arntzen, som hadde sagt at han var uten arbeid.

Vil han få mulighet til å gå ut med ordene sine?

Alle er opptatt av hva hans fremtid som fange blir. Men jeg er også opptatt av hva som er hans framtid som skribent og aktivist?

I hvilken grad vil han nå ut med ordene sine? Vil han få gi intervjuer? Vil han kunne brevveksle med folk som vil videreføre tankene hans? Vil han få lov til å gi ut bok?

Redaksjonene i landet vårt vil kanskje ta ansvar. Men hva vil utenlandsk presse og forlagsbransje gjøre? Spørsmålet om Breivik noen gang kommer ut på gata igjen har blitt reist mange ganger.

I tillegg må vi spørre om han vil være i posisjon til å distribuere tankegodset sitt, i kraft av den ytringsfriheten som skal gjelde alle?

Vi vet at han allerede nå brevveksler. Breivik er en mann som tar inn informasjon og sprer den videre for å skape frykt.

Det gjorde han også i sin siste kommentar i retten. Vi kan ikke sette et menneskes ord i fengsel. Derfor må vi legge merke til hva han sier.

Vi må lytte og avmystifisere

Når man ugyldiggjør noen, så vokser det et raseri og det oppstår farlige allianser med andre som føler seg ugyldiggjorte.

Et slikt raseri har jeg også møtt i min innboks. Et slikt raseri skal ha ikke-voldelige ventiler. Derfor må vi lytte. Og avmystifisere.

Men det er ikke Breivik som skal bestemme når vi skal lytte, og hvordan vi skal lytte. Det er ikke han som setter dagsorden.

Det var det som var viktig å få markert i dag da de pårørende forlot salen.

De er åpne for å tenke annerledes

Jeg har fått flere tilbakemeldinger i de ti ukene jeg har rapportert fra rettssal 250.

Noen har brent seg fast, og kommer til følge meg i arbeidet mitt. Det er fra foreldre med psykisk syke barn, det er fra dem som føler at de har falt utenfor det norske samfunnet, og fra dem som jobber med mistilpasset norsk ungdom.

Det er fra høyreekstreme som ikke vil bli sammenlignet med ham. Jeg har svart dem, tatt deres følelser på alvor, og de har vist meg at de er åpne for å tenke annerledes. Både om sitt eget liv og det samfunnet de føler at de har problemer med. Så lenge de blir hørt.

En blind fanatiker

En blind fanatiker fortsatte å snakke etter at mange forlot salen. Han snakket til latter og humring. Jeg ler ikke av Breivik. Replikkene hans er gjennomtenkte. Han har planlagt å si ting som vil treffe forskjellige målgrupper.

Forakten for den amerikanske tv-serien "Sex og singelliv", var rettet mot antifeminister. Breivik er ikke alene om å forakte akkurat denne serien.

Jeg har selv blitt kontaktet av rasende unge menn, som ikke reagerer på porno generelt, men på en serie som viser økonomisk og seksuelt selvstendige kvinner. Det får det til å renne over for dem.

Breiviks forakt mot fargede norske borgere som representerer Norge i Melodi Grand Prix, var rettet mot nasjonalsjåvinister.

Vi har en presse som omtaler fargede nordmenn som nordmenn når de vinner OL-gull. Men når fargede nordmenn er kriminelle, omtales de av politiet og pressen som «innvandrere» eller «utlendinger».

Propagandist med folkedypet som mål

Breivik vet hva han gjør når han omtaler spesifikke fenomener i populærkulturen med forakt. Dette var veloverveide ord fra en propagandist med folkedypet som mål.

Uansett hva Breivik måtte mene om demografi, islamisme, norsk kultur og krigens rettsoppgjør, så har hans handlinger for alltid ødelagt for hans budskap. Det skjønner ikke terroristen.

Tonje Brenna sa at ungdommen lurte på hvorfor avisene ikke skriver at det kommer til gå bra igjen?

Jeg tar oppfordringen hennes, og sier: Det kommer til å gå bra. Vi er alle overlevende. Og vi kommer aldri til å glemme. Derfor kommer dette til å gå bra.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no