Fredag 22. juli tar jeg med meg to 16-åringer til Akersgata. Den ene er nevøen min. Den andre er niesen min. Jeg har tatt dem med på jobben min i P4 Radio for å gi dem en innføring i hvordan journalister jobber. Det er en knapp halvtime før terrorbomben eksploderer noen hundre meter unna. Der og da tenker jeg ikke over fargene på ungdommen, at den ene er mørk, den andre blond. I timen som fulgte, ble jeg veldig var på min nevøs utseende. Min første tanke, etter at vi skjønte at dette var et bombeangrep, var at gutten ikke måtte vise seg ute. Han måtte skjermes. Ikke fra bomben, men fra nordmenn i lynsjestemning.
Det glemte hatet
Etter 22. juli har jeg stadig kommet tilbake til det som var min første innskytelse. Jeg har også skammet meg over at jeg ble redd for egne medborgere, at jeg ikke hadde tillit til dem.
Hva var det som lå bak denne skjermingen av min nevø, tredje generasjon, født i Oslo, på alle måter en helnorsk borger, en som ikke kjenner til noe annet hjem enn dette landet. Hvorfor ble jeg redd for sikkerheten hans, for at han i andres øyne risikerte å bli fritt vilt ved å bli redusert til en potensiell muslim?
Svaret på det siste er sannsynligvis at jeg, til tross for alle reisene rundt omkring i Norge, alle debattene, forestillingene og reaksjonene, på tross av alle de gode erfaringene med å bryte ned barrierer og rokke ved fordommer, har visst at fremmedfrykten fortsatt er der. Uten å tenke over det, har jeg valgt ikke å la det gå inn på meg. I stedet har jeg fokusert på det som er bra, positivt, samlende. Men når det gjaldt som mest, når situasjonen ble dramatisk og tilspisset, så viste det seg likevel at frykten ikke er fargeblind. Jeg visste, jeg kjente det i hele kroppen, at et blindt raseri kunne ramme en av dem jeg er glad i. En av mennene jeg brydde meg om. Selv om han var like liberal, like frigjort og like norsk som en hvilken som helst borger.
Tretti års ensomhet
Tretti års historie i Norge kom opp i meg, det øyeblikket jeg ble redd. Ankomsten til Norge, oppveksten. Fra å være utenfor til å bli en del av samfunnet.
Hva hadde skjedd i løpet av disse årene? Hva visste jeg, hva hadde jeg fortrengt, som fikk meg til å reagere slik?
Jeg husker en episode fra Nordstrand for 25 år siden. Det vi kalte en nynazistisk gjeng hadde, helt umotivert, gått til angrep på en pakistansk guttunge som var i følge med sin norske kamerat. Den pakistanske gutten ble mørbanket mens den norske kameraten hjelpeløst ble vitne til det som skjedde. Da storebroren til gutten fikk vite hva som hadde skjedd, samlet han sine venner og i blindt raseri gikk de løs på den første norske gutten de møtte på sin vei. En uskyldig forbipasserende.
Ni år gammel lekte jeg gjemsel sammen med venninner og gjemte meg i en boligblokk i borettslaget vårt på Holmlia. Plutselig gikk døren til en av leilighetene opp, og en rasende, godt voksen dame kom ut og ropte: «Kom deg ut herifra, din horunge! Skitne svarting!» Episoden gikk selvsagt inn på meg. Jeg ble stående og se henne inn i øynene. Jeg så bare et hardt blikk. Som om hun egentlig ikke så på meg, men så meg likevel.
På denne tiden sirkulerte det en tegning som var blitt puttet i flere postkasser på Holmlia. Det var bildet av en sprikende innvandrerkvinne som det kom ting ut av underlivet på. Det sto skrevet aids i vaginaen hennes, rundt henne var det skrevet en mengde rasistiske ord. Jeg var bare en jentunge. Jeg skjønte ikke rasisme. Denne mobbingen av en kvinne som så ut som en hvilken som helst uskyldig innvandrermor på Holmlia, var ubegripelig. Hun var tegnet med ekstra fæle ansiktstrekk. Senere skulle jeg se likheten mellom nazistenes jødetegninger og akkurat denne tegningen.
15 år gammel opplevde jeg at en guttegjeng kom i min retning på Holmlia. Jeg sto alene på en bussholdeplass, de var 10–15 stykker. Norske gutter, snauklipte. Jeg har aldri, verken før eller siden, møtt en slik gjeng. Derfor var jeg heller ikke redd da de nærmet seg, jeg hadde ingen fordommer som ga meg grunn til å bli urolig overfor en gjeng med hvite gutter. Men så hørte jeg ordene deres. Rasistiske, ubehagelige ord. To av dem åpnet glidelåsen og blottet seg. Noen ropte: ta henne. Pakkisjente. Jeg løp over gaten og rett inn i et hus før de rakk å ta meg igjen. Det satt en gammel dame og strikket i stua si, og hun så like redd ut som meg. Jeg ropte politi og hun pekte på telefonen. Hjertet mitt banket. Jeg husket ikke om jeg hadde låst døra bak meg. Var de på vei inn? Politiet kom og hentet meg. Min neste tanke handlet om hva som ville skje med den de måtte få tak i. De var ute etter å skade noen, og «noen» måtte være en innvandrer. Denne opplevelsen satte dype spor hos meg. På samme måte som mange andre episoder senere, med vold og trakassering fra innvandrergjenger, fordi jeg var jente med pakistansk bakgrunn ute på byen.
Men det har alltid vært farligere å være gutt enn å være jente ute på gata: Det var guttene som var mest utsatt for vold.
Noen år senere, etter episoden på bussholdeplassen, ble Benjamin Hermansen drept i samme bydel. Jeg visste at det ikke var det første flerkulturelle drapet på Holmlia. Før det hadde kvinner med muslimsk bakgrunn mistet livet for ærens skyld. I mine øyne var både drapet på Benjamin og mordet på en høygravid pakistansk jente, som hadde giftet seg av egen vilje noen år tidligere, speilbilder. Man hisser hverandre opp og tar livet av mennesker på grunn av deres kjønn, hudfarge eller tilhørighet. I dette klimaet var jeg verken norsk eller pakistansk, jeg hadde sett fremmedhat i flere leire. Dette satt i ryggmargen min da jeg reagerte som jeg gjorde, tilbake i Akersgaten den 22. juli.
Mens nyhetsbilder fra det bombede Regjeringskvartalet dukket opp, lurte jeg på hvordan og hvor vi skulle evakuere. Etter hvert ble vi ført ned til parkeringshuset, ut mot gaten og videre oppover Ullevålsveien. Ungdommene hadde en avtale om å gå på kino sammen. Jeg ga dem beskjed om å dra hjem. Og bli der. Jeg var opptatt av at han, den mørkhudete nevøen min, ikke skulle være alene. Det måtte være en voksen sammen med ham. Samtidig forsøkte jeg å holde hodet kaldt. Dette er tross alt Norge.
Vendepunktet
«Skyt alt som er svart», skriver en gutt på Facebook-veggen til min manns niese. Du må ta det bort, sier jeg til henne. Hun svarte: «Det skal få stå der så han kan drite seg ut». Da var det akkurat blitt klart hvem gjerningsmannen var.
I de få timene, mellom bomben og identifikasjonen av gjerningsmannen, hørte vi om en eksplosjon av hatreaksjoner på nettet – både mot muslimer og mot nordmenn som støtter et flerkulturelt samfunn. Hvordan ville det ha blitt, om gjerningsmannen hadde vært jihadist?
Umiddelbart førte Breiviks enmannskrig til det motsatte av hva han ønsket. I ukene som fulgte så vi en sterk forbrødring mellom innvandrere og nordmenn. Før vi som flerkulturelt land hadde begynt å gå i hverandres bursdagsfester, bryllup og barnedåp, gikk vi i hverandres begravelser. Før vi rakk å le ordentlig sammen, møttes vi i sorg. De som ble gravlagt, var ikke våre eldre, men neste generasjon.
I sorgen og samholdet var det verken rom eller tid for å stille ubehagelige spørsmål. Men det er nødvendig å dvele ved de to timene – fra bomben gikk av, og fram til gjerningsmannens opprinnelse og motivasjon ble kjent. Det ligger et stort ubehag her. Og vi kan ikke late som om det ikke finnes.
Mann versus kvinne
Ville jeg vært mindre engstelig om det var min mørkhudete niese jeg var ute med, den 22. juli, i stedet for nevøen min? Instinktivt vil jeg svare «ja». Ja, jeg ville tenkt at en muslimsk jente er mindre utsatt for blindt hat og oppdemmet raseri enn en muslimsk gutt eller mann. Kanskje ville jeg bedt en niese med hijab om å ta den av, for sikkerhets skyld. I ettertid har det slått meg, hvor lett vi legger grupper med mennesker for hat, i kjølvannet av politisk, religiøs eller annen uenighet. Den mørkhudete mannen, den muslimske mannen er blitt et slikt hatobjekt fordi vi som samfunn har latt ham forbli en fremmed.
«Den muslimske mannen» blir som oftest presentert som den kriminelle mannen. Fundamentalisten.
Den muslimske mannen jeg kjenner er ikke slik. Han er verken undertrykkende, sint eller patriarkalsk.. Tvert i mot jobber han dobbelt, i hvert fall mye, og har en datter som studerer medisin. Men denne mannen hører vi lite om. De frisynte mennene er også der, som IT-gründere Shahzad Rana, NRK-journalist Atta Ansari, filmregissør Rolf Ulrik Imtiaz, samt Noman Mobashir, Adil Khan, Zahid Ali og Abid Raja, for ikke å snakke om Tommy Sharif, men det er fortsatt et demonisert bilde av den muslimske patriarken som dominerer. I realiteten har den patriarkalske dominansen i de pakistanske og somaliske miljøene i Norge blitt kraftig utfordret de siste årene: De muslimske kvinnene kom inn i politikken, kulturlivet og journalistikken på begynnelsen av 2000-tallet. Den gangen var det riktignok få muslimske kvinner som våget å protestere mot undertrykkende mekanismer, og straffen mot den som brøt ut kunne være brutal. Men mye var i ferd med å endre seg. Oppmerksomheten rundt problemene i innvandrermiljøene handlet like gjerne om et miljø som var i ferd med å åpne seg. Å definere dette som et fastlåst kulturproblem var feil. Nettopp det at flere etter hvert våget å snakke, tenke høyt, og delta i den offentlige debatten, viste til en kultur i endring.
Muslimske kvinners kamp for likestilling har blitt omfavnet og varmt støttet. Både blant dem som har tradisjon for å støtte feminister, og blant dem som liker muslimske menn enda mindre enn de liker vestlige feminister. I slike pietistiske og til tider fremmedfiendtlige kretser ble den muslimske madonnaen idealisert. Hun ble en bekreftelse både på det som var galt med norske rødstrømper og med muslimske menn, på én og samme tid. Den rasistiske støtten må ikke forveksles med den viktige solidariteten fra samvittighetsfulle mennesker som støtter frihetskamp – uansett hvilket kjønn som kjemper den.
I løpet av de siste ti årene er det mye som tyder på at jentene klarer seg bedre enn guttene: De blir tatt inn i varmen. De er flinke på skolen. De tar høyere utdanning.
Det er ille nok at den muslimske mannen blir demonisert i medienes jag etter konflikter. En annen ting er at han faktisk sakker akterut i forhold til utdanning. I så måte har han likhetstrekk med den sinte, hvite mannen – han som klandrer feminiseringen av samfunnet for at han ikke lenger har sin rettmessige plass i samfunnet. Musklene hans er ikke verdt det samme lenger. Hans autoritet som mann forvitrer. For når kunnskap er makt, er denne mannen maktesløs, og de ressurssterke jentene vil neppe ønske å gifte seg med en uutdannet guttunge. Det er en situasjon som minner om norske odelsgutter, de som blir igjen i bygda, mens jentene flytter ut, studerer og blir boende i byen. Allerede nå er ekteskap basert på klassereiser eller økonomiske kontrakter, vanlige. Menn henter koner, mens kvinner i større grad vil søke utdannede menn utenfor klanen eller klassen. En større valgfrihet for kvinner vil presse seg frem. Og den muslimske mannsrollen vil bli ytterligere utfordret.
Islamisme utfordret vestlige muslimer
For ti år siden, etter 11. september, var det ikke bare vestens frykt for muslimer som ble vekket. Mange muslimske ledere ble tvunget til å gå i seg selv. Var det slik at deres forakt for vestlige verdier ga næring til «høyreekstrem» islamisme hos muslimske unge som var ofre for diskriminering og fremmedgjøring i Vesten? Samtidig så vi en tendens til en gryende reaksjonær kulturkonservatisme blant muslimske unge i Vesten. Hijaben ble hentet frem igjen, koranen ble lest på nytt, flere unge søkte sin «sanne» identitet – som en konsekvens av at den islamistiske terrorismen stigmatiserte en ny generasjon muslimer. I Oslo ble storebroren min forsøkt rekruttert til voldelig ekstremisme av to utenlandske imamer som fristet med – nettopp – 72 jomfruer i paradiset. Over hele Europa protesterte muslimer mot voldelig politiske bruken av religion. Men et slikt opprør passet åpenbart ikke inn i medienes historiefortelling eller det politiske paradigmet. Følgelig ble det heller ikke dekket nevneverdig i Europa. Det dokumenterer den britiske rapporten «Victims of intimidation» (2009), utarbeidet av tenketanken «The Center For Social Cohesion». Der refereres det til mange moderate muslimer, også i Norge, som ikke har fått tilstrekkelig støtte fra sine regjeringer i forsøkene på å kritisere misbruket av islam til voldelig ekstremisme. De ble forsøkt fortiet, fordi offentligheten ikke klarte å skille mellom legitim islamkritikk og den islamofobe rasismen. I Storbritannia har eks-jihadisten Maajid Javad blitt et mediefenomen de siste årene, i kraft av å være troende muslim og talsperson mot jihadismen. Han sier det så direkte: «Venstresiden har i alle år vist oss solidaritet i kampen mot rasisme. Nå må vi vise dem solidaritet i kampen mot ekstremisme».
De moderate muslimenes kritikk er helt nødvendig for å stoppe rekruttering til vold og å skape likestilling og åpenhet i stadig mer krysspressede minoritetsmiljøer. Miljøer som har fått sine ofre på grunn av gjengoppgjør, kriminalitet, æresdrap og tvangsekteskap.
For muslimske kvinner har det skjedd en markant utvikling de siste årene. I boken Utilslørt – muslimske råtekster, ti år etter norske Råtekst, ble 19 personlige historier samlet av redaktørene Mahmona Khan og Nazneen Khan-Østrem. På lanseringen under litteraturfestivalen i Lillehammer ble de møtt av et entusiastisk, multietnisk publikum: De var ønsket. Det var også historiene deres. Kvinnene fremsto som individer, og brøt ned andres fordommer samtidig som de fikk justert sine egne oppfatninger.
Samtidig er det verdt å spørre seg om 19 muslimske menn som fortalte sine personlige historier, ville bli møtt med den samme varmen. Etter den sterke polariseringen i den danske debatten rundt Muhammed-karikaturene i Weekendavisen, presenterte de en ny vri for å gjøre noe med den negative stemningen. Et svært oppslag hvor flere titalls gutter som het Muhammed ble samlet i en reportasje, og deres individuelle portretter presentert. Den vanlige dansken fikk mulighet til å bli kjent med dem. Kjent med den vanlige Muhammed i gata.
UDYRET
Vi som har forsøkt å sette multietnisitet på dagsordenen i en årrekke, har hatt blikket på to fronter: den hvite nasjonalsjåvinismen og voldstruslene fra jihadister. Slik jeg ser det, er det mer som forener dem enn som skiller dem. Terroren tvinger oss til å se dyret inn i øynene – det uhyret som har våknet til alle tider, i alle verdenshjørner. Uhyret som ligger latent i menneskesinnet, hvis det blir vekket. Dette dyret kjenner ingen religiøse, kulturelle eller etniske grenser.
Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet. Derfor må vi aldri mer bli sjokkert over at udyret denne gangen våknet hos en blåøyd, blond vestkantgutt. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Hver generasjon må jobbe for å finne ut hva som gir næring til dette dyret.
Samtidig må vi spørre hva som truer den norske mannen i det nye Norge. Hva er det som kan få ham til å trekkes mot vold? Det kan synes som han står i spennet mellom to identiteter. Er han Ola Potet, han som føler at han ikke kan beskytte sin ære, eller er han korsfareren Sigurd Jorsalfar, som gjør det med alle tenkelige og utenkelige midler? Og tilsvarende, for gutter som flørter med politisk islam, er han hærføreren Osama bin Laden eller er han en kuet fremmedgjort slave i et vestlig land? I begge tilfeller må han sparke fra seg. Skal han finne fred med seg selv, må han finne fred i en ny identitet mellom disse ytterpunktene.
«Kunne dette skjedd min bror?», spurte den norske terrorforskeren Laila Bokhari i Samtiden 4.2009, da hun reiste til sitt andre hjemland, Pakistan, for å studere hjemmeavlet terrorisme. Hun ville møte jihadistene, høre deres historier og lese deres manifester i filler. Svaret på spørsmålet ble ja. Det kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendigheter, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet: Kunne det skjedd min bror?
Parallelle liv
Vi var mange som var lettet over at gjerningsmannen viste seg å være norsk. Den lettelsen burde uroe oss mye mer enn den gjør. For hva var det vi fryktet? At udyret i oss ville våkne hvis det var en «fremmed» som sto bak? Det er her vår egentlige sårbarhet ligger. I vår ubevisste og ureflekterte inndeling mellom oss og de andre. De innfødte og de fremmede.
I timene vi fryktet at det var muslimske terrorister som sto bak bomben i regjeringskvartalet, rakk vi å få et lite glimt i hva som kravler under lokket på flere nordmenn enn vi har villet vedkjenne. Alt fra tilsynelatende uskyldige spørsmål som: Hvorfor drepte han ikke bare muslimer da? Til rasistisk hatpropaganda på nettet og flere episoder med trakassering av innvandrere.
Etter appellene og det fargerike fellesskapet vi opplevde i dagene som fulgte, må vi fortsette å stille oss kritisk til det som skaper utrygghet og avstand – enten det er fra jihadister eller høyreekstreme kontra-jihadister.
Hamar elsker Ismail
I dag, etter å ha sett hvordan landet reagerte med så overveldende samhold og kjærlighet mot hatet fra en terrorist, er jeg trygg. Jeg har ingen grunn til å mistro det norske folks evne til å kunne takle en terroraksjon, om den så skulle være utført av islamister. Norske muslimer ville ha arrangert sitt rosetog de også, for å ta avstand fra jihadismens terror, og nordmenn ville ha sluttet seg til. Rasister ville det selvsagt ha vært, det er det alltid. Kanskje ville det også ha vært litt flere enn før. Men det store flertallet ville ha hentet fram det beste i seg. Vi ville fortsatt vært et land med den samme ånd som ungdommene på Utøya, der også muslimer ble drept. Unge muslimske kvinner og menn, samfunnsbyggere, som var i ferd med å bli forbilder og som representerte det generasjonsskiftet Norge trengte.
På minneveggen til norsk-somaliske Ismail Haji Ahmed, danseren fra Hamar, er det i dag mer enn 800 meldinger – og de blir stadig flere, snart tre måneder etter drapene – fra nordmenn med all slags bakgrunn. Den nye generasjonen elsker, savner og roper fortsatt etter ham på Facebook, og spør om han danser videre. I himmelen. «Hamar gråter», skriver de. «Hamar vil ha Ismail tilbake».
Er ikke disse meldingene sterkere vitnesbyrd på hva slags samfunn vi er blitt, enn hele landets nettrasisme til sammen? Ville ikke disse kjærlighetserklæringene fra grenseløse og fargeblinde unge vært der om det var en jihadist som hadde tatt livet av deres gledesspreder. Selvfølgelig ville de det.
Landet styres ikke av rasistene. Dette er et land hvor folk kan si fra. Hvor man kan tale til folks samvittighet og bli lyttet til. Er det en ting erfaringene etter 22. juli kan brukes til, så er det nettopp det.
«Vi kjenner ikke våre naboer. Vi lever parallelle liv». Det var dette som intuitivt dukket opp hos meg da det smalt. Og det var det jeg ville beskytte den unge, norske gutten mot. Han som var født inn i en muslimsk familie og derfor sett på som en fremmed. Jeg har ikke villet tenke at han er en ukjent for norske landsmenn, men i det øyeblikket jeg ikke rakk å tenke – bare reagere – så visste jeg at det var det han plutselig risikerte å bli betraktet som.
Når slike reflekser slår inn, har vi med holdninger å gjøre som vi må være sammen om å kvitte oss med. Og det er det Utøya må bringe videre: At vi aldri mer er fremmede for hverandre.
