Mjau

 FLERE KJENTE komikere i Norge er krampaktig opptatt av å holde scenen kjemisk fri for standpunkter og meningsbærende innhold. Hvorfor det? 

Dagfinn Lyngbø, uttaler i VG at «media krever komikere som enten er homser, innvandrere eller har mistet faren sin(!)». Når begynte Dizzie Revyteater å snakke om en dypere mening med livet? spør Lyngbø. Siden jeg har innvandreropprinnelse og faktisk har mistet faren min, følte jeg meg truffet. Ønsker Lyngbø å holde komedie- og revyscenen fri for samfunnsrefs og opprør, tilhører han majoriteten av standupartister i Norge, som er såre fornøyd med kommersielle shows som ikke har noen annen ambisjon enn overflatisk, men ustyrtelig morsom underholdning. Og sant nok, revytradisjonen har i Norge vært stort sett reaksjonær, med sterke innslag av ekte, folkelig drittsekkhumor. Dagens komikergenerasjon elsker betegnelsen «politisk korrekt», og benytter enhver anledning til å drite ut dem som ikke er tilfreds med bare å være klovner, men som i tillegg ønsker å engasjere. Hva er de redde for? At vi skal ta fra dem mediedekningen? I så fall burde herr Lyngbø ikke ha noe å frykte, for den mannen har et mediegjennomslag som overgår de fleste bergenseres drømmer. Og hvor er forresten de homofile komikerne Lyngbø snakker om?
Iallfall ikke på scenen, og definitivt ikke i mediene.

HERBORG KRÅKEVIK er en av de såkalt politisk korrekte artistene som har sparket tilbake til standupsjangeren ved å si at de er kyniske ironikere som snakker stort sett bare skit. Ubevisste komikere tror dessverre at en slik kritikk handler om at de er politisk ukorrekte, en illusjon de klamrer seg til for å ha en følelse av å være kule og gå mot strømmen.
Og ja, stort sett handler norsk humor i dag om å følge strømmen, tjene penger og underholde publikum, ikke utfordre dem. Det er greit nok. La folket få sitt brød og sirkus, og sin øl, fitte og hornmusikk. Men hvorfor skal taket være så lavt at de ytterst få av oss som jobber i en annen sjanger, skal bli slengt dritt til av Gutteklubben Gøyal ved enhver anledning, og få høre at vi ikke fortjener oppmerksomhet?

Med denne gruffen i bakhodet reiste jeg til Haakonsvern, som hadde fremmedfrykt og rasisme på plakaten. Soldatene hadde selv tatt initiativet, og inviterte meg til standup og debatt med folk fra alle politiske partier, for å diskutere temaet etter showet. I panelet satt blant annet en gammel mann fra Fedrelandspartiet. Da han fikk ordet, fikk vi servert en liknelse om musene som holdt en musekongress. Musene vedtok at kattene ikke var deres fiender, og dermed var det ute med dem.
Det var ingen tvil om at dette var en måte å dele mennesker på ut fra en rasistisk tankegang. Da jeg ble bedt om å kommentere dette, hadde jeg mest lyst til å gå bort og gi den gamle, triste mannen en klem. Men det eneste jeg klarte å si var:

- Mjau

Jeg spurte hva han var redd for, hudfargen, kulturen eller religionen? Han svarte med å stotre fram: «Vi er redde for de som sier mjau.»
FRYKT OG HAT gjør mennesker blinde for alt annet enn ytre forskjeller.
Religiøs fundamentalisme og organisert fremmedhat er alles fiende, for uskyldige betaler med livet. De som ikke hater.
Enten det er kurdiske flyktningbarn som blir jaget ut i snøen i Rendalen, intetanende amerikanere på jobb i World Trade Center, barn på vei til skolen i Belfast, spedbarn som blir skutt i hodet i Midtøsten, eller afghanske flyktninger på en båt den selvgode, rike verden ikke ville vite noe av.
Kanskje så jeg meg så lei på båssettingen av folk etter farge, tro og etnisitet at det var derfor jeg takket nei til å være prisutdeler på Hitawards. Jeg ble spurt om å dele ut den gjeveste prisen, sammen med Kadra og skuespillerinnen Susan Badrkhan. Vi skulle danderes sammen, som en slags flerkulturelle Hetti, Netti og Letti, under tankegangen «tre negere er morsommere enn én», liksom. Sikkert ikke bevisst fra deres side, men ...nei! 

Da ville jeg heller delt ut prisen sammen med komikeren Tommy Steine og levert noen saftige punchlines. Men det var det ikke snakk om. Så popverdenen fikk gå sin gang, og snart kommer det nok noen riktig festlige New York-vitser fra standupscenen. Puke.

Halvveis til femti !

Livet er for kort til å leve og for langt til å dø FORRIGE LØRDAG FYLTE jeg tjuefem. Jeg kan altså ennå rekke å bli veltrent på SATS, svippe innom et par religioner, gifte meg, fly til New York, lese ni newagebøker og skrive den tiende selv, ta et hovedfag, få barn, strippe på en dårlig bar

i Los Angeles, jeg kan blåse ut hjernen min med ecstasy, ta på meg fjortisantrekk og rocke i tre dager for så å gå til psykiatrisk behandling og skille meg fra min annen ektemann, eller jeg kan løpe til nærmeste moské, dra imamene i skjegget og fortelle dem at å kreve sine menneskerettigheter ikke har noe med vestliggjørin eller det å være moderne å gjøre, eller si det samme til politikere som tror de bedriver antirasisme når de taler om det vidunderlige at man har både bønnerop og kirkeklokker i et demokrati, og ikke vil se hvilket stygt overgrep det er mot småjenter å lære dem opp til å gå pent tildekket fem meter bak menn, noe som er nesten like ille som at småjenter blir lurt av de såkalte pikebladene til å tro at de bør se ut som drevne horer, jeg kan ennå ta fram bønneteppet og ligge på rygg for en mann bare fordi han tror på den samme guden som jeg er hjernevasket til å tro på, eller la meg adoptere av en kristenfundamentalistisk familie på Konnerud som fortsatt tror at en god kristen gjerning er å omvende en hottentott til Jesus, eller jeg kan være som alle andre 25-åringer (det vil si ta en joint, gå på kino, date gutter, være lekker i moteklær eller finne en cybervenn i USA som jeg kan ha nettsex med selv om jeg aldri kommer til å se henne) eller jeg kan legge meg toppløs i Sofienbergparken og klø meg frilynt i nesa og lese tykke feministbøker om amerikanske kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp, mens eksotiske majoriteter kikker rart på meg, jeg kan le med stanerbabes som vender seg til Mekka hver fredag etter å ha ligget på rygg i en eller annen leaset BMW, eller jeg kan kverulere med innfødte babes som hater de jævla utlendingene som henter en kone fra hjemlandet, men som glatt glemmer søstersolidariteten når de sprer beina og krever å bli tilfredsstilt av solbrune muskler, jeg kan la skjegget og barten gro og bli en uteligger som stinker, men lever i sannhet, jeg kan tygge hormontabletter, leve på pulverkurer og kle meg i skreddersydde søte kjoledrakter i pastell, jeg kan melde meg inn i reality-tv for å titte miunnelig på rumpa til Vær-Elin eller posere i Se og Hør som dama til Ramsy eller Rodney, milde Allah-Jesus for et land, der slike «mannfolk» blir helter, eller jeg kan reise til Tibet og shoppe fysisk og åndelig renselse, eller dra på Buddha Bar for å bli sett sammen med intellektuelle fylliker, spise smørbrød på Kunstnernes Hus og bli latterliggjort som en wannabe, jeg kan slanke meg ti kilo og få en dusterolle i en dårlig sitcom på TV 2, eller bli en Colgate-smilende, farget kvoteprogramleder i NRK, eller jeg kan gi kjæresten min et spark foran og bak og be ham jogge oftere med meg, jeg kan barbere musa enda glattere og invitere ham på asiatisk mat og champagne og røkelse nok til at purken blir mistenksom og kommer stormende inn akkurat når vi har tantrisk sex, eller jeg kan gifte meg arrangert med en fetter fra Pakistan og sitte i en glorete polyesterdrakt i møkkakjedelige chai-selskaper og kose meg med kvinnefiendtlige Bollywoodfilmer som påstår at det er bedre å ta livet sitt for ærens skyld enn å bli en vestlig monsterkvinne, mens jeg tygger Valium som det var sukkertøy, jeg kan fortsette å kjøpe Gucci-damebladene der annenhver artikkel handler om «suksessrike superkvinner i Norge», og annenhver om «torturerte undertrykte kvinner i utlandet», jeg kan bli en seriøs kvinne som svetter meg gjennom den obligatoriske cand.mag.-en og så bli en «sterk kvinne som heller vil elske med kvinner fordi det er en kjappere vei til selvrealisering enn å kjempe mot de forvridde kjønnsrollene», jeg kan bli en high class hooker i New Delhi med klassisk indisk dans på menyen, eller reise til Rio og danse i kokainrus med masse strutsefjær og ikkeno' bikini.


MEN HVA POKKER skal jeg gjøre?