Berntsen, het han

Tapre pårørende og ungdommer satt i salen og hørte på Breiviks forklaring i retten i dag.

Gjerningsmannen satt og fortalte detaljert, omtrent uten avbrytelser. Det var en verdig stillhet i rommet. Av respekt for de døde.

Et taust skrik kjentes likevel i hele nervesystemet, da Breivik ikke kom på navnet til sitt første skuddoffer. Aktor Bejer Engh svarte, med det som opplevdes som et ildfarget vått blikk, men rolig stemme: «Berntsen, het han». 

Den største trusselen

Det skjedde noe da hun sa det. Ingen teknisk omtale eller forsøk på forretningsmessig tale kunne krenke ofrenes menneskelighet etter denne setningen.

Berntsen, het han.

Han som døde først, han ble valgt først fordi gjerningsmannen anså politimannen Trond Berntsen som den største trusselen. Engh lot ikke Breivik gå videre uten å huske navnet hans.

Og vi visste hva som kom nå.

En så tilsynelatende følelsesløs forklaring av 69 drap rystet oss sterkt, men de røde øynene til aktor, hennes ro og direkthet, i møte med en forklaring som skar seg inn i hjertene, gjorde oss sterkere, selv om sorgen og smerten veltet opp.

Det som kunne blitt en teknisk gjennomgang av hendelsesforløpet den skjebnesvangre timen på Utøya, ble stoppet av hvert eneste offers navn, som steg opp i minnet vårt. De menneskene de var. De ansiktene vi ble kjent med. 

Ungdommen som hadde funnet et felleskap. Gnisten til unge mennesker som brukte sommerferien til solidaritet.

De ble levende for oss, med setningen: «Berntsen, het han.»

Ikke lenger et tall i rekken

Nå skal de døde og de skadde personliggjøres igjen, de er ikke lenger et tall i rekken eller Breiviks «mål». Han har sittet i retten i dag og fått forklare seg fritt om fraværet av egne følelser. Og brukt ord om de døde, knyttet til sin virtuelle krig, og rystet en hel verden med sin språkbruk.

I sitt hode erklærte han krig mot hele det norske samfunnet. Han delte dem inn i kategorier, ga seg selv et mandat, og la opp den dødelige strategien.

Anders Behring Breivik må være det mest ensomme mennesket på planeten i dag. Ensom, men ikke alene. Breivik var omringet av den norske rettstaten. Han var beskyttet av den norske rettstaten.

Ingen raseri

Det var ingen som ga ham sitt raseri. Ingen viste drapsmannen den bekreftelsen han ser ut til å forvente. Hatet han har sett for seg.

Han ble spurt hvorfor han bruker så teknisk språk, og får snakke fritt om at det ikke er mulig for ham å bruke et normalt språk om forbrytelsen sin. Jeg beskytter meg selv, tillater han seg å si. 

Det var varslet at dagen i dag skulle bli tøff, ingen kan likevel forberede seg på noe slikt. Garvede journalister som har dekket kriminalitet i flere tiår, forteller at de ikke har sett noe lignende.

Og det er i denne retten, som beskytter rettighetene til mennesket Breivik, at han skal stilles til ansvar for hvert eneste drap.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer 22. juli-rettssaken

En kjærlighetsmur mot bestialiteten

Gjerningsmannen har ikke fått noen talerstol. Breivik følte seg aldri som en del av samfunnet, og med det han gjorde og det han står for, har han meldt seg ut for alltid.

Men terroren hans fortsatte i sal 250 denne torsdagen. Verbalt klarte Breivik å vekke mer frykt og avsky torsdag, enn tidligere i rettssaken.

Nøkternt og forretningsmessig gjorde han rede for hvilke navngitte personer han planla å drepe, men ikke fikk tatt, hvilke mål han vill sprenge, men ikke fikk sprengt, av mer eller mindre praktiske årsaker.

De ellers så fattede journalistene som dekket dette torsdag, var tydelig rystet og ute av balanse etter å ha hørt at de selv var så direkte mål for Breiviks terrorplaner. Og de vet at det er en mann med gjennomføringsevne.

Breivik er fortsatt i stand til å vekke frykt. Torsdag ble det for første gang etter at rettssaken startet, sagt av en av advokatene. Denne mannen er farlig. 

Må se uhyret i menneskenaturen i øynene

Denne mannen, som vi ikke fatter er vokst opp midt iblant oss i Oslo, viser ikke bare en bunnløs mangel på empati når han går til angrep.

I retten torsdag viste han også den totale hensynsløshet overfor skadde, pårørende og andre som ble rammet av terrorangrepet hans, og fikk sårene sine revet opp på nytt.

Vi er beskyttet mot Breiviks fysiske terror nå. Men ikke mot de terroriserende ordene hans, så lenge han får forklare seg i retten. Hva skal vi gjøre for å verne oss mot dem?

Vi må ikke vike blikket, vi må se uhyret i menneskenaturen i øynene. At Breivik legger fram alt i en tilsynelatende rasjonell og forretningsmessig stil, gjør det hele mer uhyrlig. 

Grusomme, men nødvendige detaljer

Denne verbale terroren skal ikke lamme nasjonens oppgjør med massedrapsmannen. Vi skal nå, med våre tårer, med våre opprevne sår, samle all vår tapperhet, samle alle våre krefter og la retten få gå sin gang, med sine grusomme, men nødvendige detaljer.

Det blir verre på fredag sies det, men det er dessverre ikke sikkert det blir den verste dagen. Vi må forberede oss på mer. Vi må forberede oss på vitneavhørene og på obduksjonsrapportene, bare for å nevne noe.

Vi må stole på kjærligheten som ligger i landets ryggmargsrefleks når katastrofen rammer. 

Dere er heltene

Når obduksjonsrapportene på de 77 drepte legges fram i rettssalen, kommer vi kanskje til å lage et nytt rosehav, denne gangen rundt Oslo tinghus. Som en kjærlighetsmur mot bestialiteten. Som en omfavnelse med varme roser. Det skal skje i mai. Den måneden vi skal feire landets uavhengighetsdag, 17 mai.

Mai blir en smertefull måned i rettssalen, men vi skal vi stå sammen. Vi skal gjøre dette. Vi skal gjennom dette.

Kjære dere som ble direkte rammet den 22. Juli, og som under Breiviks forklaring torsdag fikk sårene revet opp igjen: Vi tenker på dere. Og vi skal være med dere helt til sårene gror, for det skal de. Det står en mann i rettssalen, tydelig blendet av sin egen heroisme. Men det er dere som er heltene. Det ser hele verden.

Jeg fikk dette diktet av en anonym innsender, og vil dele det med dere.

En ganger 77

Vi gråter igjen
Høyt og ute av takt
inne i oss
Smell og skarpe skudd
høres svakt
i fra det som var

Vi gråter igjen
av det lavmælte
og ufattelige
9 måneder
smadret
På første dag

Vi gråter igjen
For våren
ble tatt fra oss

Vi gråter igjen
Vi gråter for dere

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for NRK.NO

Breiviks æresunivers

Skal vi forsøke å forstå hvordan Breivik tenker? Folk flest sier nei. Samtidig sier alle at dette må aldri skje igjen. Og skal vi forhindre det, kan det kanskje være nødvendig å se verden fra hans hode innimellom i denne prosessen. Bare på den måten kan vi gjenkjenne nye Breiviker og bekjempe dette tankegodset

Han drepte sine egne. Like ufattelig som at fedre dreper sine døtre i tusentall på verdensbasis, i ærens navn.

Akkurat som vi ikke kan fatte at en far dreper sin datter, er det ubegripelig at en ung nordmann dreper sine unge uskyldige medborgere.

Æresdrapets anatomi

I min leting etter hva som motiverte Breivik, har jeg oppdaget paralleller til æresdrapets anatomi. Æresdrap innebærer blant annet det ubegripelige at en far henretter sin egen datter. I frykt for familiens sosiale død, som følge av dommen fra fellesskapet.

Faren gir seg selv mandat til å drepe. Når han dreper sin «ulydige» datter, som han tror truer hele slektens sosiale eksistens, ved å ta æren fra familien, er han hellig overbevist om at han gjør det eneste rette.

Da viker empatien, selv hos en far, overfor sitt eget barn. Ufattelig. Og da fremstår faren i retten like uanfektet som Breivik gjorde, da alle navnene på hans ofre ble lest opp.

Derfor kan også den følelsesløsheten hos Breivik, som av psykiatere blir begrunnet med hans narsissisme, ha en ekstra og annen dimensjon.

Æresdrapets mekanisme. Og frykten for utslettelse, hvis vi skal legge det Breivik selv sier om sine motiver til grunn. Hans folks utslettelse.

Hvis noen forteller deg at din etniske gruppe er utsatt for en systematisk utrenskning. At myndighetene og pressen er med på dette. At det er en bestemt fremmed religion og en statsmakt som er ute etter deg. Og du finner flere klare tegn for det i virkeligheten, da er du, hvis du har anlegg for det, i gang, og på vei mot drapets retorikk.

For som Breivik selv spurte I retten: Hvis alt dette er sant, hvorfor er det jeg har gjort ulovlig?

Paranoid univers

Æresdrapsmannen følger lover han mener er hevet over samfunnets juss og etikk. En slik person vil ikke anerkjenne domstolen.

Hensikten er så opphøyet at den helliger alle midler. I et paranoid hode. I dette fordreide universet, påberoper Breivik seg nødrett.

Han sier at norske kvinner som ligger med muslimer eller andre ikke-europeere kan drepes. De er forrædere og en skamplett i Breiviks æresunivers. De fornærmer hans innbilte folks ære.

Selv om mange er lettet over at det ikke var militante islamister som sto bak 22. juli, så er vi like fullt sjokkert over at det var en nordmann, en av våre egne, som skjøt sine egne unge landsmenn.

Breivik viste til «lasermannen» i Malmö, som skjøt mot innvandrere.

Men det Breivik gjorde på Utøya, ligner mer på det faren til svensk-kurdiske Fadime Sahindal gjorde i Stockholm.

Han skjøt sin egen unge datter i ansiktet. Og fortrakk ikke en mine I retten.

Det demokratiske samfunnet fordømmer Fadimes far, men han vet at han har sympatisører. Det er Breivik overbevist om at han også har.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no

Emosjonelt utilregnelig

Å kalle Breiviks følelsesløse ansikt for iskaldt, ville være å gi ham en følelse i møte med tiltalen. Følelser viste han ikke.

Oslo sentrum, tidlig morgen, dag én for rettssaken mot Anders Behring Breivik: 150 meter fra Oslo tinghus stopper bilen jeg sitter i for rødt lys.

Det er da jeg rett ved krysset får øye på en 6 år gammel gutt. Han snubler og faller med ansiktet rett ned, mens kneet treffer bakken så jeg kan høre det.

Jeg legger hånden instinktivt på sikkerhetsbeltet og skal til å hoppe ut, da jeg ser et annet barn komme løpende til. Dette barnet løfter opp 6-åringen og gir ham en klem, holder lenge rundt ham i en varm omfavnelse og går videre med ham nedover gaten med armen tett rundt skulderen hans.

6-åringen halter, tar imot trøsten og lar seg dra med. Med skolesekkene på ryggen forsvinner de rundt hjørnet.

Ingenting er endret

Nettopp i dag er denne scenen i Oslo sentrum så sterk at jeg kjenner det brister.

Selvfølgelig er det vanvittig provoserende at han som forårsaket et helvete for så mange mennesker 22 juli, fremstår i retten pent antrukket uten å ha fått et eneste hår krummet på sitt hode. 

Han sitter der og mener nøyaktig det samme som han gjorde før 22 juli. Ingenting er endret.

Å kalle Breiviks følelsesløse ansikt for iskaldt, ville være å gi ham en følelse i møte med tiltalen. Følelser viste han ikke.

Har vi med en person å gjøre helt uten følelser? Nei, for hele verden holdt pusten da det likegyldige ansiktet brast i tårer.

Breivik lot tårer falle, underleppen skalv og sterke følelser forvrengte ansiktet hans til å ligne på et menneske som led.

Breiviks tårer kom ikke plutselig ut av det blå. Det bildet som utløste hans gråt var en video, en ekstrem dystopisk, menneskefiendtlig oppramsing av folkegrupper pakket med en hatretorikk basert på demografi.

Ga seg selv tillatelse til å drepe

Kort oppsummert: Fødselsraten i Europa synker. Muslimraten øker. I Breiviks virkelighetsbilde var en monoman repetering av denne informasjonen det som blant annet gjorde at han ga seg selv tillatelse til å drepe sine egne landsmenn. Bombe oss. Og skyte uskyldige forsvarsløse tenåringer.

Det var denne videoen som påtalemyndigheten, etter nøye vurdering, valgte å vise som en del av sitt åpningsforedrag. Breivik gråt over sitt eget offer for den store saken, og ble sentimental.

Var vi vitne til en mann som gråt over noe i hans øyne sakralt? Breiviks sentimentale øyeblikk kan også ha handlet om at det var det første øyeblikket i rettssaken hvor han fikk delt sin visjon med flere. For en mann som har sittet isolert så lenge, var dette dråpen.

Kanskje vil han briste igjen, når han får flere slike øyeblikk etter hvert som rettssaken vil dreie seg mer om hans ideologi.

Ja, Breivik viste i retten mandag at han besitter sterke følelser, men han følte ikke det på samme sted som alle oss andre. Hans sterke følelser ble nemlig på samme tid et bevis på hans manglende empati.

Breivik viste i retten at han er emosjonelt utilregnelig.

Det var noe fiksjonsaktig over hele scenen og Breiviks opptreden, bortsett fra da ofrene som ikke befant seg i noens fiksjon, men i virkeligheten, og det de ble utsatt for ble lagt frem.

Skal møte barnet i Breivik

I dag fikk vi vite hvor de ble funnet. Hvem de var sammen med da de døde. Vi fikk lagt frem den brutale runden til gjerningsmannen, tegnet ut på grafiske kart over Oslo sentrum og Utøya. Vi fikk høre skuddene som drepte. Smerten og sorgen over hva disse menneskene ble utsatt stoppet alle tanker.

I rettssal 250 var det ingen minnestund, ingen rosetog med folk som løp ut og fylte gatene med tårer, blomster og bilder, ingen kjærlighetseremonier. I dag sto vi overfor ofrene uten noe av dette.

Det var en nøktern klinisk beskrivelse, en anatomisk beskrivelse av de fatale møtene mellom gjerningsmann og de som ble drept. Det gjør det hele enda vanskeligere å holde ut.

Likevel, solglitrende bilde av den hjerteformede Utøya og kjærlighetstiens navn på det grafiske kartet var som en stilk som holdt oss i kontakt med rosenes varme.

Det føltes som om de 77 døde var til stede i rettssal 250, og det er på grunn av dem vi som nasjon skal gjennom denne rettssaken.

Vi skal vite nøyaktig hva som skjedde hver og en av dem, hva som forårsaket dette og hvordan gjenkjenne det som førte til at så mange liv kunne gå tapt.

Tirsdag starter gjerningsmannens forklaring. Breiviks forklaring er også en del av bevismaterialet.

Barnet tidlig mandag morgen i Oslo sentrum viste medfølelse, instinktivt. Vi skal etter hvert møte barnet Breivik i denne rettssaken.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer 22. juli-rettssaken for NRK.NO 

Ingen hevnens time

Er det overhodet lov å snakke om hevn i en rettsstat hvor det gylne prinsipp er å fjerne hevnmotivet for straff? 

Dette er prinsippet, men hva med våre følelser?

Om vi skulle føle hevn, så vil vi aldri få utløp for den i denne saken. Den straffen de aller fleste ønsker for Breivik, er den samme straffen han selv ønsker nå.

De fleste av oss ønsker at han skal erklæres tilregnelig. Det er det samme som han selv ønsker. Så hva slags oppgjør kan vi få da, annet enn en mer brutal, detaljert gjentagelse av grusomhetene?

Vi ønsker å se hans indre lidelse, en plaget samvittighet. Det er det hittil ingenting som tyder på at vi får se.

Vi kommer til å møte en mann uten anger. Men ikke uten et snev av frykt.

Breiviks selvbilde på spill

Han er redd for at han ikke får framstå som en ideologisk kommandør. Han har sett frem til dette store øyeblikket, der han kan få formidlet sitt tankegods til hele verden.

Det er dette som står på spill for Breivik.

Han er ikke opptatt av det han skal bli stilt til ansvar for, for de meningsløse drapene på 77 mennesker.

Det kan føles krenkende at han ikke er opptatt av vår smerte, men vi må aldri la ham avlede oppmerksomheten ved å gjøre dette til et ideologisk anliggende, da har han oss.

Den siste sakkyndige rapporten fastslår at han har psykopatiske trekk. Det gir ham også evnen til å fange folk i sitt eget tankespinn. Derfor har de som vokter ham i fengselet fått beskjed om å ikke snakke sak eller ideologi med ham. Noe Breivik visstnok prøver på hele tiden.

Den eneste måten vi kan ramme Breivik på, er å ugyldiggjøre ideologien hans.

Hvis vi mobiliserer et hat til ideologien hans, lykkes han med å dreie oppmerksomheten vekk fra det han egentlig står for. Reinspikka kriminalitet. Det eneste problemet ved å bruke ordet kriminalitet, er at forbrytelsen er så vanvittig omfattende at ordet nærmest er for lite.

Er det derfor vi kaller det terror? Når vi kaller det terror, så gir vi udåden en ideologisk dimensjon, fordi terror går alltid sammen med ideologi.

Vitnene reflekterer Breiviks virkelighet

Vi kommer til å se at forsvaret fører en rekke vitner som kan bekrefte Breiviks ideologiske utgangspunkt. Kjente navn fra den polariserte debatten om islam og Norge.

Uansett om de har veldig forskjellige ståsteder, vil de på ulike vis reflektere hans virkelighet. Dess mer man tror på hans virkelighet, dess mer vil også retten oppfatte ham som tilregnelig.

Dette er antagelig forsvarer Geir Lippestads strategi.

Skal vi bli med på det premisset? Aktivisten Stein Lillevolden har sagt klart nei, og er villig til å gå i fengsel for det.

Det blir et tøft gjensyn med det som skjedde 22 juli. Og i tillegg enda mer detaljert og gruvekkende. Ingen kan la være å føle med ofrene og de pårørende når dette skylles opp igjen.

Vi må også huske på de mange alvorlige skadde, som skal vitne i retten. De som skal leve videre, ikke bare med terroren som et minne, men også som arr på egen kropp.

Hvordan kan folk føle at rettferdighet kan skje fyllest i en sak som denne? Dødsstraff? Selv om folk flest er imot dødsstraff i Norge, viser meningsmålinger at det også finnes nordmenn som ønsker det i ekstreme tilfeller.

Men neppe her. Da ville han sluppet for lett unna.

La oss innse det, vi er forvirret om hva vi ønsker og hva vi kan få ved enden av denne smertefulle saken.

Tilregnelig, utilregnelig, skyldevne, fengsel kontra behandling, og så videre. Hva er kjernen i den alminnelige rettsfølelsen rundt denne saken?

Kan vi glemme ham?

Kan vår riktigste reaksjon være å glemme Breivik? Det vil i så tilfelle stå i sterk motsetning til det som er vanlig å si etter forbrytelser mot menneskeheten: «Vi skal aldri glemme!»

Men hva er det vi skal huske?

Vi skal huske de rammede og vi skal huske ordene fra en av dem: «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.»

Den kjærligheten vi snakker om her, er en kjærlighet som må aktiveres, den kommer ikke av seg selv.

Noe av det groteske ved rettssaken er at medieoppbudet er så enormt at det minner om en mediebegivenhet, nesten som et OL. Kanskje er det derfor en utenlandsk journalist nærmest hev seg over meg da jeg var på befaring i tinghuset på fredag, og spurte: «Er du pårørende»?

Jeg ble forfjamset over hans direkthet og ufølsomhet, og svarte nei. Jeg skulle ha svart ham: «Nei, men jeg er berørt. Jeg er en norsk borger».

Vi må være forberedt på at det utenlandske pressekorpset ikke skjønner hvor sterkt berørt alle vi nordmenn er. 

Et internasjonalt terrorunivers

En annen ubehagelig følelse vi går inn i rettssaken med, er at gjerningsmannen var en av oss, en nordmann. Terrorekspertene kaller det «hjemmeavlet terrorisme», men Breivik opererte i et internasjonalt univers.

I tillegg til all planleggingen i Norge, lot han seg inspirere av «Knights templar» i England, Israelsk krigføring i Midtøsten, og selv militante islamisters taktikk på slagmarken. Han bestilte kjemikalier og diverse utstyr fra utlandet.

Selv om den type terror må ha en lokal arena, så er den internasjonalt fundert i vår tid. De som rekrutterer til vold på nettet, hvor hører de hjemme? Svaret er: «overalt».

Så hva skal vi føle på tirsdag, når Breivik inntar talerstolen?

La oss ikke betrakte ham som et monster. Det er et menneske som står der, og det er dét denne vonde og kompliserte rettssaken forteller oss.

En påminnelse om vårt humanistiske samfunn og individets rettigheter.

Det er ikke hevnens time.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no.

Veena Malik showed the Pakistani public that it is possible to speak one’s mind, without fearing the Islamists

The past years more than 500 teachers were killed; innumerable dancers, musicians, artists, and homosexuals have been persecuted and lynched. Aftershocks of the Taliban quake continue to roll through Pakistan and have given the country an international reputation of being the most dangerous and unstable country in the world. “We are at war; there is no external enemy. The enemy is within, he is us”, said the politician Sherry Rehman recently. She is one of three Pakistani politicians opposing the blasphemy laws, and the only one still alive.

Under the covers
Against this backdrop Pakistani press, politicians, Islamic clerics and intellectuals were watching YouTube clips from Big Boss, the Indian version of Big Brother. The famously beautiful Pakistani actress, Veena Malik, was invited on the set. And this is what the audience got to see:

Veena lightly dressed. Veena flirting. Veena appearing cozy with Indian actor. Veena getting under the covers with him. Veena dancing sexy dance, showing a naked stomach while the Indian guy is watching.

Pakistani media takes to the air and show the scenes over and over again. The journalists must do their job: to show what this woman is doing to the enemy’s men. This is humiliating for Pakistan, no? It is shameless, isn’t it? Shouldn’t we prohibit Pakistani entertainers going across to India to work?

A Pakistani TV-talk show, Front Line, runs debate; starring Veena and a Muslim cleric it took only a nanosecond to recruit. He employs the righteous task of publicly humiliating the woman. She ought to be ashamed, admit her immorality, and ask her nation forgiveness and mercy!

Crystal clear sharpness
But – to everyone’s great surprise – laymen and clergymen alike, Ms. Malik answers strikes crystal clear. Veena Malik, the Big Boss Bimbo, spoke like a goddess. With glistening eyes and her hair down she spoke as if being the incarnation of a force that no patriarchy or any insults could control or hold back.

She spoke not only on behalf of herself but also for millions of offended Pakistanis, the mortified, and the murdered. She spoke with such sharpness that the sound of her words cut through the ether, out onto the Internet, hanging as an astronomic explosion in the universe. It remains hanging there, as an echo of the Pakistani children and young people, crying out for a better future.

Pakistani minorities, the transsexuals among them, were the first to embrace her, while others were bitching about her going to India in the first place. People were dancing in the streets and musicians were dedicating new songs to her, satirists wrote parodies and intellectuals came forward criticizing the Express News TV Channel for having deliberately put an artist’s life in danger by having a religious fanatic condemn her on prime time TV.

A victorious gladiator
Wrote one young Pakistani columnist: “Veena Malik was thrown into the arena for entertainment and turned out, against all expectations, a gladiator.” That is why she is so important.

This is what happened: In a society where nobody, no matter the sense or logic of their argument, dared speak back to a Muslim cleric, because their words were always the whole truth; their words were always the last words; in a society where one after another: politician, teacher, lawyer and artist, have given their lives; in this society Veena Malik answers:

“You have been looking at me, my naked arms and my dress. You are concerned with whom Veena has been making out with? Should you not be engaged in the real tragedies of our country – what your profession have been doing for years? There are Islamic clerics who rape the children they teach in their mosques, while poverty is raping our nations dignity, while thousands of women are killed for the sake of honor, while Muslims kill Muslims in the name of Islam. Why am I more important to you than all these other matters?”

The mufti has another go: “Would you watch the Big Boss and your interaction there together with your father and your brother?”

Veena cut him short: “It is precisely with such questions that Pakistani women have been controlled and violated at all times. We are not negligible dolls for you to play with. We are adult women and proud Muslims.”

Undressed
The mufti appeared a prehistoric paper doll, undressed and spurious. A hypocritical bully hiding behind wholly texts of which he is the sole interpreter.

United Nations human rights chief, Navi Pillay, has commented that Pakistan is poisoned by extremism and urged the country to reform its blasphemy laws.

The Veena Malik story showed the Pakistani public that it is possible to speak one’s blunt mind, without being a polite puppet fearing the blasphemy law around Islamists. A few brave politicians do speak up. But they cannot do it without help from the press. And the press could not do it without a reality show.

Video of Veena Malik with english subtitles

Ski Dag

Mørkt og iskald luft. Det er et 50 meter snøbelagt heng foran meg. Jeg titter ned over kanten, det glimter i isflakene som er hakket opp av dem som fôr ned før meg. Alene på toppen, med slalåmskiene på, vurderer jeg om jeg virkelig tør dette her.
Jeg har øvd i mindre bakker i over ett år. På bunnen står tre mennesker og roper opp til meg i gråmørket. “Du klarer det! Stol på deg selv!” Én av dem er professor ved Norges idrettshøgskole og min ski-mentor.

Slik lærte jeg hva mot er
Jeg strammer beinmusklene og magen, griper godt tak rund stavene, kjenner at jeg har lyst til – om ikke å skrike – så i alle fall å komme med et lite pip. Men jeg tillater ingen skrekkbilder å komme opp og kaster meg utfor. Tar store, skarpe u-svinger. Lårmusklene brenner, og for hver sving kommer jeg lenger og lenger nedover henget.
Det er isete enkelte steder, men skiene tar tak bare jeg holder tunga rett i munnen og rumpa lavt nok. Som å sitte på en stol. Som å sitte på do. Enda lavere. Jeg ser bunnen komme nærmere. Gleden over mestring slår frykten.
Jeg klarte det! Jeg får ”high five”, klem og jubelrop ved ankomst. Ingenting annet i livet har lært meg noe så grunnleggende om mot og mestring, om det å stole på egne krefter, som akkurat denne opplevelsen.
Ett år tidligere kunne jeg knapt balansere på ski, ikke gå rett fram engang uten å miste kontrollen. En klodrian. Som 18-åring klarte jeg noe som jeg ikke hadde fått oppleve, om ikke forholdene var lagt til rette for det. Unikt og livskraftig.

Ski? Står du på ski?
En av de bra sidene ved å være ungdomsopprører og komme skikkelig skjevt ut, er at selv om man blir plassert på et ikke alltid så hyggelig ungdomshjem, så er det et norsk ungdomshjem. Det betyr institusjonalisert oppdragelse. Og norsk institusjonalisert oppdragelse, det handlet om å dra på skitur i vinterferien og i påskeferien, det.
På 1980-tallet, hjemme på Holmlia i Oslo, gjorde vi jo aldri det. Der så vi Bollywood-filmer eller lekte ute i skogene. Bygget hytte, klatret, kastet vannballonger, akte og bygde snømenn. Vi lekte med dukker, hoppet paradis og ble introdusert for kurdiske, indiske, spanske og thailandske barneleker og eventyr som vi utforsket lenge etter at de norske barna hadde spist kveldsmat, gjort lekser og lagt seg.
Men ski? Det var noe eksotisk som de norske drev med. De som hadde søndagsmiddag og familieråd. De som hadde innetid og som ble brunere i påskeferien. Derfor gjorde de fleste av mine flerkulturelle venner bare store øyne og trodde jeg tullet da jeg fortalte hva vi drev med på fritida.
– Ski? Står du på ski? På en vanlig onsdagskveld? Tryvann? Hvor er det? Næh! Det er ikke sant, sa de. Uten å smile.
Spesielt synd for gutta, for de hadde elsket det. Og hatt godt av det. Mange av dem har slitt med en fremmedgjorthet som det ennå ikke er blitt satt ordentlig ord på. Men det var ingen der som kunne organisere slike turer for dem. Ingen voksne som introduserte skikulturen for dem. De har gått glipp av noe like essensielt som bading i Rio, shopping i New York, filmproduksjon i Hollywood, meditasjon i Tibet eller kamelvandring i Rajastan. Å gå på ski er en del av kulturen. En del av livsstilen.

Snarveien til Norge er på snø
På ungdomshjemmet aksepterte jeg tilbudet om å bli med i et forskningsprosjekt: ”Idrett som sosialiseringsfaktor for ungdom i risikogruppa.” Det var gjennom dette prosjektet vi fikk skitrenere i OL- klassen. Folk som ikke bare lærte oss å stå på ski, men som hadde som prosjekt å få oss til å gjøre det bedre enn bare bra.
Da jeg sa ja til å være med, ante jeg ikke at jeg i løpet av det kommende året skulle få bli kjent med Norge gjennom det å stå på ski. Jeg ante ikke hvilke panoramautsikter, turkis-rosa solnedganger og magekriblende stolheiser som ventet på meg.
Jeg lærte hva godt og dårlig skiføre er, hvordan smøre skia mine, hvordan kle seg for en kald vinterdag på fjellet eller bare slappe av med brettspill foran peisen med gode venner etter en lang dag i bakken. Ski er ikke bare to planker på beina. Skiturer er naturopplevelse. Det er vinteropplevelse. Det er noe av det ”norskeste” jeg vet om.
Jada, jeg vet at man står på ski i kjøpesentre i Dubai, i Nord-Pakistan og i Iran. Men ski pluss norsk natur, ski og norsk vinter er noe helt for seg selv. Og jeg kunne, som store deler av innvandrerbefolkningen, ha vært lykkelig uvitende om disse praktopplevelsene. Men slik skulle det ikke gå.
Jeg blir fortsatt imponert når jeg ser småtasser som knapt har lært å gå komme surfende ned en barnebakke på ski. Det er som om det er det naturligste i verden å gjøre for et menneske.

Skidag for alle – uansett ustyr
Første gang jeg prøvde å stå på ski, var på barneskolen. På skidagen. Jeg tilhørte jo de barna på skolen som ikke hadde ski. De pakistanske barna. Om det var en pakistansk unge som hadde ski, så betød det at foreldrene hadde gjort et kvantesprang i integreringen. Intet mindre.
Min sporty lærer lot selvsagt ikke det være noen hindring. Fritidsutstyr er dyrt. Ikke alle har råd til det. En innsamlingsaksjon ble satt i gang, og fra kjellere og loft ble det funnet fram gamle støvler, ski og staver. Ingenting passet sammen, men skitt au! Det viktigste var å komme seg ut, å stå på ski. Alle skulle på skidag. Alle måtte på skidag.
Kakao, vafler, kvikklunsj, appelsin. Og vi trasket. Det var tungt, og jeg mistet stavene mine hele tiden. Jeg fikk nemlig staver som håndreimene var slitt av på. Det hindret meg absolutt ikke i å prøve, selv om det var slitsomt at de fleste andre kunne dette så mye bedre enn jeg.

Glem statsborgertest. På ski med deg!
Da jeg ble invitert til å skrive denne spalten, ble jeg spurt om jeg også kunne skrive noe om nordmenns skigalskap. Nå må jeg innrømme at jeg er litt skigal selv. Såpass at jeg foreslår at Norge burde ha en egen skiminister. Eller et skiråd.
Jeg er redd for at skiturer er i ferd med å bli utrydningstruet i Norge, med tanke på alle som har flyttet hit fra varmere land og aldri har fått noen ski-introduksjon. De går glipp av så mye i et land der vinteren kler flere måneder enn sommeren.
Glem kravet om statsborgertest og det å erklære lojalitet til kongeriket for nye landsmenn. Obligatorisk norskkurs bør kombineres med ski-seminar. Lojaliteten kommer av seg selv med framveksten av den naturlige tilhørigheten som gror fram der mennesket møter natur. Ski er en date med snøen som ingen andre framkomstmidler kan gi deg.
Rikets skiråd kan godt lansere en nasjonal skidag. For alle voksne. Lån ut ski til dem som ikke har. Jeg er ikke for at folk skal påtvinges kulturelle opplevelser. Men her vil jeg gjøre et unntak. Tving alle ut på ski! For til syvende og sist er det ikke kulturen, men været som bestemmer i dette landet.