Skyld og uskyld

Det var en 13-åring ved navn Sophia som for første gang brukte ordet «skyld» om sin følelser etter 22. juli. Hun trodde at fordi hun var muslim var det hennes skyld at så mange mennesker ble drept.

Det var trist og vondt for oss å høre det, men det er ikke uvanlig hos barn å ta på seg skyld for negative ting de ikke forstår.

At dette barnet kjente skyldfølelse, er ikke noe annet enn et tegn på barnets uskyld. 

Men hvorfor opplever voksne muslimer, som VG-journalist Shazia Sarwar, skyld for 22. juli? Og hvorfor ønsker den omstridte redaktøren for det kjente islamkritiske nettstedet Document.no, Hans Rustad, muslimenes skyldfølelse velkommen? 

22. juli-sentimentalitet

Jeg synes det Sarwar og Rustad uttrykker, nærmer seg en form for 22. juli-sentimentalitet.

Sarwar skriver om den snikende skyldfølelsen:

«Hadde ikke pappa kommet til Norge på 70-tallet, hadde kanskje disse 77 umistelige menneskene fortsatt levd. Hadde vi oppført oss annerledes, holdt en lav profil, lagd lite leven, så hadde 22. juli kanskje aldri skjedd. Hadde de liberale muslimene ikke tatt skittentøyvasken offentlig, hadde de konservative muslimene sluttet å «kreve» så mye, så hadde Anders Behring Breivik ikke hatt noe grunn til å «vekke» nordmenn mot den muslimske faren.»

Disse irrasjonelle tanker blir kastet opp i været uten at de blir tatt ned igjen. I stedet kommer begeistring fra uventet hold. Og vi ser en sjelden omfavnelse; redaktør Hans Rustad skriver:

«De norske har hele tiden fortalt muslimene at på grunn av Breiviks ondskap skal de elske de nye landsmenn så mye mer. Da føler innfødte nordmenn på skyld; han var jo norsk, vestkantgutt, hvit, fundamentalistisk kristen, så nå må de ta seg sammen og vise at de tar avstand og føler med muslimene. Så kommer Sarwar og hopper bukk over all moraliseringen og snakker som et menneske: Hun føler skyld over at foreldrene kom til Norge. Kanskje det er deres skyld at Breivik begikk massemordet?».

Provoserende møtepunkt

For Rustad er muslimenes følelse av skyld fortalt av Sarwar en dyp menneskelig betraktning, et utgangspunkt for en ekte samtale.

Hans Rustad er en kjent islamkritiker og redaktør for et nettsted som kritiseres for å tiltrekke høyreorienterte. Anders Behring Breivik ønsket selv å bidra før han ble avvist av redaktøren.

Men dette sentimentale møtet er provoserende. For hvis det er det som skal til, at muslimer produserer en fullstendig ubegrunnet skyld, for å innfri forventningene til et muslimkritisk Norge, er det da dette møtepunktet som Rustad ønsker?

Og hva er det Shazia Sarwar har tenkt, om hvilke signaler hun sender ut ved denne litt uforståelige skyldfølelsen?

Gjenkjennelse i forbudte tanker

For Breiviks iskalde rasjonalisme er mer forståelig enn Sarwars irrasjonelle sentimentalitet. For de tankene som dukker opp hos meg, de forbudte tankene, er at jeg skjønner hvorfor Breivik ble radikalisert.

Jeg ser logikken i resonnementene hans, jeg ser hans vei mot hatet, hans vei mot helvete. For seg selv og for andre. Jeg kjenner meg igjen i det, fordi jeg kunne vært på den samme veien selv.

Jeg har selv fått mye bank i Oslos gater på grunn av kulturkonflikter. Og det utrolige er hvor mange løvetannbarn det er i Oslo som har overlevd uten å la seg rekruttere til hat, til tross for at mange deler og kjenner på tilbakeholdt raseri i kjølvannet av 22. juli.

Dette tilbakeholdte raseriet er det som blir provosert av å lese om muslimenes skyldfølelse, når den er basert på ikke et egentlig oppgjør, men sentimentalitet.

Hva vil Sarwar oppnå med å dele den, uten å forklare eller plassere denne skylden? Bortsett fra å referere til en familiehistorie som er veldig lik tusenvis av andre familiehistorier i Norge?

Problemet er ikke at den irrasjonelle skylden er tabubelagt. Problemet er at den rasjonelle skyldfølelsen er tabubelagt i mange muslimske familier.

Hvor mange ganger har du hørt noen si, i hjemmene, i moskeen, i rosetoget: « Vi skulle ha gitt døtrene våre frihet til å elske og velge en nordmann. Dette er tabuet Shazia. Ikke skyldfølelsen over at pappa kom til Norge på 70-tallet. Men hva han ikke tillot».

For deg Shazia Sarwar som er først og fremst norsk vil det være mer naturlig å spørre, hva er det i vårt samfunn som gjør at en så mørk og destruktiv kraft som det Breivik manifesterer kan oppstå?

Hvilken virkelighet?

Som journalist, samfunnskritiker og norsk, skjønner jeg ikke at det ikke er der du setter inn analysen, i stedet for å spekulere i årsaker du vet ikke er aktuelle?

Det er ingen som tror at det er din immigrasjonshistorie som er skyld i at 22. juli skjedde. Du gjentar disse følelsene vi brukte masse krefter på å forklare det 13 år gamle barnet Sophia, at ikke hadde noe som helst reell sammenheng.

Er det ikke nettopp en fortsettelse av barnets gnagende skyldfølelse du har delt? Hva tror du Sophia tenker om det?

For det er forskjell på skyld og ansvar. 

For hvis vi skiller den irrasjonelle skyldfølelsen og sitter igjen med rasjonalitet, hvilken ærlige virkelighet er det da som treffer oss?

Vi har ikke tatt ansvar mot hatet

Hvis vi virkelig ønsker en ekte og dyp menneskelig samtale, så må vi ta innover oss at det er flere ungdommer som har mistet livet i kulturkonflikter lenge før 22. juli skjedde.

At fortsatt er ungdommer truet på livet og må gå i dekning, de er trakassert og forfulgt i dag fordi vi ikke har klart å gi dem trygghet og frihet i krysspresset.

Vi må ta innover oss at vi ikke har tatt ansvar for de reaksjonære ideologene som ukritisk for komme til landet og tale for ungdom. Vi må ta innover oss at vold har avlet vold, at vi har hatt for stor respekt for privatlivets fred.

For hatet mot det multikulturelle samfunnet har vokst frem i ruinene av de mange ødelagte hjem, av de tomme skolepultene etter skoleferien, av de mange slåsskampene i skolegårdene, av voldtektene, av tvangsekteskapene, av kulturmobbingen, av de mange avvisningene på utesteder, av de kjærlighetsbarna som aldri ble født mellom muslimske jenter og norske ikke-troende menn, og på forfølgelsen av dem som forsøkte å si ifra.

Av et samfunn i kulturell og demografisk endring, der de voksne ikke alltid var til stede. Mange overlevde denne prosessen uten å bli radikalisert, uten å fantasere om terror og drap.

Breivik gjorde ikke det. Det er bare hans skyld. Han hadde et valg. Han valgte å ta liv.

Tilfellet Breivik oppsto i en fredelig nasjon fordi han fikk være helt i fred.

Isolasjon er velferdsstatens skyggeside

Norges største verdi er ikke bare individets frihet, det er også privatlivets fred. I privatlivets fred er det blitt slik at et menneske kan sitte isolert uten familiens støtte og opprettholde sin velferd.

Å kunne leve uten andre rundt deg, er velferdsstatens skyggeside.

Den norske befolkning er ledende i verden på bruk av informasjonsteknologi, dermed er det også flere nordmenn enn de fleste andre steder i verden som går inn i en virtuell virkelighet, hver dag.

For mennesker som kan leve uten et sosialt kollektivt, som gir det korreksjon, på vrangforestillinger, og selvdestruksjon er borte.

Familien er borte. Slekten er borte. Det er ikke unaturlig å være alene i Norge. Det er unaturlig i de fleste land i verden.

Der individet er ensomt i det norske samfunnet er også den muslimske familien isolerte, med et samhold som heller ser mot organisert og politisk religion.
Om vi skal føle ansvar for noe som helst er det denne isolasjonen vi må bryte.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no.

Breiviks æresunivers

Skal vi forsøke å forstå hvordan Breivik tenker? Folk flest sier nei. Samtidig sier alle at dette må aldri skje igjen. Og skal vi forhindre det, kan det kanskje være nødvendig å se verden fra hans hode innimellom i denne prosessen. Bare på den måten kan vi gjenkjenne nye Breiviker og bekjempe dette tankegodset

Han drepte sine egne. Like ufattelig som at fedre dreper sine døtre i tusentall på verdensbasis, i ærens navn.

Akkurat som vi ikke kan fatte at en far dreper sin datter, er det ubegripelig at en ung nordmann dreper sine unge uskyldige medborgere.

Æresdrapets anatomi

I min leting etter hva som motiverte Breivik, har jeg oppdaget paralleller til æresdrapets anatomi. Æresdrap innebærer blant annet det ubegripelige at en far henretter sin egen datter. I frykt for familiens sosiale død, som følge av dommen fra fellesskapet.

Faren gir seg selv mandat til å drepe. Når han dreper sin «ulydige» datter, som han tror truer hele slektens sosiale eksistens, ved å ta æren fra familien, er han hellig overbevist om at han gjør det eneste rette.

Da viker empatien, selv hos en far, overfor sitt eget barn. Ufattelig. Og da fremstår faren i retten like uanfektet som Breivik gjorde, da alle navnene på hans ofre ble lest opp.

Derfor kan også den følelsesløsheten hos Breivik, som av psykiatere blir begrunnet med hans narsissisme, ha en ekstra og annen dimensjon.

Æresdrapets mekanisme. Og frykten for utslettelse, hvis vi skal legge det Breivik selv sier om sine motiver til grunn. Hans folks utslettelse.

Hvis noen forteller deg at din etniske gruppe er utsatt for en systematisk utrenskning. At myndighetene og pressen er med på dette. At det er en bestemt fremmed religion og en statsmakt som er ute etter deg. Og du finner flere klare tegn for det i virkeligheten, da er du, hvis du har anlegg for det, i gang, og på vei mot drapets retorikk.

For som Breivik selv spurte I retten: Hvis alt dette er sant, hvorfor er det jeg har gjort ulovlig?

Paranoid univers

Æresdrapsmannen følger lover han mener er hevet over samfunnets juss og etikk. En slik person vil ikke anerkjenne domstolen.

Hensikten er så opphøyet at den helliger alle midler. I et paranoid hode. I dette fordreide universet, påberoper Breivik seg nødrett.

Han sier at norske kvinner som ligger med muslimer eller andre ikke-europeere kan drepes. De er forrædere og en skamplett i Breiviks æresunivers. De fornærmer hans innbilte folks ære.

Selv om mange er lettet over at det ikke var militante islamister som sto bak 22. juli, så er vi like fullt sjokkert over at det var en nordmann, en av våre egne, som skjøt sine egne unge landsmenn.

Breivik viste til «lasermannen» i Malmö, som skjøt mot innvandrere.

Men det Breivik gjorde på Utøya, ligner mer på det faren til svensk-kurdiske Fadime Sahindal gjorde i Stockholm.

Han skjøt sin egen unge datter i ansiktet. Og fortrakk ikke en mine I retten.

Det demokratiske samfunnet fordømmer Fadimes far, men han vet at han har sympatisører. Det er Breivik overbevist om at han også har.

Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no

Du burde holdt kjeft Fadime! Bokanmeldelse av Unni Wikans bok For Ærens Skyld.

Unni Wikan har vakt strid med sin bok om svensk-kurdiske Fadime Sahindal, som ble æresdrept av sin far i Uppsala for et år siden. Med boka «For ærens skyld» har Unni Wikan skrevet en kunnskapssøkende tilnærming til Fadime-saken. Men samtidig er bokas konklusjoner en hån mot Fadimes budskap. Wikan advarer nå unge innvandrerjenter mot å ta sin kamp ut i offentligheten. 

Dermed glemmer hun at Fadimes opptreden i mediene nettopp var et rop om hjelp. Hun var blitt sterkt mishandlet og drapstruet av sin egen slekt. Fadime var dødsdømt lenge før hun gikk ut i mediene. 

Å konkludere med at det var medieoppmerksomheten som tok livet av henne, er det samme som å gå til Fadimes grav og rope at hun burde holdt kjeft.
Unni Wikans bok er muligens en hjelp til å «forstå» foreldregenerasjonen, men samtidig et signal til foreldregenerasjonen om at de fortjener æreskulturen mer enn deres barn fortjener friheten.
RELIGION, KULTUR og tradisjon er gjennomsyret av et patriarkalsk, middelaldersk mønster som krever lydige og ærbare kvinner. Fadimes familie og slekt tolket dette meget bokstavelig. Faren ble psykisk syk av at Fadime kjempet for å være psykisk frisk. En av dem måtte tape. I kretsen rundt faren var det godtatt at det var Fadime som var synderen, den onde. Men Fadime hadde rett fordi hun tilhørte sin samtid, faren lever i middelalderen.
Disse menneskene har ingen forståelse for ytringsfrihet eller kjønnenes like rettigheter. De vet om det, men fatter ikke verdien av det. Derfor blir Fadime utsatt for en konspirasjon så utspekulert og vond og egoistisk at det er viktig å sette ord på den.
Hvis det innebærer at familien blir demonisert, er ikke det hensikten. For vi kan ikke bli hindret i å kalle en voldtekt en voldtekt, når det er det det er.
KORT TID ETTER at Fadimes kjæreste døde (eller ble bevisst drept) i en bilulykke, ble hun rundjult av sin yngre bror offentlig. Hvilken skam var ikke det for henne? Når forsket sosialantropologer på hva unge kvinner er blitt utsatt for av liknende, ufattelige overgrep?
Med hvilken ære eller stolthetsfølelse kunne Fadime gå til mediene og fortelle om dette? Hun gjorde det fordi hun ikke hadde noe å tape. Hun visste at hun kom til å bli drept. Hun godtok det ikke.
DRAPSTRUSLENE MOT FADIME ble virkelighet - og dermed symbolske. Truslene kontrollerer dermed en hel generasjon og hindrer dem i å kreve en mer likestilt og frigjort identitet.
For ja, drapet på Fadime har tiet i hjel mange unge som vil vekk fra dette slaveriet. Til tross for at hun søkte hjelp, fikk offentlig oppmerksomhet og klarte å ta en universitetsutdannelse, ble Fadime drept. Her nytter det ikke å «fatte og begripe», som Wikan sier at hun nå gjør om æresdrap-fenomenet. Her må vi protestere og si stopp! Å ta liv er barbari, og det er ikke sosialantropologer som må si det.
Det er våre egne. Det er Hong Pham, Nadeem Butt, Afshan Rafiq, Saera Khan og alle de som opptrer offentlig og taler på vegne av sin egen og andre innvandreres samvittighet. De må si høyt og tydelig at det er absurd å kreve av kvinner og menn at de skal leve etter normer som strider mot deres samvittighet og deres menneskerettigheter.
Tidligere har Wikan uttalt at kvinner i Norge må tilpasse sin klesstil, fordi vi nå har fått innvandrermenn til landet som ikke tåler den klesstilen vi har. Et liknende signal kommer i den nye boka. Hold kjeft alle Fadimer, ellers dør dere. Unni Wikan kunne like gjerne ha sagt at innvandrerjenter må være forsiktige med å gifte seg med menn fra æreskulturen. De må være forsiktige med å ta en utdannelse som kan provosere deres familiemedlemmer. De må være forsiktige med å gå på kino på kveldstid. De må være forsiktige med å sende e-post til en mannlig kollega. Hvor lenge skal vi tie, hvor lenge skal vi være forsiktige? Ti år? Hundre?
Å ADVARE MOT OFFENTLIGHET er en hån mot jenter som har frontet saken i mediene. Kadra Noor stilte autoriteter til ansvar. Hun var med på å starte en revolusjon. Undertegnede har stått fram med hele min familie fordi vi samlet har forkastet det perverterte æresbegrepet. For det er det som er monsteret, ikke menneskene.
Wikan glemmer også at det i tillegg har skjedd noe som er radikalt annerledes både i Danmark og i Norge: Både menn og kvinner har diskutert og forsøkt å ta ansvar for å offentliggjøre og dermed løse konfliktene som psykopat-menneskesynet bidrar til over hele verden. Denne kulturen er ekstremt skadelig for unge menn, selv om de er oppvokst i Vesten. Den er sexistisk og legitimerer vold og drap på familiens kvinner.
WIKAN ER FRUSTRERT over at islam fikk så mye fokus i høstens integreringsdebatt i Norge, da det selvsagt er frihetsberøvende grunnelementer i alle religioner og kulturer.
Men hun har ikke fått med seg at årsaken til at muslimene kom i fokus i Norge, er at blant andre daværende leder for Islamsk Råd, Lena Larsen, sto fram og nektet å støtte kampen for at kvinnen skal kunne bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, også hvis de vil bryte med islam. I tillegg utstøtte hun opprørerne offentlig, noe som i seg selv er tilnærmet lik en drapstrussel. Slik er taktikken.
Muslimske kvinner gikk i demonstrasjonstog for å fortsette å leve som lydige og underdanige i forhold til foreldrenes kultur og religion. Det skjedde uavhengig av at debatten etter Fadimes død handlet om menneskerettigheter, og at de burde gjelde også for muslimske kvinner. Det er ikke uten grunn at religion ble et sentralt tema i debatten her i Norge - for ingen av de religiøse eller i denne sammenheng pakistanskfødte talspersoner valgte å støtte seksuell og sosial frihet for kvinner. De sendte meg privat e-post og sa de støttet mine synspunkter privat, men de våget ikke å gå ut offentlig.
For de vet konsekvensen: utstøtelse. Nettopp det Fadime Sahindals familie heller ikke torde å gjøre. Hvis de ga Fadime hennes rettigheter, ville jo alle kvinner i slekta begynne å kreve det samme.
Dermed vil kvinnene være ute av kontroll.
AT FADIME STO FRAM I MEDIA med sin sak, er ikke grunnen til at hun ble drept. Der motsier Wikan seg selv grundig, når hun i tillegg beretter om æresdrap på andre kurdiske kvinner i Sverige som ikke var kjent for offentligheten før etter sin død.
Problemet er at det perverterte æresbegrepet ikke er vant til å få fokus på seg, og at de som er infisert av det, selv ikke klarer å identifisere det. Min familie, inkludert alle mennene i min familie, aksepterte at de ikke hadde noe med mine valg å gjøre. De støttet meg.
Og de fikk også føle mekanismene som forsøkte å drive dem til å kontrollere meg. Mekanismer som handlet om alt fra latterliggjøring og mobbing til drapstrusler. Men alle familier har et valg. Jeg erfarte tydelig at selv om familien støtter deg, tillater ikke æres-psykopatene at en opprører blir et forbilde - av frykt for å miste kontrollen over sine døtre. Derfor var det viktig å tillegge meg og andre egenskaper og motiver vi ikke hadde. Derfor var det viktig å fortelle media at det liksom er rasistene som støtter meg, noe jeg overhodet ikke har opplevd. Tvert imot får jeg kjeft av rasister som ikke vil godta et flerkulturelt demokrati.
VENSTRESIDAS intellektuelle, med Marianne Gullestad som gallionsfigur, gikk rett på denne strategien. Vi som gjør opprør, må for all del ikke få noen anerkjennelse. Norske sosialantropologer og forskere må gjerne få statsstøtte for å øke sin innsikt og sitte i godstolen sin og kose seg med den.
De må gjerne skrive bøker for hverandre. Men de har ingenting å gi frigjøringsprosessen. Ingenting.
Vi må klare oss uten dem.