Uten en eneste krone har Utøya reist seg selv. Det er Utøya som er minnesmerke.
Det finnes ikke lenger tall på hvor mange ganger rettssal 250 har gått rundt Utøya, med grafiske tegninger, luftfoto, punktmarkeringer og de 69 røde prikkene.
En øy som ble skjendet på det groveste. En tillit som ble så brutalt brutt av en som ga seg ut for å være en vokter og en beskytter. En drapsmann i politiets forkledning.
Utøya. For alltid stenket i blod etter å ha blitt kringkastet verden rundt, med 22. julis grusomme detaljer.
Obduksjonsrapportene fra de avdøde på Utøya er lagt frem, fulgt av minneord for hver og en av dem.
Ikke bare ble sårene revet opp, men måten de ble drept på, hver eneste kule som traff dem, skar seg dypere ned i vårt nasjonale traume. Hver gang rettsmedisineren plasserte pekepinnene på dokka. Vi visste hva som hadde skjedd. Detaljene om hvordan vil aldri kunne bæres.
Åsted Utøya brettes ut meter for meter som et blodig laken som ikke tørker. Etter å ha sett hva ungdommene ble utsatt for, raser ateisten i meg mot Skaperen i sorg og tårer.
For hvordan kan solen stå opp, hvordan kan natten falle, hvordan kan årstidene fortsette når klokken stoppet 22. juli og sårene fortsatt ligger åpne i form av traumer?
Vi skulle bli så altfor godt kjent med disse stedene som et nasjonalt sjokk som ikke kan frigjøres fra blodflekkene i Tyrifjorden.
Jeg bestemte meg for å forlate rettergangen og dra ut til Utøya.
Skal tenåringer noensinne kunne ligge i telt og sove der igjen? 69 mennesker kom aldri hjem igjen derifra. Så mange livredde, sjokkskadde og sårede mennesker rømte øya. Øya er blitt det hjerteformede ikonet på 22. juli-terroren og den brutaliteten som sjokkerte en hel verden.
Jeg trodde oppriktig jeg skulle oppleve et møte med en skrekkens øy da jeg bestemte meg for å forlate rettergangen og dra ut til Utøya. At skygger av skuddenes ekko fortsatt skulle bevege seg mellom trærne. Slik gikk det ikke.
Til min store overaskelse møtte jeg en øy som i stedet for å skremme vekk, inviterte inn. Utøya var forberedt. Hun har latt tiden binde sårene. Hun har latt årstidene tørke opp blodflekkene med naturens eget kretsløp. Fra sitt eget jordsmonn har hun skjenket hvite blomster.
Jeg har aldri sett så mange hvitveis i hele mitt liv. Som om hun vet at hun for alltid vil være et minnesmerke.
Hvitveisene gror over hele øya. Her foran Kafebygget.
FOTO: MARTIN GAARDER
Øya er dekket med hvitveiser som strekker seg mot lys, varme, kjærlighet. De slår ring om ungdommenes møteplass. Synet av hvitveisene som reiser seg med sarthet og styrke, med skjønnhet og stolthet, opp fra jorden, opp fra Utøyas bankende hjerte, er som et trøstende tegn på liv. Om ingen andre, så er himmelen over Utøya vitnet på dette.
Den samme himmelen ungdommene følte seg helt forlatt og alene under den dagen da Utøya var under angrep. Uten å glemme. Møtet med Utøya ble noe helt annet enn det jeg trodde. Det var ikke det budskapet jeg trodde jeg skulle komme tilbake med.
Utøya hadde pyntet seg i sin fineste vårdrakt. Hun viste hvordan livet gror. Hvordan sårene hennes gror.
Et hav av hvitveis utenfor hovedhuset på Utøya.
FOTO: MARTIN GAARDER
Hvitveisene ligger som blomsterbuketter overalt. Hver eneste hvitveis sender ut kjærlighet og søker det samme De er der ved Hovedhuset, ved Kafebygget, ved Kjærlighetsstien, ved Pumpehuset, ved Skolestua.
Vannet som omringer øya, ved Bolsjekvika, Stoltenberget, ved Sydspissen, vitnet også det som skjedde. Nå, ved grottene, hviskes bølgenes sang, i takt med fulgene som kvitrer. Øya lager lyd, den dufter, som om den kaller på ungdommene. Jeg er fortsatt deres. Jeg er fortsatt her.
Sorgen vil på ingen måte bli glemt, den vil være der livet ut. Men sorgen vil bli mykere. Transformert til noe som tilhører livet og evigheten. Noe som bare er der, akkurat som natt og dag, sol og måne, og årstidene. Et varmt minne om de døde. Og ikke lenger bunnløs smerte.
Utøyas hjerte banker som det alltid har gjort for ungdommene. Som om hun vet at 22. juli ble hennes favn gjort om til gravene til unge idealister. Hun har kledd grunnen under deres føtter med sittt eget blomsterhav. Med denne sartheten, som det mykeste fløyelsblad på hvitveisen, våger livet seg forsiktig, men mektig og modig tilbake på Utøya.
Og nå venter hun tålmodig. Kanskje må hun vente en generasjon. Noen vil trenge lengre tid, andre mindre. Men Utøya trenger ingen millioner, hun trenger ingenting. Hun kaller og ber dere om å komme, igjen og igjen. Til smilene kommer tilbake.
Til sårene gror, til hun igjen kan la solidariteten slå leir på henne, og samle unge engasjerte mennesker .
Men den Utøya jeg møtte, den Utøya som vokser og gror har gjort det uten noen rosetog, uten regnbuesang, uten politikk, uten ideologi, uten mennesker; Utøya har selv gjort noe vi mennesker ennå ikke har klart med det som skjedde. Før noen rakk å ta Utøya tilbake har øya tatt seg selv tilbake.
Jeg forlater Utøya flere timer senere etter å ha vandret helt for meg selv. Med sorg i hjertet over det som har skjedd, men ikke redsel. Det har vært den sterkeste opplevelsen av trøst siden rettssaken startet. Det er ikke i rettssal 250 vi kommer oss videre, der skal kun dommen etter menneske-skapte lover falle.
Det er i kontakt med naturens lover vi kommer videre etter 22 juli. I kontakt med en natur som ikke lar seg stoppe av terror.
Hvis Utøya kunne gi sin forklaring i rettssal 250, ville hun ha sagt dette.
Ingen terror kan stoppe livet og kjærligheten i å gro videre. La meg vise vei.
Jeg har en murvegg hjemme. I dag skal jeg kaste en sko mot den. Så hardt jeg kan.
Det skjer rett før den siste obduksjonsrapporten fra Utøya legges frem i rettssal 250.
En sko fyker gjennom rommet i Breiviks retning.
Sekunder senere hører vi lyden av gråt. Lyden av gråt. Lyden av bunnløs sorg og savn.
Hadde det skjedd noe spesielt i forkant?
Ja, dette er en meget spesiell dag. For i dag har vi tatt juridisk farvel med alle de avdøde. I dag kunne de forlate rettssal 250. Kroppene deres vitnet mot Anders Behring Breivik. De 77 døde føltes som om de var til stede med oss den dagen 22. juli-rettssaken startet.
De avdøde hadde vist retten sine sår, de hadde vist oss hva deres forsvarsløse kropper ble utsatt for de siste dyrebare minuttene før Breivik valgte å skyte dem. Det siste avdøde vitnet hadde sitt vitnesbyrd igjen, før de skulle forlate rettssalen
Og det var da skoen ble kastet.
Skoen kom ikke fra en utenlandsk mann, heller ikke fra noen lynsjegjeng eller mobb. Skoen kom fra folkedypet. Det norske folkedypet som ikke har oppsøkt sin skygge. De måtte låne dette uttrykket fra en person fra et land hvor de gråter høyt. De gråter til sin skaper, de gråter over sin avmektighet, de kaster sko på dem som misbruker sin makt.
Som en gråtekone tok den unge utenlandske mannen på seg ansvaret på vegne av nasjonen og gråt ut alle de tårene, skrikene, hylene som i all sin verdighet satt som kvelende klumper i halsen. Derfor takket de pårørende ham. Derfor kjente vi denne befriende følelsen. Det varte i noen øyeblikk. Før fornuften, analysene og advarslene kom på plass. Et lite øyeblikk før tårene igjen ble fengslet.
I dag tok vi farvel med dukken i salen, dukken som taust har båret de brutale detaljene om skudd etter skudd. De fleste fra halsen og opp. Vi har sittet og vi har håpet at alle våre tårer kunne bli et panser rundt dukken sånn at hver eneste kule som ble detaljert beskrevet kunne stoppes. Og likevel, det var ingenting noen kunne gjøre. For dette hadde skjedd. Det kunne ikke gjøres om.
Unge jenter og gutter, skutt gjennom hånden de beskyttet hodet sitt med, i halsen mens de fortsatt lå skadet etter skudd. Det er sannheten. Det er det som skjuler seg i traumene. Det er dette folkedypet vårt skal bearbeide.
Som et forvarsel om den sorgen som ikke kan uttrykkes gjennom rosetog og rosesang, som et forvarsel om den sorgen som det ikke finnes noen rettferdighet for, kom skoen fykende gjennom luften, og etterlot oss barbeinte, hudløse, gråtende uten kontroll.
Det var skriket, den ukontrollerte gråten til den unge utenlandske skokasteren, som kanskje var den sterkeste kontrasten til hvordan folk har vist sin sorg i møtet med all de forferdelige henrettelsene av alle deres kjære.
Jeg støtter ikke skokasting i rettssaler. Og det er veldig trist at skoen ble kastet på denne måten. Den traff for øvrig ikke Breivik, men en av forsvarerne. Men når vi først har fått skoen ut av sekken, så kan vi finne et bedre sted å hive skoen. Og forsvarer Lippestad har rett i at slike episoder kan trigge en farlig lynsjestemning. Det er viktig at han får full støtte for at gjenstander aldri må kastes i en rettssal.
Her i landet vet jeg ikke hva de som føler avmektighet gjør. Lager en Facebook-gruppe? Melder seg inn i politiske partier? Eller skriver leserinnlegg. De kaster ikke sko i alle fall.
Hittil har de pårørende og vitner reagert med det jeg mener er det sterkeste tegn på raseri: Latt som han ikke eksisterer i sal 250. De gir ham ikke noen ting. Heller ikke sitt raseri. Han kontrollerer ikke dem. Skoen fra folkedypet varslet at vi heller ikke må la kontrollen kontrollere oss.
Vi må kaste sko med all den kraft vi kan. Vi må gråte alle våre tårer, for så grusom er den brutaliteten vi vitner nå, at det vil komme sjokkbølger av gråt i mange år fremover. Men 22. juli må aldri få ta smilet vårt.
Personen som satt nærmest meg var en fremmed. I en slik stund føles ingen fremmed. Jeg klarer å samle meg. Han smiler og sier til meg: Denne skokastingen var jo en brobyggerhandling. Nordmenn og innvandrere kunne nå kjenne virkelig samhold. Jeg begynner å le gjennom tårene.
La det kastes en sko hver dag. Sett opp en kastevegg, og la alle som vitner dette få kaste sine sko og gråte ut. En sørgevegg der alle sko er like. Uansett hvilken religion eller etnisk gruppe skoen kommer fra. Uansett om den er norsk eller en innvandrersko.
Det var en 13-åring ved navn Sophia som for første gang brukte ordet «skyld» om sin følelser etter 22. juli. Hun trodde at fordi hun var muslim var det hennes skyld at så mange mennesker ble drept.
Det var trist og vondt for oss å høre det, men det er ikke uvanlig hos barn å ta på seg skyld for negative ting de ikke forstår.
At dette barnet kjente skyldfølelse, er ikke noe annet enn et tegn på barnets uskyld.
Men hvorfor opplever voksne muslimer, som VG-journalist Shazia Sarwar, skyld for 22. juli? Og hvorfor ønsker den omstridte redaktøren for det kjente islamkritiske nettstedet Document.no, Hans Rustad, muslimenes skyldfølelse velkommen?
22. juli-sentimentalitet
Jeg synes det Sarwar og Rustad uttrykker, nærmer seg en form for 22. juli-sentimentalitet.
Sarwar skriver om den snikende skyldfølelsen:
«Hadde ikke pappa kommet til Norge på 70-tallet, hadde kanskje disse 77 umistelige menneskene fortsatt levd. Hadde vi oppført oss annerledes, holdt en lav profil, lagd lite leven, så hadde 22. juli kanskje aldri skjedd. Hadde de liberale muslimene ikke tatt skittentøyvasken offentlig, hadde de konservative muslimene sluttet å «kreve» så mye, så hadde Anders Behring Breivik ikke hatt noe grunn til å «vekke» nordmenn mot den muslimske faren.»
Disse irrasjonelle tanker blir kastet opp i været uten at de blir tatt ned igjen. I stedet kommer begeistring fra uventet hold. Og vi ser en sjelden omfavnelse; redaktør Hans Rustad skriver:
«De norske har hele tiden fortalt muslimene at på grunn av Breiviks ondskap skal de elske de nye landsmenn så mye mer. Da føler innfødte nordmenn på skyld; han var jo norsk, vestkantgutt, hvit, fundamentalistisk kristen, så nå må de ta seg sammen og vise at de tar avstand og føler med muslimene. Så kommer Sarwar og hopper bukk over all moraliseringen og snakker som et menneske: Hun føler skyld over at foreldrene kom til Norge. Kanskje det er deres skyld at Breivik begikk massemordet?».
Provoserende møtepunkt
For Rustad er muslimenes følelse av skyld fortalt av Sarwar en dyp menneskelig betraktning, et utgangspunkt for en ekte samtale.
Hans Rustad er en kjent islamkritiker og redaktør for et nettsted som kritiseres for å tiltrekke høyreorienterte. Anders Behring Breivik ønsket selv å bidra før han ble avvist av redaktøren.
Men dette sentimentale møtet er provoserende. For hvis det er det som skal til, at muslimer produserer en fullstendig ubegrunnet skyld, for å innfri forventningene til et muslimkritisk Norge, er det da dette møtepunktet som Rustad ønsker?
Og hva er det Shazia Sarwar har tenkt, om hvilke signaler hun sender ut ved denne litt uforståelige skyldfølelsen?
Gjenkjennelse i forbudte tanker
For Breiviks iskalde rasjonalisme er mer forståelig enn Sarwars irrasjonelle sentimentalitet. For de tankene som dukker opp hos meg, de forbudte tankene, er at jeg skjønner hvorfor Breivik ble radikalisert.
Jeg ser logikken i resonnementene hans, jeg ser hans vei mot hatet, hans vei mot helvete. For seg selv og for andre. Jeg kjenner meg igjen i det, fordi jeg kunne vært på den samme veien selv.
Jeg har selv fått mye bank i Oslos gater på grunn av kulturkonflikter. Og det utrolige er hvor mange løvetannbarn det er i Oslo som har overlevd uten å la seg rekruttere til hat, til tross for at mange deler og kjenner på tilbakeholdt raseri i kjølvannet av 22. juli.
Dette tilbakeholdte raseriet er det som blir provosert av å lese om muslimenes skyldfølelse, når den er basert på ikke et egentlig oppgjør, men sentimentalitet.
Hva vil Sarwar oppnå med å dele den, uten å forklare eller plassere denne skylden? Bortsett fra å referere til en familiehistorie som er veldig lik tusenvis av andre familiehistorier i Norge?
Problemet er ikke at den irrasjonelle skylden er tabubelagt. Problemet er at den rasjonelle skyldfølelsen er tabubelagt i mange muslimske familier.
Hvor mange ganger har du hørt noen si, i hjemmene, i moskeen, i rosetoget: « Vi skulle ha gitt døtrene våre frihet til å elske og velge en nordmann. Dette er tabuet Shazia. Ikke skyldfølelsen over at pappa kom til Norge på 70-tallet. Men hva han ikke tillot».
For deg Shazia Sarwar som er først og fremst norsk vil det være mer naturlig å spørre, hva er det i vårt samfunn som gjør at en så mørk og destruktiv kraft som det Breivik manifesterer kan oppstå?
Hvilken virkelighet?
Som journalist, samfunnskritiker og norsk, skjønner jeg ikke at det ikke er der du setter inn analysen, i stedet for å spekulere i årsaker du vet ikke er aktuelle?
Det er ingen som tror at det er din immigrasjonshistorie som er skyld i at 22. juli skjedde. Du gjentar disse følelsene vi brukte masse krefter på å forklare det 13 år gamle barnet Sophia, at ikke hadde noe som helst reell sammenheng.
Er det ikke nettopp en fortsettelse av barnets gnagende skyldfølelse du har delt? Hva tror du Sophia tenker om det? For det er forskjell på skyld og ansvar.
For hvis vi skiller den irrasjonelle skyldfølelsen og sitter igjen med rasjonalitet, hvilken ærlige virkelighet er det da som treffer oss?
Vi har ikke tatt ansvar mot hatet
Hvis vi virkelig ønsker en ekte og dyp menneskelig samtale, så må vi ta innover oss at det er flere ungdommer som har mistet livet i kulturkonflikter lenge før 22. juli skjedde.
At fortsatt er ungdommer truet på livet og må gå i dekning, de er trakassert og forfulgt i dag fordi vi ikke har klart å gi dem trygghet og frihet i krysspresset.
Vi må ta innover oss at vi ikke har tatt ansvar for de reaksjonære ideologene som ukritisk for komme til landet og tale for ungdom. Vi må ta innover oss at vold har avlet vold, at vi har hatt for stor respekt for privatlivets fred.
For hatet mot det multikulturelle samfunnet har vokst frem i ruinene av de mange ødelagte hjem, av de tomme skolepultene etter skoleferien, av de mange slåsskampene i skolegårdene, av voldtektene, av tvangsekteskapene, av kulturmobbingen, av de mange avvisningene på utesteder, av de kjærlighetsbarna som aldri ble født mellom muslimske jenter og norske ikke-troende menn, og på forfølgelsen av dem som forsøkte å si ifra.
Av et samfunn i kulturell og demografisk endring, der de voksne ikke alltid var til stede. Mange overlevde denne prosessen uten å bli radikalisert, uten å fantasere om terror og drap.
Breivik gjorde ikke det. Det er bare hans skyld. Han hadde et valg. Han valgte å ta liv.
Tilfellet Breivik oppsto i en fredelig nasjon fordi han fikk være helt i fred.
Isolasjon er velferdsstatens skyggeside
Norges største verdi er ikke bare individets frihet, det er også privatlivets fred. I privatlivets fred er det blitt slik at et menneske kan sitte isolert uten familiens støtte og opprettholde sin velferd.
Å kunne leve uten andre rundt deg, er velferdsstatens skyggeside.
Den norske befolkning er ledende i verden på bruk av informasjonsteknologi, dermed er det også flere nordmenn enn de fleste andre steder i verden som går inn i en virtuell virkelighet, hver dag.
For mennesker som kan leve uten et sosialt kollektivt, som gir det korreksjon, på vrangforestillinger, og selvdestruksjon er borte.
Familien er borte. Slekten er borte. Det er ikke unaturlig å være alene i Norge. Det er unaturlig i de fleste land i verden.
Der individet er ensomt i det norske samfunnet er også den muslimske familien isolerte, med et samhold som heller ser mot organisert og politisk religion. Om vi skal føle ansvar for noe som helst er det denne isolasjonen vi må bryte.
Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken mot Anders Behring Breivik for NRK.no.
Sist fredag møtte jeg en pårørende fra Utøya for første gang. Jeg var redd før møtet
Jeg fryktet mine egne følelser etter å ha fulgt en rettssak med så mange grusomme detaljer så tett. Var jeg i stand til å stå ansikt til ansikt med en pårørendes ubegripelige tap?
Det sitter et gisp av sjokk og sorg i kroppen min etter å ha sett en typisk norsk sommeridyll bli senket i blod. Bildet kommer opp igjen og igjen, som en vond drøm, som et hyl fra de dødes tjern. Ugjerningene som brettes ut i retten, fyller det tause rommet mellom tilhørerbenken og tiltalebenken med ofrenes smerteskrik. Vi rives og slites i stykker, mens atmosfæren er som i et disiplinert klasserom. Eller på rektors kontor.
Etter å ha fulgt rettssaken tett fra første dag, og forsøkt å fordøye så mye menneskelig fortvilelse og sorg, har jeg til tider mistet kontakten med min egen hverdag, mistet grepet om tid. Jeg har falt i tanker og ikke klart å være helt tilstede, fordi hjertet plutselig fryser og uvirkelighetsfølelsen blir overveldende. Derfor blir jeg usikker på hvordan jeg takler å møte en pårørende. Jeg er redd for å gjøre noe galt. Si noe galt.
Den unge mannen forteller om sorgen som ikke forsvinner. Det å miste noe helt unikt. Om tomheten. Men det blir fort mindre snakk om døden og mer om det levde livet. Om politikken, om engasjementet, om ordene til den unge AUF-eren, lillebroren hans. Selv om han er borte, vil ordene hans synge som et ekko for alltid. Et ekko som blandes med alt det som også skulle vært sagt.
Hvor er raseriet, spør jeg?
– Jeg kunne selv drept tiltalte uten å trekke på skuldrene, selv om hatet mot ham er så lite at jeg nesten blir kvalm. Hatet drukner i sorgen. Gjør det meg gal? Empatiløs? Spør han.
Jeg spør ham hva han tenker om nettopp dette. At rettssaken til syvende og sist bare handler om dette ene: Hva er galskap?
Han rister på hodet.
– Jeg forstår ikke at det selv etter en uke med tiltaltes egen forklaring i retten, fremstår som et åpent spørsmål om han er tilregnelig eller ikke. Jeg tenker at den som så inderlig ønsker å utilregnligjøre politisk terrorisme, løper en idiots ærend. Han forklarer seg i grunnen veldig rasjonelt, gitt sin ondskapsfulle agenda.
– En kan jo også spørre seg selv: Hva om tiltalte var en selverklært militant islamist? Ville han i det hele tatt fått en psykiatrisk vurdering?
– Kanskje svarer han så ærlig det går når han sier at de to første drapene på Utøya var vanskelige, mens resten gikk nærmest på autopilot. Selvfølgelig følte han dødsangst, han burde jo vært skutt eller pågrepet lenge før. Iblant kan det være greit å sammenligne han med en islamsk terrorist, som jubler over 3000 døde amerikanere og hele verdens oppmerksomhet, hvis det gjør det enklere å forstå.
Jeg som var redd for å tråkke feil, blir tankefull av utfordringen. Jeg innrømmer å ha tenkt tanken selv.
– Jeg skulle ønske min bror fortsatt var i live, så kunne jeg fortalt ham hva jeg tenker. At det å kjempe mot hatsk ideologi er akkurat like viktig som det alltid har vært, men at både AUF og media kanskje burde lagt vekk den kampen disse ti ukene. Dels for å se klarere, men også for ikke å gi gjerningsmannen mer oppmerksomhet enn han allerede har fått.
– At rettsaken er et oppgjør med 77 drap, ikke en ideologi. Da hadde man sluppet å fremstille tiltalte som alt det han ikke er, og holdt seg til det han uomtvistelig er: En kaldblodig massemorder. En mann som i likhet med mange andre tror han virker smartere om han bruker vanskelige ord. En mann som er livsfarlig, og langt fra dum, uansett hvor ynkelig vi fremstiller han, sier storebror og løfter blikket.
– Han burde vært glemt og gjemt, sålangt det går. Hva er det egentlig vi prøver på, å gjøre Norge til et ønskemål for terrorisme?
Jeg tenker på alle familiene ,alle de tomme gutte- og jenterommene. Hvordan skal disse familiene noensinne få oppleve rettferdighet?
Hvordan er det mulig å få noen svar på hvorfor alle deres kjære ble tatt fra dem, i en kamp om tilregnelighet, som storebroren påpeker.
Kampen om tilregneligheten er jo også en kamp om ideologien. For retten har lagt opp til at vi skal høre masse om en ideologi som er så sinnsyk at han ikke kan være tilregnelig. Derfor kan vi ikke snakke tilregnelighet og ideologi uavhengig av hverandre i denne saken.
– Jeg skjønner at det blir en del av rettsaken, men utenfor rettsalen må man skille mellom tanker og handlinger. Ved å flette de sammen, polariserer man langt mer enn nødvendig.
Vi snakker om hvordan vi er blitt fanget i et samfunn der absolutt alt skal formidles, om å dekke en rettssak der noen få utvalgte får se alt, mens resten av folket bare får se noe. At dette skaper et skille i befolkningen, et skille i vår felles hukommelse om hva som utspant seg i rettssal 250.
Jeg sier farvel til storebror. Den pårørende. Det var ikke noe å være redd for. I denne samtalen var det nemlig rom for frykt.
Shabana Rehman Gaarder er NRK. nos kommentator under rettssaken mot Anders Behring Breivik. I dag svarte hun på spørsmål fra leserne. Les nettmøtet her
Shabana Rehman Gaarder følger saken tett for NRK.no.
FOTO: HELGE CARLSEN / NRK
Shabana Rehman Gaarder kommenterer rettssaken som en representant for en gjennomsnittlig osloborger, og følger saken tett og usensurert fra forskjellige steder.
I sin forrige kommentar sammenlignet Gaarder Breiviks angrep med æresdrap, noe mange lesere ville høre mer om.
– Grunnen til at jeg har sett paralleller til æresdrapsanatomien i Breiviks ubegripelige grusomhet og kynisme, er fordi jeg tidligere har forsøkt å sette meg inn i hvordan en far er i stand til drepe sitt barn pga. ærens skyld, forklarte hun
– Jeg tror onde handlinger som mennesker er i stand til å gjøre kan eksistere samtidig med at det handlende mennesket innbiller seg at det er det eneste rette å gjøre. Hva som motiverer dette, selv om det skulle stride mot samfunnets etikk, moral og lover, er til å forstå, selv om handlingen er ubegripelig.
– Ikke kritikk av muslimer
Gaarder diskuterte også holdningene til muslimer i Norge, og påpekte at nordmenn flest ikke har noe mot islam, men antidemokratiske holdninger.
– I slike legitime debatter, for å bruke det ordet, er det helt nødvendig å understreke at det ikke er en forfølgelse av islam og muslimer, men at det i svært mange tilfeller egentlig er en kritikk av totalitarisme, sier hun.
Gaarder mener det er en nødvendig debatt, som handler om undergravingen av individuelle rettigheter.
– Problemet er at etter hvert ser ikke en del nordmenn heller at det er en generell kritikk av totalitarisme og utvikling av intolerante parallellsamfunn dette handler om, og ikke en monoman islam eller muslimkritikk, sier hun.
Ønsker å forstå
Flere lesere ga uttrykk for at det var vanskelig å forholde seg til rettssaken, og leseren «Daniella» følte hun hadde havnet i et moralsk dilemma fordi hun hadde lyst til å overvære rettssaken.
– Det er mange som overhodet ikke ønsket å gi Breivik noe oppmerksomhet eller ble kvalme av det mange var engstelige for at dette kom til å bli. Et mediesirkus rundt drapsmannens planlagte øyeblikk. Men etter snart en uke inn i rettssaken, er mitt inntrykk av at folks oppfatning har endret seg, skrev Gaarder.
Hun mener det nå handler mer om å komme seg gjennom rettssaken i fellesskap.
– 22 juli rammet oss alle. Og det at du har et ønske om å følge noe som rammet oss så brutalt, er ikke noe umoralsk. Det skal også sies at alle grusomme forbrytelser tiltrekker oppmerksomhet. Men det at vi kjenner etter og spør oss selv hvorfor er uansett noe som er riktig tenkt i en situasjon der man føler at man står overfor et moralsk dilemma. Ønsket om å forstå er noe du deler med de fleste av dine medborgere, skrev hun.
Det har vært stor pågang for å komme inn i Oslo tingrett.
FOTO: PAAL WERGELAND / NRK
Her kan du lese alle svarene fra nettmøtet med Shabana Rehman Gaarder:
Kommentar fra Espen kl. 13.48
Shabana! Eksisterer ondskapen som sådan, eller er det kun onde handlinger utøvd av syke sinn? Har selv landet på det siste. Forenkler min verden, kanskje til det naive; jeg forstår sykdom, ikke ondskap. Noen tanker? (aner ikke hvilken type spørsmål du er ute etter)
Shabana Rehman Gaarder kl. 13.48
Espen: tenker på mange måter som deg. Har tidligere skrevet om udyret i kulturen. Om det som bor i menneskesinnet. Og som ikke bør være oss fremmed. Det er det vi skal være på vakt mot. Grunnen til at jeg f.eks. har sett paralleller til æresdraps anatomien i Breiviks ubegripelse grusomhet og kynisme, er fordi jeg tidligere har forsøkt å sette meg inn i hvordan en far er i stand til drepe sitt barn pga. ærens skyld. Et system hvor man egentlig har et valg, om man velger å følge sin egen samvittighet, men likevel ikke makter fordi man føler sin familie/stamme/slekt så sterkt truet. Leser du min siste kommentar om Breiviks æresunivers så forsøker jeg å si noe om dette. Jeg tror onde handlinger som mennesker er i stand til å gjøre kan eksistere samtidig med at det handlende mennesket innbiller seg at det er det eneste rette å gjøre. Hva som motiverer dette, selv om det skulle stride mot samfunnets etikk, moral og lover, er til å forstå, selv om handlingen er ubegripelig.
Kommentar fra Freddy kl. 14.01
Til Shabana: Du sa en gang noe innsiktsfullt – at nordmenn flest ikke er mot islam, men totalitarisme. Har du en følelse av hvor mange muslimer som forstår dette – og hvor mange muslimer som forsøker å bekjempe totalitære tanker i muslimske miljøer?
Shabana Rehman Gaarder kl. 14.01
Til Freddy: Takk for at du bringer opp dette. I et samfunn hvor det fortsatt er for få uavhengige individer fra alle leire som diskuterer, har jeg ofte hatt inntrykk av at muslimske talspersoner som snakker på vegne av grupper, eller muslims ungdom har trodd at all religionskritikk der også islam er nevnt handler om kritikk av muslimer/islam fordi nordmenn egentlig ikke liker muslimer i det hele tatt. I slike legitime debatter, for å bruke det ordet, er det helt nødvendig å understreke at det ikke er en forfølgelse av islam og muslimer, men det i svært mange tilfeller egentlig er en kritikk av totalitarisme. Kritikk av antidemokratiske holdninger, og sist men ikke minst helt nødvendig debatt om undergravingen av individets rettigheter i et demokratisk samfunn. Problemet er at etter hvert ser ikke en del nordmenn heller at det er en generell kritikk av totalitarisme og utvikling av intolerante parallellsamfunn dette handler om og ikke en monoman islam eller muslimkritikk.
Kommentar fra Bjørn kl. 14.11
Hei Shabana, tror du det blir vanskeligere å diskutere spørsmål omkring religion og dens konsekvenser i samfunnet etter Breiviks radikale ondskap?
Shabana Rehman Gaarder kl. 14.11
Hei Bjørn: jeg tror det blir enda lettere. Det som er den vanskelige øvelsen er å være oppmerksomme hele tiden for å gjenkjenne og skille mellom hva som er menneskefiendtlig og hva som er menneskevennlig tilnærming. I noen tilfeller skal vi være kompromissløse, hardt konfronterende debattantenter, men hele tiden uten å miste kontakten med det humane i mennesket. Jeg oppfordrer alle til å etterstrebe dette uansett hvor langt til høyre eller venstre de står. Politisk omsorg selv for de vi er rasende uenige med.
Kommentar fra Jon kl. 14.18
Hei Shabana, synes du har skrevet noen fine innlegg om saken. Hva ville du si til de som er enige i breivik sitt verdenssyn, at muslimer/innvandrere kommer for å "overta" Norge? Hvordan føles det å være objekt for en sånn mistenkeliggjøring
Shabana Rehman Gaarder kl. 14.18
Hei Jon, hvordan føles det for nordmenn å være objekt for en som har gitt seg selv mandat til å ta livet av forsvarsløse unge landsmenn på vegne av det norske folk? Kjenner du på den følelsen, har du også svaret mitt. Dette tankegodset er et angrep på menneskeheten, det å være menneske, at han kaller fienden muslimer rammer meg verken mer eller mindre enn det hans ekstreme og voldelige fortolkninger har sagt om og mistenkligjort nordmenn. Når dette er sagt, tror jeg det er viktig for vårt samfunn at vi tar en utdypende diskusjon, ikke partipolitisk om demografi. Folk er opptatt av dette, og verden er i en konstant demografisk endring. Hvis man tenker menneskefiendtlig /rasistisk er dette mat for voldelige ekstremister, hvis man tenker individualistisk og humant er dette en naturlig prosess, men psykologisk, der enkelte står i dag, tror jeg ikke denne diskusjonen er uproblematisk.
Kommentar fra Lars kl. 14.30
Shabana. Jeg forstår sammenligningen din. Men er det ikke en stor forskjell på æresdrap og Breiviks ugjerninger? Faren som dreper sitt barn får jo støtte og gjenoppretter æren blant "stammemedlemmer", mens Breivik ikke kan regne med å få mye anerkjennelse, selv ikke blant egne meningsfeller.
Shabana Rehman Gaarder kl. 14.30
Hei Lars, det er den psykiske likheten jeg snakker om. Hos Breiviks "innbilte norske folk", som han en dag vil få anerkjennelse og ære fra. Likheten er nettopp dette, frykten for utslettelse, frykten for at du skal miste din familie, din stamme, din ære, din beskyttelse. Og dette er satt i system for å få et menneske til å tenke seg inn i drapets retorikk. Jeg har fulgt kampen mot æresdrap i mange år. Og for å bekjempe at æresdrap skjer må vi også forstå hvordan gjerningsmennene tenker. De har en "rasjonell" forklaring, som ikke er det samme som å akseptere, men forstå tankegodset slik at vi kan kvitte oss med det. Hvordan har Breivik tenkt? Det er det min artikkel handler om, de indre parallellene kan sees som en tilleggs dimensjon.
Kommentar fra Anne kl. 14.44
Jeg merker at Shabane fjerner frykten hos meg. Hun skriver mye av det jeg tenker, men ikke tør si hjemme i Norge. Jeg er etter opphold i Utlandet blitt i tvil hva ytringsfrihet, og åpenhet er hjemme. Er den misforstått Shabana? Jeg er aldri engstelig når jeg ytrer meg utenfor mitt hjemland. Hvordan forklarer du den?
Shabana Rehman Gaarder kl. 14.44
Hei Anne, vi er mange som jobber med å fjerne tvil omkring hva ytringsfrihet og åpenhet skal være. Demokrati er ikke noe som er gitt. Heller ikke tillit. Det at du opplever at du kan ytre deg friere utenfor Norge, enn hjemme i Norge, tror jeg er kjempeviktig å lytte til. Vi må snakke åpent, usensurert om hva det er du ikke kan si i Norge, hvorfor er det slik at du blir engstelig for å si det? Kritikk må vi alle tåle. Også å bli kalt ting som vi ikke er. Vi kan alltids forsvare oss tilbake mot slikt med ord. Men er det noe annet? Hva blir du redd for? Om det du er redd for ikke hører hjemme i et åpent demokrati, om det er det som gjør at du ikke føler deg hjemme er det en felles bekymring. Ikke noe som tilhører en bestemt gruppe.
Kommentar fra lurer kl. 14.52
til Shabana: Hva er din mening til at Norges hovedstad i løpet av 20–30 vil ha overtall av ikke etnisk norske? Hva vil skje med norsk kultur når vi ikke engang er i overtall i vår egen hovedstad?
Shabana Rehman Gaarder kl. 14.52
Hei Lurer, jeg har ingen sterke meninger om det, det betyr bare at også Oslo er på vei til å bli et kosmopolitisk by som alle andre storbyer. Hvis vi har en retorikk om denne statistikken, om demografiske endringer i vår tid, som beveger seg inn på etnisitet og hudfarger, som handler om at en gruppe er i ferd med å bli "etnisk renset" er vi i inne i en destruktiv retorikk der vold vil avle vold. Spørsmålet er: hva er det man egentlig frykter om det skulle vise seg at Oslos demografiske bilde endrer seg over tid, at flere nordmenn har innvandrerbakgrunn, slik f.eks. amerikansk demografi har endret seg. Jeg er sikker på at det man egentlig frykter her, hvis ikke raseteorier legges til grunn, egentlig er det samme som vi alle i fredelige, demokratiske samfunn ikke ønsker. Ekstremisme, fanatisme, mangel på likestilling, religiøs og etnisk mobbing, intolerante parallellsamfunn, kriminalitet bare for å nevne noe. Om det er det å bevare norsk språk og kultur, så er det en misforståelse å tro at mangfold betyr å ikke ta hensyn til at norsk språk og kulturelle referanser forsvinner. Mangfold betyr nettopp det, at også det norske skal bevares, og i en norsk stat, skal selvsagt det være det som vi skal samles om. Jeg har ingen ferdigtygde tanker om dette, dette er noe jeg umiddelbart føler om dette spørsmålet
Kommentar fra Lukas kl. 14.57
Shabana. Er du kvalifisert til å uttale deg om psykiske likheter mellom Breivik og dem som utfører æresdrap?
Shabana Rehman Gaarder kl. 14.57
Hei Lukas, godt spørsmål, jeg er kvalifisert til å tenke fritt, det er min tilnærming. Hvorfor da akkurat denne parallellen som æresdrapets anatomi? Jeg understreker jeg ikke har gitt noen diagnose her, jeg har sagt at jeg ser paralleller, i den voldsdebatten jeg har fulgt i mer enn ti år. Nettopp det ubegripelige i at noen kan drepe en i sin egen familie av frykt for selvutslettelse, en innbilt selvutslettelse, eller en reell. Det er ikke interessant om en er kvalifisert eller ikke. Spørsmålet er stilt, eksemplene vist. Å forstå er noe vi skal gjøre sammen.
Kommentar fra Daniella kl. 15.08
Jeg har fulgt med på rettssaken siden den begynte, jeg klarer rett og slett ikke å la være. Er det riktig av meg å dra i morgen å sitte i salen? Jeg føler det er et moralsk dilemma. Jeg er ikke pårørende etter 22. juli annet enn at jeg er norsk og ønsker å forstå hva det er som har gjort at Breivik har blitt som han har blitt.
Shabana Rehman Gaarder kl. 15.08
Hei Daniella, jeg kan forstå at spørsmålet om moralsk dilemma kommer opp. Bare det at du stiller deg selv det spørsmålet mener jeg fristiller deg:) Du har samvittighet. Det er mange som overhodet ikke ønsket å gi Breivik noe oppmerksomhet eller ble kvalme av det mange var engstelige for at dette kom til å bli. Et mediesirkus rundt drapsmannens planlagte øyeblikk. Men etter snart en uke inn i rettssaken, er mitt inntrykk av at folks oppfatning har endret seg. Det er ikke Breivik, men de 77 døde, om det som rammet nasjonen, om det å komme oss gjennom dette her som en samlet, stolt fellesskap. 22 juli rammet oss alle. Og det at du har et ønske om å følge noe som rammet oss så brutalt er ikke noe umoralsk. Det skal også sies at alle grusomme forbrytelser tiltrekker oppmerksomhet. Selvsagt også medienes. Måtte det være pga. vær dødsangst eller "fascinasjon" kan jeg ikke gå inn i. Men det at vi kjenner etter og spør oss selv hvorfor er uansett noe som er riktig tenkt i en situasjon der man føler at man står overfor et moralsk dilemma. Ønsket om å forstå er noe du deler med de fleste av dine medborgere.
Kommentar fra Gunda kl. 15.22
Kjære Shabana, hva tenker du om at kanskje mulla Krekar skal vitne i saken????
Shabana Rehman Gaarder kl. 15.22
Hei Gunda, jeg lurer mer på Mulla Krekars reaksjon på at jeg skal kommentere for NRK at han skal vitne :-) Fra spøk til alvor, jeg har skrevet noe om forsvarets strategi i min første kommentar: ingen hevnens time. Men akkurat nå virker deg mer som en rekke personer fra den polariserte debatten om fanatisme, terror, og religion er blitt kalt inn for å finne ut hvor tilregnelig Breivik er. Om han har usynlige venner som har fortalt han det meste av det han tror på, eller ikke.? Jeg har ellers ingen umiddelbar motstand mot at Krekar er blitt kalt inn som vitne. Han representerer ikke muslimer i Norge, heller ikke tankegodset til Krekar. Det er ideologen, den miltante islamisten, shariatilhengeren Krekar som er kalt inn, vil jeg tro. Og vi skal ikke se bort ifra at til og med Krekar kan "korrigere" Breiviks virkelighetsoppfatning selv om vi ikke kommer til å like det han sier. Dette er veldig åpent nå tenker jeg.
Breiviks blodige identitetsprosjekt kunne ikke vært gjennomført i et homogent samfunn. Han har satt sammen sin ideologi, sin virtuelle drapstrening, sine kostymer, til og med sin kristne tro, fra så mange kulturer og tider, at bare det gjør hans forklaring til en pluralistisk suppe. Paradoksalt nok.
Gud svarer ikke. Men mennesket har svart Breivik. Han skjønner det ikke. Han forventet lynsjing. Han forventet å se det han ser i sin innbilte krig.
Breivik har ikke tenkt. Han har trodd. Som om smerten inni ham er større enn fornuften, som om blod og vold er det som kan bekrefte hans indre.
Som han selv sa: Jeg levde allerede i et helvete, så det spiller ingen rolle om jeg er i fengsel eller om jeg er død.
Han forestilte seg martyrdøden, men dødsønsket ligner mer på en slags utvidet selvskading.
I løpet av denne uken har jeg mer enn en gang fått reaksjoner fra folk som verken kan rettskrivning eller vet å begrense sine innlegg, for å si det mildt.
De spør: Hvorfor psykoanalyserer vi ikke militante islamister da? Hvorfor skal vi ikke granske mulla Krekars psyke da? I dag spurte Breivik om akkurat det samme i retten.
Tidsmaskin
Breivik har skrevet seg selv inn i en glorifisert korsfarerhistorie, som handler om å kjempe for sitt folk, for kristent herredømme og om å fordrive muslimer fra helliggjort territorium.
Han er ikke en fotsoldat fra fremtiden. Han er en som lever i en fortid, både med sitt språk, sin militære inspirasjon og sin brutale krigsretorikk.
Det er som om han skulle ha reist i en tidsmaskin, der han bruker fortiden til å beskrive en kommende innbilt krig.
Han bedriver skrekkpropaganda han har lest terrorister bruke og gjennomføre. Dette forteller han om på en mekanisk og fastlåst måte.
Det kan synes som om Breivik ikke eksisterer. Som om det ikke er noen hjemme i hodet hans. Og denne tomheten har han ikke sluppet verken aktoratet eller forsvaret inn i.
Kanskje er den for vond å erkjenne for ham. Hans tomhet vil bare komme frem når hans blodige identitetsprosjekt faller fra hverandre. Muligens vil det skje i fengselet, i løpet av disse 10 ukene, eller kanskje aldri.
Internett som læremester
Fotsoldat, profet, korsfarer. All hans kunnskap er virtuell og digital. Breiviks virkelige liv og erfaringsverden har ikke kommet frem den første uken rettssaken har vart. Den virker helt uinteressant for ham.
Han er det digitale, mekaniske, kyniske, virtuelle mennesket, som med de verste hensikter har brukt internett som sin læremester, og nærmest blitt programmert. Til en robot. Til en terminator.
Derfor fremstår han som et tomt menneske i retten, uten noe glede, uten noe kjærlighet og uten et «selv».
På leting etter alt dette fant han en religiøs krig som ikke lenger eksisterer, men som ga ham hans lenge etterlengtede indre liv. Med destruktiv sprengkraft.
Hvor står vi etter en uke med 22. juli-rettssaken?
Nå har vi hørt den tiltaltes forklaring i 5 sammenhengende dager. Hvordan han med egne ord forklarer det ubegripelige.
Og som ventet fortsatte hans terror, nå gjennom ord i rettssal 250.
Han drepte med vitende og vilje, og han angrer ikke. Han forklarer seg villig og ivrig. Han blir emosjonell på helt andre impulser enn mennesker med et normalt følelsesliv og empati blir.
Vi står stødig som et tappert folk, rammet på den verste tenkelige måten.
Vi har på en verdig måte kommet oss gjennom Breiviks helvete, og stilt oss bak rettsstatens prinsipp om individets rettigheter. Forbryterens rettigheter.
Det skal vi være stolte av. At ingen lynsjestemning har herjet.
Han kommer til å oppleve straff, enten det blir fengsel eller tvungen psykiatrisk behandling.
Men hva hjelper det? Om vi konkluderer med at det var ren ondskap, om han er et monster, eller bare en klinisk gal mann, vil ikke gi oss noen ting.
En naturkatastrofe
Det er som en av ofrene sa. Det var som å bli truffet av en tsunami. En naturkatastrofe.
Uendelig trist, men det vekker ikke hat. Det vekker ikke det Breivik håpet på.
Han later til å ha liten virkelighetskontakt. Det sterkeste eksempelet på det, er at han gjentatte ganger sier at når han gjennomførte sine henrettelser, så oppførte ikke ofrene seg som han forventet.
Det var ikke som på på film eller i tv-serier, sier han, uten å fortrekke en mine. Hans referanser er fiksjon. Samtidig sier han gang på gang: Jeg vil jo ikke havne på galehus.
Det er mer engasjement i måten han sier dette på enn i det meste annet han har forklart seg om de siste 5 dagene.
Hans kamp for å bli tatt på alvor, er en kamp på liv og død.
Tapre pårørende og ungdommer satt i salen og hørte på Breiviks forklaring i retten i dag.
Gjerningsmannen satt og fortalte detaljert, omtrent uten avbrytelser. Det var en verdig stillhet i rommet. Av respekt for de døde.
Et taust skrik kjentes likevel i hele nervesystemet, da Breivik ikke kom på navnet til sitt første skuddoffer. Aktor Bejer Engh svarte, med det som opplevdes som et ildfarget vått blikk, men rolig stemme: «Berntsen, het han».
Den største trusselen
Det skjedde noe da hun sa det. Ingen teknisk omtale eller forsøk på forretningsmessig tale kunne krenke ofrenes menneskelighet etter denne setningen.
Berntsen, het han.
Han som døde først, han ble valgt først fordi gjerningsmannen anså politimannen Trond Berntsen som den største trusselen. Engh lot ikke Breivik gå videre uten å huske navnet hans.
Og vi visste hva som kom nå.
En så tilsynelatende følelsesløs forklaring av 69 drap rystet oss sterkt, men de røde øynene til aktor, hennes ro og direkthet, i møte med en forklaring som skar seg inn i hjertene, gjorde oss sterkere, selv om sorgen og smerten veltet opp.
Det som kunne blitt en teknisk gjennomgang av hendelsesforløpet den skjebnesvangre timen på Utøya, ble stoppet av hvert eneste offers navn, som steg opp i minnet vårt. De menneskene de var. De ansiktene vi ble kjent med.
Ungdommen som hadde funnet et felleskap. Gnisten til unge mennesker som brukte sommerferien til solidaritet.
De ble levende for oss, med setningen: «Berntsen, het han.»
Ikke lenger et tall i rekken
Nå skal de døde og de skadde personliggjøres igjen, de er ikke lenger et tall i rekken eller Breiviks «mål». Han har sittet i retten i dag og fått forklare seg fritt om fraværet av egne følelser. Og brukt ord om de døde, knyttet til sin virtuelle krig, og rystet en hel verden med sin språkbruk.
I sitt hode erklærte han krig mot hele det norske samfunnet. Han delte dem inn i kategorier, ga seg selv et mandat, og la opp den dødelige strategien.
Anders Behring Breivik må være det mest ensomme mennesket på planeten i dag. Ensom, men ikke alene. Breivik var omringet av den norske rettstaten. Han var beskyttet av den norske rettstaten.
Ingen raseri
Det var ingen som ga ham sitt raseri. Ingen viste drapsmannen den bekreftelsen han ser ut til å forvente. Hatet han har sett for seg.
Han ble spurt hvorfor han bruker så teknisk språk, og får snakke fritt om at det ikke er mulig for ham å bruke et normalt språk om forbrytelsen sin. Jeg beskytter meg selv, tillater han seg å si.
Det var varslet at dagen i dag skulle bli tøff, ingen kan likevel forberede seg på noe slikt. Garvede journalister som har dekket kriminalitet i flere tiår, forteller at de ikke har sett noe lignende.
Og det er i denne retten, som beskytter rettighetene til mennesket Breivik, at han skal stilles til ansvar for hvert eneste drap.
