Norge for alle ( bare det er OL)

Olympiske vinterleker? Det er den sterkeste symbolkraften vi har. Den står sterkere enn 17. mai når vi skal reforhandle hva norsk identitet i vårt samfunn er. Og hvordan reforhandler vi norsk identitet i den demografiske utviklingen Norge er i, uten å tråkke på noens følelse av tilhørighet? 


I disse dager jobbes det på spreng med å få den perfekte OL-søknaden klar. Fredag 3. mai inviterte Oslo2022 til et åpent idémøte i Operahuset. De gjorde lurt i å ha et åpent folkemøte. En folkefest får vi ikke før vi har regnet med det som skjer i gatene, ikke hva vi setter opp i flotte Operahus. 


Kulturmøtet ble starten på noe fint. En ny fase i vår samtidskultur. Og vi mintes hvordan OL 94 iscenesatte den norske kulturarven. Regissør Bentein Baardson engasjerte våre fremste kunstnere som medskapere av åpningseremonien. Og kronet det hele med Liv Ullmann, Thor Heyerdahl og Sissel Kyrkjebø. Det var vetter og det var troll, det var kor og korps og det var reinsdyr og fjordinger. Alt sammen oppmarsjert da kongefamilien kom kjørende med hest og slede til toner av Arne Nordheim. Arenaen i seg selv var forankret i dypet av norsk identitet: Utendørs, midtvinters i 20 kuldegrader, under åpen himmel i en hoppbakke! Jeg blir lyslugget og kollenkåt bare av å tenke på det. 


Den midlertidige OL-etaten ønsket innspill på hvordan kulturprogrammet for et OL og Paralympics i 2022 kan utformes. Engasjert som ordstyrer lurte jeg mest på hvem i Norge som kan hoppe høyere enn Danny Boyle. Mannen som hadde ansvaret for både åpningsseremonien og avslutningsseremonien under OL i London i fjor sommer. Han er også mannen bak Oscarfilmen «Slumdog millionaire». Undertegnede stilte som blond for å representere alle pakistanske blondiner i min hjemby Oslo. Og hvorfor ikke? Når store og små nordmenn kan rulle på seg en turban under en av de morsomste flerkulturelle festene i Norge, Turbandagen, så kan også vi sorthårede, være blonde og feire de lyse med blonde lokker. Hår er også kultur. 


For må man være blond og bære et norsk flagg for å kunne representere Norge for verdenspublikummet? Nei, man må ikke det. Men man kan feire hverandres farger, hverandres symboler, og aldri la respekt og høflighet eller politisk korrekthet fremmedgjøre oss fra å bli egne med hverandre. 


Den for mange irriterende flaggdebatten den siste tiden, er et treffende eksempel på den konstruerte polariseringen i nasjonen. Egentlig speiler ikke flaggdebatten noe annet enn at Norge har vært en selvstendig nasjon altfor kort. Norge og nordmenn er på ingen måter ferdig med å heise flagget, være stolte over grunnloven og hevde seg, endelig som en selvstendig stat. Det har ingen utlendinger problemer med å sette seg inn i og forstå. Hvis de får lov, og ikke bare blir henvist til utlendinghjørnet, der det blir tatt som en selvfølge at alle mener akkurat det samme. 


Vil du ha etnisk demokrati og flerkulturell fest? Hadia Tajik som statsminister og Christian Tybring-Gjedde som kulturminister! Den kombinasjonen vil muligens best representere det norske demokratiet i vår nære fremtid. De ville vært det perfekte politiske par. Hun; en bygdeutsprunget kosmopolitisk statsleder og han; fra hovedstaden, en beskytter av norsk kulturarv. Dette paret vil samle folkedypet i passende flerkulturell, men nasjonalistisk miks. Så har vi løst det. Norge går inn i sin tid, samtidig som kulturarven er godt beskyttet, slik norskeste av norske statsborgere vil ha det. Dette er Norge i dag. Dette er det norske folkedypet i dag. 


Med dette som bakteppe kan et Oslo2022 gi scenen til samtiden. Til folket. 

Hora fra Holmlia

Oppveksten min på Holmlia var ingen dans på roser, men hva så? Holmlia er verken en gettofisert bydel eller blendahvit

MARTE MICHELET, Mala Naveen og Thomas Hylland Eriksen har en ting til felles: de ville helst at makkverket til Norges ufrivillige svar på Borat, Christopher Owe, aldri ble sendt på TV.

Jeg spør dere alle tre, hva mener dere med at ytringsfriheten er hellig? Det er på grunn av ytringsfriheten at dere kan, om dere ønsker det, gå ut og kalle Owes dokumentar for makkverk, drite ham fullstendig ut, kle av ham alle klærne og rope ædda bædda for noe bæsj du har laget. Mala Naveen blir redd, Marte Michelet er sint, og Hylland Eriksen snakker om den hellige ytringsfriheten.

Når ble ytringsfriheten hellig her? OG HVA ER egentlig greia med at folk ute i bygdene må tro det ene og det andre om Holmlia etter «Naive Norge», Christopher Owes personlige dokumentar som ble sendt på TV2?

Unnskyld at jeg spør, men bor det bare idioter på bygdene i Norge?

Nå har jeg turnert en del rundt i Norge i en sjuårsperiode, flydd Widerøe mellom alle U- og V-daler, reist med tog, båt og bil til de minste tettstedene og møtt svært mange oppegående folk som gjør mer for sitt nærmiljø, flyktningmottak, og har mer internasjonal fokus enn Christopher Owe ville ha klart i løpet av et helt liv.

OPPVEKSTEN MIN på Holmlia var ingen dans på roser, men hva så? Holmlia er verken en gettofisert bydel eller blendahvit.

Pedofile som blotter seg for unger som knapt kan norsk, den hvite gamle heksa som roper «skitne, svarte horunge» til mindreårige barn hver gang de glemmer seg og leker i nettopp hennes oppgang, den heilnorske alenemoren med rosa eplekinn og medlem av Jehovas vitner som gir en kraftig ørefik til den pakistanske naboungen som tilfeldigvis leker med dokkene sine på hennes del av hagen, alt dette er herlige norske minner fra min barndoms dal.

Enkelte av nordmennene på Holmlia var de verste til å henge ut barn. Hvorfor de var det? Av feighet. De snakket bak ryggen på de voksne innvandrerne, men barna? Dem var de ikke redde. Dem kunne de spytte etter, si hva som helst til. Da var disse norske rasistene modige. Som tenåringsjente viste det seg at det var nå innvandrerne skulle blotte sine verste sider. Da skulle man kontrolleres, eies, ropes «hore» etter om man ikke oppførte seg. Krenkes, nedverdiges og mobbes ut av friheten til å være seg selv. Være et fritt menneske.

ER DET DISSE tingene det skal være så innmari vanskelig å ta opp? Vel, velkommen etter. Det er det ikke. Noora Noor, Kadra og undertegnede er alle jenter fra Holmlia. Vi har alle spist mye kebab, gir faen i matlukt og at naboen snakker høyt, og likevel tatt opp det som er vanskelig å snakke om i det flerkulturelle Norge. Vi er alle blitt truet med vold, og slått tilbake. Dette er bare tre av oss. Det finnes haugevis av andre, for ikke å snakke om alle de som fortsatt går på ungdomsskolene i Bydel Søndre Nordstrand, der det bare er snakk om noen år før det smeller til med meldinger. Hva har skjedd med at vi alle tre er blitt forsøkt hengt ut som horer? Vi ler av det. Og vi ler jævlig godt av det. Hva er det dere innbiller dere?

Hvis datteren din ikke lærer å kvesse klørne på Holmlia, hvor i helvete skal hun lære det? På Ibiza, drita full, gruppevoldtatt av 15 briter og hjernen most av ecstasy?

Ingen jente skal bli krenket på den måten nordmenn flest har glemt at mennesket er i stand til. Nettopp derfor blir det så ynkelig å dra til torgs en kamp, mot sjåvinismen, som offer. PÅ SØNDRE NORDSTRAND, og bare hold kjeften på dere, småborgerlige u-pamper fra Nordstrand som ikke tåler å bli sammenliknet med Holmlia, på Holmlia er det sprengkraft. De nordmennene som har engasjert seg i Holmlia Nærmiljø vet det. De har ingen planer om å flytte fra Holmlia, de ser menneskene, barna, og framtida som ligger der, i stedet for å henge seg opp i gruppekonflikter. Det er fra Holmlia de vil komme, de som kjenner Norge og de utfordringene landet er på vei mot, aller best. Holmlia må i dag være den mest barnerike bydelen i hele landet.

Ser du barna som leker der i dag, ser du at det er de som er landets framtid.

En fotograf som har reist og jobbet verden rundt, sitter og griner i sitt eget dokudrama fordi naboen kjefter drapstrusler mot han. Verken pakistanere, indere, somaliere eller nordmenn skal finne seg i naboer som oppfører seg som ondskapsfulle idioter.

MAN SKAL IKKE finne seg i å bli umyndiggjort av folk med psykopatisk atferd, som om de var ploppet ut av Gudfaren. Men Holmlia er langt forbi fargerikt fellesskap. Holmlia er fargeblindt fellesskap.

Når Christopher Owe intervjuer en av Holmlias mest moderne og engasjerte unge pakistanske familier, og later som de har fått inn en pervertert æresfølelse inn med morsmelken, det er da han mister all troverdighet.

En stolt bydel tåler mange personlige beretninger. En stolt bydel tåler tullinger som løper rundt med kamera. Det en stolt bydel ikke skal tåle, er drapstrusler, vold, og kommentatorer som roper sensur.

Kanskje har Ola Potet flere historier å fortelle, og som kan avsløre seg selv. Ikke la intellektuelle med innvandrerbakgrunn kjede vettet av seg med ja-folk og nikkere rundt seg. La også dem bryne seg og analysere «de andres blikk» som dere norske samfunnsvitere digger.

Skjønner dere, det er ikke bare Holmlia, men hele Norge som lukter. Og det lukter deilig vondt. Enten det er rakefisk eller karri.

Måtte det komme mange personlige beretninger i 2007 til dannelse for oss alle.

Godt Nytt år.

Fear of the big black ass

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. 

Er intellektuelle generelt misunnelige på kunstnere, fordi kunstnere kan bruke andre virkemidler enn bare det skrevne ord? Problemet oppstår når de visuelle virkemidlene ofte får for stor oppmerksomhet i mediene i forhold til den helheten virkemidlene inngår i. 

Jeg hadde forstått den offentlige forargelsen, hvis jeg hadde flashet rumpa mi på Karl Johan en lørdag formiddag, for å vise forakt for noen eller noe. Da hadde også ordet blotting vært på sin plass. Men det kritikerne konsekvent unnlater å nevne, er at jeg i Haugesund opptrådte som standupartist og satiriker foran et filmpublikum. Kysse- og rumpestuntet var en del av en performance hvor jeg blant annet gjorde narr av følgende: Er et kyss på film kontroversielt for pakistanere? De som ikke var til stede i salen, og heller ikke har lest teksten jeg fremførte, har intet gyldig grunnlag for å kritisere rumpestuntet. Folk må gjerne like eller mislike den store brune rumpa mi, men det er ikke poenget. Det er på- fallende hvor tause de intellektuelle har vært når det flere ganger i offentligheten er blitt forfektet at en alvorlig voldshandling som skyting er, er blitt sidestilt med en kunstnerisk ytring på en scene. Det er ikke godt å vite om det er redaksjonelle avgjørelser i norsk presse som har ført til denne skamfulle mangelen på et tydelig standpunkt mot vold og for kunstnerisk frihet. 

Walid al-Kubaisi (Morgenbladet 2.9) bruker et eksempel for å definere meg som en vulgær person som visstnok i sin tid skremte vettet av folk ved å erklære at jeg ville ha en `fittedebatt`. Det er ikke korrekt. Det var Dagsavisen som for noen år siden formulerte at undertegnede `ønsker en fittedebatt`. Det den konkrete saken handlet om, var om den latterlige tvangsmoralen som førte til at kvinner oppsøkte private klinikker i Oslo, for å sy på jomfruhinner. Slik skulle de unngå skam og juling. Blod på lakenet var et krav, hvis ikke ble kvinner sett på som verdiløse. De risikerte å bli forlatt av både sin egen familie og svigerfamilien, selv om jomfruhinnen var sprukket ved voldtekt eller ved idrettsaktiviteter. Slik er det fremdeles i store deler av verden og dessverre i flere miljøer i Norge også. Al-Kubaisi har nok rett i at direkte bruk av ord som `fitte` kan støte, men har han ikke fått med seg at feminisme-debatten den gangen handlet om boken Fittstim, om teaterstykket Vaginamonologene og om omskjæring? Hvis vi kvinner ikke kan ta vårt eget kjønns ord i vår egen munn i debatten om våre rettigheter fordi noen kan bli støtt, da er det de som blir støtt som er problemet. Al-Kubaisi opererer med en snever definisjon av ytringsfrihet. Han hevder at denne friheten bare gjelder ytringer som `dyrker` (kultiverer?) mennesket. Hvor har han det fra? Hvem, med hvilke normer, representerer `anstendigheten` som al-Kubaisi snakker om som om den er en udiskutabel størrelse? Hvordan ville store deler av den moderne vestlige litteraturen ha klart seg gjennom sensur på dette grunnlaget? Nordmenn er et anstendig folk, skriver al-Kubaisi. Ja, ta deg en tur i Rosenkrantz' gate i Oslo sentrum natt til lørdag, så skal du få se noe helt annet. 

I England tok de Vaginamonologene på strak arm ved at en komiker satte opp Penismonologene. Skulle de latt være, fordi noen ble støtt av ordet penis? Scenekunstnere kan ikke ta hensyn til den offentlige moral, heller ikke hva familien mener om dem og deres virksomhet. Komikere har til alle tider brukt burleske virkemidler, og det finnes en kontrakt som sier at dette har gjøglerne lov til. Narrene skal holde frem et speil og vise menneskets latterligheter, trangsyn og dårskaper. Jeg er artist og gjøgler, men også debattdeltaker. Derfor havner jeg ofte i integreringsdebattens kryssild. Mine kritikere sier ofte: Hun er blitt for norsk, derfor liker nordmenn henne. Men å være et fritt individ har ingenting med å være norsk å gjøre. Jeg godtar ikke å tilhøre noen kategori, verken den norske eller pakistanske. Jeg ser ikke på mennesker slik al-Kubaisi i sin analyse gjør, delt i to ensartede grupper med hver sine bestemte normer og regler. Tvert imot ser jeg på Norge som et land full av individer med unike meninger. Det er forkvaklede holdninger jeg som satiriker konsekvent gjør narr av uansett hvilken forkledning de har, muslim, kristen, hvit eller svart. Afrikanske talspersoner blir for eksempel ofte forarget over å bli kalt neger, men tar ikke fem øre for å kalle andre fargede for kokosnøtter, eller nordmenn for poteter for den saks skyld. Slik kan rasismen skjule seg blant muslimer og svarte. Som komiker kan jeg ta tak i disse tingene, og samtidig vise ræva til høyresidens kalde menneskeforakt og venstresidens livsfarlige kulturrelativisme. 

Min oppgave som komiker handler ikke om å tekkes innvandrere og nordmenn slik Hege Storhaug sutret i Dagbladet for en del år siden ved å klage over at jeg blir lyttet til i den norske offentligheten fordi jeg er en politisk korrekt pakkis, mens hun er hvit og ingen liker henne, selv om hun sier de samme tingene som meg. På meg virker det som om Hege Storhaug er den som grovest har undervurdert at jenter med innvandrerbakgrunn selv kan kjempe sin egen frigjøringskamp. På samme måte ønsker al-Kubaisi å fremstille min posisjon i Norge: Den er oppstått takket være nordmenns nåde og at tiden var inne for at innvandrerkvinner kunne komme på banen og `være som dem`. Men jeg er ikke `som dem` jeg er meg selv. Al-Kubaisi argumenterer også for at jeg er en medievennlig symbolfigur, og journalistenes våte frigjøringsdrøm mer enn en egentlig representant for innvandrerkvinner. Ja, jeg jobber faktisk i media også men jeg har aldri hevdet å `representere innvandrerkvinner`. Jeg forfekter menneskerettigheter på tvers av kulturene. Det er individets rettigheter og ikke etniske, religiøse eller kulturelle rettigheter jeg er talsperson for. Mediefokuseringen er ikke mer enn det andre mannlige norske komikere er eksponert for. Hvordan jeg bruker spalteplassen jeg får, står jeg fritt til, det er ikke noe som har skjedd på nordmenns nåde, det er noe jeg har jobbet for. Stuntene mine provoserer, men ser du dem isolert er de totalt harmløse, og likevel viktige i ytringsfrihetens perspektiv. Å kysse en av samme kjønn, male fargene til landet du er født i på kroppen, løfte en mann og flere menn, moone, lik det eller ei, dette er virkemidler i min politiske satire. Offentligheten, verken den norske eller pakistanske, godtar ikke at pakistanske jenter oppfører seg som mannfolk. Men med hvilken rett skal vi nektes det? 

Margreth Olin kledde av seg og viste fram hele sin kroppslige og normale stolthet, sin skam, frihet, fordommer, tvang, hat og kjærlighet. Mener al-Kubaisi at Olin ikke burde ha gjort dette, fordi noen kristne ramboer eller Valgerd hadde blitt skremt av det hun formidler som kunst? Står Olins film Kroppen min i veien for hennes engasjement for kvinnekamp? Skal man overføre argumentene al-Kubaisi bruker for å forklare at jeg har tabbet meg ut, er det tydelig at jeg må forholde meg til restriksjoner på grunn av min hudfarge eller etniske bakgrunn. Det kan jeg ikke som en likestillingsdedikert humanist godta. Derfor: Ja, som komiker forlanger jeg full kunstnerisk ytringsfrihet. Al-Kubaisi stiller, som Unni Wikan, spørsmålet om hva jeg vil finne på neste gang i ytringsfrihetens navn (les: vil hun vise frem F-I-T-T-A?) Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. Reaksjonene er den egentlige punchlinen. Og de er som vanlig til å le og gråte av. Og neste gang viser jeg frem pikken!