Norge for alle ( bare det er OL)

Olympiske vinterleker? Det er den sterkeste symbolkraften vi har. Den står sterkere enn 17. mai når vi skal reforhandle hva norsk identitet i vårt samfunn er. Og hvordan reforhandler vi norsk identitet i den demografiske utviklingen Norge er i, uten å tråkke på noens følelse av tilhørighet? 


I disse dager jobbes det på spreng med å få den perfekte OL-søknaden klar. Fredag 3. mai inviterte Oslo2022 til et åpent idémøte i Operahuset. De gjorde lurt i å ha et åpent folkemøte. En folkefest får vi ikke før vi har regnet med det som skjer i gatene, ikke hva vi setter opp i flotte Operahus. 


Kulturmøtet ble starten på noe fint. En ny fase i vår samtidskultur. Og vi mintes hvordan OL 94 iscenesatte den norske kulturarven. Regissør Bentein Baardson engasjerte våre fremste kunstnere som medskapere av åpningseremonien. Og kronet det hele med Liv Ullmann, Thor Heyerdahl og Sissel Kyrkjebø. Det var vetter og det var troll, det var kor og korps og det var reinsdyr og fjordinger. Alt sammen oppmarsjert da kongefamilien kom kjørende med hest og slede til toner av Arne Nordheim. Arenaen i seg selv var forankret i dypet av norsk identitet: Utendørs, midtvinters i 20 kuldegrader, under åpen himmel i en hoppbakke! Jeg blir lyslugget og kollenkåt bare av å tenke på det. 


Den midlertidige OL-etaten ønsket innspill på hvordan kulturprogrammet for et OL og Paralympics i 2022 kan utformes. Engasjert som ordstyrer lurte jeg mest på hvem i Norge som kan hoppe høyere enn Danny Boyle. Mannen som hadde ansvaret for både åpningsseremonien og avslutningsseremonien under OL i London i fjor sommer. Han er også mannen bak Oscarfilmen «Slumdog millionaire». Undertegnede stilte som blond for å representere alle pakistanske blondiner i min hjemby Oslo. Og hvorfor ikke? Når store og små nordmenn kan rulle på seg en turban under en av de morsomste flerkulturelle festene i Norge, Turbandagen, så kan også vi sorthårede, være blonde og feire de lyse med blonde lokker. Hår er også kultur. 


For må man være blond og bære et norsk flagg for å kunne representere Norge for verdenspublikummet? Nei, man må ikke det. Men man kan feire hverandres farger, hverandres symboler, og aldri la respekt og høflighet eller politisk korrekthet fremmedgjøre oss fra å bli egne med hverandre. 


Den for mange irriterende flaggdebatten den siste tiden, er et treffende eksempel på den konstruerte polariseringen i nasjonen. Egentlig speiler ikke flaggdebatten noe annet enn at Norge har vært en selvstendig nasjon altfor kort. Norge og nordmenn er på ingen måter ferdig med å heise flagget, være stolte over grunnloven og hevde seg, endelig som en selvstendig stat. Det har ingen utlendinger problemer med å sette seg inn i og forstå. Hvis de får lov, og ikke bare blir henvist til utlendinghjørnet, der det blir tatt som en selvfølge at alle mener akkurat det samme. 


Vil du ha etnisk demokrati og flerkulturell fest? Hadia Tajik som statsminister og Christian Tybring-Gjedde som kulturminister! Den kombinasjonen vil muligens best representere det norske demokratiet i vår nære fremtid. De ville vært det perfekte politiske par. Hun; en bygdeutsprunget kosmopolitisk statsleder og han; fra hovedstaden, en beskytter av norsk kulturarv. Dette paret vil samle folkedypet i passende flerkulturell, men nasjonalistisk miks. Så har vi løst det. Norge går inn i sin tid, samtidig som kulturarven er godt beskyttet, slik norskeste av norske statsborgere vil ha det. Dette er Norge i dag. Dette er det norske folkedypet i dag. 


Med dette som bakteppe kan et Oslo2022 gi scenen til samtiden. Til folket. 

Jeg er en lykkejeger

Ingenting er så sexy som en naken mann som står og tar oppvasken. Ellen Stensrud i LO får fortjent pepper fordi hun stempler alle thailandske kvinner i Norge som fattige, undertrykte importvarer. En varaordfører og lokal LO-leder i Nord-Norge er rasende, etter min mening med full rett.

Bjørn Ove Hersdal har funnet lykken sammen med en vakker thailandsk kvinne, og hvem har rett til å komme med motforestillinger mot det? Er det blitt forbudt å være lykkelig her i landet? Skal vi nå få LO-pamper gående rundt og kikke inn i stuevinduene til folk for å se om ekteskapet kan godkjennes etter gjeldende tariff? I så fall burde noen ta seg en tur til Youngstorget og smelle kraftig med dørene.
JEG HAR SELV FALT for fristelsen til å hoppe over hundre års kvinnekamp. Jeg kapret en norsk mann som kan lage mat og vaske huset og er seksuelt tilgjengelig døgnet rundt når det måtte passe meg. Jeg har vært en lykkejeger, og jeg er stolt av det.

Ferdig dresserte norske menn er en fryd for kvinnen. Og dere norske syttitallsfeminister får søren ikke sitte der og furte.
Lykken er å finne en fortumlet, men ferdig dressert norsk mann. Fant dere ikke det, bad luck for you. Men det betyr selvsagt ikke at norske menn og thailandske eller filippinske damer skal finne seg i hva som helst. Det er trist å se mannfolk som blir piska rundt av en misforstått feminist med license-to-bjeffe, og det er like sørgelig å se en thailandsk eller filippinsk ungpike som har giftet seg med en sur, gammel norsk bygdegubbe som ikke fortjener henne. Poenget er at folk flest er så pakka med fordommer at de tror at absolutt alle norske menn som gifter seg med utenlandske kvinner, gjør det fordi de ikke har draget på vanlig måte. Sånn er det selvsagt noen ganger, men ofte er det helt annerledes.
VARAORDFØREREN har da også forelsket seg på foreskrevet vis.

Vi snakker her om helt normale, livsglade mennesker som blir glad i hverandre. Dette varmer et innvandret fornorsket retrohjerte som mitt, og de siste dagers ordkrig er starten på en debatt som må komme.
Det er en viktig debatt. For det disse norske mennene gjør, har minoriteter i Norge gjort i årevis. Når de ikke er nok integrert til at det er naturlig å finne en partner i landet de flytter til, inngår de arrangerte ekteskap (som i Norge tidligere ble kalt fornuftsekteskap), og som vi vet finnes det også en rekke tvangsekteskap. Debatten om dette vil blusse opp igjen, men dessverre ikke før det oppstår enda en tragisk sak i mediene med fortvilte ungdommer involvert. Det er det som må til, dessverre. Men riktig befriende vil det aldri kunne bli før asiatiske damer tar ordet i den offentlige debatten, uansett hvor gebrokkent det måtte være. Thailandske kvinner som er gift med norske menn lever daglig med mistenkeliggjøring av sin kjærlighet. Folk blir stoppet på gaten av idioter som spør mannen hvor han har kjøpt den damen og hva hun kostet. Sånne folk bør egentlig få et kjevle i huet.

Utnyttingen av såkalte «postordrebruder» eksisterer, ja. Det skremte en norsk kvinnelig ukebladjournalist å besøke Thailand og se norske menn som med rasistisk og sjåvinistisk verdensbilde plyndrer sjelen til en svært ung generasjon fattige mennesker. Disse mennene er reinspikka drittstøvler, og en del av dem henter bruder fra utlandet og fortsetter djevelskapen sin her hjemme.

ELLEN STENSRUD HAR RETT i at dette er et problem, men derfra til å påstå at absolutt alle disse kvinnene er viljeløse, fattige og undertrykte, er en temmelig drøy overdrivelse. Alle skjønner at det i Norge finnes folk som komikeren Otto Jespersens karikerte trønderbonde, som behandler sine utenlandske ektefeller som horedukker, mishandler dem og i det hele tatt er ufyselige eksemplarer av menneskeheten.
Det er her det virkelige menneskelige perspektivet så sårt trengs. For frigjøringskampen kan ikke være forbeholdt etnisk norske kvinner, slik venstresidas mest tradisjonelle akademikere har blitt kritisert for. Og det nytter heller ikke å sette restriksjoner på valg av livspartnere.

Men det vi derimot kan og bør gjøre, er å rette søkelyset mot dem det gjelder, og gi dem mikrofonene.
BLANDEDE EKTESKAP har ikke gode kår i Norge i dag, selv om det juridiske er på plass. Norske menn har rett til å finne kjærligheten hos russiske, thailandske, pakistanske og kreolske kvinner. På samme måte som norske kvinner finner seg flotte arabiske, afrikanske eller svenske mannfolk. Men det blir ikke skikkelig likestilling før alle damer setter seg med beina på bordet foran tv-en med sixpack og potetgull, skrur på Tippekampen og ber hybelkaninene dra til helvete.

Hva er de redde for ?

Høyres Erling Lae stakkarsliggjør minoritetene ved å avfeie behovet for en åpen debatt om menneskesyn. DET KAN SE UT som om politikere fremdeles behandler minoritetene som en ensartet gruppe som er diskriminert, utestengt og for ressurssvak til å delta i en åpen debatt om menneskesyn. Hva er de redde for?

Byrådsleder Erling Lae er den politikeren som har gått lengst når det gjelder å praktisere toleranse overfor det kulturelle mangfoldet som allerede er en realitet i Oslo. I sitt overveldende forsøk på å inkludere alle overser han faresignalene. I forsøket på å skape en moderne og tolerant by bruker Erling Lae forhistoriske argumenter som stakkarsliggjør menneskene han ønsker å inkludere i fellesskapet.

Om den skjulte rasismen er vårt samfunns skyggeside i dag, er den ensidige antirasismen sola vi kan brenne oss politisk brune på. Det er på tide vi tar et oppgjør med et menneskesyn som tukter barn vekk fra frihet og selvstendig tenkning, forkynner en middelaldersk seksualmoral, opprettholder undertrykkende kjønnsrollemønstre og fremmedgjør barn og unge med en reaksjonær kulturell og religiøs oppdragelse. Dette finner vi også blant innvandrere. Dette er alvorlige krenkelser som ikke skal bagatelliseres selv om det handler om svakere minoritetsgrupper sett med majoritetens øyne.
ETTER DRAPET på Holmlia har det vært aksjoner over hele landet. Bedriftsledere, privat og offentlig sektor, nærmiljø og kulturarrangementer har kjempet svært aktivt mot hverdagsrasisme og diskriminering. En stund virket det nesten som om vi bor i et land med fire millioner hverdagsrasister som alle sammen engasjerte seg mot rasisme!
Politikere legger forholdene til rette for en ensidig debatt og antirasisme hvor religion blir definert som minoritetenes identitet og det norske samfunnet som en diskriminerende gjeng som aller helst vil ha mørkhudede vekk. Da har man i realiteten lagt forholdene til rette for frustrert og sint ungdom.

KONKRETE handlingsplaner mot diskriminering er helt nødvendig.
Men det er ikke oppskriften på hvordan vi skal legge forholdene til rette for at vi får resurssterk minoritetsungdom som vet at løsningen på å bli avvist på et utested ikke er å sniffe kokain og skyte vilt rundt seg. Det er heller ikke løsningen på den tendensen det representerer når en lovende og flerspråklig stortingskandidat hevder at hun ikke kan tenke seg å gifte seg med en som ikke er farget og muslim, når vi i dag vet at mange ungdommer blir alvorlig truet hvis de forelsker seg og ønsker å dele livet med en som ikke har samme bakgrunn og tro. Da er hjernevasken allerede et faktum.
Det holder ikke å argumentere med religion. Vi vet i dag at religiøs praksis blir brukt til å undertrykke individer. Hvis toleranse, religionsfrihet og vidsyn er viktig, hvem skal da stoppe denne formen for undertrykking og fremmedgjøring som er skapt av nettopp religionsutøvelse?

DET ER EN GRUNN til at disse spørsmålene blir stilt.
Spørsmålene kan irritere oss. De kan være blodig stigmatiserende, som Frp's tillegg til handlingsplanen mot rasisme var, eller de kan være fordummende. Hvis Høyre virkelig mener alvor med å bygge et moderne Oslo som skal bli et eksempel på anerkjennelsen av et mangfoldig samfunn, bør partiet legge opp til en politikk som ikke bare viser aksept, men også omsorg for dem som skal vokse opp i dette samfunnet.
Det innebærer ikke å tolerere alt i toleransens navn. Det innebærer også å stille ledere og talspersoner til ansvar for undertrykkende patriarkalske maktstrukturer hvor middelalderen spøker, og der både menn og kvinner er ofre. Det kan man gjøre uten å være fordomsfull eller fremmedfiendtlig.
Flertallets fordommer og diskriminering gir ikke mindretallet rett til å begrense hverandres livsutfoldelse innad i miljøene med dogmer, forstokkede tradisjoner og dobbeltmoral.
Ingen bygger et moderne samfunn ved å ikle den mørke middelalder en moderne drakt og kalle det toleranse. Når slikt skjer, har samfunnet behov for kloke og modige politikere som tør å være ærlige. Med kjærlighet og ikke mistenkeliggjøring som sitt utgangspunkt.
Tar Kebab-Høyre utfordringen?