Du burde holdt kjeft Fadime! Bokanmeldelse av Unni Wikans bok For Ærens Skyld.

Unni Wikan har vakt strid med sin bok om svensk-kurdiske Fadime Sahindal, som ble æresdrept av sin far i Uppsala for et år siden. Med boka «For ærens skyld» har Unni Wikan skrevet en kunnskapssøkende tilnærming til Fadime-saken. Men samtidig er bokas konklusjoner en hån mot Fadimes budskap. Wikan advarer nå unge innvandrerjenter mot å ta sin kamp ut i offentligheten. 

Dermed glemmer hun at Fadimes opptreden i mediene nettopp var et rop om hjelp. Hun var blitt sterkt mishandlet og drapstruet av sin egen slekt. Fadime var dødsdømt lenge før hun gikk ut i mediene. 

Å konkludere med at det var medieoppmerksomheten som tok livet av henne, er det samme som å gå til Fadimes grav og rope at hun burde holdt kjeft.
Unni Wikans bok er muligens en hjelp til å «forstå» foreldregenerasjonen, men samtidig et signal til foreldregenerasjonen om at de fortjener æreskulturen mer enn deres barn fortjener friheten.
RELIGION, KULTUR og tradisjon er gjennomsyret av et patriarkalsk, middelaldersk mønster som krever lydige og ærbare kvinner. Fadimes familie og slekt tolket dette meget bokstavelig. Faren ble psykisk syk av at Fadime kjempet for å være psykisk frisk. En av dem måtte tape. I kretsen rundt faren var det godtatt at det var Fadime som var synderen, den onde. Men Fadime hadde rett fordi hun tilhørte sin samtid, faren lever i middelalderen.
Disse menneskene har ingen forståelse for ytringsfrihet eller kjønnenes like rettigheter. De vet om det, men fatter ikke verdien av det. Derfor blir Fadime utsatt for en konspirasjon så utspekulert og vond og egoistisk at det er viktig å sette ord på den.
Hvis det innebærer at familien blir demonisert, er ikke det hensikten. For vi kan ikke bli hindret i å kalle en voldtekt en voldtekt, når det er det det er.
KORT TID ETTER at Fadimes kjæreste døde (eller ble bevisst drept) i en bilulykke, ble hun rundjult av sin yngre bror offentlig. Hvilken skam var ikke det for henne? Når forsket sosialantropologer på hva unge kvinner er blitt utsatt for av liknende, ufattelige overgrep?
Med hvilken ære eller stolthetsfølelse kunne Fadime gå til mediene og fortelle om dette? Hun gjorde det fordi hun ikke hadde noe å tape. Hun visste at hun kom til å bli drept. Hun godtok det ikke.
DRAPSTRUSLENE MOT FADIME ble virkelighet - og dermed symbolske. Truslene kontrollerer dermed en hel generasjon og hindrer dem i å kreve en mer likestilt og frigjort identitet.
For ja, drapet på Fadime har tiet i hjel mange unge som vil vekk fra dette slaveriet. Til tross for at hun søkte hjelp, fikk offentlig oppmerksomhet og klarte å ta en universitetsutdannelse, ble Fadime drept. Her nytter det ikke å «fatte og begripe», som Wikan sier at hun nå gjør om æresdrap-fenomenet. Her må vi protestere og si stopp! Å ta liv er barbari, og det er ikke sosialantropologer som må si det.
Det er våre egne. Det er Hong Pham, Nadeem Butt, Afshan Rafiq, Saera Khan og alle de som opptrer offentlig og taler på vegne av sin egen og andre innvandreres samvittighet. De må si høyt og tydelig at det er absurd å kreve av kvinner og menn at de skal leve etter normer som strider mot deres samvittighet og deres menneskerettigheter.
Tidligere har Wikan uttalt at kvinner i Norge må tilpasse sin klesstil, fordi vi nå har fått innvandrermenn til landet som ikke tåler den klesstilen vi har. Et liknende signal kommer i den nye boka. Hold kjeft alle Fadimer, ellers dør dere. Unni Wikan kunne like gjerne ha sagt at innvandrerjenter må være forsiktige med å gifte seg med menn fra æreskulturen. De må være forsiktige med å ta en utdannelse som kan provosere deres familiemedlemmer. De må være forsiktige med å gå på kino på kveldstid. De må være forsiktige med å sende e-post til en mannlig kollega. Hvor lenge skal vi tie, hvor lenge skal vi være forsiktige? Ti år? Hundre?
Å ADVARE MOT OFFENTLIGHET er en hån mot jenter som har frontet saken i mediene. Kadra Noor stilte autoriteter til ansvar. Hun var med på å starte en revolusjon. Undertegnede har stått fram med hele min familie fordi vi samlet har forkastet det perverterte æresbegrepet. For det er det som er monsteret, ikke menneskene.
Wikan glemmer også at det i tillegg har skjedd noe som er radikalt annerledes både i Danmark og i Norge: Både menn og kvinner har diskutert og forsøkt å ta ansvar for å offentliggjøre og dermed løse konfliktene som psykopat-menneskesynet bidrar til over hele verden. Denne kulturen er ekstremt skadelig for unge menn, selv om de er oppvokst i Vesten. Den er sexistisk og legitimerer vold og drap på familiens kvinner.
WIKAN ER FRUSTRERT over at islam fikk så mye fokus i høstens integreringsdebatt i Norge, da det selvsagt er frihetsberøvende grunnelementer i alle religioner og kulturer.
Men hun har ikke fått med seg at årsaken til at muslimene kom i fokus i Norge, er at blant andre daværende leder for Islamsk Råd, Lena Larsen, sto fram og nektet å støtte kampen for at kvinnen skal kunne bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, også hvis de vil bryte med islam. I tillegg utstøtte hun opprørerne offentlig, noe som i seg selv er tilnærmet lik en drapstrussel. Slik er taktikken.
Muslimske kvinner gikk i demonstrasjonstog for å fortsette å leve som lydige og underdanige i forhold til foreldrenes kultur og religion. Det skjedde uavhengig av at debatten etter Fadimes død handlet om menneskerettigheter, og at de burde gjelde også for muslimske kvinner. Det er ikke uten grunn at religion ble et sentralt tema i debatten her i Norge - for ingen av de religiøse eller i denne sammenheng pakistanskfødte talspersoner valgte å støtte seksuell og sosial frihet for kvinner. De sendte meg privat e-post og sa de støttet mine synspunkter privat, men de våget ikke å gå ut offentlig.
For de vet konsekvensen: utstøtelse. Nettopp det Fadime Sahindals familie heller ikke torde å gjøre. Hvis de ga Fadime hennes rettigheter, ville jo alle kvinner i slekta begynne å kreve det samme.
Dermed vil kvinnene være ute av kontroll.
AT FADIME STO FRAM I MEDIA med sin sak, er ikke grunnen til at hun ble drept. Der motsier Wikan seg selv grundig, når hun i tillegg beretter om æresdrap på andre kurdiske kvinner i Sverige som ikke var kjent for offentligheten før etter sin død.
Problemet er at det perverterte æresbegrepet ikke er vant til å få fokus på seg, og at de som er infisert av det, selv ikke klarer å identifisere det. Min familie, inkludert alle mennene i min familie, aksepterte at de ikke hadde noe med mine valg å gjøre. De støttet meg.
Og de fikk også føle mekanismene som forsøkte å drive dem til å kontrollere meg. Mekanismer som handlet om alt fra latterliggjøring og mobbing til drapstrusler. Men alle familier har et valg. Jeg erfarte tydelig at selv om familien støtter deg, tillater ikke æres-psykopatene at en opprører blir et forbilde - av frykt for å miste kontrollen over sine døtre. Derfor var det viktig å tillegge meg og andre egenskaper og motiver vi ikke hadde. Derfor var det viktig å fortelle media at det liksom er rasistene som støtter meg, noe jeg overhodet ikke har opplevd. Tvert imot får jeg kjeft av rasister som ikke vil godta et flerkulturelt demokrati.
VENSTRESIDAS intellektuelle, med Marianne Gullestad som gallionsfigur, gikk rett på denne strategien. Vi som gjør opprør, må for all del ikke få noen anerkjennelse. Norske sosialantropologer og forskere må gjerne få statsstøtte for å øke sin innsikt og sitte i godstolen sin og kose seg med den.
De må gjerne skrive bøker for hverandre. Men de har ingenting å gi frigjøringsprosessen. Ingenting.
Vi må klare oss uten dem.

En gang var vi krigere

Her i Norge har minoritetene også ansvar for å frigjøre seg selv fra fundamentalismen. Flere statsledere går nå ut og advarer mot borgerkrigsliknende tilstander hvor landsmenn hetser muslimske landsmenn. Rasister og fundamentalister drar nytte av frykten hatet deres harspredd. Men betyr det at vi skal slutte å kritisere spor av antidemokratiske holdninger hos religiøse, slik vi ser og kritiserer fremmedfrykt og hat hos andre?

Det er ingen tvil om at vi nå ser realiseringen av våre ukontrollerte fiendebilder etter terroraksjonen. Fiendebilder der kvinner er fraværende. Ubalansen mellom menn og kvinner, enten det er politisk, sosialt, privat eller i næringslivet, handler ikke bare om å kjempe for kvinners rettigheter. Det handler om å ville ønske et likestilt samfunn for å kunne skape en verden hvor barn blir oppdratt til at ingen kan undertrykke eller kontrollere sine medmennesker.

EN GOD DEL talspersoner for religiøse grupper har like ekstreme holdninger som vi med rette tillegger nazister og rasister. Fundamentalister, uansett hudfarge eller ideologi, har også som kjennetegn at de forakter kvinners og menns rettigheter over egen kropp og framtid. Derfor bør likestilling og frigjøring av kjønnene være en hovedprioritering i kampen mot all fundamentalisme. Vi ser denne ubalansen mellom kjønnene sterkt representert i religiøse minoriteter i Norge. 

Opplysning og kamp er kjempeviktig for å kunne skape et likestilt og fritt demokrati. Akkurat som vi beskylder Fremskrittspartiet for å flørte med brunt grums, flørter ledere av religiøse grupperinger i Norge med fundamentalismen. Den er så blind at den ikke ser på nordmenn som noe annet enn en hvit masse med hverdagsrasister som hater islam og muslimer. Det er dette barn risikerer å bli satt til å lære av uvitende foreldre, religiøse importerte ledere og politiske talspersoner som ønsker å appellere til disse gruppene. De blir stilt overfor et ideologisk dilemma hvor konflikten etter hvert vil danne motpoler med de som har kunnskap på den ene siden, og de uvitende og hjernevaskede på den andre.

HVIS NAZISTER hadde infiltrert norske kirker, og ethvert nazidrap hadde ført til at kristne ble angrepet og kirker ble brent, slik vi ser det skjer mot arabere og moskeer i USA nå, hvordan hadde vi reagert da? Dessverre opplever arabere og muslimer slike angrep fra hevngjerrige fanatikere. Dette er en global kulturkonflikt om måter å leve på som blir utnyttet av krigerske fanatikere og hissige forførte. Sivile makter ikke å gå imot det bandittveldet religiøs fundamentalisme har skapt og skaper. Vi ser dette hatet overalt, enten det er mørkhudede som blir knivstukket i Skandinavia, humanister og vitenskapsmenn som blir dødsdømt for å si sannheten i Pakistan, eller kvinner som blir voldtatt fordi de blir beskyldt for å være horer i Algerie. Vi har med en religiøs fundamentalisme å gjøre som har erklært hellig krig mot demokratiet, likestilling og menneskerettigheter.

HER I NORGE handler det om bevisstgjøring om årsaken til disse konfliktene. Vi er også, som de fleste andre land i verden, multietniske. Til tross for flere kriger med religion som utgangspunkt fortsetter vi å gi den religiøse forskjellsarven videre til våre barn, i stedet for å bygge sterke bånd mellom dem. Det eksisterer en form for ekstremisme også i Norge som ikke nødvendigvis er voldelig, men som har sterke fordommer mot demokratiet og likestilling. Vi bør utfordre ledere som ikke skjønner dette. 

Så lenge det finnes overveldende sterke holdninger mot tverreligiøse ekteskap, og vi frydes over at små slørkledde seksåringer leser høyt fra Koranen første skoledag, glemmer vi at læren også består av at hun skal kontrollere sitt liv og handle i strid med naturen i henne selv for å bli akseptert som verdig. Det er en grunn til at tilstandene er blitt slik de er i flere av de arabiske landene hvor tilfeller av ukultur ikke er et resultat av USAs utenrikspolitikk, men derimot en konsekvens av forakt for det moderne, likestilte samfunnet. Derfor gjør muslimer seg selv en stor bjørnetjeneste hvis de fortsetter å kjempe for antidemokratiske holdninger og motarbeider likestilling mellom kjønnene.

Den religiøse fundamentalismen som først og fremst vil ta livet av uskyldige muslimer selv, er livsfarlig for barn som er født og oppvokst i Norge. Like farlig som nazismen er for hvite barn. Jeg blir invitert landet rundt for å nyansere bildet av innvandrere, for å fortelle at alle mørkhudede ikke er kriminelle, voldtektsovergripere, undertrykte osv. Hvem gjør det når muslimske barn blir utsatt for hetsen mot demokratiske og moderne verdier, dvs. det samfunnet de er en del av og har rett til å utvikle tilhørighet til? Når innvandrerbarn gang på gang kan bli fortalt at nordmenn er rasister, pedofile, herskesyke og fordømmende, hvilket valg får barna, spesielt de som faller utenfor systemet, annet enn å finne sin identitet i ekstremistiske ideologier? Planlegger vi rettferdighet i et flerkulturelt samfunn, må vi også planlegge hvilke holdninger vi ikke kan akseptere. Det er lettere for menneskene i et flerkulturelt samfunn å skape rettferd, fordi man lettere kan se feil og destruktive kulturkonsekvenser, og dermed si ifra og gjøre kloke valg for å redusere kulturkonfliktene. I moskeene kan det ikke sitte ledere som er imot menneskerettighetene slik at det skaper fremmedgjøring og manglende respekt for medmenneskers liv og eiendom og seksualitet hos barna.

DET ER EN GRUNN til at jeg har bestemt meg for å holde mine kommende barn langt unna religiøse skoler, moskeer og religiøse ledere. Vi snakker nå om fremmedhatet mot den siviliserte verden, hvor banditter fritt har kunnet herje over fattige, analfabeter og ressurssvake mennesker. Hvem har ansvaret for disse menneskenes skjebne, og hvem har muligheten til å hjelpe dem når deres egne ledere bedriver sterk sensur og er fundamentalister?

Her i Norge har minoritetene også ansvar for å frigjøre seg selv fra fundamentalismen. Politiet har like sterk grunn til å følge med på religiøse antidemokratiske grupperinger som de følger med på og har kontroll med nynazistiske. Vi skal ikke tolerere hverandres levemåte, vi skal utfordre den. Vi skal nyskape. Det er den prosessen verden, og alle flerkulturelle samfunn, er i. Alle som er imot nyskapninger, mot blandingsekteskap og for religiøse og etniske skillelinjer i skoler, gettoer og tradisjoner, er motstandere av friheten som et flerkulturelt demokrati er helt avhengig av for å kunne være rettferdig.

Hva er de redde for ?

Høyres Erling Lae stakkarsliggjør minoritetene ved å avfeie behovet for en åpen debatt om menneskesyn. DET KAN SE UT som om politikere fremdeles behandler minoritetene som en ensartet gruppe som er diskriminert, utestengt og for ressurssvak til å delta i en åpen debatt om menneskesyn. Hva er de redde for?

Byrådsleder Erling Lae er den politikeren som har gått lengst når det gjelder å praktisere toleranse overfor det kulturelle mangfoldet som allerede er en realitet i Oslo. I sitt overveldende forsøk på å inkludere alle overser han faresignalene. I forsøket på å skape en moderne og tolerant by bruker Erling Lae forhistoriske argumenter som stakkarsliggjør menneskene han ønsker å inkludere i fellesskapet.

Om den skjulte rasismen er vårt samfunns skyggeside i dag, er den ensidige antirasismen sola vi kan brenne oss politisk brune på. Det er på tide vi tar et oppgjør med et menneskesyn som tukter barn vekk fra frihet og selvstendig tenkning, forkynner en middelaldersk seksualmoral, opprettholder undertrykkende kjønnsrollemønstre og fremmedgjør barn og unge med en reaksjonær kulturell og religiøs oppdragelse. Dette finner vi også blant innvandrere. Dette er alvorlige krenkelser som ikke skal bagatelliseres selv om det handler om svakere minoritetsgrupper sett med majoritetens øyne.
ETTER DRAPET på Holmlia har det vært aksjoner over hele landet. Bedriftsledere, privat og offentlig sektor, nærmiljø og kulturarrangementer har kjempet svært aktivt mot hverdagsrasisme og diskriminering. En stund virket det nesten som om vi bor i et land med fire millioner hverdagsrasister som alle sammen engasjerte seg mot rasisme!
Politikere legger forholdene til rette for en ensidig debatt og antirasisme hvor religion blir definert som minoritetenes identitet og det norske samfunnet som en diskriminerende gjeng som aller helst vil ha mørkhudede vekk. Da har man i realiteten lagt forholdene til rette for frustrert og sint ungdom.

KONKRETE handlingsplaner mot diskriminering er helt nødvendig.
Men det er ikke oppskriften på hvordan vi skal legge forholdene til rette for at vi får resurssterk minoritetsungdom som vet at løsningen på å bli avvist på et utested ikke er å sniffe kokain og skyte vilt rundt seg. Det er heller ikke løsningen på den tendensen det representerer når en lovende og flerspråklig stortingskandidat hevder at hun ikke kan tenke seg å gifte seg med en som ikke er farget og muslim, når vi i dag vet at mange ungdommer blir alvorlig truet hvis de forelsker seg og ønsker å dele livet med en som ikke har samme bakgrunn og tro. Da er hjernevasken allerede et faktum.
Det holder ikke å argumentere med religion. Vi vet i dag at religiøs praksis blir brukt til å undertrykke individer. Hvis toleranse, religionsfrihet og vidsyn er viktig, hvem skal da stoppe denne formen for undertrykking og fremmedgjøring som er skapt av nettopp religionsutøvelse?

DET ER EN GRUNN til at disse spørsmålene blir stilt.
Spørsmålene kan irritere oss. De kan være blodig stigmatiserende, som Frp's tillegg til handlingsplanen mot rasisme var, eller de kan være fordummende. Hvis Høyre virkelig mener alvor med å bygge et moderne Oslo som skal bli et eksempel på anerkjennelsen av et mangfoldig samfunn, bør partiet legge opp til en politikk som ikke bare viser aksept, men også omsorg for dem som skal vokse opp i dette samfunnet.
Det innebærer ikke å tolerere alt i toleransens navn. Det innebærer også å stille ledere og talspersoner til ansvar for undertrykkende patriarkalske maktstrukturer hvor middelalderen spøker, og der både menn og kvinner er ofre. Det kan man gjøre uten å være fordomsfull eller fremmedfiendtlig.
Flertallets fordommer og diskriminering gir ikke mindretallet rett til å begrense hverandres livsutfoldelse innad i miljøene med dogmer, forstokkede tradisjoner og dobbeltmoral.
Ingen bygger et moderne samfunn ved å ikle den mørke middelalder en moderne drakt og kalle det toleranse. Når slikt skjer, har samfunnet behov for kloke og modige politikere som tør å være ærlige. Med kjærlighet og ikke mistenkeliggjøring som sitt utgangspunkt.
Tar Kebab-Høyre utfordringen?