Du burde holdt kjeft Fadime! Bokanmeldelse av Unni Wikans bok For Ærens Skyld.

Unni Wikan har vakt strid med sin bok om svensk-kurdiske Fadime Sahindal, som ble æresdrept av sin far i Uppsala for et år siden. Med boka «For ærens skyld» har Unni Wikan skrevet en kunnskapssøkende tilnærming til Fadime-saken. Men samtidig er bokas konklusjoner en hån mot Fadimes budskap. Wikan advarer nå unge innvandrerjenter mot å ta sin kamp ut i offentligheten. 

Dermed glemmer hun at Fadimes opptreden i mediene nettopp var et rop om hjelp. Hun var blitt sterkt mishandlet og drapstruet av sin egen slekt. Fadime var dødsdømt lenge før hun gikk ut i mediene. 

Å konkludere med at det var medieoppmerksomheten som tok livet av henne, er det samme som å gå til Fadimes grav og rope at hun burde holdt kjeft.
Unni Wikans bok er muligens en hjelp til å «forstå» foreldregenerasjonen, men samtidig et signal til foreldregenerasjonen om at de fortjener æreskulturen mer enn deres barn fortjener friheten.
RELIGION, KULTUR og tradisjon er gjennomsyret av et patriarkalsk, middelaldersk mønster som krever lydige og ærbare kvinner. Fadimes familie og slekt tolket dette meget bokstavelig. Faren ble psykisk syk av at Fadime kjempet for å være psykisk frisk. En av dem måtte tape. I kretsen rundt faren var det godtatt at det var Fadime som var synderen, den onde. Men Fadime hadde rett fordi hun tilhørte sin samtid, faren lever i middelalderen.
Disse menneskene har ingen forståelse for ytringsfrihet eller kjønnenes like rettigheter. De vet om det, men fatter ikke verdien av det. Derfor blir Fadime utsatt for en konspirasjon så utspekulert og vond og egoistisk at det er viktig å sette ord på den.
Hvis det innebærer at familien blir demonisert, er ikke det hensikten. For vi kan ikke bli hindret i å kalle en voldtekt en voldtekt, når det er det det er.
KORT TID ETTER at Fadimes kjæreste døde (eller ble bevisst drept) i en bilulykke, ble hun rundjult av sin yngre bror offentlig. Hvilken skam var ikke det for henne? Når forsket sosialantropologer på hva unge kvinner er blitt utsatt for av liknende, ufattelige overgrep?
Med hvilken ære eller stolthetsfølelse kunne Fadime gå til mediene og fortelle om dette? Hun gjorde det fordi hun ikke hadde noe å tape. Hun visste at hun kom til å bli drept. Hun godtok det ikke.
DRAPSTRUSLENE MOT FADIME ble virkelighet - og dermed symbolske. Truslene kontrollerer dermed en hel generasjon og hindrer dem i å kreve en mer likestilt og frigjort identitet.
For ja, drapet på Fadime har tiet i hjel mange unge som vil vekk fra dette slaveriet. Til tross for at hun søkte hjelp, fikk offentlig oppmerksomhet og klarte å ta en universitetsutdannelse, ble Fadime drept. Her nytter det ikke å «fatte og begripe», som Wikan sier at hun nå gjør om æresdrap-fenomenet. Her må vi protestere og si stopp! Å ta liv er barbari, og det er ikke sosialantropologer som må si det.
Det er våre egne. Det er Hong Pham, Nadeem Butt, Afshan Rafiq, Saera Khan og alle de som opptrer offentlig og taler på vegne av sin egen og andre innvandreres samvittighet. De må si høyt og tydelig at det er absurd å kreve av kvinner og menn at de skal leve etter normer som strider mot deres samvittighet og deres menneskerettigheter.
Tidligere har Wikan uttalt at kvinner i Norge må tilpasse sin klesstil, fordi vi nå har fått innvandrermenn til landet som ikke tåler den klesstilen vi har. Et liknende signal kommer i den nye boka. Hold kjeft alle Fadimer, ellers dør dere. Unni Wikan kunne like gjerne ha sagt at innvandrerjenter må være forsiktige med å gifte seg med menn fra æreskulturen. De må være forsiktige med å ta en utdannelse som kan provosere deres familiemedlemmer. De må være forsiktige med å gå på kino på kveldstid. De må være forsiktige med å sende e-post til en mannlig kollega. Hvor lenge skal vi tie, hvor lenge skal vi være forsiktige? Ti år? Hundre?
Å ADVARE MOT OFFENTLIGHET er en hån mot jenter som har frontet saken i mediene. Kadra Noor stilte autoriteter til ansvar. Hun var med på å starte en revolusjon. Undertegnede har stått fram med hele min familie fordi vi samlet har forkastet det perverterte æresbegrepet. For det er det som er monsteret, ikke menneskene.
Wikan glemmer også at det i tillegg har skjedd noe som er radikalt annerledes både i Danmark og i Norge: Både menn og kvinner har diskutert og forsøkt å ta ansvar for å offentliggjøre og dermed løse konfliktene som psykopat-menneskesynet bidrar til over hele verden. Denne kulturen er ekstremt skadelig for unge menn, selv om de er oppvokst i Vesten. Den er sexistisk og legitimerer vold og drap på familiens kvinner.
WIKAN ER FRUSTRERT over at islam fikk så mye fokus i høstens integreringsdebatt i Norge, da det selvsagt er frihetsberøvende grunnelementer i alle religioner og kulturer.
Men hun har ikke fått med seg at årsaken til at muslimene kom i fokus i Norge, er at blant andre daværende leder for Islamsk Råd, Lena Larsen, sto fram og nektet å støtte kampen for at kvinnen skal kunne bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, også hvis de vil bryte med islam. I tillegg utstøtte hun opprørerne offentlig, noe som i seg selv er tilnærmet lik en drapstrussel. Slik er taktikken.
Muslimske kvinner gikk i demonstrasjonstog for å fortsette å leve som lydige og underdanige i forhold til foreldrenes kultur og religion. Det skjedde uavhengig av at debatten etter Fadimes død handlet om menneskerettigheter, og at de burde gjelde også for muslimske kvinner. Det er ikke uten grunn at religion ble et sentralt tema i debatten her i Norge - for ingen av de religiøse eller i denne sammenheng pakistanskfødte talspersoner valgte å støtte seksuell og sosial frihet for kvinner. De sendte meg privat e-post og sa de støttet mine synspunkter privat, men de våget ikke å gå ut offentlig.
For de vet konsekvensen: utstøtelse. Nettopp det Fadime Sahindals familie heller ikke torde å gjøre. Hvis de ga Fadime hennes rettigheter, ville jo alle kvinner i slekta begynne å kreve det samme.
Dermed vil kvinnene være ute av kontroll.
AT FADIME STO FRAM I MEDIA med sin sak, er ikke grunnen til at hun ble drept. Der motsier Wikan seg selv grundig, når hun i tillegg beretter om æresdrap på andre kurdiske kvinner i Sverige som ikke var kjent for offentligheten før etter sin død.
Problemet er at det perverterte æresbegrepet ikke er vant til å få fokus på seg, og at de som er infisert av det, selv ikke klarer å identifisere det. Min familie, inkludert alle mennene i min familie, aksepterte at de ikke hadde noe med mine valg å gjøre. De støttet meg.
Og de fikk også føle mekanismene som forsøkte å drive dem til å kontrollere meg. Mekanismer som handlet om alt fra latterliggjøring og mobbing til drapstrusler. Men alle familier har et valg. Jeg erfarte tydelig at selv om familien støtter deg, tillater ikke æres-psykopatene at en opprører blir et forbilde - av frykt for å miste kontrollen over sine døtre. Derfor var det viktig å tillegge meg og andre egenskaper og motiver vi ikke hadde. Derfor var det viktig å fortelle media at det liksom er rasistene som støtter meg, noe jeg overhodet ikke har opplevd. Tvert imot får jeg kjeft av rasister som ikke vil godta et flerkulturelt demokrati.
VENSTRESIDAS intellektuelle, med Marianne Gullestad som gallionsfigur, gikk rett på denne strategien. Vi som gjør opprør, må for all del ikke få noen anerkjennelse. Norske sosialantropologer og forskere må gjerne få statsstøtte for å øke sin innsikt og sitte i godstolen sin og kose seg med den.
De må gjerne skrive bøker for hverandre. Men de har ingenting å gi frigjøringsprosessen. Ingenting.
Vi må klare oss uten dem.

Let`s talk about sex, baby

 DAGSAVISEN 2. desember blir ei ung jente sitert på at mange mødre ser på undertegnede som skrekkeksemplet på den frigjorte kvinnen. Det blir hevdet i artikkelen at innvandrerjenter risikerer å bli sendt til foreldrenes hjemland, for å skjermes mot uheldig påvirkning av ikke-ønskede forbilder. Derfor er det viktig å få fram forbilder av jenter som er mer på godfot med undertrykkende autoriteter, for å få lov til litt istedenfor ingenting.

Og hva skal de sendes hjem til? Lettkledde Bollywood-divaer, som er forbildene til storparten av de oversminkede og trangt kledde multiteknobabes i asiatiske storbyer, er sannsynligvis en større trussel mot foreldrenes verdier enn en norsk komiker. Å sende tenåringer oppvokst i Norge til et patriarkalsk helvete i en landsby er uansett barnemishandling.
Sitat: «Det er veldig typisk av media og nordmenn å trykke minoriteter som gjør opprør mot sin kultur til sitt bryst. Det virker som om de elsker at vi minoriteter oppgir våre verdier for deres,» sier artikkelens objekter, tre unge norske kvinner med røtter i henholdsvis Afrika, Pakistan og Vietnam.
Mistenkeliggjøring av medier og manglende tillit til det som blir omtalt som «norske» verdier, er gjennomgående i hele artikkelen. Temaet var min omtale av sex i avisspaltene, uten at dette var nærmere forklart.


JA VISST SNAKKER jeg mye om seksualitet. Det er nesten ingen som i likestillingens navn har snakket om den sykelige undertrykkingen av menneskets libido. Og det er direkte latterlig at enkelte reduserer dette til å dreie seg om å stille opp naken i Dagbladet, slik Dagsavisen presenterer temaet for jentene. Det er jo reaksjonene på slike handlinger som er interessante, fordi de avslører sadistiske og masochistiske holdninger hos dem som blir provosert av temaet.
Og dette er ingen spøk.
Konsekvensene av manglende åpenhet rundt dette temaet har ført til et forvrengt og menneskefiendtlig syn på våre seksuelle rettigheter. Seksuelle avvik og stadige angrep på hverandres fysiske grenser er et resultat av det som blir omtalt som «innvandrerverdier», men i realiteten er det kvelende og erkjennelseshindrende moralisme. Det er neppe hvite norske tradisjoner som har skapt det strenge regimet av sosiale og seksuelle restriksjoner i mange innvandrermiljøer. En hel generasjon mødre og døtre lever så godt som uten rettigheter, og uten selv den minste grad av individuell frihet. Frihet betyr at du som voksen selv bestemmer dine bevegelser, din klesdrakt, hvem du vil elske - uavhengig av hva familie, venner eller autoriteter måtte mene. Frihet betyr kjærlighet på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, og retten til å definere og nyskape din kultur og identitet. Hvis alt dette er skrekkeksempler, så føles det helt fantastisk å være et skrekkeksempel.
MIN LIVSSTIL er ikke noe radikalt annerledes enn den unge kvinner i storbyer over hele verden har. Skrekken ligger nok mer i at foreldregenerasjonen i Norge har vært mye mer konservativ enn moderne og utdannede samtidsmennesker fra deres opprinnelige hjemland. Dette handler ikke om å være fornorsket eller et «ikon» som gjør opprør mot innvandrerverdier. Det handler om å leve et verdig liv som et fritt og selvstendig menneske i dagens Norge, med ansvar for sine egne handlinger, liv og framtid uansett hvilken bakgrunn du har. 

Det er kvinnenes stadige offervilje og deres hang til lydighet som er årsaken til at situasjonen har stagnert og regredert for mange ressurssterke kvinner. Å fremme maskulin omsorg, å ta vare på de eldre, å skjerme de unge mot et destruktivt seksuelt mønster - ingenting av dette behøver å være en motsetning til å være en fri og likestilt kvinne.
POPSTJERNEN Phung Hang fra gruppen Cape forteller om en oppvekst hvor hun som lillesøster til seks brødre måtte tolerere å stå på kjøkkenet, mens brødrene var ute og gjorde som de ville. - Men etter hvert har jeg lært å verdsette mine foreldres verdier, sier hun. Hvilke verdier da? At man har misforstått oppdragelsen av gutter og jenter, der resultatet ofte er rampete, frigjorte gutter med null respekt for autoriteter, og skoleflinke, lite selvhevdende jentunger som føler seg fremmedgjort. Det er et klassisk eksempel på at kvinner går inn i den tålmodige, forståelsesfulle rollen som familiens naturlige og utvalgte midtpunkt, på bekostning av deres egen integritet. Spørsmål: Er minoritetskvinnenes sosiale og seksuelle frigjøring ikke like alvorlig og viktig, fordi kvinnene selv ikke «ønsker» det? Skulle vi latt slavetida fortsette, fordi slavene fant det mer betryggende å ha herrer enn å bli fristilte? 

DAGSAVISENS INTERVJUOBJEKTER forteller meg at det er greit å være deltidslikestilt, så lenge det skjer i samsvar med det som er aksepterte fortidsnormer for kvinner og menn. Spe på med litt moderne stæsj i form av en karriere i tillegg til den tradisjonelle kvinnerollen, pluss noen fancy platåsko. I mine øyne avslører dette en hel haug av fordommer mot de verdiene vi egentlig snakker om, og som kvinnebevegelsen har stått for i årtier.
Likestillingskampen må skje på flere fronter og med flere metoder. At noen ønsker å gå sakte fram, er helt i orden. Men likestillingskampen har aldri blitt framskyndet fordi noen fant ut at det minst risikable er å gå sakte fram.

Fritt vilt eller fritt valg?

SER VI PÅ KONSEKVENSENE av utspillet fra lensmann Harald Andersen om at voldsofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for vold, kan dette fort kopieres videre til andre områder. Incestofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for overgrep, voldtektsofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for voldtekt, tyveriofre må ta litt av skylda for at huset deres er blitt bestjålet. 

Slike holdninger kan vi ikke ha i en etat som bør være opptatt av å ta hånd om lovbrytere. Det minner meg om en politimester i Pakistan som for et år siden gikk ut og ba kvinner ikke le høyt offentlig. De kunne risikere å bli trakassert eller voldtatt! Det er ikke vanskelig å se at slike uttalelser gis for at politiet skal få mindre å gjøre enn at vi skal få mindre kriminalitet!

«FINN ANDRE MENN,» råder lensmannen oss. Vi bør finne oss andre lensmenn. Som om de kvinner det gjelder har valgt å bli slått? Som om de oppsøker mishandling for seg og sine barn, vel vitende om at det er en voldelig mann de kommer til å velge? For enhver som selv ikke har opplevd å være fanget i et terrorforhold, vil det være naturlig å stille dette spørsmålet: hvorfor går hun ikke bare? Å bli slått av en du elsker, er som først å åpne ei dør full av tillit og la en helt spesiell person komme inn til et område hvor du blottlegger din sårbarhet. Når denne personen begår et overgrep ved å mishandle deg, har han tatt fra deg din verdighet. På grunn av tillitsbruddet og budskapene kvinner får om at menn er mer verdt, er overgriperen psykisk blitt eier av din verdighet. Psykopater eller voldsutøvere vet å gi doser av den tilbake og røve den fra deg igjen. Derfor er det direkte skadelig for et voldsoffer å få høre at man ikke har kontroll over det som skjer. Det forsterker hjelpeløsheten og psykopatenes kontroll.

OFFERET TRENGER å høre at det er verd noe. Skyldfølelsen og følelsen av å ikke være verd noe, er som lim for voldsofferets tilknytning til overgriperen. Lensmann Harald Andersen understreker at han sier det han sier for å hjelpe kvinnene. Han sier også noe annet, som er svært viktig å få fram i offentligheten, og som han bør få ros for: nemlig at familievoldsofre har et valg. Det første kvinner som blir slått bør høre, er at de har et valg. La ingen misforstått feminisme fortelle dem noe annet. Til tross for den lammende skuffelsen over tillitsbruddet, smerten eller barna de måtte ha sammen, så har hun et valg. Selv om det vil ta et helt liv å bygge opp nok selvfølelse til å ta det valget. Det verste er å la et destruktivt forhold vokse. Ikkevoldsfilosofen Mahatma Gandhi sa at det er en større synd å tåle vold enn å utøve vold. Med denne uttalelsen bevisstgjorde han en hel nasjon fra passivitet til frigjøring. Hvert voldsoffer har en historie som er med på å redusere handlingskraften og behovet for grensesetting i et voldelig forhold. Livet er ikke ødelagt fordi din utvalgte viste seg å bli en overgriper. Selv om noen har knust selvfølelsen din, tråkket på din tillit og svart med knyttede never på dine tilgivelser. Spør om hjelp, samfunnet har plikt til å beskytte deg, men kjemp selv for din verdighet, den som er din fødselsarv og som ingen blåveiser i hele verden kan ta fra deg. Ikke noe krisesenter kan gjøre det for deg, selv om de skal være der og støtte deg. Vi skal ikke tåle vold, verken fra overgripere eller lensmenn!

LENSMANNEN UTTALER seg klønete, men har et livsviktig poeng som hans misforståtte uttalelse om skyld overskygger: nemlig at kvinnen er fri. I hvert fall i Norge. Det stemmer at kvinner bør tenke seg om når de går inn i et forhold med religiøst hjernevaskede menn, der det er tydelig at kvinnen skal være underlegen mannen. Dette gjelder ikke bare norske kvinner, dette gjelder alle kvinner i møte med all fundamentalisme. Hvis menn tolker religion på den måten at kvinnen er underlegen en mann og skal adlyde ham, kan religion bli gift i et forhold, der volden er med som konfliktløser. Saken blir ikke bedre av at det finnes mer enn nok av like hjernevaskede, undertrykte og lydige madonnaer, som er oppdratt nettopp til å tilfredsstille menn med et slikt kvinnesyn.

Hva er galt med Bridget Jones?

Hvis filmen «One Night at McCool's» handler om menns syn på kvinner, er «Bridget Jones' dagbok» kvinners syn på kvinner. OVERBEVIST OM at singellivet er oppskrytt, har vi denne uka reist i flokk får å se klossmajoren Bridget Jones. Andre har presset kjæresten til å heller se på Bridget enn Lara Croft og

andre kung fu-sparkende skjønnheter. De kritiske av oss har ristet på hodet og blitt kvalme av nok en film som viser yppige, dumdristige blondiner som vinner drømmeprinsen til slutt. Den ufrie peppermøen som får et fullverdig liv fordi hun blir reddet av en mann, liksom. Høh. Men Bridget har innvirkning på oss. Det er ikke vold, ikke porno, det er heller ikke noe særlig kontroversielt med filmen. Det er noe verre: Våre dagbøker. Derfor sitter vi og kjenner igjen en sødme så sår, en stikkende G-streng så vond, en hvit løgn så flau, en for lengst fordøyd ostekake så feit, når vi ser Bridget leve sitt langt fra perfekte hverdagsliv. Hun er så nær oss, der hun lever i en kultur der den biologiske klokka er hennes verste fiende og hun veksler mellom å være hysterisk nervøs, alvorlig ydmyket og overlegen superkvinne, mens hun spaserer til sin middelklassejobb. Samfunnet og de årlige nyttårsforsettene minner henne stadig vekk på at hennes fullkommenhet og lykke er totalt avhengig av å bli Ms. Perfect og kapre Mr. Right før det er for seint.


DEN AVSLØRENDE selvironien får oss til å innse at uansett hvor flinke, gode og dobbeltarbeidende vi er, der vi spaserer rundt som karrierekvinner som helst skal se ut som filmstjerner til enhver tid, så er vi fortsatt ufrie så lenge vår seksualitet er til de grader styrt av forhistoriske biologiske og sosiale normer. Derfor mister vi besinnelsen etter å ha fått Bridget Jones' dagbok. Vi driter i hold-ins og push-ups, går ut og spiser en treretters middag med ekstra ostetallerken og iskrem, drikker bøtter med vin, og forteller menn at vi har lyst på dem uten å drømme om brudekjoler og kirkeklokker, der vi sitter og gliser med rødvinstenner og puppene utenfor kjolen i en tre nummer for liten designerkjolekopi fra H&M.
Alt dette mens vi hele tida frykter å bli for gamle, for stygge og for ensomme. Bridget avslører oss der vi fiffer oss opp som proffe dragartister før vi går på mannejakt.

OG DERFOR ELSKER vi henne. Vi er slitne nå. Men Bridget Jones er noe mer enn nevrotisk. Jeg blir sint når anmeldere skriver at det er en jentefilm om jenter som gjør jenteting. Det hadde tatt seg ut hvis vi skrev det om en hvilken som helst annen populærfilm, f.eks. «Jurassic Park»: «Dette er en guttefilm om gutter som gjør gutteting.» Blæh. I så fall ville nitti prosent av kinofilmene falle inn under den kategorien. Presset er jo der, det er en grunn til at silikon, fettsuging, ansiktsløftning og kosmetikkindustrien er big business. Enten presset er i vårt eget hode eller fra samfunnet. Med antiheltinnen Bridget som en fyldig motvekt til de andre beinrangelskjønnhetene i filmindustrien, puster vi lettere ut, selv om Bridget gjør oss oppmerksom på et samfunn hvor kvinnen fortsatt er vurdert interessant etter hennes utseende og mannen etter hans status. Og ekteskapet må, med god gammeldags amerikansk dobbeltmoralisme, ende med at mannen faller for deg, for den du er og ikke det vesenet du er forventet redusert til å være.

HER I NORGE sitter vi og blir lurt av ukepressen idet forbrukerkontrollen over kvinner blir kamuflert som vår forbrukermakt. Gang på gang blir vi forført av behovet for sminke, parfyme, klær og løfter om menn som skal forgude oss fordi vi ser bra ut og kan alt om den nyeste leppestiften fra Dior. Vi skal liksom se ut som noen åpenbaringer enten vi skal på et cocktailparty eller sitte i kassa på Rimi. Noe som får meg til å tenke på at hovedårsaken til at menn og kvinner ikke er likestilte i dag, er at mesteparten av energien til begge kjønn blir brukt opp for å hige etter og kverulere om likestilling istedenfor å praktisere den. Og siden Norge er kjent som et land hvor kvinner er superkvinner som takler glatt å være karrierekvinner og husmødre, så er vel den halvt norske skuespillerinnen Renée Zellweger som spiller Bridget Jones mer interessant for oss enn søte Bridget.

RENÉE ZELLWEGER måtte bli en slik superkvinne som gikk opp femten kilo, byttet aksent, gjorde grundig research i et forlag, og etter innspillingen råslanket bort kiloene for igjen å kunne glitre som et beinrangel i glamourkjoler, og smiler triumferende til oss der hun ikke bare tok rotta på casting-kritiske briter, men også livet av virkelighetens Bridget Jones.