New Hookers in Town

Et samfunn som føler seg truet av sterke horer har et svakt punkt

ENTEN DET ER russiske kvinner i nord, afrikanske voodoogisler i sør eller postordrebruder overalt, så skal det ikke så mange utløsninger til før myten om horekunden sprenges. 

Kjøp og salg av seksuelle tjenester er det ærlige svaret for mange kunder som dropper forsøket på å skaffe seg tilgang på sex gjennom ekteskap, sjekking eller tvang. 

Den kynismen som alle typer prostitusjon planter i mennesker truer oss som etiske individer, ja, men det gjør også idealistisk propaganda som kjemper mot det faktum at prostitusjon vil eksistere uansett hvor systematisk vi forsøker å bekjempe det.  NORDMENN ER både fryktede og populære forbrukere av seksuelle tjenester. De kan forveksles med oljesjeikene i Saudi-Arabia som vi kvalmes sånn av der de tar sexferier for å misbruke mindreårige i mer liberale land. Kubanere, thailendere og afrikanere kan fortelle om det. Nå kommer varene hit til Norge. Og noen av dem kommer uten sjel. 

Det er rikdom som tiltrekker seg den organiserte kriminaliteten. Og det er nok av lutfattige menneskeskjebner å voldta. Trenden den siste tida på gata i Oslo er et vendepunkt. 

Plutselig sto de der, utenfor Filmens Hus. Som på en catwalk og viste seg fram. Kullsvarte og i trange lyse klær. Massesalg av kropp har tidligere ikke vært så åpenlyst i Oslos gater. Flere titalls afrikanske kvinner står nå og markedsfører kroppen sin tettere enn det handlevognene står i en hvilken som helst billigbutikk. De ser ut som alt annet enn slitne rusa horer. SEXARBEIDERE har ifølge all samfunnsmoral en drittjobb. Og nå får de flere og flere talspersoner som vil jobbe for bedre forhold, sikkerhet og nettverk. De vil også gripe språket for å få en verdigere omtale ved å skifte ut ordene de blir omtalt med. På toppen av det hele får de gateprostituertes Mor Teresa, selveste Liv Jessen, Menneskerettighetsprisen utdelt av Amnesty. 

Offentlig godkjente halliker med lovlige bordeller kan true organisert kriminalitet og narkotikahandelen. Slik vil man få et bedre skille mellom kriminell virksomhet og fritt valg. 

-  Men da vil jo staten bli hallik, og det er jo uakseptabelt !

Vel, bedre å være en snill hallik enn en drittsekk som kaster misbrukte jenter på glattcella for så å sende dem ut av landet med voldtektstraumer som en hilsen fra norske menn. TANKEN OM at menneskets kjøpekraft kan tilfredsstille alle våre behov, er bakt inn i samfunnet vårt. Derfor dropper flere og flere unge gutter å sjekke damer på byen, men kjøper seg heller en utløsning. Dette er en av grunnene til av vi bør ta den evigrosa pungbarberte sexbesserwisseren Mads Larsen på alvor. Han er en av de få som har greid å bryte gjennom sexstøyen og snakke om noe så usynlig som unge menns frustrerte seksuelle appetitt og underlegenhet i forhold til frigjorte jenter på byen. 

Debatten om hvem som har tilgang til et seksualliv og hvem som ikke har det, er viktigere enn vi tror. Tvangsekteskapene, som øker i omfang i hele Europa, handler også om å gi fattige menn uten utdanning en brud og tilgang til arbeid, like mye som å beskytte fattige kvinner fra en tilværelse som prostituerte.

Jeg er en av dem som mener at menn blir klin spenna gærne hvis de ikke får sex. Det er en grunn til at massen med unge menn blir lovet fri tilgang til skjønne jomfruer i paradiset, og det faktum at de er i stand til å sprenge hva som helst for å få det. Et fromt klosterliv frister ikke like mye som ære, sex og makt gjør. Selvfølgelig er ikke prostitusjon svaret, men etterspørselen vil alltid være der, uansett hvor rike og selvstendige kvinner verden over blir.  NOEN GANGER gjør folk det de gjør fordi det er det livet har lært dem. I en slik situasjon er det prisverdig å reise seg og bedre situasjonen sin. Og ikke minst livsviktig å bli respektert for det. Umyndiggjøring av horer vil aldri befri dem fra deres situasjon. Det er når samfunnet aksepterer at de kan velge prostitusjon at den prostituerte kan innse at han eller hun også kan velge det vekk. Det har Liv Jessen skjønt. Og hun handler i tråd med sin erkjennelse. Kjøp og selg av seksuelle tjenester er for mange mennesker også en demonstrasjon mot kjønnsroller og brutte illusjoner rundt måten et sivilisert samfunn organiserer vår seksualitet på. I mange land er ekteskap fortsatt det samme som å prostituere seg. Og i Vesten presenteres vi for den største reklameløgnen noensinne: All glede og forlystelse kan kjøpes. Likevel er det alltid først og fremst sexarbeiderne og ikke markedet som dømmes.  DET SISTE ER voodootruede kvinner på gata. De er nigerianske kvinner som selger sin kropp for å kjøpe tilbake sin sjel, som er fanget av en voodootrollmann. 

Sjeler er smarte. De finner sikkert veien til Skandinavia, der de kan fly ned til Tollbugata og smette inn igjen i kroppen til en hutrende afrikansk pike. Verre blir det når Oslo-politiet er mer opptatt av å fange sjeler, de også, enn å ta seg av trollmennene. Juridisk er det korrekt, men en spør seg selv om en gjør det rette, sier en politibetjent til Dagbladet.

Liv Jessen har gjennom tjue år forholdt seg til bare én ting i møtet med de prostituerte: deres virkelighet. Virkeligheten på gata. Ikke en sosialistisk visjon. Ikke en religiøs misjon. Gratulerer med Amnesty-prisen, Liv Jessen.

Du burde holdt kjeft Fadime! Bokanmeldelse av Unni Wikans bok For Ærens Skyld.

Unni Wikan har vakt strid med sin bok om svensk-kurdiske Fadime Sahindal, som ble æresdrept av sin far i Uppsala for et år siden. Med boka «For ærens skyld» har Unni Wikan skrevet en kunnskapssøkende tilnærming til Fadime-saken. Men samtidig er bokas konklusjoner en hån mot Fadimes budskap. Wikan advarer nå unge innvandrerjenter mot å ta sin kamp ut i offentligheten. 

Dermed glemmer hun at Fadimes opptreden i mediene nettopp var et rop om hjelp. Hun var blitt sterkt mishandlet og drapstruet av sin egen slekt. Fadime var dødsdømt lenge før hun gikk ut i mediene. 

Å konkludere med at det var medieoppmerksomheten som tok livet av henne, er det samme som å gå til Fadimes grav og rope at hun burde holdt kjeft.
Unni Wikans bok er muligens en hjelp til å «forstå» foreldregenerasjonen, men samtidig et signal til foreldregenerasjonen om at de fortjener æreskulturen mer enn deres barn fortjener friheten.
RELIGION, KULTUR og tradisjon er gjennomsyret av et patriarkalsk, middelaldersk mønster som krever lydige og ærbare kvinner. Fadimes familie og slekt tolket dette meget bokstavelig. Faren ble psykisk syk av at Fadime kjempet for å være psykisk frisk. En av dem måtte tape. I kretsen rundt faren var det godtatt at det var Fadime som var synderen, den onde. Men Fadime hadde rett fordi hun tilhørte sin samtid, faren lever i middelalderen.
Disse menneskene har ingen forståelse for ytringsfrihet eller kjønnenes like rettigheter. De vet om det, men fatter ikke verdien av det. Derfor blir Fadime utsatt for en konspirasjon så utspekulert og vond og egoistisk at det er viktig å sette ord på den.
Hvis det innebærer at familien blir demonisert, er ikke det hensikten. For vi kan ikke bli hindret i å kalle en voldtekt en voldtekt, når det er det det er.
KORT TID ETTER at Fadimes kjæreste døde (eller ble bevisst drept) i en bilulykke, ble hun rundjult av sin yngre bror offentlig. Hvilken skam var ikke det for henne? Når forsket sosialantropologer på hva unge kvinner er blitt utsatt for av liknende, ufattelige overgrep?
Med hvilken ære eller stolthetsfølelse kunne Fadime gå til mediene og fortelle om dette? Hun gjorde det fordi hun ikke hadde noe å tape. Hun visste at hun kom til å bli drept. Hun godtok det ikke.
DRAPSTRUSLENE MOT FADIME ble virkelighet - og dermed symbolske. Truslene kontrollerer dermed en hel generasjon og hindrer dem i å kreve en mer likestilt og frigjort identitet.
For ja, drapet på Fadime har tiet i hjel mange unge som vil vekk fra dette slaveriet. Til tross for at hun søkte hjelp, fikk offentlig oppmerksomhet og klarte å ta en universitetsutdannelse, ble Fadime drept. Her nytter det ikke å «fatte og begripe», som Wikan sier at hun nå gjør om æresdrap-fenomenet. Her må vi protestere og si stopp! Å ta liv er barbari, og det er ikke sosialantropologer som må si det.
Det er våre egne. Det er Hong Pham, Nadeem Butt, Afshan Rafiq, Saera Khan og alle de som opptrer offentlig og taler på vegne av sin egen og andre innvandreres samvittighet. De må si høyt og tydelig at det er absurd å kreve av kvinner og menn at de skal leve etter normer som strider mot deres samvittighet og deres menneskerettigheter.
Tidligere har Wikan uttalt at kvinner i Norge må tilpasse sin klesstil, fordi vi nå har fått innvandrermenn til landet som ikke tåler den klesstilen vi har. Et liknende signal kommer i den nye boka. Hold kjeft alle Fadimer, ellers dør dere. Unni Wikan kunne like gjerne ha sagt at innvandrerjenter må være forsiktige med å gifte seg med menn fra æreskulturen. De må være forsiktige med å ta en utdannelse som kan provosere deres familiemedlemmer. De må være forsiktige med å gå på kino på kveldstid. De må være forsiktige med å sende e-post til en mannlig kollega. Hvor lenge skal vi tie, hvor lenge skal vi være forsiktige? Ti år? Hundre?
Å ADVARE MOT OFFENTLIGHET er en hån mot jenter som har frontet saken i mediene. Kadra Noor stilte autoriteter til ansvar. Hun var med på å starte en revolusjon. Undertegnede har stått fram med hele min familie fordi vi samlet har forkastet det perverterte æresbegrepet. For det er det som er monsteret, ikke menneskene.
Wikan glemmer også at det i tillegg har skjedd noe som er radikalt annerledes både i Danmark og i Norge: Både menn og kvinner har diskutert og forsøkt å ta ansvar for å offentliggjøre og dermed løse konfliktene som psykopat-menneskesynet bidrar til over hele verden. Denne kulturen er ekstremt skadelig for unge menn, selv om de er oppvokst i Vesten. Den er sexistisk og legitimerer vold og drap på familiens kvinner.
WIKAN ER FRUSTRERT over at islam fikk så mye fokus i høstens integreringsdebatt i Norge, da det selvsagt er frihetsberøvende grunnelementer i alle religioner og kulturer.
Men hun har ikke fått med seg at årsaken til at muslimene kom i fokus i Norge, er at blant andre daværende leder for Islamsk Råd, Lena Larsen, sto fram og nektet å støtte kampen for at kvinnen skal kunne bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, også hvis de vil bryte med islam. I tillegg utstøtte hun opprørerne offentlig, noe som i seg selv er tilnærmet lik en drapstrussel. Slik er taktikken.
Muslimske kvinner gikk i demonstrasjonstog for å fortsette å leve som lydige og underdanige i forhold til foreldrenes kultur og religion. Det skjedde uavhengig av at debatten etter Fadimes død handlet om menneskerettigheter, og at de burde gjelde også for muslimske kvinner. Det er ikke uten grunn at religion ble et sentralt tema i debatten her i Norge - for ingen av de religiøse eller i denne sammenheng pakistanskfødte talspersoner valgte å støtte seksuell og sosial frihet for kvinner. De sendte meg privat e-post og sa de støttet mine synspunkter privat, men de våget ikke å gå ut offentlig.
For de vet konsekvensen: utstøtelse. Nettopp det Fadime Sahindals familie heller ikke torde å gjøre. Hvis de ga Fadime hennes rettigheter, ville jo alle kvinner i slekta begynne å kreve det samme.
Dermed vil kvinnene være ute av kontroll.
AT FADIME STO FRAM I MEDIA med sin sak, er ikke grunnen til at hun ble drept. Der motsier Wikan seg selv grundig, når hun i tillegg beretter om æresdrap på andre kurdiske kvinner i Sverige som ikke var kjent for offentligheten før etter sin død.
Problemet er at det perverterte æresbegrepet ikke er vant til å få fokus på seg, og at de som er infisert av det, selv ikke klarer å identifisere det. Min familie, inkludert alle mennene i min familie, aksepterte at de ikke hadde noe med mine valg å gjøre. De støttet meg.
Og de fikk også føle mekanismene som forsøkte å drive dem til å kontrollere meg. Mekanismer som handlet om alt fra latterliggjøring og mobbing til drapstrusler. Men alle familier har et valg. Jeg erfarte tydelig at selv om familien støtter deg, tillater ikke æres-psykopatene at en opprører blir et forbilde - av frykt for å miste kontrollen over sine døtre. Derfor var det viktig å tillegge meg og andre egenskaper og motiver vi ikke hadde. Derfor var det viktig å fortelle media at det liksom er rasistene som støtter meg, noe jeg overhodet ikke har opplevd. Tvert imot får jeg kjeft av rasister som ikke vil godta et flerkulturelt demokrati.
VENSTRESIDAS intellektuelle, med Marianne Gullestad som gallionsfigur, gikk rett på denne strategien. Vi som gjør opprør, må for all del ikke få noen anerkjennelse. Norske sosialantropologer og forskere må gjerne få statsstøtte for å øke sin innsikt og sitte i godstolen sin og kose seg med den.
De må gjerne skrive bøker for hverandre. Men de har ingenting å gi frigjøringsprosessen. Ingenting.
Vi må klare oss uten dem.

Jeg er en lykkejeger

Ingenting er så sexy som en naken mann som står og tar oppvasken. Ellen Stensrud i LO får fortjent pepper fordi hun stempler alle thailandske kvinner i Norge som fattige, undertrykte importvarer. En varaordfører og lokal LO-leder i Nord-Norge er rasende, etter min mening med full rett.

Bjørn Ove Hersdal har funnet lykken sammen med en vakker thailandsk kvinne, og hvem har rett til å komme med motforestillinger mot det? Er det blitt forbudt å være lykkelig her i landet? Skal vi nå få LO-pamper gående rundt og kikke inn i stuevinduene til folk for å se om ekteskapet kan godkjennes etter gjeldende tariff? I så fall burde noen ta seg en tur til Youngstorget og smelle kraftig med dørene.
JEG HAR SELV FALT for fristelsen til å hoppe over hundre års kvinnekamp. Jeg kapret en norsk mann som kan lage mat og vaske huset og er seksuelt tilgjengelig døgnet rundt når det måtte passe meg. Jeg har vært en lykkejeger, og jeg er stolt av det.

Ferdig dresserte norske menn er en fryd for kvinnen. Og dere norske syttitallsfeminister får søren ikke sitte der og furte.
Lykken er å finne en fortumlet, men ferdig dressert norsk mann. Fant dere ikke det, bad luck for you. Men det betyr selvsagt ikke at norske menn og thailandske eller filippinske damer skal finne seg i hva som helst. Det er trist å se mannfolk som blir piska rundt av en misforstått feminist med license-to-bjeffe, og det er like sørgelig å se en thailandsk eller filippinsk ungpike som har giftet seg med en sur, gammel norsk bygdegubbe som ikke fortjener henne. Poenget er at folk flest er så pakka med fordommer at de tror at absolutt alle norske menn som gifter seg med utenlandske kvinner, gjør det fordi de ikke har draget på vanlig måte. Sånn er det selvsagt noen ganger, men ofte er det helt annerledes.
VARAORDFØREREN har da også forelsket seg på foreskrevet vis.

Vi snakker her om helt normale, livsglade mennesker som blir glad i hverandre. Dette varmer et innvandret fornorsket retrohjerte som mitt, og de siste dagers ordkrig er starten på en debatt som må komme.
Det er en viktig debatt. For det disse norske mennene gjør, har minoriteter i Norge gjort i årevis. Når de ikke er nok integrert til at det er naturlig å finne en partner i landet de flytter til, inngår de arrangerte ekteskap (som i Norge tidligere ble kalt fornuftsekteskap), og som vi vet finnes det også en rekke tvangsekteskap. Debatten om dette vil blusse opp igjen, men dessverre ikke før det oppstår enda en tragisk sak i mediene med fortvilte ungdommer involvert. Det er det som må til, dessverre. Men riktig befriende vil det aldri kunne bli før asiatiske damer tar ordet i den offentlige debatten, uansett hvor gebrokkent det måtte være. Thailandske kvinner som er gift med norske menn lever daglig med mistenkeliggjøring av sin kjærlighet. Folk blir stoppet på gaten av idioter som spør mannen hvor han har kjøpt den damen og hva hun kostet. Sånne folk bør egentlig få et kjevle i huet.

Utnyttingen av såkalte «postordrebruder» eksisterer, ja. Det skremte en norsk kvinnelig ukebladjournalist å besøke Thailand og se norske menn som med rasistisk og sjåvinistisk verdensbilde plyndrer sjelen til en svært ung generasjon fattige mennesker. Disse mennene er reinspikka drittstøvler, og en del av dem henter bruder fra utlandet og fortsetter djevelskapen sin her hjemme.

ELLEN STENSRUD HAR RETT i at dette er et problem, men derfra til å påstå at absolutt alle disse kvinnene er viljeløse, fattige og undertrykte, er en temmelig drøy overdrivelse. Alle skjønner at det i Norge finnes folk som komikeren Otto Jespersens karikerte trønderbonde, som behandler sine utenlandske ektefeller som horedukker, mishandler dem og i det hele tatt er ufyselige eksemplarer av menneskeheten.
Det er her det virkelige menneskelige perspektivet så sårt trengs. For frigjøringskampen kan ikke være forbeholdt etnisk norske kvinner, slik venstresidas mest tradisjonelle akademikere har blitt kritisert for. Og det nytter heller ikke å sette restriksjoner på valg av livspartnere.

Men det vi derimot kan og bør gjøre, er å rette søkelyset mot dem det gjelder, og gi dem mikrofonene.
BLANDEDE EKTESKAP har ikke gode kår i Norge i dag, selv om det juridiske er på plass. Norske menn har rett til å finne kjærligheten hos russiske, thailandske, pakistanske og kreolske kvinner. På samme måte som norske kvinner finner seg flotte arabiske, afrikanske eller svenske mannfolk. Men det blir ikke skikkelig likestilling før alle damer setter seg med beina på bordet foran tv-en med sixpack og potetgull, skrur på Tippekampen og ber hybelkaninene dra til helvete.

Let`s talk about sex, baby

 DAGSAVISEN 2. desember blir ei ung jente sitert på at mange mødre ser på undertegnede som skrekkeksemplet på den frigjorte kvinnen. Det blir hevdet i artikkelen at innvandrerjenter risikerer å bli sendt til foreldrenes hjemland, for å skjermes mot uheldig påvirkning av ikke-ønskede forbilder. Derfor er det viktig å få fram forbilder av jenter som er mer på godfot med undertrykkende autoriteter, for å få lov til litt istedenfor ingenting.

Og hva skal de sendes hjem til? Lettkledde Bollywood-divaer, som er forbildene til storparten av de oversminkede og trangt kledde multiteknobabes i asiatiske storbyer, er sannsynligvis en større trussel mot foreldrenes verdier enn en norsk komiker. Å sende tenåringer oppvokst i Norge til et patriarkalsk helvete i en landsby er uansett barnemishandling.
Sitat: «Det er veldig typisk av media og nordmenn å trykke minoriteter som gjør opprør mot sin kultur til sitt bryst. Det virker som om de elsker at vi minoriteter oppgir våre verdier for deres,» sier artikkelens objekter, tre unge norske kvinner med røtter i henholdsvis Afrika, Pakistan og Vietnam.
Mistenkeliggjøring av medier og manglende tillit til det som blir omtalt som «norske» verdier, er gjennomgående i hele artikkelen. Temaet var min omtale av sex i avisspaltene, uten at dette var nærmere forklart.


JA VISST SNAKKER jeg mye om seksualitet. Det er nesten ingen som i likestillingens navn har snakket om den sykelige undertrykkingen av menneskets libido. Og det er direkte latterlig at enkelte reduserer dette til å dreie seg om å stille opp naken i Dagbladet, slik Dagsavisen presenterer temaet for jentene. Det er jo reaksjonene på slike handlinger som er interessante, fordi de avslører sadistiske og masochistiske holdninger hos dem som blir provosert av temaet.
Og dette er ingen spøk.
Konsekvensene av manglende åpenhet rundt dette temaet har ført til et forvrengt og menneskefiendtlig syn på våre seksuelle rettigheter. Seksuelle avvik og stadige angrep på hverandres fysiske grenser er et resultat av det som blir omtalt som «innvandrerverdier», men i realiteten er det kvelende og erkjennelseshindrende moralisme. Det er neppe hvite norske tradisjoner som har skapt det strenge regimet av sosiale og seksuelle restriksjoner i mange innvandrermiljøer. En hel generasjon mødre og døtre lever så godt som uten rettigheter, og uten selv den minste grad av individuell frihet. Frihet betyr at du som voksen selv bestemmer dine bevegelser, din klesdrakt, hvem du vil elske - uavhengig av hva familie, venner eller autoriteter måtte mene. Frihet betyr kjærlighet på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, og retten til å definere og nyskape din kultur og identitet. Hvis alt dette er skrekkeksempler, så føles det helt fantastisk å være et skrekkeksempel.
MIN LIVSSTIL er ikke noe radikalt annerledes enn den unge kvinner i storbyer over hele verden har. Skrekken ligger nok mer i at foreldregenerasjonen i Norge har vært mye mer konservativ enn moderne og utdannede samtidsmennesker fra deres opprinnelige hjemland. Dette handler ikke om å være fornorsket eller et «ikon» som gjør opprør mot innvandrerverdier. Det handler om å leve et verdig liv som et fritt og selvstendig menneske i dagens Norge, med ansvar for sine egne handlinger, liv og framtid uansett hvilken bakgrunn du har. 

Det er kvinnenes stadige offervilje og deres hang til lydighet som er årsaken til at situasjonen har stagnert og regredert for mange ressurssterke kvinner. Å fremme maskulin omsorg, å ta vare på de eldre, å skjerme de unge mot et destruktivt seksuelt mønster - ingenting av dette behøver å være en motsetning til å være en fri og likestilt kvinne.
POPSTJERNEN Phung Hang fra gruppen Cape forteller om en oppvekst hvor hun som lillesøster til seks brødre måtte tolerere å stå på kjøkkenet, mens brødrene var ute og gjorde som de ville. - Men etter hvert har jeg lært å verdsette mine foreldres verdier, sier hun. Hvilke verdier da? At man har misforstått oppdragelsen av gutter og jenter, der resultatet ofte er rampete, frigjorte gutter med null respekt for autoriteter, og skoleflinke, lite selvhevdende jentunger som føler seg fremmedgjort. Det er et klassisk eksempel på at kvinner går inn i den tålmodige, forståelsesfulle rollen som familiens naturlige og utvalgte midtpunkt, på bekostning av deres egen integritet. Spørsmål: Er minoritetskvinnenes sosiale og seksuelle frigjøring ikke like alvorlig og viktig, fordi kvinnene selv ikke «ønsker» det? Skulle vi latt slavetida fortsette, fordi slavene fant det mer betryggende å ha herrer enn å bli fristilte? 

DAGSAVISENS INTERVJUOBJEKTER forteller meg at det er greit å være deltidslikestilt, så lenge det skjer i samsvar med det som er aksepterte fortidsnormer for kvinner og menn. Spe på med litt moderne stæsj i form av en karriere i tillegg til den tradisjonelle kvinnerollen, pluss noen fancy platåsko. I mine øyne avslører dette en hel haug av fordommer mot de verdiene vi egentlig snakker om, og som kvinnebevegelsen har stått for i årtier.
Likestillingskampen må skje på flere fronter og med flere metoder. At noen ønsker å gå sakte fram, er helt i orden. Men likestillingskampen har aldri blitt framskyndet fordi noen fant ut at det minst risikable er å gå sakte fram.

Når fanden er løs

Hvis vi oppretter en familievoldsetat, viser vi at vi tar lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drap og overskrifter om familievold med kvinnelige ofre den siste uka har fått liv i debatten om vår rettssikkerhet. «Voldsofre skal ikke måtte flykte fra hjem og nettverk. Det er det overgriperen som skal gjøre,» tordner justisminister Hanne Harlem. Men hvis en voldsutøver virkelig vil banke opp eller ta livet av sin samboer, ektefelle eller kjæreste, så klarer ingen dom å stoppe ham fra det. Er det snakk om liv og død, har ofrene en bedre mulighet til å overleve hvis de rømmer fra galskapen enn om de blir boende, synlige for overgriperen som likevel ikke får noe tilbud om behandling.

Halvparten av drapene på kvinner i Norge utføres av en de kjenner. Politiet er maktesløse før det faktisk blir begått alvorlig voldsutøvelse eller drap. Bør ikke den som utøver psykisk terror og sprer frykt, kunne stoppes før han blir drapsmann?
Psykopater som utsetter familien for trusler og vold, trenger resolutte reaksjoner på sin atferd. Voldsofre har ikke alltid mot eller vilje til å anmelde, og samfunnet har ingen rett til å overlate dette til dem alene.
Familievoldsofre har nok med å forholde seg til den langvarige sjokktilstanden de havner i når en som er kjær, slår. Vold fra en man kjenner og har hatt kjær, er ikke det samme som å bli truet av en vilt fremmed eller den blinde volden på gata. Vil vi forhindre at voldsutøvere blir drapsmenn, trenger vi en sterk vilje til å bygge ut et hjelpeapparat som kan ta imot voldsutøvere.

En truende mann som mangler et nettverk som tør å si ifra, vil lettere realisere sine trusler enn menn som blir fanget opp av et system for forebygging. Ved å etablere en familievoldsetat med fokus på overgripere, slik leder for krisesentersekretariatet Tove Smaadahl foreslår, tar vi lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drapsofre som er blitt drept av en de kjente, har ofte klart å si ifra om volden eller truslene de er blitt utsatt for. Slike rop om hjelp bør defineres som drapsalarmer. Ved hver slik henvendelse fra truede familiemedlemmer bør overgriperen bli kontaktet av profesjonelle. Blir situasjonen definert som livsfarlig på grunn av overgriperens tilstand, eller ofrene ikke ønsker å anmelde, kan man isteden ta hånd om overgriperen.
Mannfolk som jobber med seksuelt misbrukte og voldelige menn, har hittil jobbet på frivillig basis, med knappe ressurser. Vi trenger flere mannlige forkjempere som kan fortelle menn og kvinner at det finnes flere alternativer til vold. Mannen som ikkevoldelig omsorgsperson er nærmest fraværende i mediedekningen. Bildet av mannen som overgriper, fiende og utøver av seksualisert vold blir daglig kringkastet. Vi må formidle sterkere at det finnes andre måter å være mann på!

Klisjeen er at mannen enten er et konkurransedyr, en voldshelt eller en mishandler. Med et slikt mannsbilde kan vi umulig oppdra våre barn til et balansert syn på kjønnsrollene. Med en mer offensiv politikk overfor familievolden og overgriperne vil færre måtte leve sine liv som voldsflyktninger i eget land, og flere overgripere få hjelp i tide.
Likestillingssenteret bør gå kraftigere ut og reagere på patriarkalske strukturer som dyrker mannssjåvinismen i barneoppdragelsen. Familiekonflikter blir ofte løst med vold, enten de er sprunget ut av sosioøkonomiske eller kulturell-religiøse årsaker. Spesielt i patriarkalske innvandrermiljøer er det et stort behov for konstruktiv kritikk av mannsrollen.
Flere forskningsmiljøer har nå begynt å rope varsku om en annen og mer usynlig familievold: medievolden, som mindreårige barn i større og større grad blir utsatt for. 
Foreldrene er for lite til stede i hverdagen deres og kan ikke korrigere forherligelsen av vold som konfliktløsning. Det er også omsorgssvikt når ressurssterke familier overser voldsdyrkingen som utvikler seg i psyken til småbarn. Verken digimons eller pokemons kan lære dem konsekvensene av voldelige handlinger, slik en far eller en mor kan. Barn må læres å sette grenser både for sin egen og andres voldelige atferd. Mangelen ser vi i ungdomskriminelle gjenger, enten de er nynazistiske eller ekstreme i andre retninger. Vi må fange opp og forhindre tidlige tegn til voldelig atferd før det blir en del av en ideologi eller et kriminelt «samhold».

Når vi tar imot flyktninger fra krigsherjede områder, må vi regne med at enkelte har så store psykiske skader at de kan begå overgrep. Danmark har gode erfaringer med spesialmottak for mennesker som har vært utsatt for tortur og krig. Disse trenger en mye mer tilrettelagt oppfølging for å bearbeide overgrepene og komme tilbake til et normalt liv igjen. Ingen er tjent med et samfunn som forsøker å føre en moralsk forsvarlig flyktningpolitikk, men som ikke sørger for en trygg oppfølging av flyktningene i deres nye liv. 

Det religiøse helvete

En ekte demokrat vil kjempe for kvinnelige imamer og homofile bønneutropere. AP-POLITIKEREN Saera Khan skriver i en kronikk i VG at det er tøft å være uttalt muslim i dagens politiske Norge. Men det er faktisk lettere å være politisk korrekt muslim, slik Khan er.

Hva om hun offentlig uttalte at hun kunne tenke seg å ha sex før ekteskapet, leve sammen med en nordmann og velge bort religionen? Jii-ha!! Det er ikke retten til religionsutøvelse som er undertrykt i dagens Norge, men retten til å velge bort religion. I Danmark er man bekymret over holdningene elever i religiøse gettoskoler utvikler mot storsamfunnets demokratiske verdier. Hva slags reaksjoner får mennesker som ønsker å bryte ut av religiøse og demokratisk inkonsekvente miljøer? Jeg kan si noe om det, fordi jeg har vært «ulydig» offentlig. Dette er hva jeg fikk: drapstrusler, sjikanering, fysisk og psykisk hets, utstøting, offentlig latterliggjøring og sist men ikke minst fortielse.


KVINNERETTSFORKJEMPEREN Hege Storhaug greide nok en gang å gå i sin egen felle ved å sette opp et svært unyansert bilde av virkeligheten i sin opprinnelige kronikk, der hun spør om Khan er en ekte demokrat. Glemte du, Hege, at Khan er vokst opp i Norge og ikke i et fundamentalistisk land? Du burde vite at en del muslimske barn har vært skjermet mot de verste utslagene av religiøs fundamentalisme. Derfor vil de forsvare sin tro som voksne, som en menneskerettighet de har krav på. Det eneste de kjenner til, er å være muslimer i et demokrati, og de ser ikke at deres argumenter er demokratisk inkonsekvente.

Skal vi tillate at religiøse argumenterer med å forsvare sin tro som en menneskerettighet når religionsutøvelsen innebærer å tråkke på de samme menneskerettighetene?
DET ER OGSÅ et spørsmål om kjønnsroller. Dessuten, Saera, hva er årsaken til at norske gutter ikke er naturlige partnere for deg når du er vokst opp i Norge og er norsk? Muslimske gutter omgås jo like naturlig norske, ikke-muslimske jenter, og reagerer med rette sterkt på intoleransen og rasismen de møter fra besteforeldregenerasjonen til jenta. Er det ikke et tankekors at jenter skal bli tvunget til å gifte seg med muslimske gutter, mens det samme kravet ikke gjelder for menn?
Khan svarer i realiteten at like barn leker best. Demokratisk?
Neppe. Khan taler med like stor avstand til tvangsekteskap, omskjæring og annen kvinneundertrykking som en hvilken som helst etnisk norsk feminist. Hennes feil er at hun ikke ser at det nettopp er religionsutøvelsen som opprettholder kvinneundertrykkingen. Det er kjønnsrollemønstrene i det religiøse systemet som er årsaken til ubalansen mellom kjønnene og som gir barn en totalt fremmedgjørende oppdragelse.

KHAN HAR MULIGENS ennå ikke vært i en religiøs konflikt med sin egen familie. Mange andregenerasjonsungdommer som forsvarer kulturen og religionen, gjør det av lojalitet overfor foreldrene. I sin kamp mot «rasisme», fortier de det maktmisbruket religionsutøvelsen bidrar til. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hva religiøs hjernevask gjør med mennesker. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hvordan religionsutøvelse brukes til å knuse menneskers selvfølelse og tvinger dem til å handle i strid med sine rettigheter og sin menneskelige natur. Og det er i konfliktsituasjoner vi ser det Storhaug ser, når hun anklager politikere med muslimsk bakgrunn for at de ikke tar et oppgjør med den demokratiske analfabetismen som eksisterer i miljøene i dag. Dette må politikere ta på alvor! Carl I. Hagen holder vi utenfor, han leser nok Se og Hør og ikke Koranen på senga.

Ved å si at det er «greit for henne» at andre muslimske jenter gifter seg med kristne menn, har Khan gått lenger enn muslimske politikere før henne. Det skal hun ha ros for, selv om hun «glemte» å ta med at muslimske jenter risikerer å bli sosialt drept hvis de ønsker å leve sammen med ikke-muslimske menn.
DE RELIGIØSES PRAKSIS kveler menneskets frihet. Til helvete med dem! Minoritet, majoritet, innvandrer og innfødte, rasisme og antirasisme, glem disse begrepene. Dette handler om mennesker, som har krav på menneskerettigheter fordi de tilhører arten menneske! Dessverre må førstegenerasjonen dø ut før unge mennesker får den friheten de har krav på. 

Vi får snakkes i år 2040, Saera, og i mellomtida passe på at så få som mulig klarer å smugle fundamentalismen inn via Gardermoen, i form av veltilpassede ektefellegisler som skal reprodusere førstegenerasjonens «verdier». Gjør de det, skal de møte motstand.