Pelsdyrene er våre samvittighetsfanger

Pelsdyr. I dag leverer Pelsdyrutvalget sin rapport. Folket har allerede levert sin.

Midt i en travel Nobel-uke der to ekstraordinære fredsprisvinnere kalte på den globale medfølelsen, opplever norske hjem en så opphetet debatt om dyr og mennesker at det truer julefeiringen. Hva har skjedd?
NRK Brennpunkt viste dokumentaren PELS hvor det ble filmet med skjult kamera, av en aktivist som skjulte sin virkelige identitet. Norske pelsbønder ble lurt. Det var ikke pent. Men vakker var heller ikke behandlingen av dyrene.
Denne debatten er ikke ny. Nå er den blitt mainstream. I 25 år har NOAH talt pelsdyrenes sak med fredelige fakkeltog og politisk arbeid. Pelsnæringens svar er at ordet aktivist er det samme som å være inhabil i kritikken av dyreholdet.
- Dette er et moralsk spørsmål, sa Anne Holt i NRK Debatten torsdag kveld.
Pelsdyrenes forbannelse
Gjør ikke nettopp dette perspektivet at pelsnæringen selv er den inhabile part her? Pelsdyr er levebrødet deres. De vil kjempe for at medfølelse med dyrene aldri må bli større enn sympatien med deres krav om å få drive videre. Det er dette som er pelsdyrenes forbannelse.
Når dette spørsmålet er kommet så høyt oppe på dagsordenen, er det nødvendig at landets politiske kommentatorer analyserer debatten på en ordentlig måte. De må se forbi næringens og enkeltmenneskers kamp for egne interesser. Og de må våge å bry seg om andres lidelse. Ikke den midlertidige lidelsen som pelsbøndene må gjennom for å omstille seg, som svært mange mennesker i vår tid. Vi snakker om den etiske forbrytelsen mot rev og mink som arter. Den lidelsen som er gjort politisk lovlig, og systemet som det ikke blir stilt spørsmål ved.
I et sekulært moderne samfunn som satser på vekst og næring, der religionen ikke lenger styrer våre verdier, er det blitt enda viktigere å gå inn i moralske problemstillinger som dette og se forbi penger og profitt. Vi må aldri glemme at vi har med levende skapninger å gjøre, selv om de ikke er mennesker. Selv om vi kan tape penger på å ta hensyn til dem.
Folkelig engasjement
Det er dyrevernere som har fungert som folkeopplysere i denne saken. Og demokratiet er sterkt. For forskning kan kjøpes, og veterinærer og Mattilsynet må tilpasse seg systemet. Men et folkelig engasjement som baserer seg på medfølelse kan ikke kjøpes. Derfor sliter pelsindustrien, mens NOAHs underskriftskampanje mot pelsdyroppdrett i skrivende stund passerer 50.000 signaturer.
Ikke-voldsbevegelsen, stemmerettsbevegelsen, kampen for kvinners rettigheter og for individets frihet har en ting til felles; medfølelse med levende vesener. Når vi virkelig erkjenner dette, hvordan kan vi da bure dyrene inne, forkorte deres liv brutalt og ta fra dem deres avkom på den systematiske måten vi har drevet det til? Vi har snudd før, vi har erkjent før, vi har opplevd at endringer kan skje i vår levetid. Sammen kan vi også få slutt på menneskenes overgrep mot dyrene.
Debatt

Hva er de redde for ?

Høyres Erling Lae stakkarsliggjør minoritetene ved å avfeie behovet for en åpen debatt om menneskesyn. DET KAN SE UT som om politikere fremdeles behandler minoritetene som en ensartet gruppe som er diskriminert, utestengt og for ressurssvak til å delta i en åpen debatt om menneskesyn. Hva er de redde for?

Byrådsleder Erling Lae er den politikeren som har gått lengst når det gjelder å praktisere toleranse overfor det kulturelle mangfoldet som allerede er en realitet i Oslo. I sitt overveldende forsøk på å inkludere alle overser han faresignalene. I forsøket på å skape en moderne og tolerant by bruker Erling Lae forhistoriske argumenter som stakkarsliggjør menneskene han ønsker å inkludere i fellesskapet.

Om den skjulte rasismen er vårt samfunns skyggeside i dag, er den ensidige antirasismen sola vi kan brenne oss politisk brune på. Det er på tide vi tar et oppgjør med et menneskesyn som tukter barn vekk fra frihet og selvstendig tenkning, forkynner en middelaldersk seksualmoral, opprettholder undertrykkende kjønnsrollemønstre og fremmedgjør barn og unge med en reaksjonær kulturell og religiøs oppdragelse. Dette finner vi også blant innvandrere. Dette er alvorlige krenkelser som ikke skal bagatelliseres selv om det handler om svakere minoritetsgrupper sett med majoritetens øyne.
ETTER DRAPET på Holmlia har det vært aksjoner over hele landet. Bedriftsledere, privat og offentlig sektor, nærmiljø og kulturarrangementer har kjempet svært aktivt mot hverdagsrasisme og diskriminering. En stund virket det nesten som om vi bor i et land med fire millioner hverdagsrasister som alle sammen engasjerte seg mot rasisme!
Politikere legger forholdene til rette for en ensidig debatt og antirasisme hvor religion blir definert som minoritetenes identitet og det norske samfunnet som en diskriminerende gjeng som aller helst vil ha mørkhudede vekk. Da har man i realiteten lagt forholdene til rette for frustrert og sint ungdom.

KONKRETE handlingsplaner mot diskriminering er helt nødvendig.
Men det er ikke oppskriften på hvordan vi skal legge forholdene til rette for at vi får resurssterk minoritetsungdom som vet at løsningen på å bli avvist på et utested ikke er å sniffe kokain og skyte vilt rundt seg. Det er heller ikke løsningen på den tendensen det representerer når en lovende og flerspråklig stortingskandidat hevder at hun ikke kan tenke seg å gifte seg med en som ikke er farget og muslim, når vi i dag vet at mange ungdommer blir alvorlig truet hvis de forelsker seg og ønsker å dele livet med en som ikke har samme bakgrunn og tro. Da er hjernevasken allerede et faktum.
Det holder ikke å argumentere med religion. Vi vet i dag at religiøs praksis blir brukt til å undertrykke individer. Hvis toleranse, religionsfrihet og vidsyn er viktig, hvem skal da stoppe denne formen for undertrykking og fremmedgjøring som er skapt av nettopp religionsutøvelse?

DET ER EN GRUNN til at disse spørsmålene blir stilt.
Spørsmålene kan irritere oss. De kan være blodig stigmatiserende, som Frp's tillegg til handlingsplanen mot rasisme var, eller de kan være fordummende. Hvis Høyre virkelig mener alvor med å bygge et moderne Oslo som skal bli et eksempel på anerkjennelsen av et mangfoldig samfunn, bør partiet legge opp til en politikk som ikke bare viser aksept, men også omsorg for dem som skal vokse opp i dette samfunnet.
Det innebærer ikke å tolerere alt i toleransens navn. Det innebærer også å stille ledere og talspersoner til ansvar for undertrykkende patriarkalske maktstrukturer hvor middelalderen spøker, og der både menn og kvinner er ofre. Det kan man gjøre uten å være fordomsfull eller fremmedfiendtlig.
Flertallets fordommer og diskriminering gir ikke mindretallet rett til å begrense hverandres livsutfoldelse innad i miljøene med dogmer, forstokkede tradisjoner og dobbeltmoral.
Ingen bygger et moderne samfunn ved å ikle den mørke middelalder en moderne drakt og kalle det toleranse. Når slikt skjer, har samfunnet behov for kloke og modige politikere som tør å være ærlige. Med kjærlighet og ikke mistenkeliggjøring som sitt utgangspunkt.
Tar Kebab-Høyre utfordringen?