En gang var vi krigere

Her i Norge har minoritetene også ansvar for å frigjøre seg selv fra fundamentalismen. Flere statsledere går nå ut og advarer mot borgerkrigsliknende tilstander hvor landsmenn hetser muslimske landsmenn. Rasister og fundamentalister drar nytte av frykten hatet deres harspredd. Men betyr det at vi skal slutte å kritisere spor av antidemokratiske holdninger hos religiøse, slik vi ser og kritiserer fremmedfrykt og hat hos andre?

Det er ingen tvil om at vi nå ser realiseringen av våre ukontrollerte fiendebilder etter terroraksjonen. Fiendebilder der kvinner er fraværende. Ubalansen mellom menn og kvinner, enten det er politisk, sosialt, privat eller i næringslivet, handler ikke bare om å kjempe for kvinners rettigheter. Det handler om å ville ønske et likestilt samfunn for å kunne skape en verden hvor barn blir oppdratt til at ingen kan undertrykke eller kontrollere sine medmennesker.

EN GOD DEL talspersoner for religiøse grupper har like ekstreme holdninger som vi med rette tillegger nazister og rasister. Fundamentalister, uansett hudfarge eller ideologi, har også som kjennetegn at de forakter kvinners og menns rettigheter over egen kropp og framtid. Derfor bør likestilling og frigjøring av kjønnene være en hovedprioritering i kampen mot all fundamentalisme. Vi ser denne ubalansen mellom kjønnene sterkt representert i religiøse minoriteter i Norge. 

Opplysning og kamp er kjempeviktig for å kunne skape et likestilt og fritt demokrati. Akkurat som vi beskylder Fremskrittspartiet for å flørte med brunt grums, flørter ledere av religiøse grupperinger i Norge med fundamentalismen. Den er så blind at den ikke ser på nordmenn som noe annet enn en hvit masse med hverdagsrasister som hater islam og muslimer. Det er dette barn risikerer å bli satt til å lære av uvitende foreldre, religiøse importerte ledere og politiske talspersoner som ønsker å appellere til disse gruppene. De blir stilt overfor et ideologisk dilemma hvor konflikten etter hvert vil danne motpoler med de som har kunnskap på den ene siden, og de uvitende og hjernevaskede på den andre.

HVIS NAZISTER hadde infiltrert norske kirker, og ethvert nazidrap hadde ført til at kristne ble angrepet og kirker ble brent, slik vi ser det skjer mot arabere og moskeer i USA nå, hvordan hadde vi reagert da? Dessverre opplever arabere og muslimer slike angrep fra hevngjerrige fanatikere. Dette er en global kulturkonflikt om måter å leve på som blir utnyttet av krigerske fanatikere og hissige forførte. Sivile makter ikke å gå imot det bandittveldet religiøs fundamentalisme har skapt og skaper. Vi ser dette hatet overalt, enten det er mørkhudede som blir knivstukket i Skandinavia, humanister og vitenskapsmenn som blir dødsdømt for å si sannheten i Pakistan, eller kvinner som blir voldtatt fordi de blir beskyldt for å være horer i Algerie. Vi har med en religiøs fundamentalisme å gjøre som har erklært hellig krig mot demokratiet, likestilling og menneskerettigheter.

HER I NORGE handler det om bevisstgjøring om årsaken til disse konfliktene. Vi er også, som de fleste andre land i verden, multietniske. Til tross for flere kriger med religion som utgangspunkt fortsetter vi å gi den religiøse forskjellsarven videre til våre barn, i stedet for å bygge sterke bånd mellom dem. Det eksisterer en form for ekstremisme også i Norge som ikke nødvendigvis er voldelig, men som har sterke fordommer mot demokratiet og likestilling. Vi bør utfordre ledere som ikke skjønner dette. 

Så lenge det finnes overveldende sterke holdninger mot tverreligiøse ekteskap, og vi frydes over at små slørkledde seksåringer leser høyt fra Koranen første skoledag, glemmer vi at læren også består av at hun skal kontrollere sitt liv og handle i strid med naturen i henne selv for å bli akseptert som verdig. Det er en grunn til at tilstandene er blitt slik de er i flere av de arabiske landene hvor tilfeller av ukultur ikke er et resultat av USAs utenrikspolitikk, men derimot en konsekvens av forakt for det moderne, likestilte samfunnet. Derfor gjør muslimer seg selv en stor bjørnetjeneste hvis de fortsetter å kjempe for antidemokratiske holdninger og motarbeider likestilling mellom kjønnene.

Den religiøse fundamentalismen som først og fremst vil ta livet av uskyldige muslimer selv, er livsfarlig for barn som er født og oppvokst i Norge. Like farlig som nazismen er for hvite barn. Jeg blir invitert landet rundt for å nyansere bildet av innvandrere, for å fortelle at alle mørkhudede ikke er kriminelle, voldtektsovergripere, undertrykte osv. Hvem gjør det når muslimske barn blir utsatt for hetsen mot demokratiske og moderne verdier, dvs. det samfunnet de er en del av og har rett til å utvikle tilhørighet til? Når innvandrerbarn gang på gang kan bli fortalt at nordmenn er rasister, pedofile, herskesyke og fordømmende, hvilket valg får barna, spesielt de som faller utenfor systemet, annet enn å finne sin identitet i ekstremistiske ideologier? Planlegger vi rettferdighet i et flerkulturelt samfunn, må vi også planlegge hvilke holdninger vi ikke kan akseptere. Det er lettere for menneskene i et flerkulturelt samfunn å skape rettferd, fordi man lettere kan se feil og destruktive kulturkonsekvenser, og dermed si ifra og gjøre kloke valg for å redusere kulturkonfliktene. I moskeene kan det ikke sitte ledere som er imot menneskerettighetene slik at det skaper fremmedgjøring og manglende respekt for medmenneskers liv og eiendom og seksualitet hos barna.

DET ER EN GRUNN til at jeg har bestemt meg for å holde mine kommende barn langt unna religiøse skoler, moskeer og religiøse ledere. Vi snakker nå om fremmedhatet mot den siviliserte verden, hvor banditter fritt har kunnet herje over fattige, analfabeter og ressurssvake mennesker. Hvem har ansvaret for disse menneskenes skjebne, og hvem har muligheten til å hjelpe dem når deres egne ledere bedriver sterk sensur og er fundamentalister?

Her i Norge har minoritetene også ansvar for å frigjøre seg selv fra fundamentalismen. Politiet har like sterk grunn til å følge med på religiøse antidemokratiske grupperinger som de følger med på og har kontroll med nynazistiske. Vi skal ikke tolerere hverandres levemåte, vi skal utfordre den. Vi skal nyskape. Det er den prosessen verden, og alle flerkulturelle samfunn, er i. Alle som er imot nyskapninger, mot blandingsekteskap og for religiøse og etniske skillelinjer i skoler, gettoer og tradisjoner, er motstandere av friheten som et flerkulturelt demokrati er helt avhengig av for å kunne være rettferdig.

Det religiøse helvete

En ekte demokrat vil kjempe for kvinnelige imamer og homofile bønneutropere. AP-POLITIKEREN Saera Khan skriver i en kronikk i VG at det er tøft å være uttalt muslim i dagens politiske Norge. Men det er faktisk lettere å være politisk korrekt muslim, slik Khan er.

Hva om hun offentlig uttalte at hun kunne tenke seg å ha sex før ekteskapet, leve sammen med en nordmann og velge bort religionen? Jii-ha!! Det er ikke retten til religionsutøvelse som er undertrykt i dagens Norge, men retten til å velge bort religion. I Danmark er man bekymret over holdningene elever i religiøse gettoskoler utvikler mot storsamfunnets demokratiske verdier. Hva slags reaksjoner får mennesker som ønsker å bryte ut av religiøse og demokratisk inkonsekvente miljøer? Jeg kan si noe om det, fordi jeg har vært «ulydig» offentlig. Dette er hva jeg fikk: drapstrusler, sjikanering, fysisk og psykisk hets, utstøting, offentlig latterliggjøring og sist men ikke minst fortielse.


KVINNERETTSFORKJEMPEREN Hege Storhaug greide nok en gang å gå i sin egen felle ved å sette opp et svært unyansert bilde av virkeligheten i sin opprinnelige kronikk, der hun spør om Khan er en ekte demokrat. Glemte du, Hege, at Khan er vokst opp i Norge og ikke i et fundamentalistisk land? Du burde vite at en del muslimske barn har vært skjermet mot de verste utslagene av religiøs fundamentalisme. Derfor vil de forsvare sin tro som voksne, som en menneskerettighet de har krav på. Det eneste de kjenner til, er å være muslimer i et demokrati, og de ser ikke at deres argumenter er demokratisk inkonsekvente.

Skal vi tillate at religiøse argumenterer med å forsvare sin tro som en menneskerettighet når religionsutøvelsen innebærer å tråkke på de samme menneskerettighetene?
DET ER OGSÅ et spørsmål om kjønnsroller. Dessuten, Saera, hva er årsaken til at norske gutter ikke er naturlige partnere for deg når du er vokst opp i Norge og er norsk? Muslimske gutter omgås jo like naturlig norske, ikke-muslimske jenter, og reagerer med rette sterkt på intoleransen og rasismen de møter fra besteforeldregenerasjonen til jenta. Er det ikke et tankekors at jenter skal bli tvunget til å gifte seg med muslimske gutter, mens det samme kravet ikke gjelder for menn?
Khan svarer i realiteten at like barn leker best. Demokratisk?
Neppe. Khan taler med like stor avstand til tvangsekteskap, omskjæring og annen kvinneundertrykking som en hvilken som helst etnisk norsk feminist. Hennes feil er at hun ikke ser at det nettopp er religionsutøvelsen som opprettholder kvinneundertrykkingen. Det er kjønnsrollemønstrene i det religiøse systemet som er årsaken til ubalansen mellom kjønnene og som gir barn en totalt fremmedgjørende oppdragelse.

KHAN HAR MULIGENS ennå ikke vært i en religiøs konflikt med sin egen familie. Mange andregenerasjonsungdommer som forsvarer kulturen og religionen, gjør det av lojalitet overfor foreldrene. I sin kamp mot «rasisme», fortier de det maktmisbruket religionsutøvelsen bidrar til. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hva religiøs hjernevask gjør med mennesker. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hvordan religionsutøvelse brukes til å knuse menneskers selvfølelse og tvinger dem til å handle i strid med sine rettigheter og sin menneskelige natur. Og det er i konfliktsituasjoner vi ser det Storhaug ser, når hun anklager politikere med muslimsk bakgrunn for at de ikke tar et oppgjør med den demokratiske analfabetismen som eksisterer i miljøene i dag. Dette må politikere ta på alvor! Carl I. Hagen holder vi utenfor, han leser nok Se og Hør og ikke Koranen på senga.

Ved å si at det er «greit for henne» at andre muslimske jenter gifter seg med kristne menn, har Khan gått lenger enn muslimske politikere før henne. Det skal hun ha ros for, selv om hun «glemte» å ta med at muslimske jenter risikerer å bli sosialt drept hvis de ønsker å leve sammen med ikke-muslimske menn.
DE RELIGIØSES PRAKSIS kveler menneskets frihet. Til helvete med dem! Minoritet, majoritet, innvandrer og innfødte, rasisme og antirasisme, glem disse begrepene. Dette handler om mennesker, som har krav på menneskerettigheter fordi de tilhører arten menneske! Dessverre må førstegenerasjonen dø ut før unge mennesker får den friheten de har krav på. 

Vi får snakkes i år 2040, Saera, og i mellomtida passe på at så få som mulig klarer å smugle fundamentalismen inn via Gardermoen, i form av veltilpassede ektefellegisler som skal reprodusere førstegenerasjonens «verdier». Gjør de det, skal de møte motstand.

Hva er de redde for ?

Høyres Erling Lae stakkarsliggjør minoritetene ved å avfeie behovet for en åpen debatt om menneskesyn. DET KAN SE UT som om politikere fremdeles behandler minoritetene som en ensartet gruppe som er diskriminert, utestengt og for ressurssvak til å delta i en åpen debatt om menneskesyn. Hva er de redde for?

Byrådsleder Erling Lae er den politikeren som har gått lengst når det gjelder å praktisere toleranse overfor det kulturelle mangfoldet som allerede er en realitet i Oslo. I sitt overveldende forsøk på å inkludere alle overser han faresignalene. I forsøket på å skape en moderne og tolerant by bruker Erling Lae forhistoriske argumenter som stakkarsliggjør menneskene han ønsker å inkludere i fellesskapet.

Om den skjulte rasismen er vårt samfunns skyggeside i dag, er den ensidige antirasismen sola vi kan brenne oss politisk brune på. Det er på tide vi tar et oppgjør med et menneskesyn som tukter barn vekk fra frihet og selvstendig tenkning, forkynner en middelaldersk seksualmoral, opprettholder undertrykkende kjønnsrollemønstre og fremmedgjør barn og unge med en reaksjonær kulturell og religiøs oppdragelse. Dette finner vi også blant innvandrere. Dette er alvorlige krenkelser som ikke skal bagatelliseres selv om det handler om svakere minoritetsgrupper sett med majoritetens øyne.
ETTER DRAPET på Holmlia har det vært aksjoner over hele landet. Bedriftsledere, privat og offentlig sektor, nærmiljø og kulturarrangementer har kjempet svært aktivt mot hverdagsrasisme og diskriminering. En stund virket det nesten som om vi bor i et land med fire millioner hverdagsrasister som alle sammen engasjerte seg mot rasisme!
Politikere legger forholdene til rette for en ensidig debatt og antirasisme hvor religion blir definert som minoritetenes identitet og det norske samfunnet som en diskriminerende gjeng som aller helst vil ha mørkhudede vekk. Da har man i realiteten lagt forholdene til rette for frustrert og sint ungdom.

KONKRETE handlingsplaner mot diskriminering er helt nødvendig.
Men det er ikke oppskriften på hvordan vi skal legge forholdene til rette for at vi får resurssterk minoritetsungdom som vet at løsningen på å bli avvist på et utested ikke er å sniffe kokain og skyte vilt rundt seg. Det er heller ikke løsningen på den tendensen det representerer når en lovende og flerspråklig stortingskandidat hevder at hun ikke kan tenke seg å gifte seg med en som ikke er farget og muslim, når vi i dag vet at mange ungdommer blir alvorlig truet hvis de forelsker seg og ønsker å dele livet med en som ikke har samme bakgrunn og tro. Da er hjernevasken allerede et faktum.
Det holder ikke å argumentere med religion. Vi vet i dag at religiøs praksis blir brukt til å undertrykke individer. Hvis toleranse, religionsfrihet og vidsyn er viktig, hvem skal da stoppe denne formen for undertrykking og fremmedgjøring som er skapt av nettopp religionsutøvelse?

DET ER EN GRUNN til at disse spørsmålene blir stilt.
Spørsmålene kan irritere oss. De kan være blodig stigmatiserende, som Frp's tillegg til handlingsplanen mot rasisme var, eller de kan være fordummende. Hvis Høyre virkelig mener alvor med å bygge et moderne Oslo som skal bli et eksempel på anerkjennelsen av et mangfoldig samfunn, bør partiet legge opp til en politikk som ikke bare viser aksept, men også omsorg for dem som skal vokse opp i dette samfunnet.
Det innebærer ikke å tolerere alt i toleransens navn. Det innebærer også å stille ledere og talspersoner til ansvar for undertrykkende patriarkalske maktstrukturer hvor middelalderen spøker, og der både menn og kvinner er ofre. Det kan man gjøre uten å være fordomsfull eller fremmedfiendtlig.
Flertallets fordommer og diskriminering gir ikke mindretallet rett til å begrense hverandres livsutfoldelse innad i miljøene med dogmer, forstokkede tradisjoner og dobbeltmoral.
Ingen bygger et moderne samfunn ved å ikle den mørke middelalder en moderne drakt og kalle det toleranse. Når slikt skjer, har samfunnet behov for kloke og modige politikere som tør å være ærlige. Med kjærlighet og ikke mistenkeliggjøring som sitt utgangspunkt.
Tar Kebab-Høyre utfordringen?