ISLAM PORNO

Kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.
SIST UTE VAR VG, de skrev om irakskfødte Noor som vi kanskje skulle få oppleve naken i realityserien Paradise Hotel. De ringer meg for å høre hva «folk i det muslimske miljøet» mener om Noors avkledde deltagelse.
–Jaha? Hvorfor det? Hvis hun stiller opp gjør hun vel det fordi hun og er med i et TV-program på dets egne premisser. Ikke fordi hun ønsker å ta et oppgjør med islam med mindre det står noen med Koranen i den ene hånd og en kniv i den andre og truer henne? spør jeg.
–Nei da...men Sara Azmeh Rasmussen...brente jo hijaben...8. mars vet du...
– Hva har Sara med Noor å gjøre? Du tror at toppløs soling i et realityprogram med en innvandrer er neste skritt etter at en annen har brent hijab?
–Øh nei, men det er jo kvinnesak...
–Konstruerer du ikke en islamdebatt?
–Jo, men vi konstruerer jo debatter i mediene...
–Jeg har ingen kommentar til dette. Jeg reagerer på at Noor plukkes ut fordi hun ikke er blond og ateist, og dermed skal klippes ut og limes inn i en konstruert og farlig debatt om islam. Det er ingen som spør menn som løper rundt i badebuksen om det er «mannesak». Så hva er greia? Jeg legger sint på og lurer på om jeg har PMS eller bare en naturlig overreaksjon på komplett idioti.
Dagen etter er det et hovedopplag i VG: Noor sier at hun ikke forstår at hun er blitt gjenstand for islamoppslag, hun er jo ikke praktiserende muslim engang, og nå tror hun at dette oppslaget kan gjøre det verre for henne.
Hva tenker VG om det? Det er kanskje litt mye eksotisme, «fremmed» religion og iraksk babe å holde styr på?
Islam-debatten er for enkelte gravalvorlig og for andre helt uinteressant. Men en ting er sikkert: Den er i ferd med å forme vår offentlige debatt som handler om moderne og tradisjonelle verdier. I den skinner også medienes puritanskhet og kikkermentalitet gjennom i «konstruerte» islamdebatter. Og nei, det er egentlig ingen kvinnesak.
Kvinnesak, vet dere hva det er? Det er i hvert fall ikke når sensitive debatter og folks liv lekes med i sensasjonsdekningen. Å konstruere en gærning, eller et helt miljøs reaksjon på en hvilken som helst nakenbabe, kun fordi hun ikke er etnisk norsk – før reaksjonen i det hele tatt har inntruffet – er ikke bare dårlig journalistikk, det er dårlig tabloidjournalistikk.
Hva oppnår man? Utenom å gjøre et helt miljø til gisler i en debatt de helt sikkert trenger, men ikke på falske premisser. Jeg sier dette fordi jeg selv har opptrådt avkledd, forsvart meg mot drapstrusler og angrep, og ønsket en dyptpløyende debatt om religion, sjåvinisme og frihet. Men å plukke ut unge mennesker i deres søken etter berømmelse som en levevei, og henge dem opp som målskiver for islamske fundamentalister, er en vulgarisme jeg ikke støtter.
Tøffe riddere går til kjernen, tabloide kåtinger løper etter pupper med Koranen som oppslagsbok.
Å kaste seg over realitykjendiser for å lage en «islam undertrykker kvinner»-sak, er så nær Hallo i ukens journalistparodi at selv talibanere ville fått seg en god latter.
Så kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.

Vi kalte ham Baba

Kjenner du noen i Israel? Hvor lenge skal du være her? Hva heter din farfar? Etter mitt livs rareste avhør, rister politimannen på hodet, smiler og ber meg gå ut i avhørsrommet igjen.

- HVA HETER farfaren din?

Jeg husker ikke hva morfaren min heter engang. For ikke å snakke om bestemødrene. Jeg rødmer, slikt noe bør man jo vite.

- Eh... jeg husker ikke. Vet ikke.

Har aldri visst det egentlig, tenker jeg, før jeg får det spørsmålet som skal gjenta seg til det parodiske de fire neste timene.

- Hva er hensikten med ditt besøk til Israel?

Jeg står ved passkontrollen i Ben Gurion flyplass utenfor Tel Aviv.

- Hollywood, svarer jeg litt perpleks. - Jeg mener honeymoon, jeg mener just vacation.

Herregud, tenk å bli så stotrete? Jeg skal besøke kjæresten riktignok, men det er jo ikke honeymoon.

Damen ser på det røde norske passet mitt. Hvor er Karachi? Det står i passet at jeg er født der. Jo, det vet jeg svaret på. Pakistan!

- Hva er hensikten med ditt besøk? spør hun igjen.

- Ferie, svarer jeg.

Jeg var forberedt på dette. Jeg har en gripende roman med meg i håndbagasjen og iPod i tilfelle det blir venting. Det ropes høyt på en annen sikkerhetsvakt, og jeg blir hentet ut av køen.

Inne på venterommet sitter det stort sett arabere bortsett fra to blonde mennesker med muslimske navn, får jeg etter hvert vite. Der skulle jeg bli sittende i tre timer. Jeg landet fem om morgenen, så jeg var overtrøtt.

Jeg bestemmer meg for å gå gjennom hele ashtanga yogaprogrammet mitt som er en lykke å gjøre etter lange flyturer, og etterpå lese romanen. De andre irriterte menneskene og sikkerhetsvaktene i venterommet glor rart på meg. Jeg føler meg som Gandhi i fengsel.

Minuttene tikker av gårde. Det ene navnet etter det andre blir ropt opp. Helt til en sikkerhetsvakt med et ironisk smil, sitter og stirrer på passet mitt da jeg blir bedt om å komme inn i rommet og sette meg.

- Hva er hensikten med ditt besøk?

- Ferie.

- Kjenner du noen i Israel? Hvor lenge skal du være her? Hvor i Israel skal du? Hva er hensikten med ditt besøk? Hva lever du av i Norge? Hva heter din farfar? Hva lever kjæresten din av? Hva er hensikten med hans besøkt i Israel? Hvorfor har dere ikke reist sammen? Hva er hensikten med ditt besøk? Er du komiker? Har du noen vitser om oss? Jødene? Hvis jeg googler deg, kommer navnet ditt opp? Hva er hensikten med ditt besøk?

Etter å ha blitt avhørt, mitt livs merkeligste avhør, bare rister politimannen på hodet og smiler og ber meg gå ut i avhørsrommet igjen, der jeg må vente enda en time. Passet mitt er ennå ikke levert tilbake. Jeg fortsetter å lese romanen, prøver å kjøpe noe drikke fra automaten som ikke virker, og blir vitne til at en spinkel og velkledd palestinsk mann ser hjelpeløst på en kvinnelig politikonstabel som sammen med en annen politikvinne diskuterer høylytt at palestineren hverken snakker hebraisk eller engelsk.

Du har ikke lov til å være her, du er palestiner, du må reise tilbake, sier politimannen sint og på sakte og t-y-d-e-l-i-g engelsk. Han skjønner ikke. Politidamen ser seg rundt i rommet og nagler blikket på meg: Snakker du arabisk? Nei, svarer jeg. Det krigerske tonefallet og avhøret av palestineren fortsetter i avhørsrommet en stund til, før de forlater ham. Jeg blir helt sprø av det. Jeg har ikke sett mennesker bli ydmyket på denne måten rett foran øynene mine på lenge.

En time senere blir jeg hentet av en ung mann i hvit skjorte. Han ser ut som en student. Jeg blir behandlet meget høflig, og et nytt avhør settes i gang. Hva er hensikten med ditt besøk? Hva heter farfaren din? Så må jeg underskrive noen papirer og blir igjen bedt om å vente i venterommet.

Etter å ha vært der inne i enda en halvtime er jeg sikker på at jeg bare kommer til å bli der. Nå er det det samme om jeg blir satt på et fly tilbake til Norge, til Karachi eller hvor som helst. Jeg vil sove.

Gandhi? Jeg er i ferd med å bli en Gremlins.

Endelig, en politimann kommer ut med passet mitt og sier: Shabana, you can go.` Yes. Gleden er ubeskrivelig. Jeg løper ut mot bagasjeutleveringen, men blir stoppet igjen. Hva er hensikten med ditt besøk? Enda en politimann stopper meg, de skal gå gjennom bagasjen min. En ny runddans begynner. Før det går enda en halvtime, og jeg slipper ut. Da er jeg ikke et menneske lenger.

Men det slår meg at jeg ikke er sint. De kunne sikkert ha gjort dette avhørssystemet sitt lettere, men dette er et land i krig. De har et helt idiotisk avhørssystem, unødvendig langtekkelig og direkte krenkende, men jeg ble snakket til i et pent tonefall hele veien. Av en eller annen grunn var det viktig, og det som gjorde at jeg holdt masken.

Etter en uke i Tel Aviv, der jeg bader på beachen, blir klippet av muslimske arabiske homser som forteller at dette er et land der melankolien, den liberale måten å leve på, og mye festing, sol, strand og fantastiske matopplevelser går hånd i hånd med krig, politikk og sikkerhetssjekk.

Jeg blir slått av hvor likestilt Tel Aviv oppleves, menneskene er så vakre at man får vondt i øynene av å se på dem, og hvordan hele byen fester og lever et normalt liv, samtidig som de er på vakt. Militærfly og helikoptre flyr konstant over strandpromenaden som i en amerikansk film, og er stadige påminnelser om at dette ikke er et gitt land.

Det gjør inntrykk på meg at individets frihet dyrkes i den lille biten av Israel, Tel Aviv, der kvinner går kledd akkurat som de vil, det vil si nesten helt avkledd, og der de mest populære diskotekene deler ukedagene med homsetirsdager og SM-torsdager. Det er et tilsynelatende superfritt samfunn, der folk kan dyrke seg og sitt på en ganske unik måte i forhold til resten av Midtøsten. Det er et åpent demokrati. Og de betaler en blodpris for det.

På vei ut av landet er det en ny passkontroll. Jeg blir hentet ut av køen igjen. Grunn? Jeg er født i Pakistan. Nye avhør, samme prosedyre: Hva heter din farfar, og hva var hensikten med ditt besøk i Israel?

Vel hjemme prater jeg med min søster som har besøkt et desillusjonert og bombetruet Pakistan. Du ble spurt om farfar? Jeg ble spurt om hva alle mine brødre og søstre het, hva svigerinner og svogere het og hva onkler og tanter het, svarer hun.

Jeg blir stille. Hva er hensikten med å spørre om det? Jeg vet ikke engang hvilken gud jeg tror på, om jeg tror på noen. For meg, impulsstyrt og frihetselskende som jeg er, virker det så fjernt å ha oversikt over tro, slekt og hensikter at det er som å reise til en annen tid der fellesskap blir viktigere enn hva du skal dra kredittkortet ditt over ved neste lønning.

Så husker jeg plutselig hva bestefar het. Vi kalte ham bare Baba. Det universelle navnet på bestefedre

En Krekar for mye?

Det henges nå opp plakater som viser en fangedraktkledd mullah Krekar i håndjern. På plakaten står det følgende: «Krekar til Guantánamo». 

DET ER DEMOKRATENE som mener at mullah Krekar bør utleveres til USA og stilles til rette for de forbrytelsene han er anklaget for, og tyr derfor til sterke virkemidler. Kleppe er enig. På den kontroversielle valgplakaten står leder for Demokratene i Kristiansand, Vidar Kleppe, oppført.

Det rigges opp til nok en Krekar-ballade. Internasjonal presse er på vei til Norge for å følge rettssaken, lage dokumentarer, forsøke å analysere Norge, så vel som Krekars historikk her. 

Krekar er «on the list». Og mennesker som er «on the list» skal oppsamles ett sted, og kun Gud, dvs. Bush, vet hva som skjer med dem. 

Ubrukelige. 

Vidar Kleppe selv burde være «on the list»: Om ikke for annet så for simpelthen for å være en for liten fare for nasjonens sikkerhet. Politikere som Kleppe er så totalt ubrukelige som leverandører til det politiske bildet, at de i stedet burde vernes mot seg selv. Den langt mindre fargerike Krekar, derimot, er viktigere for Norge enn Kleppe. 

Det er her Krekars tenking, hans fortid, hans ideologi, kan bli forstått, kritisert og tilbakevist, uten vold. 

Det er her i Norge grunnleggende humanisme kan demonstreres i møtet med en politisk islamist med en kritisk ytringsfrihet som hellig arena. Og det er det som er viktig. Uten at hans menneskerettigheter blir krenket. Krekar er farlig for seg selv. Det er vanskeligere å tro at han er noen stor fare for rikets sikkerhet.

Sirkus. 

Norge har fått Krekar-prosessen i fanget. Mangel på en kritisk intellektuell diskusjon rundt politiske ideologer som Krekar, og at mye av hans sak er hemmelighetstemplet, bidrar til at folk flest oppfatter Krekar-saken som et sirkus. I stedet for å se at prosessen skjuler en viktig humanistisk debatt, der Krekar representerer både offeret og overgriperen. Men å gjøre ham så farlig og mektig, og i tillegg møte ham med rasistisk hets, er det samme som å gjøre fremveksten av vår tids politisk-religiøse fanatisme en tjeneste. Det er denne fanatismen som må identifiseres og møtes med kritikk, der det er mulig. Mens Krekar er i live. 

Hvis Krekar virkelig er livredd for å bli sendt ut av landet, må det å provosere irakske og amerikanske myndigheter være noe av det sikreste han kan gjøre. Enten han gjør det på Internett eller i radiointervjuer til arabisktalende stasjoner.

Offentlig ydmykelse.

Krekar ble da også tatt på fersken da han fikk asyl i Norge, men fortsatte å reise ut av landet igjen og organiserte en geriljakrig som militant islamist. Det er den mest konkrete grunnen til at han kan bli utvist, selv om myndighetene oppgir fare for rikets sikkerhet som hovedgrunnen. Men vi andre vet ikke hva denne faren går ut på, og rettssaken begynner å ligne en kafkaprosess, noe Krekar selv er med på å understreke. 

Når han nå kjemper for sin oppholdstillatelse, går Krekar så langt at han beretter i retten og dermed offentlig om mobbingen av sitt barn, sitt daglige liv, sin depresjon, og han ydmyker seg og ber det norske folk om å få bli. Krekar burde tåle mobbingen i Norge mer enn trusselen om å bli eliminert fra Jordens overflate, som han sannsynligvis er utsatt for om han blir sendt hjem. 

De fleste som søker offentligheten, risikerer at de og deres egne blir mobbet, pekt på og utsatt for sjikane. Politikerbarn, kjendisbarn, barn av kriminelle, eller mennesker som bare er fattige blir pekt ut og mobbet. Krekars 12-åring er ekstra sårbar. Jeg håper at skolen han går på og foreldrene til barna i klassen hans leser dette og tar det like alvorlig som situasjonen er for 12-åringen. 

Krekar er «terroristen» som lever et isolert familieliv i Norge. For mange vekker det forargelse. Men familien hans er her. De er mennesker av kjøtt og blod.

Blind, sint mobb. 

Det er grusomt, det Krekar er anklaget for i sitt hjemland. Siden mullah-løftet i 2004 har jeg også møtt mange reaksjoner, der gode norske borgere innbiller seg at det er legitimt å komme med rasistisk hets mot Krekar på grunn av hans forbrytelser. 

I realiteten soner Krekar allerede sin straff. «Løft den jævelen ut av landet», roper folk. Og gjør seg selv til en blind, sint mobb. Det er vår plikt å være rasende på den type ugjerninger som Ansar-Al-Islam i regi av Krekar har begått, og også mistilliten Krekar har vist den norske stat. Men en rasistisk gapestokk er ikke legitimt. 

Kanskje driver Krekar et storpolitisk manipulativt maktspill. Kanskje er han så trengt oppi et hjørne og innhentet av fortiden at han er villig til absolutt alt.

Skyteskive. 

Det som er urovekkende, er ikke om Krekar får bli i landet. Det er holdningene som kommer opp til overflaten fordi Krekar er et legitimt angrepsmål om man vil ha ut rasistisk gruff. Krekar som skyteskive gir oss ikke rett til å ta liv. 

Når jeg tenker meg om, så synes jeg både Krekar og Kleppe skal få bli i landet. Det er ikke jævlene som skal løftes ut, men holdningene deres.

Hora fra Holmlia

Oppveksten min på Holmlia var ingen dans på roser, men hva så? Holmlia er verken en gettofisert bydel eller blendahvit

MARTE MICHELET, Mala Naveen og Thomas Hylland Eriksen har en ting til felles: de ville helst at makkverket til Norges ufrivillige svar på Borat, Christopher Owe, aldri ble sendt på TV.

Jeg spør dere alle tre, hva mener dere med at ytringsfriheten er hellig? Det er på grunn av ytringsfriheten at dere kan, om dere ønsker det, gå ut og kalle Owes dokumentar for makkverk, drite ham fullstendig ut, kle av ham alle klærne og rope ædda bædda for noe bæsj du har laget. Mala Naveen blir redd, Marte Michelet er sint, og Hylland Eriksen snakker om den hellige ytringsfriheten.

Når ble ytringsfriheten hellig her? OG HVA ER egentlig greia med at folk ute i bygdene må tro det ene og det andre om Holmlia etter «Naive Norge», Christopher Owes personlige dokumentar som ble sendt på TV2?

Unnskyld at jeg spør, men bor det bare idioter på bygdene i Norge?

Nå har jeg turnert en del rundt i Norge i en sjuårsperiode, flydd Widerøe mellom alle U- og V-daler, reist med tog, båt og bil til de minste tettstedene og møtt svært mange oppegående folk som gjør mer for sitt nærmiljø, flyktningmottak, og har mer internasjonal fokus enn Christopher Owe ville ha klart i løpet av et helt liv.

OPPVEKSTEN MIN på Holmlia var ingen dans på roser, men hva så? Holmlia er verken en gettofisert bydel eller blendahvit.

Pedofile som blotter seg for unger som knapt kan norsk, den hvite gamle heksa som roper «skitne, svarte horunge» til mindreårige barn hver gang de glemmer seg og leker i nettopp hennes oppgang, den heilnorske alenemoren med rosa eplekinn og medlem av Jehovas vitner som gir en kraftig ørefik til den pakistanske naboungen som tilfeldigvis leker med dokkene sine på hennes del av hagen, alt dette er herlige norske minner fra min barndoms dal.

Enkelte av nordmennene på Holmlia var de verste til å henge ut barn. Hvorfor de var det? Av feighet. De snakket bak ryggen på de voksne innvandrerne, men barna? Dem var de ikke redde. Dem kunne de spytte etter, si hva som helst til. Da var disse norske rasistene modige. Som tenåringsjente viste det seg at det var nå innvandrerne skulle blotte sine verste sider. Da skulle man kontrolleres, eies, ropes «hore» etter om man ikke oppførte seg. Krenkes, nedverdiges og mobbes ut av friheten til å være seg selv. Være et fritt menneske.

ER DET DISSE tingene det skal være så innmari vanskelig å ta opp? Vel, velkommen etter. Det er det ikke. Noora Noor, Kadra og undertegnede er alle jenter fra Holmlia. Vi har alle spist mye kebab, gir faen i matlukt og at naboen snakker høyt, og likevel tatt opp det som er vanskelig å snakke om i det flerkulturelle Norge. Vi er alle blitt truet med vold, og slått tilbake. Dette er bare tre av oss. Det finnes haugevis av andre, for ikke å snakke om alle de som fortsatt går på ungdomsskolene i Bydel Søndre Nordstrand, der det bare er snakk om noen år før det smeller til med meldinger. Hva har skjedd med at vi alle tre er blitt forsøkt hengt ut som horer? Vi ler av det. Og vi ler jævlig godt av det. Hva er det dere innbiller dere?

Hvis datteren din ikke lærer å kvesse klørne på Holmlia, hvor i helvete skal hun lære det? På Ibiza, drita full, gruppevoldtatt av 15 briter og hjernen most av ecstasy?

Ingen jente skal bli krenket på den måten nordmenn flest har glemt at mennesket er i stand til. Nettopp derfor blir det så ynkelig å dra til torgs en kamp, mot sjåvinismen, som offer. PÅ SØNDRE NORDSTRAND, og bare hold kjeften på dere, småborgerlige u-pamper fra Nordstrand som ikke tåler å bli sammenliknet med Holmlia, på Holmlia er det sprengkraft. De nordmennene som har engasjert seg i Holmlia Nærmiljø vet det. De har ingen planer om å flytte fra Holmlia, de ser menneskene, barna, og framtida som ligger der, i stedet for å henge seg opp i gruppekonflikter. Det er fra Holmlia de vil komme, de som kjenner Norge og de utfordringene landet er på vei mot, aller best. Holmlia må i dag være den mest barnerike bydelen i hele landet.

Ser du barna som leker der i dag, ser du at det er de som er landets framtid.

En fotograf som har reist og jobbet verden rundt, sitter og griner i sitt eget dokudrama fordi naboen kjefter drapstrusler mot han. Verken pakistanere, indere, somaliere eller nordmenn skal finne seg i naboer som oppfører seg som ondskapsfulle idioter.

MAN SKAL IKKE finne seg i å bli umyndiggjort av folk med psykopatisk atferd, som om de var ploppet ut av Gudfaren. Men Holmlia er langt forbi fargerikt fellesskap. Holmlia er fargeblindt fellesskap.

Når Christopher Owe intervjuer en av Holmlias mest moderne og engasjerte unge pakistanske familier, og later som de har fått inn en pervertert æresfølelse inn med morsmelken, det er da han mister all troverdighet.

En stolt bydel tåler mange personlige beretninger. En stolt bydel tåler tullinger som løper rundt med kamera. Det en stolt bydel ikke skal tåle, er drapstrusler, vold, og kommentatorer som roper sensur.

Kanskje har Ola Potet flere historier å fortelle, og som kan avsløre seg selv. Ikke la intellektuelle med innvandrerbakgrunn kjede vettet av seg med ja-folk og nikkere rundt seg. La også dem bryne seg og analysere «de andres blikk» som dere norske samfunnsvitere digger.

Skjønner dere, det er ikke bare Holmlia, men hele Norge som lukter. Og det lukter deilig vondt. Enten det er rakefisk eller karri.

Måtte det komme mange personlige beretninger i 2007 til dannelse for oss alle.

Godt Nytt år.

Fear of the big black ass

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. 

Er intellektuelle generelt misunnelige på kunstnere, fordi kunstnere kan bruke andre virkemidler enn bare det skrevne ord? Problemet oppstår når de visuelle virkemidlene ofte får for stor oppmerksomhet i mediene i forhold til den helheten virkemidlene inngår i. 

Jeg hadde forstått den offentlige forargelsen, hvis jeg hadde flashet rumpa mi på Karl Johan en lørdag formiddag, for å vise forakt for noen eller noe. Da hadde også ordet blotting vært på sin plass. Men det kritikerne konsekvent unnlater å nevne, er at jeg i Haugesund opptrådte som standupartist og satiriker foran et filmpublikum. Kysse- og rumpestuntet var en del av en performance hvor jeg blant annet gjorde narr av følgende: Er et kyss på film kontroversielt for pakistanere? De som ikke var til stede i salen, og heller ikke har lest teksten jeg fremførte, har intet gyldig grunnlag for å kritisere rumpestuntet. Folk må gjerne like eller mislike den store brune rumpa mi, men det er ikke poenget. Det er på- fallende hvor tause de intellektuelle har vært når det flere ganger i offentligheten er blitt forfektet at en alvorlig voldshandling som skyting er, er blitt sidestilt med en kunstnerisk ytring på en scene. Det er ikke godt å vite om det er redaksjonelle avgjørelser i norsk presse som har ført til denne skamfulle mangelen på et tydelig standpunkt mot vold og for kunstnerisk frihet. 

Walid al-Kubaisi (Morgenbladet 2.9) bruker et eksempel for å definere meg som en vulgær person som visstnok i sin tid skremte vettet av folk ved å erklære at jeg ville ha en `fittedebatt`. Det er ikke korrekt. Det var Dagsavisen som for noen år siden formulerte at undertegnede `ønsker en fittedebatt`. Det den konkrete saken handlet om, var om den latterlige tvangsmoralen som førte til at kvinner oppsøkte private klinikker i Oslo, for å sy på jomfruhinner. Slik skulle de unngå skam og juling. Blod på lakenet var et krav, hvis ikke ble kvinner sett på som verdiløse. De risikerte å bli forlatt av både sin egen familie og svigerfamilien, selv om jomfruhinnen var sprukket ved voldtekt eller ved idrettsaktiviteter. Slik er det fremdeles i store deler av verden og dessverre i flere miljøer i Norge også. Al-Kubaisi har nok rett i at direkte bruk av ord som `fitte` kan støte, men har han ikke fått med seg at feminisme-debatten den gangen handlet om boken Fittstim, om teaterstykket Vaginamonologene og om omskjæring? Hvis vi kvinner ikke kan ta vårt eget kjønns ord i vår egen munn i debatten om våre rettigheter fordi noen kan bli støtt, da er det de som blir støtt som er problemet. Al-Kubaisi opererer med en snever definisjon av ytringsfrihet. Han hevder at denne friheten bare gjelder ytringer som `dyrker` (kultiverer?) mennesket. Hvor har han det fra? Hvem, med hvilke normer, representerer `anstendigheten` som al-Kubaisi snakker om som om den er en udiskutabel størrelse? Hvordan ville store deler av den moderne vestlige litteraturen ha klart seg gjennom sensur på dette grunnlaget? Nordmenn er et anstendig folk, skriver al-Kubaisi. Ja, ta deg en tur i Rosenkrantz' gate i Oslo sentrum natt til lørdag, så skal du få se noe helt annet. 

I England tok de Vaginamonologene på strak arm ved at en komiker satte opp Penismonologene. Skulle de latt være, fordi noen ble støtt av ordet penis? Scenekunstnere kan ikke ta hensyn til den offentlige moral, heller ikke hva familien mener om dem og deres virksomhet. Komikere har til alle tider brukt burleske virkemidler, og det finnes en kontrakt som sier at dette har gjøglerne lov til. Narrene skal holde frem et speil og vise menneskets latterligheter, trangsyn og dårskaper. Jeg er artist og gjøgler, men også debattdeltaker. Derfor havner jeg ofte i integreringsdebattens kryssild. Mine kritikere sier ofte: Hun er blitt for norsk, derfor liker nordmenn henne. Men å være et fritt individ har ingenting med å være norsk å gjøre. Jeg godtar ikke å tilhøre noen kategori, verken den norske eller pakistanske. Jeg ser ikke på mennesker slik al-Kubaisi i sin analyse gjør, delt i to ensartede grupper med hver sine bestemte normer og regler. Tvert imot ser jeg på Norge som et land full av individer med unike meninger. Det er forkvaklede holdninger jeg som satiriker konsekvent gjør narr av uansett hvilken forkledning de har, muslim, kristen, hvit eller svart. Afrikanske talspersoner blir for eksempel ofte forarget over å bli kalt neger, men tar ikke fem øre for å kalle andre fargede for kokosnøtter, eller nordmenn for poteter for den saks skyld. Slik kan rasismen skjule seg blant muslimer og svarte. Som komiker kan jeg ta tak i disse tingene, og samtidig vise ræva til høyresidens kalde menneskeforakt og venstresidens livsfarlige kulturrelativisme. 

Min oppgave som komiker handler ikke om å tekkes innvandrere og nordmenn slik Hege Storhaug sutret i Dagbladet for en del år siden ved å klage over at jeg blir lyttet til i den norske offentligheten fordi jeg er en politisk korrekt pakkis, mens hun er hvit og ingen liker henne, selv om hun sier de samme tingene som meg. På meg virker det som om Hege Storhaug er den som grovest har undervurdert at jenter med innvandrerbakgrunn selv kan kjempe sin egen frigjøringskamp. På samme måte ønsker al-Kubaisi å fremstille min posisjon i Norge: Den er oppstått takket være nordmenns nåde og at tiden var inne for at innvandrerkvinner kunne komme på banen og `være som dem`. Men jeg er ikke `som dem` jeg er meg selv. Al-Kubaisi argumenterer også for at jeg er en medievennlig symbolfigur, og journalistenes våte frigjøringsdrøm mer enn en egentlig representant for innvandrerkvinner. Ja, jeg jobber faktisk i media også men jeg har aldri hevdet å `representere innvandrerkvinner`. Jeg forfekter menneskerettigheter på tvers av kulturene. Det er individets rettigheter og ikke etniske, religiøse eller kulturelle rettigheter jeg er talsperson for. Mediefokuseringen er ikke mer enn det andre mannlige norske komikere er eksponert for. Hvordan jeg bruker spalteplassen jeg får, står jeg fritt til, det er ikke noe som har skjedd på nordmenns nåde, det er noe jeg har jobbet for. Stuntene mine provoserer, men ser du dem isolert er de totalt harmløse, og likevel viktige i ytringsfrihetens perspektiv. Å kysse en av samme kjønn, male fargene til landet du er født i på kroppen, løfte en mann og flere menn, moone, lik det eller ei, dette er virkemidler i min politiske satire. Offentligheten, verken den norske eller pakistanske, godtar ikke at pakistanske jenter oppfører seg som mannfolk. Men med hvilken rett skal vi nektes det? 

Margreth Olin kledde av seg og viste fram hele sin kroppslige og normale stolthet, sin skam, frihet, fordommer, tvang, hat og kjærlighet. Mener al-Kubaisi at Olin ikke burde ha gjort dette, fordi noen kristne ramboer eller Valgerd hadde blitt skremt av det hun formidler som kunst? Står Olins film Kroppen min i veien for hennes engasjement for kvinnekamp? Skal man overføre argumentene al-Kubaisi bruker for å forklare at jeg har tabbet meg ut, er det tydelig at jeg må forholde meg til restriksjoner på grunn av min hudfarge eller etniske bakgrunn. Det kan jeg ikke som en likestillingsdedikert humanist godta. Derfor: Ja, som komiker forlanger jeg full kunstnerisk ytringsfrihet. Al-Kubaisi stiller, som Unni Wikan, spørsmålet om hva jeg vil finne på neste gang i ytringsfrihetens navn (les: vil hun vise frem F-I-T-T-A?) Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. Reaksjonene er den egentlige punchlinen. Og de er som vanlig til å le og gråte av. Og neste gang viser jeg frem pikken!

New Hookers in Town

Et samfunn som føler seg truet av sterke horer har et svakt punkt

ENTEN DET ER russiske kvinner i nord, afrikanske voodoogisler i sør eller postordrebruder overalt, så skal det ikke så mange utløsninger til før myten om horekunden sprenges. 

Kjøp og salg av seksuelle tjenester er det ærlige svaret for mange kunder som dropper forsøket på å skaffe seg tilgang på sex gjennom ekteskap, sjekking eller tvang. 

Den kynismen som alle typer prostitusjon planter i mennesker truer oss som etiske individer, ja, men det gjør også idealistisk propaganda som kjemper mot det faktum at prostitusjon vil eksistere uansett hvor systematisk vi forsøker å bekjempe det.  NORDMENN ER både fryktede og populære forbrukere av seksuelle tjenester. De kan forveksles med oljesjeikene i Saudi-Arabia som vi kvalmes sånn av der de tar sexferier for å misbruke mindreårige i mer liberale land. Kubanere, thailendere og afrikanere kan fortelle om det. Nå kommer varene hit til Norge. Og noen av dem kommer uten sjel. 

Det er rikdom som tiltrekker seg den organiserte kriminaliteten. Og det er nok av lutfattige menneskeskjebner å voldta. Trenden den siste tida på gata i Oslo er et vendepunkt. 

Plutselig sto de der, utenfor Filmens Hus. Som på en catwalk og viste seg fram. Kullsvarte og i trange lyse klær. Massesalg av kropp har tidligere ikke vært så åpenlyst i Oslos gater. Flere titalls afrikanske kvinner står nå og markedsfører kroppen sin tettere enn det handlevognene står i en hvilken som helst billigbutikk. De ser ut som alt annet enn slitne rusa horer. SEXARBEIDERE har ifølge all samfunnsmoral en drittjobb. Og nå får de flere og flere talspersoner som vil jobbe for bedre forhold, sikkerhet og nettverk. De vil også gripe språket for å få en verdigere omtale ved å skifte ut ordene de blir omtalt med. På toppen av det hele får de gateprostituertes Mor Teresa, selveste Liv Jessen, Menneskerettighetsprisen utdelt av Amnesty. 

Offentlig godkjente halliker med lovlige bordeller kan true organisert kriminalitet og narkotikahandelen. Slik vil man få et bedre skille mellom kriminell virksomhet og fritt valg. 

-  Men da vil jo staten bli hallik, og det er jo uakseptabelt !

Vel, bedre å være en snill hallik enn en drittsekk som kaster misbrukte jenter på glattcella for så å sende dem ut av landet med voldtektstraumer som en hilsen fra norske menn. TANKEN OM at menneskets kjøpekraft kan tilfredsstille alle våre behov, er bakt inn i samfunnet vårt. Derfor dropper flere og flere unge gutter å sjekke damer på byen, men kjøper seg heller en utløsning. Dette er en av grunnene til av vi bør ta den evigrosa pungbarberte sexbesserwisseren Mads Larsen på alvor. Han er en av de få som har greid å bryte gjennom sexstøyen og snakke om noe så usynlig som unge menns frustrerte seksuelle appetitt og underlegenhet i forhold til frigjorte jenter på byen. 

Debatten om hvem som har tilgang til et seksualliv og hvem som ikke har det, er viktigere enn vi tror. Tvangsekteskapene, som øker i omfang i hele Europa, handler også om å gi fattige menn uten utdanning en brud og tilgang til arbeid, like mye som å beskytte fattige kvinner fra en tilværelse som prostituerte.

Jeg er en av dem som mener at menn blir klin spenna gærne hvis de ikke får sex. Det er en grunn til at massen med unge menn blir lovet fri tilgang til skjønne jomfruer i paradiset, og det faktum at de er i stand til å sprenge hva som helst for å få det. Et fromt klosterliv frister ikke like mye som ære, sex og makt gjør. Selvfølgelig er ikke prostitusjon svaret, men etterspørselen vil alltid være der, uansett hvor rike og selvstendige kvinner verden over blir.  NOEN GANGER gjør folk det de gjør fordi det er det livet har lært dem. I en slik situasjon er det prisverdig å reise seg og bedre situasjonen sin. Og ikke minst livsviktig å bli respektert for det. Umyndiggjøring av horer vil aldri befri dem fra deres situasjon. Det er når samfunnet aksepterer at de kan velge prostitusjon at den prostituerte kan innse at han eller hun også kan velge det vekk. Det har Liv Jessen skjønt. Og hun handler i tråd med sin erkjennelse. Kjøp og selg av seksuelle tjenester er for mange mennesker også en demonstrasjon mot kjønnsroller og brutte illusjoner rundt måten et sivilisert samfunn organiserer vår seksualitet på. I mange land er ekteskap fortsatt det samme som å prostituere seg. Og i Vesten presenteres vi for den største reklameløgnen noensinne: All glede og forlystelse kan kjøpes. Likevel er det alltid først og fremst sexarbeiderne og ikke markedet som dømmes.  DET SISTE ER voodootruede kvinner på gata. De er nigerianske kvinner som selger sin kropp for å kjøpe tilbake sin sjel, som er fanget av en voodootrollmann. 

Sjeler er smarte. De finner sikkert veien til Skandinavia, der de kan fly ned til Tollbugata og smette inn igjen i kroppen til en hutrende afrikansk pike. Verre blir det når Oslo-politiet er mer opptatt av å fange sjeler, de også, enn å ta seg av trollmennene. Juridisk er det korrekt, men en spør seg selv om en gjør det rette, sier en politibetjent til Dagbladet.

Liv Jessen har gjennom tjue år forholdt seg til bare én ting i møtet med de prostituerte: deres virkelighet. Virkeligheten på gata. Ikke en sosialistisk visjon. Ikke en religiøs misjon. Gratulerer med Amnesty-prisen, Liv Jessen.

Du burde holdt kjeft Fadime! Bokanmeldelse av Unni Wikans bok For Ærens Skyld.

Unni Wikan har vakt strid med sin bok om svensk-kurdiske Fadime Sahindal, som ble æresdrept av sin far i Uppsala for et år siden. Med boka «For ærens skyld» har Unni Wikan skrevet en kunnskapssøkende tilnærming til Fadime-saken. Men samtidig er bokas konklusjoner en hån mot Fadimes budskap. Wikan advarer nå unge innvandrerjenter mot å ta sin kamp ut i offentligheten. 

Dermed glemmer hun at Fadimes opptreden i mediene nettopp var et rop om hjelp. Hun var blitt sterkt mishandlet og drapstruet av sin egen slekt. Fadime var dødsdømt lenge før hun gikk ut i mediene. 

Å konkludere med at det var medieoppmerksomheten som tok livet av henne, er det samme som å gå til Fadimes grav og rope at hun burde holdt kjeft.
Unni Wikans bok er muligens en hjelp til å «forstå» foreldregenerasjonen, men samtidig et signal til foreldregenerasjonen om at de fortjener æreskulturen mer enn deres barn fortjener friheten.
RELIGION, KULTUR og tradisjon er gjennomsyret av et patriarkalsk, middelaldersk mønster som krever lydige og ærbare kvinner. Fadimes familie og slekt tolket dette meget bokstavelig. Faren ble psykisk syk av at Fadime kjempet for å være psykisk frisk. En av dem måtte tape. I kretsen rundt faren var det godtatt at det var Fadime som var synderen, den onde. Men Fadime hadde rett fordi hun tilhørte sin samtid, faren lever i middelalderen.
Disse menneskene har ingen forståelse for ytringsfrihet eller kjønnenes like rettigheter. De vet om det, men fatter ikke verdien av det. Derfor blir Fadime utsatt for en konspirasjon så utspekulert og vond og egoistisk at det er viktig å sette ord på den.
Hvis det innebærer at familien blir demonisert, er ikke det hensikten. For vi kan ikke bli hindret i å kalle en voldtekt en voldtekt, når det er det det er.
KORT TID ETTER at Fadimes kjæreste døde (eller ble bevisst drept) i en bilulykke, ble hun rundjult av sin yngre bror offentlig. Hvilken skam var ikke det for henne? Når forsket sosialantropologer på hva unge kvinner er blitt utsatt for av liknende, ufattelige overgrep?
Med hvilken ære eller stolthetsfølelse kunne Fadime gå til mediene og fortelle om dette? Hun gjorde det fordi hun ikke hadde noe å tape. Hun visste at hun kom til å bli drept. Hun godtok det ikke.
DRAPSTRUSLENE MOT FADIME ble virkelighet - og dermed symbolske. Truslene kontrollerer dermed en hel generasjon og hindrer dem i å kreve en mer likestilt og frigjort identitet.
For ja, drapet på Fadime har tiet i hjel mange unge som vil vekk fra dette slaveriet. Til tross for at hun søkte hjelp, fikk offentlig oppmerksomhet og klarte å ta en universitetsutdannelse, ble Fadime drept. Her nytter det ikke å «fatte og begripe», som Wikan sier at hun nå gjør om æresdrap-fenomenet. Her må vi protestere og si stopp! Å ta liv er barbari, og det er ikke sosialantropologer som må si det.
Det er våre egne. Det er Hong Pham, Nadeem Butt, Afshan Rafiq, Saera Khan og alle de som opptrer offentlig og taler på vegne av sin egen og andre innvandreres samvittighet. De må si høyt og tydelig at det er absurd å kreve av kvinner og menn at de skal leve etter normer som strider mot deres samvittighet og deres menneskerettigheter.
Tidligere har Wikan uttalt at kvinner i Norge må tilpasse sin klesstil, fordi vi nå har fått innvandrermenn til landet som ikke tåler den klesstilen vi har. Et liknende signal kommer i den nye boka. Hold kjeft alle Fadimer, ellers dør dere. Unni Wikan kunne like gjerne ha sagt at innvandrerjenter må være forsiktige med å gifte seg med menn fra æreskulturen. De må være forsiktige med å ta en utdannelse som kan provosere deres familiemedlemmer. De må være forsiktige med å gå på kino på kveldstid. De må være forsiktige med å sende e-post til en mannlig kollega. Hvor lenge skal vi tie, hvor lenge skal vi være forsiktige? Ti år? Hundre?
Å ADVARE MOT OFFENTLIGHET er en hån mot jenter som har frontet saken i mediene. Kadra Noor stilte autoriteter til ansvar. Hun var med på å starte en revolusjon. Undertegnede har stått fram med hele min familie fordi vi samlet har forkastet det perverterte æresbegrepet. For det er det som er monsteret, ikke menneskene.
Wikan glemmer også at det i tillegg har skjedd noe som er radikalt annerledes både i Danmark og i Norge: Både menn og kvinner har diskutert og forsøkt å ta ansvar for å offentliggjøre og dermed løse konfliktene som psykopat-menneskesynet bidrar til over hele verden. Denne kulturen er ekstremt skadelig for unge menn, selv om de er oppvokst i Vesten. Den er sexistisk og legitimerer vold og drap på familiens kvinner.
WIKAN ER FRUSTRERT over at islam fikk så mye fokus i høstens integreringsdebatt i Norge, da det selvsagt er frihetsberøvende grunnelementer i alle religioner og kulturer.
Men hun har ikke fått med seg at årsaken til at muslimene kom i fokus i Norge, er at blant andre daværende leder for Islamsk Råd, Lena Larsen, sto fram og nektet å støtte kampen for at kvinnen skal kunne bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, også hvis de vil bryte med islam. I tillegg utstøtte hun opprørerne offentlig, noe som i seg selv er tilnærmet lik en drapstrussel. Slik er taktikken.
Muslimske kvinner gikk i demonstrasjonstog for å fortsette å leve som lydige og underdanige i forhold til foreldrenes kultur og religion. Det skjedde uavhengig av at debatten etter Fadimes død handlet om menneskerettigheter, og at de burde gjelde også for muslimske kvinner. Det er ikke uten grunn at religion ble et sentralt tema i debatten her i Norge - for ingen av de religiøse eller i denne sammenheng pakistanskfødte talspersoner valgte å støtte seksuell og sosial frihet for kvinner. De sendte meg privat e-post og sa de støttet mine synspunkter privat, men de våget ikke å gå ut offentlig.
For de vet konsekvensen: utstøtelse. Nettopp det Fadime Sahindals familie heller ikke torde å gjøre. Hvis de ga Fadime hennes rettigheter, ville jo alle kvinner i slekta begynne å kreve det samme.
Dermed vil kvinnene være ute av kontroll.
AT FADIME STO FRAM I MEDIA med sin sak, er ikke grunnen til at hun ble drept. Der motsier Wikan seg selv grundig, når hun i tillegg beretter om æresdrap på andre kurdiske kvinner i Sverige som ikke var kjent for offentligheten før etter sin død.
Problemet er at det perverterte æresbegrepet ikke er vant til å få fokus på seg, og at de som er infisert av det, selv ikke klarer å identifisere det. Min familie, inkludert alle mennene i min familie, aksepterte at de ikke hadde noe med mine valg å gjøre. De støttet meg.
Og de fikk også føle mekanismene som forsøkte å drive dem til å kontrollere meg. Mekanismer som handlet om alt fra latterliggjøring og mobbing til drapstrusler. Men alle familier har et valg. Jeg erfarte tydelig at selv om familien støtter deg, tillater ikke æres-psykopatene at en opprører blir et forbilde - av frykt for å miste kontrollen over sine døtre. Derfor var det viktig å tillegge meg og andre egenskaper og motiver vi ikke hadde. Derfor var det viktig å fortelle media at det liksom er rasistene som støtter meg, noe jeg overhodet ikke har opplevd. Tvert imot får jeg kjeft av rasister som ikke vil godta et flerkulturelt demokrati.
VENSTRESIDAS intellektuelle, med Marianne Gullestad som gallionsfigur, gikk rett på denne strategien. Vi som gjør opprør, må for all del ikke få noen anerkjennelse. Norske sosialantropologer og forskere må gjerne få statsstøtte for å øke sin innsikt og sitte i godstolen sin og kose seg med den.
De må gjerne skrive bøker for hverandre. Men de har ingenting å gi frigjøringsprosessen. Ingenting.
Vi må klare oss uten dem.