Døden kler oss ikke

Unge nordmenn har skrevet ei bok om å ville leve. A- OG B-GJENGEN spredde frykt i Norge tidligere i år med vold og gjengdrap. Gjengen til Osama bin Laden har spredd frykt i hele verden, og som om dette ikke var nok, dukker det opp enda en svartsmusket gjeng.
Ikke driver de med sex, terrorisme eller narkotika. Ikke har de truet noen journalister fordi de slår opp pinupbilder av lillebrødrene deres. Ikke er de fattige, nakne eller sultne.
Ikke er de bråkete, ikke fundamentalister, og heller ikke klovner. De er så normale at vi knapt har lagt merke til at de liksom skal være annerledes. De forlanger ikke engang at vi skal synes synd på dem. De snakker flytende norsk, de går ikke rundt i telt eller posebukser, og man overser gjerne den lille tynne og lavmælte boka deres, «Svart på hvitt», som har dukket opp i norske bokhandler.

Hva har de å fortelle oss? Eller enda verre - hva har de å lære oss? Og hvordan våger de å rotte seg sammen fordi de er svartinger? Hvorfor gidder de? Tror de at de skal få ekstra oppmerksomhet fordi de er innvandrere, enda de er vokst opp i Norge og bør regne seg selv som selvfølgelig likestilte med en hvilken som helst nordmann?
Bandelederen, ei ung jente på 18 år, som er lykkelig, norsk, og skarrer når hun prater, skriver til og med at hun elsker heimbygda si. Det er ikke en flyktningleir i Peshawar, men et tettsted utenfor Stavanger! Vær så snill, har vi ikke fått nok av det der? Er ikke tredje verdenskrig, religion, fattigdom og Amerika viktigere nå, enn et dusin norske ungdommers identitetskonflikter?

DENNE GJENGEN kommer ikke til å havne på noen avisforsider.
Ikke vil de gjeste populære talkshow, ikke vil de vinne en million, hus eller bil fordi de har stengt seg inne i en bås. De kommer i hvert fall ikke til å komme inn i noe skolebokprosjekt for pokémongenerasjonen. Til det er boka for lite
perfekt, den er rett og slett så stillferdig og englebarnaktig at den minner meg om den snilleste eleven i klassen, som blir sin egen forbannelse fordi hun ikke er bråkete nok til å kunne få den oppmerksomheten hun fortjener.
Før folk får tenkt seg om, vil disse ressurssterke og oppegående gjengmedlemmene ha engasjert seg i flere prosjekter som ikke har noe som helst med deres farge på huden å gjøre.

Så hva skal vi med dem, og boka deres - som nettopp har hudfarge som utgangspunkt?
For noen uker siden ble den avdøde Benjamin Hermansens beste venn, Victor Lopez, funnet død på Holmlia. Ungdommene som holdt minnestund for Lopez, ble skremt vekk med trusler av folk som bryr seg om hudfarger. 15 år gamle Victor Lopez hadde selv mottatt flere trusler etter drapet på Benjamin Hermansen.
Frykten og desillusjonen i en bydel med en tallrik ung befolkning blir ikke mindre med dette. Den blir større. Mye større.
GJENNOM «Svart på hvitt» er det ikke det vi er vant til å se som eksotisk, fremmed og rart, som snakker. Det er våre egne barn og unge med mørk hud som snakker. Det er Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsens stemmer vi hører. Der vi først ble lydhøre for deres smerteskrik etter deres død, er det de som ennå lever, som har bestemt seg for å snakke til oss. De har bestemt seg for å leve verdige liv.

Motstanden og uretten de har møtt, bruker de til å bygge opp og si ifra, ikke rive ned og skyte på. Paradoksalt nok får boka meg til å savne flere norske barn og unges stemmer om de samme temaene.
Denne banden på fjorten unge mennesker forteller fjorten forskjellige livshistorier. Vi leser om menneskers likhet og individualitet. Om små gleder og stor sorg, om stolthet og sårbarhet. Om savn og ønske om kontakt, ikke avstand. Dette er så viktig at jeg skulle ønske de hadde vært bare lite grann slemmere, og sparket enda litt hardere.
Noen ganger må man putte mennesker i en bås - for å vise hvor unike hver og en av dem er, sier den unge journaliststudenten og initiativtakeren til boka, Hadia Tajik. Hun lykkes i å vise oss det. Takk for at dere gadd. 

En gang var vi krigere

Her i Norge har minoritetene også ansvar for å frigjøre seg selv fra fundamentalismen. Flere statsledere går nå ut og advarer mot borgerkrigsliknende tilstander hvor landsmenn hetser muslimske landsmenn. Rasister og fundamentalister drar nytte av frykten hatet deres harspredd. Men betyr det at vi skal slutte å kritisere spor av antidemokratiske holdninger hos religiøse, slik vi ser og kritiserer fremmedfrykt og hat hos andre?

Det er ingen tvil om at vi nå ser realiseringen av våre ukontrollerte fiendebilder etter terroraksjonen. Fiendebilder der kvinner er fraværende. Ubalansen mellom menn og kvinner, enten det er politisk, sosialt, privat eller i næringslivet, handler ikke bare om å kjempe for kvinners rettigheter. Det handler om å ville ønske et likestilt samfunn for å kunne skape en verden hvor barn blir oppdratt til at ingen kan undertrykke eller kontrollere sine medmennesker.

EN GOD DEL talspersoner for religiøse grupper har like ekstreme holdninger som vi med rette tillegger nazister og rasister. Fundamentalister, uansett hudfarge eller ideologi, har også som kjennetegn at de forakter kvinners og menns rettigheter over egen kropp og framtid. Derfor bør likestilling og frigjøring av kjønnene være en hovedprioritering i kampen mot all fundamentalisme. Vi ser denne ubalansen mellom kjønnene sterkt representert i religiøse minoriteter i Norge. 

Opplysning og kamp er kjempeviktig for å kunne skape et likestilt og fritt demokrati. Akkurat som vi beskylder Fremskrittspartiet for å flørte med brunt grums, flørter ledere av religiøse grupperinger i Norge med fundamentalismen. Den er så blind at den ikke ser på nordmenn som noe annet enn en hvit masse med hverdagsrasister som hater islam og muslimer. Det er dette barn risikerer å bli satt til å lære av uvitende foreldre, religiøse importerte ledere og politiske talspersoner som ønsker å appellere til disse gruppene. De blir stilt overfor et ideologisk dilemma hvor konflikten etter hvert vil danne motpoler med de som har kunnskap på den ene siden, og de uvitende og hjernevaskede på den andre.

HVIS NAZISTER hadde infiltrert norske kirker, og ethvert nazidrap hadde ført til at kristne ble angrepet og kirker ble brent, slik vi ser det skjer mot arabere og moskeer i USA nå, hvordan hadde vi reagert da? Dessverre opplever arabere og muslimer slike angrep fra hevngjerrige fanatikere. Dette er en global kulturkonflikt om måter å leve på som blir utnyttet av krigerske fanatikere og hissige forførte. Sivile makter ikke å gå imot det bandittveldet religiøs fundamentalisme har skapt og skaper. Vi ser dette hatet overalt, enten det er mørkhudede som blir knivstukket i Skandinavia, humanister og vitenskapsmenn som blir dødsdømt for å si sannheten i Pakistan, eller kvinner som blir voldtatt fordi de blir beskyldt for å være horer i Algerie. Vi har med en religiøs fundamentalisme å gjøre som har erklært hellig krig mot demokratiet, likestilling og menneskerettigheter.

HER I NORGE handler det om bevisstgjøring om årsaken til disse konfliktene. Vi er også, som de fleste andre land i verden, multietniske. Til tross for flere kriger med religion som utgangspunkt fortsetter vi å gi den religiøse forskjellsarven videre til våre barn, i stedet for å bygge sterke bånd mellom dem. Det eksisterer en form for ekstremisme også i Norge som ikke nødvendigvis er voldelig, men som har sterke fordommer mot demokratiet og likestilling. Vi bør utfordre ledere som ikke skjønner dette. 

Så lenge det finnes overveldende sterke holdninger mot tverreligiøse ekteskap, og vi frydes over at små slørkledde seksåringer leser høyt fra Koranen første skoledag, glemmer vi at læren også består av at hun skal kontrollere sitt liv og handle i strid med naturen i henne selv for å bli akseptert som verdig. Det er en grunn til at tilstandene er blitt slik de er i flere av de arabiske landene hvor tilfeller av ukultur ikke er et resultat av USAs utenrikspolitikk, men derimot en konsekvens av forakt for det moderne, likestilte samfunnet. Derfor gjør muslimer seg selv en stor bjørnetjeneste hvis de fortsetter å kjempe for antidemokratiske holdninger og motarbeider likestilling mellom kjønnene.

Den religiøse fundamentalismen som først og fremst vil ta livet av uskyldige muslimer selv, er livsfarlig for barn som er født og oppvokst i Norge. Like farlig som nazismen er for hvite barn. Jeg blir invitert landet rundt for å nyansere bildet av innvandrere, for å fortelle at alle mørkhudede ikke er kriminelle, voldtektsovergripere, undertrykte osv. Hvem gjør det når muslimske barn blir utsatt for hetsen mot demokratiske og moderne verdier, dvs. det samfunnet de er en del av og har rett til å utvikle tilhørighet til? Når innvandrerbarn gang på gang kan bli fortalt at nordmenn er rasister, pedofile, herskesyke og fordømmende, hvilket valg får barna, spesielt de som faller utenfor systemet, annet enn å finne sin identitet i ekstremistiske ideologier? Planlegger vi rettferdighet i et flerkulturelt samfunn, må vi også planlegge hvilke holdninger vi ikke kan akseptere. Det er lettere for menneskene i et flerkulturelt samfunn å skape rettferd, fordi man lettere kan se feil og destruktive kulturkonsekvenser, og dermed si ifra og gjøre kloke valg for å redusere kulturkonfliktene. I moskeene kan det ikke sitte ledere som er imot menneskerettighetene slik at det skaper fremmedgjøring og manglende respekt for medmenneskers liv og eiendom og seksualitet hos barna.

DET ER EN GRUNN til at jeg har bestemt meg for å holde mine kommende barn langt unna religiøse skoler, moskeer og religiøse ledere. Vi snakker nå om fremmedhatet mot den siviliserte verden, hvor banditter fritt har kunnet herje over fattige, analfabeter og ressurssvake mennesker. Hvem har ansvaret for disse menneskenes skjebne, og hvem har muligheten til å hjelpe dem når deres egne ledere bedriver sterk sensur og er fundamentalister?

Her i Norge har minoritetene også ansvar for å frigjøre seg selv fra fundamentalismen. Politiet har like sterk grunn til å følge med på religiøse antidemokratiske grupperinger som de følger med på og har kontroll med nynazistiske. Vi skal ikke tolerere hverandres levemåte, vi skal utfordre den. Vi skal nyskape. Det er den prosessen verden, og alle flerkulturelle samfunn, er i. Alle som er imot nyskapninger, mot blandingsekteskap og for religiøse og etniske skillelinjer i skoler, gettoer og tradisjoner, er motstandere av friheten som et flerkulturelt demokrati er helt avhengig av for å kunne være rettferdig.

Mjau

 FLERE KJENTE komikere i Norge er krampaktig opptatt av å holde scenen kjemisk fri for standpunkter og meningsbærende innhold. Hvorfor det? 

Dagfinn Lyngbø, uttaler i VG at «media krever komikere som enten er homser, innvandrere eller har mistet faren sin(!)». Når begynte Dizzie Revyteater å snakke om en dypere mening med livet? spør Lyngbø. Siden jeg har innvandreropprinnelse og faktisk har mistet faren min, følte jeg meg truffet. Ønsker Lyngbø å holde komedie- og revyscenen fri for samfunnsrefs og opprør, tilhører han majoriteten av standupartister i Norge, som er såre fornøyd med kommersielle shows som ikke har noen annen ambisjon enn overflatisk, men ustyrtelig morsom underholdning. Og sant nok, revytradisjonen har i Norge vært stort sett reaksjonær, med sterke innslag av ekte, folkelig drittsekkhumor. Dagens komikergenerasjon elsker betegnelsen «politisk korrekt», og benytter enhver anledning til å drite ut dem som ikke er tilfreds med bare å være klovner, men som i tillegg ønsker å engasjere. Hva er de redde for? At vi skal ta fra dem mediedekningen? I så fall burde herr Lyngbø ikke ha noe å frykte, for den mannen har et mediegjennomslag som overgår de fleste bergenseres drømmer. Og hvor er forresten de homofile komikerne Lyngbø snakker om?
Iallfall ikke på scenen, og definitivt ikke i mediene.

HERBORG KRÅKEVIK er en av de såkalt politisk korrekte artistene som har sparket tilbake til standupsjangeren ved å si at de er kyniske ironikere som snakker stort sett bare skit. Ubevisste komikere tror dessverre at en slik kritikk handler om at de er politisk ukorrekte, en illusjon de klamrer seg til for å ha en følelse av å være kule og gå mot strømmen.
Og ja, stort sett handler norsk humor i dag om å følge strømmen, tjene penger og underholde publikum, ikke utfordre dem. Det er greit nok. La folket få sitt brød og sirkus, og sin øl, fitte og hornmusikk. Men hvorfor skal taket være så lavt at de ytterst få av oss som jobber i en annen sjanger, skal bli slengt dritt til av Gutteklubben Gøyal ved enhver anledning, og få høre at vi ikke fortjener oppmerksomhet?

Med denne gruffen i bakhodet reiste jeg til Haakonsvern, som hadde fremmedfrykt og rasisme på plakaten. Soldatene hadde selv tatt initiativet, og inviterte meg til standup og debatt med folk fra alle politiske partier, for å diskutere temaet etter showet. I panelet satt blant annet en gammel mann fra Fedrelandspartiet. Da han fikk ordet, fikk vi servert en liknelse om musene som holdt en musekongress. Musene vedtok at kattene ikke var deres fiender, og dermed var det ute med dem.
Det var ingen tvil om at dette var en måte å dele mennesker på ut fra en rasistisk tankegang. Da jeg ble bedt om å kommentere dette, hadde jeg mest lyst til å gå bort og gi den gamle, triste mannen en klem. Men det eneste jeg klarte å si var:

- Mjau

Jeg spurte hva han var redd for, hudfargen, kulturen eller religionen? Han svarte med å stotre fram: «Vi er redde for de som sier mjau.»
FRYKT OG HAT gjør mennesker blinde for alt annet enn ytre forskjeller.
Religiøs fundamentalisme og organisert fremmedhat er alles fiende, for uskyldige betaler med livet. De som ikke hater.
Enten det er kurdiske flyktningbarn som blir jaget ut i snøen i Rendalen, intetanende amerikanere på jobb i World Trade Center, barn på vei til skolen i Belfast, spedbarn som blir skutt i hodet i Midtøsten, eller afghanske flyktninger på en båt den selvgode, rike verden ikke ville vite noe av.
Kanskje så jeg meg så lei på båssettingen av folk etter farge, tro og etnisitet at det var derfor jeg takket nei til å være prisutdeler på Hitawards. Jeg ble spurt om å dele ut den gjeveste prisen, sammen med Kadra og skuespillerinnen Susan Badrkhan. Vi skulle danderes sammen, som en slags flerkulturelle Hetti, Netti og Letti, under tankegangen «tre negere er morsommere enn én», liksom. Sikkert ikke bevisst fra deres side, men ...nei! 

Da ville jeg heller delt ut prisen sammen med komikeren Tommy Steine og levert noen saftige punchlines. Men det var det ikke snakk om. Så popverdenen fikk gå sin gang, og snart kommer det nok noen riktig festlige New York-vitser fra standupscenen. Puke.

Prinsesse i svevet

Mette-Marit er ingen moderne ung kvinne. Moderne unge kvinner er ferdig med cand.mag. før puppene er ferdig utvokst, presser seg inn i altfor små klær, sminker seg, i alle fall litt - og særlig når de skal møte Fredrik Skavlan.

Moderne kvinner tar abort hvis de lever et utsvevende liv hvor de eksperimenterer med ... alt, og de har sluttet å drømme om prinsen på den hvite hesten.

Tilfeldigvis traff Mette-Marit på en prins. Vår kommende dronning er gammeldags, og vår kommende konge er godt, gammeldags forelsket. Mette-Marit er en kvinne som faktisk opplever å bli gift, og moderne kvinner blir jo gjerne ikke det - de blir jo skilt før de blir gift.
I en myk, enkel og elegant framtoning opplever vi vår kommende dronning åpenlyst fortelle at hun har hatt en utsvevende ungdomstid. Hvem har ikke det? De dødskjedelige, strømlinjeformede menneskene har ikke det - men så er det da heller ikke de dødskjedelige menneskene som driver verden framover.

Folk ser Haakon og Mette-Marit slik de er, vi ser kjærligheten deres, og vi vet om fortida hennes. Og vi vet like godt som dem at de skal inn i roller. Men vi ser også at rollene ikke helt er dem.
«Jeg har ikke tenkt så mye over det,» svarer Mette-Marit på spørsmålet om hva hun synes om å bli sammenliknet med prinsesse Diana. Det bør hun tenke over. Haakons kjærlighet og forelskelsen er ikke hennes identitet. Den kan hun bare bygge opp selv.
Forelskede blikk, partyfortid og prinsesseskole er kanskje krydder nok for pressen. Men nasjonen trenger en dronning som har mer å gi enn å kringkaste sin anger. Mette-Marit har foreløpig ikke gitt uttrykk for noen egne standpunkter. Men hun har, i kraft av sin posisjon, en særdeles viktig jobb å gjøre i forhold til dopgenerasjonen, som hun har vært en del av.
Vi risikerer å få en ungdomsgenerasjon som har ødelagt hodene sine før de blir tjue. Psykiatriske klinikker fylles opp av det som liksom skal være Norges framtid. Hvis hun klarer å gjøre en jobb der, er det gull verdt. Slik sett er hennes tilståelser en bragd, fordi de rent faktisk vil bidra til å hjelpe andre søkende, unge mennesker.

Dessverre er det slik at vi mennesker ofte ikke vet hvor grensene går før vi har prøvd å tøye dem. Når Mette-Marit selv sier at hun har tøyd dem lenger enn andre ungdommer i hennes generasjon, er det spesielt. Så spesielt at dette området bør bli hennes flaggsak. Slik kan hun bli en unik dronning - en moden kvinne som ikke bare har gjort et opprør i sin ungdomstid, men også et oppgjør med den. Slik vil hun bli dronning Mette-Marit - ikke bare eventyrkonen til en eventyrprins som kom ridende og ga livet hennes en mening. Men nå driter vi i det der, Mette-Marit. Nå kommer vi oss videre.
Den gamle festen er slutt, la den nye festen begynne. Egentlig er du heldig - du vet jo for pokker hva du skal ha på deg.

Fritt vilt eller fritt valg?

SER VI PÅ KONSEKVENSENE av utspillet fra lensmann Harald Andersen om at voldsofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for vold, kan dette fort kopieres videre til andre områder. Incestofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for overgrep, voldtektsofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for voldtekt, tyveriofre må ta litt av skylda for at huset deres er blitt bestjålet. 

Slike holdninger kan vi ikke ha i en etat som bør være opptatt av å ta hånd om lovbrytere. Det minner meg om en politimester i Pakistan som for et år siden gikk ut og ba kvinner ikke le høyt offentlig. De kunne risikere å bli trakassert eller voldtatt! Det er ikke vanskelig å se at slike uttalelser gis for at politiet skal få mindre å gjøre enn at vi skal få mindre kriminalitet!

«FINN ANDRE MENN,» råder lensmannen oss. Vi bør finne oss andre lensmenn. Som om de kvinner det gjelder har valgt å bli slått? Som om de oppsøker mishandling for seg og sine barn, vel vitende om at det er en voldelig mann de kommer til å velge? For enhver som selv ikke har opplevd å være fanget i et terrorforhold, vil det være naturlig å stille dette spørsmålet: hvorfor går hun ikke bare? Å bli slått av en du elsker, er som først å åpne ei dør full av tillit og la en helt spesiell person komme inn til et område hvor du blottlegger din sårbarhet. Når denne personen begår et overgrep ved å mishandle deg, har han tatt fra deg din verdighet. På grunn av tillitsbruddet og budskapene kvinner får om at menn er mer verdt, er overgriperen psykisk blitt eier av din verdighet. Psykopater eller voldsutøvere vet å gi doser av den tilbake og røve den fra deg igjen. Derfor er det direkte skadelig for et voldsoffer å få høre at man ikke har kontroll over det som skjer. Det forsterker hjelpeløsheten og psykopatenes kontroll.

OFFERET TRENGER å høre at det er verd noe. Skyldfølelsen og følelsen av å ikke være verd noe, er som lim for voldsofferets tilknytning til overgriperen. Lensmann Harald Andersen understreker at han sier det han sier for å hjelpe kvinnene. Han sier også noe annet, som er svært viktig å få fram i offentligheten, og som han bør få ros for: nemlig at familievoldsofre har et valg. Det første kvinner som blir slått bør høre, er at de har et valg. La ingen misforstått feminisme fortelle dem noe annet. Til tross for den lammende skuffelsen over tillitsbruddet, smerten eller barna de måtte ha sammen, så har hun et valg. Selv om det vil ta et helt liv å bygge opp nok selvfølelse til å ta det valget. Det verste er å la et destruktivt forhold vokse. Ikkevoldsfilosofen Mahatma Gandhi sa at det er en større synd å tåle vold enn å utøve vold. Med denne uttalelsen bevisstgjorde han en hel nasjon fra passivitet til frigjøring. Hvert voldsoffer har en historie som er med på å redusere handlingskraften og behovet for grensesetting i et voldelig forhold. Livet er ikke ødelagt fordi din utvalgte viste seg å bli en overgriper. Selv om noen har knust selvfølelsen din, tråkket på din tillit og svart med knyttede never på dine tilgivelser. Spør om hjelp, samfunnet har plikt til å beskytte deg, men kjemp selv for din verdighet, den som er din fødselsarv og som ingen blåveiser i hele verden kan ta fra deg. Ikke noe krisesenter kan gjøre det for deg, selv om de skal være der og støtte deg. Vi skal ikke tåle vold, verken fra overgripere eller lensmenn!

LENSMANNEN UTTALER seg klønete, men har et livsviktig poeng som hans misforståtte uttalelse om skyld overskygger: nemlig at kvinnen er fri. I hvert fall i Norge. Det stemmer at kvinner bør tenke seg om når de går inn i et forhold med religiøst hjernevaskede menn, der det er tydelig at kvinnen skal være underlegen mannen. Dette gjelder ikke bare norske kvinner, dette gjelder alle kvinner i møte med all fundamentalisme. Hvis menn tolker religion på den måten at kvinnen er underlegen en mann og skal adlyde ham, kan religion bli gift i et forhold, der volden er med som konfliktløser. Saken blir ikke bedre av at det finnes mer enn nok av like hjernevaskede, undertrykte og lydige madonnaer, som er oppdratt nettopp til å tilfredsstille menn med et slikt kvinnesyn.

Når fanden er løs

Hvis vi oppretter en familievoldsetat, viser vi at vi tar lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drap og overskrifter om familievold med kvinnelige ofre den siste uka har fått liv i debatten om vår rettssikkerhet. «Voldsofre skal ikke måtte flykte fra hjem og nettverk. Det er det overgriperen som skal gjøre,» tordner justisminister Hanne Harlem. Men hvis en voldsutøver virkelig vil banke opp eller ta livet av sin samboer, ektefelle eller kjæreste, så klarer ingen dom å stoppe ham fra det. Er det snakk om liv og død, har ofrene en bedre mulighet til å overleve hvis de rømmer fra galskapen enn om de blir boende, synlige for overgriperen som likevel ikke får noe tilbud om behandling.

Halvparten av drapene på kvinner i Norge utføres av en de kjenner. Politiet er maktesløse før det faktisk blir begått alvorlig voldsutøvelse eller drap. Bør ikke den som utøver psykisk terror og sprer frykt, kunne stoppes før han blir drapsmann?
Psykopater som utsetter familien for trusler og vold, trenger resolutte reaksjoner på sin atferd. Voldsofre har ikke alltid mot eller vilje til å anmelde, og samfunnet har ingen rett til å overlate dette til dem alene.
Familievoldsofre har nok med å forholde seg til den langvarige sjokktilstanden de havner i når en som er kjær, slår. Vold fra en man kjenner og har hatt kjær, er ikke det samme som å bli truet av en vilt fremmed eller den blinde volden på gata. Vil vi forhindre at voldsutøvere blir drapsmenn, trenger vi en sterk vilje til å bygge ut et hjelpeapparat som kan ta imot voldsutøvere.

En truende mann som mangler et nettverk som tør å si ifra, vil lettere realisere sine trusler enn menn som blir fanget opp av et system for forebygging. Ved å etablere en familievoldsetat med fokus på overgripere, slik leder for krisesentersekretariatet Tove Smaadahl foreslår, tar vi lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drapsofre som er blitt drept av en de kjente, har ofte klart å si ifra om volden eller truslene de er blitt utsatt for. Slike rop om hjelp bør defineres som drapsalarmer. Ved hver slik henvendelse fra truede familiemedlemmer bør overgriperen bli kontaktet av profesjonelle. Blir situasjonen definert som livsfarlig på grunn av overgriperens tilstand, eller ofrene ikke ønsker å anmelde, kan man isteden ta hånd om overgriperen.
Mannfolk som jobber med seksuelt misbrukte og voldelige menn, har hittil jobbet på frivillig basis, med knappe ressurser. Vi trenger flere mannlige forkjempere som kan fortelle menn og kvinner at det finnes flere alternativer til vold. Mannen som ikkevoldelig omsorgsperson er nærmest fraværende i mediedekningen. Bildet av mannen som overgriper, fiende og utøver av seksualisert vold blir daglig kringkastet. Vi må formidle sterkere at det finnes andre måter å være mann på!

Klisjeen er at mannen enten er et konkurransedyr, en voldshelt eller en mishandler. Med et slikt mannsbilde kan vi umulig oppdra våre barn til et balansert syn på kjønnsrollene. Med en mer offensiv politikk overfor familievolden og overgriperne vil færre måtte leve sine liv som voldsflyktninger i eget land, og flere overgripere få hjelp i tide.
Likestillingssenteret bør gå kraftigere ut og reagere på patriarkalske strukturer som dyrker mannssjåvinismen i barneoppdragelsen. Familiekonflikter blir ofte løst med vold, enten de er sprunget ut av sosioøkonomiske eller kulturell-religiøse årsaker. Spesielt i patriarkalske innvandrermiljøer er det et stort behov for konstruktiv kritikk av mannsrollen.
Flere forskningsmiljøer har nå begynt å rope varsku om en annen og mer usynlig familievold: medievolden, som mindreårige barn i større og større grad blir utsatt for. 
Foreldrene er for lite til stede i hverdagen deres og kan ikke korrigere forherligelsen av vold som konfliktløsning. Det er også omsorgssvikt når ressurssterke familier overser voldsdyrkingen som utvikler seg i psyken til småbarn. Verken digimons eller pokemons kan lære dem konsekvensene av voldelige handlinger, slik en far eller en mor kan. Barn må læres å sette grenser både for sin egen og andres voldelige atferd. Mangelen ser vi i ungdomskriminelle gjenger, enten de er nynazistiske eller ekstreme i andre retninger. Vi må fange opp og forhindre tidlige tegn til voldelig atferd før det blir en del av en ideologi eller et kriminelt «samhold».

Når vi tar imot flyktninger fra krigsherjede områder, må vi regne med at enkelte har så store psykiske skader at de kan begå overgrep. Danmark har gode erfaringer med spesialmottak for mennesker som har vært utsatt for tortur og krig. Disse trenger en mye mer tilrettelagt oppfølging for å bearbeide overgrepene og komme tilbake til et normalt liv igjen. Ingen er tjent med et samfunn som forsøker å føre en moralsk forsvarlig flyktningpolitikk, men som ikke sørger for en trygg oppfølging av flyktningene i deres nye liv. 

Det religiøse helvete

En ekte demokrat vil kjempe for kvinnelige imamer og homofile bønneutropere. AP-POLITIKEREN Saera Khan skriver i en kronikk i VG at det er tøft å være uttalt muslim i dagens politiske Norge. Men det er faktisk lettere å være politisk korrekt muslim, slik Khan er.

Hva om hun offentlig uttalte at hun kunne tenke seg å ha sex før ekteskapet, leve sammen med en nordmann og velge bort religionen? Jii-ha!! Det er ikke retten til religionsutøvelse som er undertrykt i dagens Norge, men retten til å velge bort religion. I Danmark er man bekymret over holdningene elever i religiøse gettoskoler utvikler mot storsamfunnets demokratiske verdier. Hva slags reaksjoner får mennesker som ønsker å bryte ut av religiøse og demokratisk inkonsekvente miljøer? Jeg kan si noe om det, fordi jeg har vært «ulydig» offentlig. Dette er hva jeg fikk: drapstrusler, sjikanering, fysisk og psykisk hets, utstøting, offentlig latterliggjøring og sist men ikke minst fortielse.


KVINNERETTSFORKJEMPEREN Hege Storhaug greide nok en gang å gå i sin egen felle ved å sette opp et svært unyansert bilde av virkeligheten i sin opprinnelige kronikk, der hun spør om Khan er en ekte demokrat. Glemte du, Hege, at Khan er vokst opp i Norge og ikke i et fundamentalistisk land? Du burde vite at en del muslimske barn har vært skjermet mot de verste utslagene av religiøs fundamentalisme. Derfor vil de forsvare sin tro som voksne, som en menneskerettighet de har krav på. Det eneste de kjenner til, er å være muslimer i et demokrati, og de ser ikke at deres argumenter er demokratisk inkonsekvente.

Skal vi tillate at religiøse argumenterer med å forsvare sin tro som en menneskerettighet når religionsutøvelsen innebærer å tråkke på de samme menneskerettighetene?
DET ER OGSÅ et spørsmål om kjønnsroller. Dessuten, Saera, hva er årsaken til at norske gutter ikke er naturlige partnere for deg når du er vokst opp i Norge og er norsk? Muslimske gutter omgås jo like naturlig norske, ikke-muslimske jenter, og reagerer med rette sterkt på intoleransen og rasismen de møter fra besteforeldregenerasjonen til jenta. Er det ikke et tankekors at jenter skal bli tvunget til å gifte seg med muslimske gutter, mens det samme kravet ikke gjelder for menn?
Khan svarer i realiteten at like barn leker best. Demokratisk?
Neppe. Khan taler med like stor avstand til tvangsekteskap, omskjæring og annen kvinneundertrykking som en hvilken som helst etnisk norsk feminist. Hennes feil er at hun ikke ser at det nettopp er religionsutøvelsen som opprettholder kvinneundertrykkingen. Det er kjønnsrollemønstrene i det religiøse systemet som er årsaken til ubalansen mellom kjønnene og som gir barn en totalt fremmedgjørende oppdragelse.

KHAN HAR MULIGENS ennå ikke vært i en religiøs konflikt med sin egen familie. Mange andregenerasjonsungdommer som forsvarer kulturen og religionen, gjør det av lojalitet overfor foreldrene. I sin kamp mot «rasisme», fortier de det maktmisbruket religionsutøvelsen bidrar til. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hva religiøs hjernevask gjør med mennesker. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hvordan religionsutøvelse brukes til å knuse menneskers selvfølelse og tvinger dem til å handle i strid med sine rettigheter og sin menneskelige natur. Og det er i konfliktsituasjoner vi ser det Storhaug ser, når hun anklager politikere med muslimsk bakgrunn for at de ikke tar et oppgjør med den demokratiske analfabetismen som eksisterer i miljøene i dag. Dette må politikere ta på alvor! Carl I. Hagen holder vi utenfor, han leser nok Se og Hør og ikke Koranen på senga.

Ved å si at det er «greit for henne» at andre muslimske jenter gifter seg med kristne menn, har Khan gått lenger enn muslimske politikere før henne. Det skal hun ha ros for, selv om hun «glemte» å ta med at muslimske jenter risikerer å bli sosialt drept hvis de ønsker å leve sammen med ikke-muslimske menn.
DE RELIGIØSES PRAKSIS kveler menneskets frihet. Til helvete med dem! Minoritet, majoritet, innvandrer og innfødte, rasisme og antirasisme, glem disse begrepene. Dette handler om mennesker, som har krav på menneskerettigheter fordi de tilhører arten menneske! Dessverre må førstegenerasjonen dø ut før unge mennesker får den friheten de har krav på. 

Vi får snakkes i år 2040, Saera, og i mellomtida passe på at så få som mulig klarer å smugle fundamentalismen inn via Gardermoen, i form av veltilpassede ektefellegisler som skal reprodusere førstegenerasjonens «verdier». Gjør de det, skal de møte motstand.