TS: Til ungdommen
Jeg setter meg inn i drosjen iført platåsko, lakkskjørt og Diesel-topp, og tar en kikk i speilet. Samtidig som jeg prøver å unngå å treffe blikket til drosjesjåføren.
Jo da, løsvippene og leppestiften sitter som støpt, og jeg har akkurat den techno-looken som jeg vil ha.
Hva så om husleiekontrakten går ut om en måned og boligmarkedet for ungdom i Oslo er sprengt? Eksamen nærmer seg i lynende fart, og nervene dine gjør det vanskelig å stå oppreist samtidig som samvittigheten din skriker til deg fra underbevisstheten: Hvorfor begynte du ikke å lese før?! Jeg sitter og biter mine allerede fra før nedbitte negler og tenker: Et siste party, så skal jeg ta meg sammen . . .
Så tar jeg opp min egen kjære lille mobiltelefon og ringer febrilsk rundt i et vanvittig forsøk på å dele mine ungdomssorger med en tvillingsjel.
Stopp verden, jeg vil av, leser du at noen skriver i avisen. Når var det de egentlig var på? undrer andre seg på.
Men vi som er unge og sterke og som vil leve i og med tiden, hva gjør vi? Jo, vi ser på «X-Files» og surfer på Internett og leser om oss selv som X-generasjonen som ble ecstasy-generasjonen, men som også ble mobiltelefongenerasjonen.
Etter flere tusen millioner anbefalinger leste vi «Sofies verden» og utvidet hjernen vår. Vi bestemte oss for å krype ut av Jostein Gaarders kaninhår og holdt oss fast på de ytterste hårstråene og myste ut mot verdensrommet, mens vi nynnet til Deepikas transnasjonale smeltedigel.
Jeg blar igjennom telefonminneboken i mobilen for å se om det er noen flere jeg kan ringe til. Da skjer det! Drosjesjåføren snur seg som en gal, kaster seg mot meg og hugger tak i mobiltelefonen, samtidig som han river av batteriet.
Jeg sitter og ser på alt dette med tyggisen halvveis ute av munnen og er litt usikker på om jeg nettopp er blitt ranet, eller om det likevel var sant det med at stråler fra mobiltelefonen gjør at det klikker for enkelte . . .
Døh, veit du ikke det atte GSM gjør atte takkstameteret løper løpsk??? Nei, det visste jeg ikke, sier jeg, og tenker på alle de zillion gangene jeg har ringt fra drosjer og stusset litt over regningen.
Idet jeg skal gå ut av drosjen, henvender drosjesjåføren seg til meg igjen, mye mer avslappet denne gangen, selvfølgelig: Døh, får jeg spørre deg om en ting? Hvor er’e du egentlig kommer’i fra? Ja, lurer vi ikke alle på det samme, da hvor vi egentlig kommer fra? svarer jeg, og balanserer videre på platåene mine.
Hva så om husleiekontrakten går ut om en måned og boligmarkedet for ungdom i Oslo er sprengt? Eksamen nærmer seg i lynende fart, og nervene dine gjør det vanskelig å stå oppreist samtidig som samvittigheten din skriker til deg fra underbevisstheten: Hvorfor begynte du ikke å lese før?! Jeg sitter og biter mine allerede fra før nedbitte negler og tenker: Et siste party, så skal jeg ta meg sammen . . .
Så tar jeg opp min egen kjære lille mobiltelefon og ringer febrilsk rundt i et vanvittig forsøk på å dele mine ungdomssorger med en tvillingsjel.
Stopp verden, jeg vil av, leser du at noen skriver i avisen. Når var det de egentlig var på? undrer andre seg på.
Men vi som er unge og sterke og som vil leve i og med tiden, hva gjør vi? Jo, vi ser på «X-Files» og surfer på Internett og leser om oss selv som X-generasjonen som ble ecstasy-generasjonen, men som også ble mobiltelefongenerasjonen.
Etter flere tusen millioner anbefalinger leste vi «Sofies verden» og utvidet hjernen vår. Vi bestemte oss for å krype ut av Jostein Gaarders kaninhår og holdt oss fast på de ytterste hårstråene og myste ut mot verdensrommet, mens vi nynnet til Deepikas transnasjonale smeltedigel.
Jeg blar igjennom telefonminneboken i mobilen for å se om det er noen flere jeg kan ringe til. Da skjer det! Drosjesjåføren snur seg som en gal, kaster seg mot meg og hugger tak i mobiltelefonen, samtidig som han river av batteriet.
Jeg sitter og ser på alt dette med tyggisen halvveis ute av munnen og er litt usikker på om jeg nettopp er blitt ranet, eller om det likevel var sant det med at stråler fra mobiltelefonen gjør at det klikker for enkelte . . .
Døh, veit du ikke det atte GSM gjør atte takkstameteret løper løpsk??? Nei, det visste jeg ikke, sier jeg, og tenker på alle de zillion gangene jeg har ringt fra drosjer og stusset litt over regningen.
Idet jeg skal gå ut av drosjen, henvender drosjesjåføren seg til meg igjen, mye mer avslappet denne gangen, selvfølgelig: Døh, får jeg spørre deg om en ting? Hvor er’e du egentlig kommer’i fra? Ja, lurer vi ikke alle på det samme, da hvor vi egentlig kommer fra? svarer jeg, og balanserer videre på platåene mine.
