Friday, April 20, 2012

Berntsen, was his name

Brave kins of the victims sat in the audience and listened to Breivik's testimony in court today.
The perpetrator spoke in detail, almost without interruption. It was a dignified silence in the room. Out of respect for the dead.
Still, a silent scream was felt throughout the nervous system, as Breivik did not remember the name of the first person he shot dead. Prosecutor Bejer Engh said, with what was perceived as a mix of fire and water in her eyes, in a calm voice: "Berntsen, was his name."

The greatest threat
Something happened when she said it. No technical language could violate the victims' humanity after this sentence.
Berntsen, was his name.
He died first, he was chosen to die first because the perpetrator saw the police officer Trond Berntsen as his biggest threat. Bejer Engh did not let Breivik move on without remembering his name.
We knew what was coming. A seemingly emotionless explanation of 69 murders shocked us deeply. But the red eyes of the prosecutor, her calmness and directness, in confrontation with a testimony that cut into our hearts, made us stronger, in spite of the grief and pain that rolled up inside.

What was about to become a technical review of the events of the one hour massacre in Utøya, was stopped by every victim's name, which rose up in our memory. The persons they were. The faces we were familiar with. The youth who had found a community. The sparkling spirit of young people who spent their summer in dedication to solidarity.
They came to life for us, with the sentence, "Berntsen, was his name."

No longer a number
Now the dead and the injured are going to be presented as individual persons again, they are no longer a number in the series or Breivik's "targets". He has been sitting leaned back in the court today, allowed to talk freely about the absence of his feelings. And he used words for the dead that are tied to his virtual war, and he shook the entire world with his use of language.

In his head he declared war on the entire Norwegian society. He divided people into target categories, gave himself a mandate, and carried out his deadly strategy.
Anders Breivik Behring must be the loneliest man on the planet today. Lonely, but not alone. Breivik was surrounded by the Norwegian justice system. He was protected by Norwegian law.

No rage
No one gave him their rage. No one gave the killer the confirmation he seems to expect. The hatred towards him.
He was asked why he uses such a technical language. He said it is not possible for him to use normal language about his crime. I protect myself, he allows himself to say.
It was announced that this day in court would be tough. Still no-one can prepare for something like that. Experienced journalists who have covered crime for decades, say that they have not seen anything like it.
It is in this room, where the rights of Breivik as a human being is protected, that he will be made responsible for every single murder.

Thursday, April 19, 2012

A wall of love against bestiality

The offender has not been given a rostrum. Breivik never felt like a part of society, and with what he did and what he stands for, he has opted out forever.

But his terror continued in court room 250 this Thursday. Verbally, Breivik managed to arouse more fear and loathing than earlier in the trial.
Sober and businesslike, he made an account of the named individuals he planned to kill, but didn´t kill, what targets he would blow up, but didn´t blow up, due to more or less practical reasons.
The otherwise so calm journalists who covered the trial this Thursday, were clearly shaken and out of balance after hearing that they themselves had been so direct targets of Breivik's terror plans. And they know he is a man of ability.
Breivik is still able to arouse fear. Thursday, for the first time since the trial started, one of the lawyers said: This man is dangerous.

Must look the monster in human nature in the eyes

This man, who we cannot comprehend is grown up among us in Oslo, not only shows an abysmal lack of empathy when he attacks. In court Thursday, he showed also the total ruthlessness to the injured, their families and others who were affected by the terrorist attack, and had their wounds torn open again.
We are protected from Breivik´s physical terror now. But not from his terrorizing words, as long as he can explain himself openly and freely in court. What should we do to protect ourselves against them?
We must not look away in fear, we need to look the monster in human nature in the eyes. The fact that Breivik presents everything in a seemingly rational and businesslike style, makes it all the more monstrous.

Gruesome, but necessary details
This verbal terror should not paralyze the nation's process of settlement with the mass killer. We shall now, with our tears, our torn wounds, gather all our courage, gather all our forces and let the court run its course, with its painful, but necessary details.
It gets worse on Friday I have heard, but it is not certain that this will be the worst day. We must prepare ourselves for more. We must prepare for the examination of witnesses and the autopsy reports, just to name a few.
We must rely on the collective love, which is located in the country's spinal reflex when disaster strikes.

You are the heroes
When the autopsy reports on the 77 killed are presented in the courtroom, we will probably create a new ocean of roses, this time around Oslo Courthouse. As a wall of love against bestiality. A warm embrace with roses. It will happen in May. That month we will celebrate the country's Independence Day, 17th of May.
The month of May will be a painful month in the courtroom, but we will stand together. We will do this. We will make it through this.
Dear all of you who were directly affected on 22 July, and during Breivik´s testimony on Thursday had your wounds torn open again: We think of you. And we will be with you until the wounds heal, because they shall. A man is standing in the courtroom, clearly blinded by his own heroism. But it is you who are the heroes. And the whole world sees it.

Wednesday, April 18, 2012

Breivik's honorary universe

Should we try to understand how Breivik thinks? Most people say no. While all say that this must never happen again. If we will prevent it, it might be necessary to see the world from his head once in a while in this painful process. Only in this way, we can recognize new Breivik´s  and combat these ideas.

He killed his own. It´s just as unbelievable as the fathers who kill their daughters in the thousands around the world, in the name of honor.

Just as we can not comprehend that a father kills his daughter, it is incomprehensible that a young Norwegian kills own young and innocent citizens.

The anatomi of honor killings

In my search for what motivated Breivik, I have found parallels to the anatomy of honor killings. An honor killing involves the incomprehensible fact that a father executes his own daughter. In fear for the family's social death, as a result of the judgment from the community.

The father gives himself a mandate to kill. When he kills his "disobedient" daughter, who he believes is threatening the family's social existence, by taking the honor from his family, he is convinced that he is doing the right thing. 

Empathy steps aside, even with a father to his children. Unimaginable. And the father appears in court as unmoved as Breivik did, when all the names of his victims were read out loud.

Therefore, the numbness in Breivik, which psychiatrists explain as a result of his narcissism, may have an additional and different dimension.
 The mechanism of honor killing. And the fear of extermination, if we base it on what Breivik himself says about his motives. His people's extermination.

If someone tells you that your ethnic group is subjected to a systematic purge.  And that the government and the press is involved in this. If you are convinced that there is a certain religion and a foreign state who is after you. And if you find clear evidence for it in reality, you are on the way to murder rhetoric.

 Breivik even asked the court: If all this is true, why then are my actions illegal?

Paranoid universe

Men who commit honor killings follow the laws they believe are superior to society's laws and ethics. Such a person will not recognize the court.

 The aim is so holy that it justifies all means. In a paranoid head. In this twisted universe,  the killing becomes a necessity. Just as Breivik insists.

 He says that Norwegian women who sleep with Muslims or other non-Europeans deserve to be killed. They are traitors and a stain in Breivik's honorary universe. They insult his imaginary people's honor.

 Although many are relieved that it was not Islamic militants who were behind 22 July, we are still shocked that it was a Norwegian, one of our own, who shot his young countrymen.

Breivik referred to the "laser man" in Malmo, who shot at immigrants.

 But what he did on the island Utøya is more similar to what the father of Swedish-Kurdish Fadime Sahindal did in Stockholm.

 He shot his young daughter in the face. And appeared totally numb in the court room.

 The democratic society condemns Fadime´s father, but he knows that he has sympathizers. Breivik is convinced that he has sympathizers too.

Shabana Rehman Gaarder comment on the trial of Anders Breivik Behring for

Monday, April 16, 2012

Emotionally unaccountable

Calling Breivik´s numb face ice cold, would be to say he showed an emotion when he was facing the indictment. Emotions he did not show.

Oslo, early morning, day one of the trial of Anders Behring Breivik: 150 meters from Oslo Courthouse the car I'm sitting in stops for red light. This moment, right on the junction, I see a 6 year old boy on the side walk. He stumbles and falls face down, while his knee hits the ground so I can practically hear it.
I instinctively put my hand on the seat belt and am about to jump out of the car. Then I see another child come running to. This child lifts up the 6-year-old and gives him a hug, puts his arms around him in a warm embrace, and helps him continue down the street with his arm tightly around his shoulder. The 6-year-old welcomes the comfort and limps on. With school bags on their backs they disappear around the corner.

Nothing has changed
This scene in the city center, on my way to the first day of the trial, affects me so strongly that I am about cry.
Of course, it is outrageously provocative that he who caused a hell for so many people on July 22, appears in court neatly dressed, without a hair curled on his head. He sits there and says exactly the same as he did before 22 July.

Are we dealing with a person without feelings? No, the world held its breath as the indifferent face burst into tears.
Breivik let tears fall, the lower lip trembled and strong emotions distorted his face to resemble a man who suffered.
Breivik's tears did not come suddenly out of the blue. The image that sparked his crying was a video, an extreme dystopian, anti-human litany of ethnic groups, wrapped in hatred based on demographics.

Gave himself permission to kill
In short: The birth rate in Europe decreases. The birth rate among Muslims increases. In Breivik's image of reality, the monomanic repetition of this information, among other, led him to give himself permission to kill his own countrymen. Bomb us. And shoot innocent, defenseless teenagers.

It was this video that the prosecution, after careful consideration, chose to show as part of the prosecutor´s opening argument. Breivik wept over his sacrifice to his great cause, and became sentimental.
Were we witnessing a man crying over something sacred in his eyes? Breivik's sentimental moment may also have occurred because it was the first time in the trial he shared his vision with others. For a man who has been isolated for so long, this was the straw.
Maybe he will burst again, as the trial continues with new moments that involves his ideology?

Yes, in court Monday, Breivik appeared as a person who possesses strong emotions, but he did not express them at the same time as all of us. Therefore, his passion was in fact a proof of his lack of empathy.
Breivik showed in court that he is emotionally unaccountable.
The scene and Breivik´s behavior was fiction-like. But the victims were not in any fiction, when the cruelty they were exposed to was presented.

We will meet the child in Breivik
Today we were told where the dead were found. Who they were together with when they died. We were presented to the deadly route of the perpetrator, drawn on graphical map of the city center and Utøya. We heard the recordings of the shots that killed. The pain and grief over what these people were exposed to stopped our ability to think.
In Courtroom 250, there was no memorial, no rose parade with people who ran out and filled the streets with tears, flowers and pictures. No ceremonies of love. Today we were faced with the victims without any of this.
It was a simple clinical description, an anatomical account of the fatal encounters between the perpetrator and those who were killed. The formal soberness of it all made it even harder to endure.

Nevertheless, the picture of the heart-shaped Utøya bathed in sunshine and the name “Trail of love” on the map fo the island was like a stem that kept us in touch with the warmth of the roses.
It felt as if the 77 dead were present in courtroom 250, and it is because of them we go through this trial.
We should know exactly what happened each and every one of them and what caused this horrible act that led to the loss of so many lives.

The perpetrator´s testimony starts on Tuesday. Breivik's way of explaining and recollecting the events is also part of the evidence. It will the give the court a picture of his accountability. Which is at the core of this trial.

The child I saw helping another child at the junction in the city center early Monday morning, showed compassion. Instinctively. We will eventually meet Breivik as a child in this trial.

Sunday, April 15, 2012

No vengeance hour


Is it at all allowed to talk about revenge in a constitutional state in which the golden principle is to remove the revenge motive for punishment?

This is the principle, but what about our emotions?
If we were to feel the need for revenge, there will never be an outlet for it in this case. The sentence most people want to see Breivik get, is the same as he wants himself now.
Most of us want him to be declared sane. It is the same as he wishes. So what kind of settlement can we get then, but a more brutal, detailed repetition of the horrors?
We want to see his inner suffering, a troubled conscience. It is so far no evidence to suggest that we will see this.
We are going to be confronted with a man with no remorse. But not without a touch of fear.

Breivik's self on the line
He is afraid that he will not appear as an ideological commander. He has looked forward to this great moment where he can pass on his ideas to the world. This is what is at stake for Breivik. Will the court let him talk ideology?
He is not concerned about what he should be held accountable for, the senseless killings of 77 people.
It can be seen as a violation that he is not concerned with our pain. He will try to divert attention by making it an ideological matter. We must not let him do that. Then he will get the hang of us.
The last expert report states that he has psychopathic tendencies. That gives him the ability to catch people in his pattern of thinking. Therefore, those who watch him in prison have been told to not talk cause or ideology with him. Which is something Breivik allegedly is trying to all the time.

The only way we can affect Breivik, is to void his ideology.

If we mobilize a hatred for his ideology, he succeeds in turning the attention away from what he really stands for. Pure crime. The only problem using the word crime is that his crime is so incomprehensible severe that the word becomes too small.
Is that why we call it terrorism? When we call it terrorism, we give the crime an ideological dimension, because terrorism always goes along with ideology.

Witnesses reflect Breivik´s image of reality
We will see that the defense will present a number of witnesses who can confirm Breivik's ideological base. Famous names from the polarized debate about Islam and Norway.
Despite the fact that they have very different points of view, they will in various ways reflect his reality. The more you believe in his reality, the more will the court recognize him as sane. This is probably defense lawyer Geir Lippestads strategy.

Shall we accept this premise? No, says the famous left wing activist, Stein Lillevolden, who is called in as a witness. He will not show, and he is willing to go to jail for it.

It is going to be tough to return to what happened on July 22. And in addition, we will hear more detailed and horrible information about what happened than ever. No one can avoid to empathize with the victims and their families and friends when this is being washed up again.

We must also remember the many injured, who will testify in court. Those who will live on, not only with terror as a memory, but also as scars on their bodies.
How can people feel that justice can be done in a case like this? The death penalty? Although most people are against the death penalty in Norway, polls show that there are Norwegians who want it in extreme cases.
But probably not in this case. He would get away too easily.
Let's face it, we are confused about what we want and what we can get at the end of this painful process.
Sane, insane, ability of guilt, imprisonment versus treatment, and so on. What is the general feeling of justice in this matter? A wish to forget him? May the right response be to forget Breivik? It would stand in stark contrast to what is common to say for crimes against humanity, "We shall never forget!"
But what are we to remember?
We should remember the youth on Utøya and we should remember the words from one of them: "If one man can show so much hate, imagine how much love we can all show together."
The love we are talking about here is a love that must be activated, it does not come by itself.

A slightly grotesque aspect of this trial is that the media turnout is so vast that it resembles a media event, almost like the Olympics. Perhaps that is why a foreign journalist almost threw himself over me when I was on a tour of the courthouse on Friday, and asked, "Are you kin"?
I was bewildered by his directness and insensitivity, and answered no. I should have answered him, "No, but I'm affected. I am a Norwegian citizen. "
We must be prepared for members of a foreign press corps that do not realize how deeply affected all of us Norwegians are.

An international terrorist universe
Another uncomfortable feeling we enter the trial with, is that the perpetrator was one of us, a Norwegian. Terror experts call it "homegrown terrorism", but Breivik operated in an international universe.
He calls himself a solider of the "Knights Templar" in England. He is inspired by Israeli warfare in the Middle East, and even by militant Islamist tactics on the battlefield. He ordered chemicals and miscellaneous equipment from abroad. And his aim is the defence of Europe as a whole. Although this kind of terror must have a local arena, it is internationally linked in our time. Those who recruit people to violence on the Internet, where do they live? The answer is "everywhere".
So what do we feel on Tuesday, when Breivik occupies the witness box?
Let us not consider him a monster. There is a man standing there, and that's what this painful and complicated trial tells us.
That we live in a humanistic and democratic society where the rule of law and rights of the individual are unwavering.
It is not vengeance hour.

Saturday, April 14, 2012

Shabana Rehman will comment on July 22 trial, for NRK

- Everyone is affected by 22 July, says writer and social commentator Shabana Rehman. As a representative of an average citizen of Oslo, she will comment on 22 July trial.
Shabana Rehman says she hopes to be part of the people's voice as she follows the trial of Behring Anders Breivik. She will write a weekly comment on NRK in connection with what is happening in and around the trial.

- The great social settlement

She says she will follow the trial closely and uncensored from various places. In court, from abroad and from the streets of Oslo. She will participate in online debates and be active on social media.
- I want to convey what happens in the courtroom and beyond. This may be the great social settlement in our time. Not because of Breivik, but because of all the lives we lost, says Rehman when we meet her at the Oslo courthouse where the trial takes place over the next ten weeks.

- A man with no regrets

- I want to emphasize what people say and think in terms of what we are going to face in Breivik's own explanation. What is it that causes people to make extreme statements. I think this trial is going to trigger both right and left extremes, says Rehman.
She says a lot has happened and much has been said since 22 last July.


Foto: Helge Carlsen/NRK
- For me the only thing that stands firm on Monday that it is a man in the courtroom without remorse. It is there the trial begins. It is the most painful and distressing, says Rehman.
- It will be the toughest course for those who are directly affected and their families, but as a nation we were all characterized by the horror that happened, regardless of ethnicity and religion. What happened, the background to the events and how it is explained is our common grief, she says.
- Breivik case is going to present us with some facts about our society. So it becomes our task to look these facts be interpreted extremely or humane, says Rehman.

Experienced terror first hand

Shabana Rehman was in Akersgata in Oslo when the bomb exploded in the government quarter. She says the course has affected her since. 

- I know some facts and extreme ways to interpret the facts related to multiculturalism on. I have commented regularly for years, says Rehman.
- The topics are difficult, and it is important for me to take people seriously. But we must always have a humane dialogue. Breivik's extreme world view is characterized by the opposite. There have been people hostile and violent. And it exists in our society, she said. Breivik chose to put words into action.

- I think the trial is going to shape our self-concept further. For it is then it will be put into words what happened. Also the foreign press, which will follow closely how the military treats many characterize as a monster, says Rehman.

Shabana Rehman på synfaring i terrorrettssalen sammen med redaksjonssjef i, Morten Stensland.

Foto: Helge Carlsen/NRK
- Oslo citizen

NRK said Shabana Rehman is asked to comment 22 July-trial because she she largely represents an average Oslo citizen and because she has many years experience as a social commentator and writer.
- Most of Oslo lies somewhere in between different cultural and ethnic backgrounds. Whether one is from a multicultural background, or you are related or know someone. Shabana Rehman has foot in all camps and experienced as well as being in the city center when the bomb slammed on 22 July. She has extensive experience in commenting and debating the type of issues that will arise in the course of the trial, says editorial director for NRK news online editorial Morten Stensland.

- My most important task

The experienced writer admits that the trial and the work of the comments are going to be tough.
- But this is probably the most important thing I will do as a writer, she says.
- Regardless of how we will be affected by this trial, we will continue to live together. The case Breivik shows us how wrong things can go if we do not take a common responsibility towards extremism, says Rehman.

Thursday, March 1, 2012

Referat Debatt: religiøse hodeplagg og symboler i domstolene

Gjennom historien har religioner inspirert mennesker til både å gjøre  gode handlinger, men  dessverre også onde handlinger. Religionen har også blitt misbrukt for å oppnå makt. Den sekulariseringsprosessen som ble satt i gang i Norge har langt på vei klart å skille kirke og stat, det er fortsatt en pågående prosess.
Samfunnet er uansett et av de mest sekulære i verden. Sekularisme er ikke antireligiøst, den skaper en ramme for religiøs pluralisme. Med innvandring til Norge, har spørsmålet om religionens plass i samfunnet blitt aktuell igjen. Debatten handler først og fremst om bruk av religiøse symboler. LIM ser ikke på motstanden mot bruk av religiøse hodeplagg i politi og rettsvesen som en konflikt mellom majoritet kontra minoritet, det er like fullt et flertall blant minoriteter som ikke ønsker bruk av religiøse symboler hos maktinstitusjoner som politi og rettsvesen. Diskusjonen under dette møtet var åpent og reflekterende. Det var en opplyst debatt fri for fordommer og fremmedfrykt.
En av våre dyktigste meningsmotstandere i panelet, Sundeep Singh meddelte også at kanskje må man vinne folkets tillit først før man presser sine symboler inn i dømmende makt og 'krever' tillit. Han brakte også et annet viktig poeng:  Islam kan ikke være utgangspunkt for all diskusjon om religion og det sekulære Norge. Den egentlige pluralismen i det norske samfunnet kommer i skyggen av Islam-debatten.

 Av spørsmål fra salen/studentene, la jeg spesielt merket til to spørsmål. En fra en hijab-bruker som spurte om hvordan det kan stilles spørsmål rundt hennes verdinøytralitet, kun fordi hun bærer et symbol på sin personlig tro, og se bort i fra at hun har studert norsk lov i 5 år og setter norske lover over alt annet. Hva er verdinøytral egentlig?

 Det andre kom fra en jente som ville ha klargjøring av hva sekularisme egentlig innebærer. Betyr det at man har som mål å fjerne all religiøsitet / symboler fra samfunnet generelt? Disse spørsmål fra studentene er viktige å må tas på alvor. Samtidig er mitt inntrykk at mange legger ensidig vekt på hensynet til antidiskriminering uten å tenke på viktigheten av å sikre  sekulære og nøytrale institusjoner i et stadig mer pluralistisk samfunn. Det er det dette egentlig handler om. For å skape en god ramme rundt pluralismen, trenger vi visse verdinøytrale fellesområder. Dette må ikke forstås som et ønske om å fjerne uttrykk for mangfoldet.

Debatten ble holdt 20.03.2012 i frokostkjelleren Oslo Sentrum i regi av MenneskerettighetsUka UiO
Ordstyrer var- Aksel Braanen Sterri. Han er mastergradsstudent i statsvitenskap, leder i tenketanken Progressiv

Panel- - Karin Woldseth Frp, - Ingvill Plesner, Norsk senter for menneskerettigheter, - Lisa Christoffersen fra Arbeiderpartiet, - Shabana Rehman, LIM – Likestilling, Integrering og Mangfold,- Sundeep Singh, MinoJur

Panelet ble blant annet stilt disse spørsmålene: ( LIM vil legge ut svarene på sine nettsider over helgen)

1. Er retten til å bære religiøse hodeplagg en menneskerett?

2. Bør bruken av religiøse hodeplagg forbys på visse områder?
3. Hva begrunner et forbud mot religiøse hodeplagg i domstolene – blant fagdommere, aktorer mv.?
4. Hva gjør at jurister står i en særstilling i denne sammenhengen?
For mer informasjon om LIM trykk HER

Shabana Rehman hired as information manager at LIM

Oslo, 1 March 2012:

Shabana Rehman is employed as an information manager in the LIM  , the organization made ​​up of secular Norwegian Muslims who want to promote liberal values ​​in society.

- Shabana Rehman has for years been a strong voice in public debate, a champion of liberal values ​​and a great source of inspiration for many. She got a solid expertise and a strong commitment to issues LIM works forsuch as gender equality, integration and diversity, says head of LIM , Tina Shagufta Kornmo

- In a time where extremes dominate the media, it is actually rebellious to act moderateI chose LIM because it is the organization that strongly express the freedom I have struggled for many years. Here, men and women, Muslims and atheists works together to educate, create community and counteract reactionary forces. LIM look forward, says Shabana Rehman.

LIM want to be a knowledge-based organization and a constructive voice in the integration debate, we want to mobilize secular and liberal Muslims as an counterweight to the more religious-conservative forces, and also highlight the diversity of the immigrant communitiesLIMS work is mainly based on voluntary participationVisit the LIMS website for more information  LIM

Monday, January 30, 2012

Men Niqaben min får du aldri.

Elisabeth Skarsbø Moen synes Niqab er komisk. Jeg vil påstå at nordmenn ikke har problemer med Niqab:-) Jeg har reist rundt med plagget i mer enn ti år, og hatt hundrevis av nordmenn under niqaben min og ført fantastiske samtaler med dem. Vi har skrudd ikea kommoder sammen, vi har snakket om gladpack er fint erstatning for mistet jomfruhinne, og vi har sprengt fordommer. Og ja, vi har snakket masse om religion.  No problem at all :-) Totalitære regimer har alltid krevd at kvinner skal uniformeres. Ta på deg uniformen og gjør hva du vil , først da snakker vi om frihet.
Det som nordmenn derimot har problemer skal jeg straks skrive mer om. I mellomtiden les dette:
Spøkelseskladden. Reist rundt med Burka og Niqab og snakket til norske skole-elever  lenge før Aisha kunne uttale Niqab. 

Når man snur kommentaren til Elisabeth Skarsbø Moen , bytter ut ordet Niqab med miniskjørt og legger det til Pakistan forteller dette  meg bare at reaksjonene hun møtte ikke er spesielt norske, men menneskelige,  og de fleste samfunn  ser på kvinnekroppen som offentlig eiendom, tildekket eller avdekket . Det er "kvinnekroppen" vi frykter.  Hvem eier kroppen? Kvinnen, mannen, samfunnet, politikken,moteindustrien eller ideologiene?

Her er min versjon av artikkelen, fra Karachis gater. Den opprinnelige versjonen kan leses her ( Og nei, min omskriving er ikke et forsvar for Niqab, men for å undersøke om vårt blikk på kvinnen er så annerledes enn andres)

En voksen pakistansk (?) mann svarer ungdom som romantiserer Taliban i VG i dag 

Den nye punken  av Elisabeth Skarsbø Moen/ omskrevet av Shabana Rehman
Kom deg tilbake til Norge! Folk som deg er verre enn okkupant-tøsene i Israel! roper mannen på utsiden av miniskjørtet mitt.
Den opphetede debatten rundt miniskjørt-kledde Aisha Shezadis skoleturné har fått meg til å ta på meg plagget og gå ut i Karachis gater et par timers tid.
Utenfor Stortinget kommer politiet bort og lurer på om det kommer flere av oss. Om vi er i ferd med å mobilisere en motdemonstrasjon mot Stopp Vestliggjøringen av Pakistan, som har en markering med en syv åtte personer der.


Det er da den sinte mannen kommer bort og skjeller meg ut. Miniskjørt provoserer også meg. Men mest av alt må jeg innrømme at jeg føler en trang til å bryte ut i et latterbrøl når jeg hører unge kvinner kalle det et frihetsprosjekt å få feie rundt i gatene som et frivillig ludder.
At kvinner flere steder i verden er påbudt, tvunget eller presset til å gå slik kledd, er derimot til å grine av.
Som debattredaktør i denne avisen, publiserte jeg Aisha Shezadis tekst «Tør du se meg?» fra boken «Vestlige råtekster» i mai i fjor. Det er denne teksten hun snakker om i møte med pakistanske skoleelever. Jeg leser den som en tekst skrevet av en ung kvinne som skriker etter å bli sett. Hun skriver om å gå «egne veier», om å gjøre noe «selvstendig, utfordrende og unikt».
Miniskjørt – som bukser – er for mange en identitetsmarkør ifølge flere forskere, blant dem religionshistoriker Kari Vogt.
En del unge som velger avdekking, gjør det som en form for opprør mot egne foreldre. Slik punkerne i sin tid gjorde opprør mot for streite foreldre, gjør enkelte unge muslimer opprør mot foreldre de mener er blitt for Islamske eller mot det pakistanske samfunnet. De søker en identitet som kosmopolitter.
Forrige uke skrev en annen harmdirrende kvinne i miniskjørt, Leyla Hasic, en kronikk i Karachiposten der hun nærmest forlanger å bli tolerert og tatt imot med åpne armer.


Gjennom mine nakne lår ser jeg blikk som utstråler frykt. Folk er sinte og sukker oppgitt, rister på hodet. Andre glor intenst. En av dem er den norske  politikeren Khalid Mahmood. På  gaten utenfor jobben møter jeg en journalistkollega og venn. Han stirrer. Kjenner meg ikke igjen.
I Little Norway distriktet kommer en ung kvinne litt brått på meg. Hun holder på burkaen sin for å stenge den sure vinden ute og ser i bakken. Idet hun ser opp på meg, skriker hun av redsel.
Tegneren Hagen sier han selv føler et sterkt ubehag når han ser frykten jeg møter. Fotografen som følger meg sier: «Det er ubehagelig å være sammen med deg. Jeg vet at du er inni der, men likevel synes jeg dette er ekkelt. Skummelt. Du er ingen person lenger. Du snakker, men vi kommuniserer ikke».


Etter hvert som timene går, føler jeg meg mer og mer avsondret fra verden. Utestengt. Jeg har stengt meg selv ute. Vi liker å si at folk er så lite vennlige mot hverandre, vi stresser forbi hverandre på gaten. Gjør vi det? Miniskjørtet har fratatt meg noe. Jeg kan ikke smile medfølende med moren som forhandler med barnet sitt om å gå bare ti meter til. Jeg er forhindret fra å gi et vennlig nikk til mannen som går til side for at jeg skal slippe å tråkke på issvullene. Nyansene i væremåten min er borte.
Jeg har blitt et eneste stort avkledd utropstegn. Med min tause tilstedeværelse skriker jeg: Se på meg! Frykt meg! Syns synd på meg!
Miniskjørt aktivistene Aisha Shezadi og Leyla Hasic vil at vi skal høre et annet budskap. De ønsker å bli fullverdig integrert i skjørt. De vil være en av oss.


I vårt moderne muslimske samfunn forstår vi livet vårt som uttrykk for kollektive valg. Aisha Shezadi og Leyla Hasics utgangspunkt er at de har gjort et valg og forsøker å sette miniskjørtet inn i en feministisk frigjøringskontekst. Det er virkelig å snylte på våre verdier, for å sitere debattredaktør Hilde Sandvik i Islamabad Tidende. All avdekking av kvinner har som funksjon å frata henne en identitet i det offentlige rom. Kvinnen skal være synlig for andre enn de mennene hun tilhører.
miniskjørt-frigjorte Aisha Shezadi er sint fordi hun trolig ikke kan få en jobb. «Det er ikke min feil at pakistanske arbeidsgivere er så skeptiske», skriver hun, og tviler på om hun en gang ville blitt ansatt som telefonselger. Det er hennes egen feil at hun ikke får jobb. Hun har valgt å stille seg utenfor arbeidslivet fordi de aller fleste jobber krever at vi viser anstendighet mot omverdenen og overfor kolleger.


Når hun reiser rundt på skolene er det for å misjonere, ikke for å gå i dialog. Likevel vil jeg forsvare Pakistansk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Foreningen Les! støtte til hennes turne. Ungdommer kan lese om demokrati, menneskerettigheter, likestilling og islam, men det er når verdiene våre settes på praktisk prøve, at vi forstår hvem vi er.
Mange elever som møter Aisha vil kanskje for første gang virkelig kjenne at de demokratiske muslimske verdiene er en viktig del av deres identitet.
Etter et par timer i miniskjørt kjenner jeg på en angst. Jeg klarer ikke mer. Jeg må ut av dette plagget. Jeg må kneble beina sammen og snubler idet jeg skal på trikken. Jeg setter meg fast. Melkeskummet fa kaffen klistrer seg til låret mitt da jeg søler kaffen for å hindre at skjørtet glir opp . Jeg må le igjen. På YouTube finner jeg klipp av miniskjørt kledde kvinner som strever med å bli kløpet på baken, ikke bli avbildet av iphoner som tar bilder av trusen under skjørtet, å få menn til å se dem inn i øynene, og ikke minst løpe til bussen. 
For tusenvis av kvinner er det å komme inn i niqaben en frihetskamp som koster menneskeliv. For et par unge kvinner i Pakistan er det få gå med miniskjørtet blitt en frihetskamp. Det er alvorlig. Men mest av alt er det komisk

Wednesday, January 25, 2012

Aldri mer fremmed

Av Shabana Rehman
Samtiden november 2011

Fredag 22. juli tar jeg med meg to 16-åringer til Akersgata. Den ene er nevøen min. Den andre er niesen min. Jeg har tatt dem med på jobben min i P4 Radio for å gi dem en innføring i hvordan journalister jobber. Det er en knapp halvtime før terrorbomben eksploderer noen hundre meter unna. Der og da tenker jeg ikke over fargene på ungdommen, at den ene er mørk, den andre blond. I timen som fulgte, ble jeg veldig var på min nevøs utseende. Min første tanke, etter at vi skjønte at dette var et bombeangrep, var at gutten ikke måtte vise seg ute. Han måtte skjermes. Ikke fra bomben, men fra nordmenn i lynsjestemning. 
Det glemte hatet
 Etter 22. juli har jeg stadig kommet tilbake til det som var min første innskytelse. Jeg har også skammet meg over at jeg ble redd for egne medborgere, at jeg ikke hadde tillit til dem.
Hva var det som lå bak denne skjermingen av min nevø, tredje generasjon, født i Oslo, på alle måter en helnorsk borger, en som ikke kjenner til noe annet hjem enn dette landet. Hvorfor ble jeg redd for sikkerheten hans, for at han i andres øyne risikerte å bli fritt vilt ved å bli redusert til en potensiell muslim?
Svaret på det siste er sannsynligvis at jeg, til tross for alle reisene rundt omkring i Norge, alle debattene, forestillingene og reaksjonene, på tross av alle de gode erfaringene med å bryte ned barrierer og rokke ved fordommer, har visst at fremmedfrykten fortsatt er der. Uten å tenke over det, har jeg valgt ikke å la det gå inn på meg. I stedet har jeg fokusert på det som er bra, positivt, samlende. Men når det gjaldt som mest, når situasjonen ble dramatisk og tilspisset, så viste det seg likevel at frykten ikke er fargeblind. Jeg visste, jeg kjente det i hele kroppen, at et blindt raseri kunne ramme en av dem jeg er glad i. En av mennene jeg brydde meg om. Selv om han var like liberal, like frigjort og like norsk som en hvilken som helst borger.
 Tretti års ensomhet
 Tretti års historie i Norge kom opp i meg, det øyeblikket jeg ble redd. Ankomsten til Norge, oppveksten. Fra å være utenfor til å bli en del av samfunnet.
Hva hadde skjedd i løpet av disse årene? Hva visste jeg, hva hadde jeg fortrengt, som fikk meg til å reagere slik?
Jeg husker en episode fra Nordstrand for 25 år siden. Det vi kalte en nynazistisk gjeng hadde, helt umotivert, gått til angrep på en pakistansk guttunge som var i følge med sin norske kamerat. Den pakistanske gutten ble mørbanket mens den norske kameraten hjelpeløst ble vitne til det som skjedde. Da storebroren til gutten fikk vite hva som hadde skjedd, samlet han sine venner og i blindt raseri gikk de løs på den første norske gutten de møtte på sin vei. En uskyldig forbipasserende.
Ni år gammel lekte jeg gjemsel sammen med venninner og gjemte meg i en boligblokk i borettslaget vårt på Holmlia. Plutselig gikk døren til en av leilighetene opp, og en rasende, godt voksen dame kom ut og ropte: «Kom deg ut herifra, din horunge! Skitne svarting!» Episoden gikk selvsagt inn på meg. Jeg ble stående og se henne inn i øynene. Jeg så bare et hardt blikk. Som om hun egentlig ikke så på meg, men så meg likevel.
På denne tiden sirkulerte det en tegning som var blitt puttet i flere postkasser på Holmlia. Det var bildet av en sprikende innvandrerkvinne som det kom ting ut av underlivet på. Det sto skrevet aids i vaginaen hennes, rundt henne var det skrevet en mengde rasistiske ord. Jeg var bare en jentunge. Jeg skjønte ikke rasisme. Denne mobbingen av en kvinne som så ut som en hvilken som helst uskyldig innvandrermor på Holmlia, var ubegripelig. Hun var tegnet med ekstra fæle ansiktstrekk. Senere skulle jeg se likheten mellom nazistenes jødetegninger og akkurat denne tegningen.
15 år gammel opplevde jeg at en guttegjeng kom i min retning på Holmlia. Jeg sto alene på en bussholdeplass, de var 1015 stykker. Norske gutter, snauklipte. Jeg har aldri, verken før eller siden, møtt en slik gjeng. Derfor var jeg heller ikke redd da de nærmet seg, jeg hadde ingen fordommer som ga meg grunn til å bli urolig overfor en gjeng med hvite gutter. Men så hørte jeg ordene deres. Rasistiske, ubehagelige ord. To av dem åpnet glidelåsen og blottet seg. Noen ropte: ta henne. Pakkisjente. Jeg løp over gaten og rett inn i et hus før de rakk å ta meg igjen. Det satt en gammel dame og strikket i stua si, og hun så like redd ut som meg. Jeg ropte politi og hun pekte på telefonen. Hjertet mitt banket. Jeg husket ikke om jeg hadde låst døra bak meg. Var de på vei inn? Politiet kom og hentet meg. Min neste tanke handlet om hva som ville skje med den de måtte få tak i. De var ute etter å skade noen, og «noen» måtte være en innvandrer. Denne opplevelsen satte dype spor hos meg. På samme måte som mange andre episoder senere, med vold og trakassering fra innvandrergjenger, fordi jeg var jente med pakistansk bakgrunn ute på byen.
Men det har alltid vært farligere å være gutt enn å være jente ute på gata: Det var guttene som var mest utsatt for vold.
Noen år senere, etter episoden på bussholdeplassen, ble Benjamin Hermansen drept i samme bydel. Jeg visste at det ikke var det første flerkulturelle drapet på Holmlia. Før det hadde kvinner med muslimsk bakgrunn mistet livet for ærens skyld. I mine øyne var både drapet på Benjamin og mordet på en høygravid pakistansk jente, som hadde giftet seg av egen vilje noen år tidligere, speilbilder. Man hisser hverandre opp og tar livet av mennesker på grunn av deres kjønn, hudfarge eller tilhørighet. I dette klimaet var jeg verken norsk eller pakistansk, jeg hadde sett fremmedhat i flere leire. Dette satt i ryggmargen min da jeg reagerte som jeg gjorde, tilbake i Akersgaten den 22. juli.
Mens nyhetsbilder fra det bombede Regjeringskvartalet dukket opp, lurte jeg på hvordan og hvor vi skulle evakuere. Etter hvert ble vi ført ned til parkeringshuset, ut mot gaten og videre oppover Ullevålsveien. Ungdommene hadde en avtale om å gå på kino sammen. Jeg ga dem beskjed om å dra hjem. Og bli der. Jeg var opptatt av at han, den mørkhudete nevøen min, ikke skulle være alene. Det måtte være en voksen sammen med ham. Samtidig forsøkte jeg å holde hodet kaldt. Dette er tross alt Norge.
«Skyt alt som er svart», skriver en gutt på Facebook-veggen til min manns niese. Du må ta det bort, sier jeg til henne. Hun svarte: «Det skal få stå der så han kan drite seg ut». Da var det akkurat blitt klart hvem gjerningsmannen var.
I de få timene, mellom bomben og identifikasjonen av gjerningsmannen, hørte vi om en eksplosjon av hatreaksjoner på nettet – både mot muslimer og mot nordmenn som støtter et flerkulturelt samfunn. Hvordan ville det ha blitt, om gjerningsmannen hadde vært jihadist?
Umiddelbart førte Breiviks enmannskrig til det motsatte av hva han ønsket. I ukene som fulgte så vi en sterk forbrødring mellom innvandrere og nordmenn. Før vi som flerkulturelt land hadde begynt å gå i hverandres bursdagsfester, bryllup og barnedåp, gikk vi i hverandres begravelser. Før vi rakk å le ordentlig sammen, møttes vi i sorg. De som ble gravlagt, var ikke våre eldre, men neste generasjon.
I sorgen og samholdet var det verken rom eller tid for å stille ubehagelige spørsmål. Men det er nødvendig å dvele ved de to timene – fra bomben gikk av, og fram til gjerningsmannens opprinnelse og motivasjon ble kjent. Det ligger et stort ubehag her. Og vi kan ikke late som om det ikke finnes.
Mann versus kvinne
Ville jeg vært mindre engstelig om det var min mørkhudete niese jeg var ute med, den 22. juli, i stedet for nevøen min? Instinktivt vil jeg svare «ja». Ja, jeg ville tenkt at en muslimsk jente er mindre utsatt for blindt hat og oppdemmet raseri enn en muslimsk gutt eller mann. Kanskje ville jeg bedt en niese med hijab om å ta den av, for sikkerhets skyld. I ettertid har det slått meg, hvor lett vi legger grupper med mennesker for hat, i kjølvannet av politisk, religiøs eller annen uenighet. Den mørkhudete mannen, den muslimske mannen er blitt et slikt hatobjekt fordi vi som samfunn har latt ham forbli en fremmed.
 «Den muslimske mannen» blir som oftest presentert som den kriminelle mannen. Fundamentalisten.
Den muslimske mannen jeg kjenner er ikke slik. Han er verken undertrykkende, sint eller patriarkalsk.. Tvert i mot jobber han dobbelt, i hvert fall mye, og har en datter som studerer medisin. Men denne mannen hører vi lite om. De frisynte mennene er også der, som IT-gründere Shahzad Rana, NRK-journalist Atta Ansari, filmregissør Rolf Ulrik Imtiaz, samt Noman Mobashir, Adil Khan, Zahid Ali og Abid Raja, for ikke å snakke om Tommy Sharif, men det er fortsatt et demonisert bilde av den muslimske patriarken som dominerer. I realiteten har den patriarkalske dominansen i de pakistanske og somaliske miljøene i Norge blitt kraftig utfordret de siste årene: De muslimske kvinnene kom inn i politikken, kulturlivet og journalistikken på begynnelsen av 2000-tallet. Den gangen var det riktignok få muslimske kvinner som våget å protestere mot undertrykkende mekanismer, og straffen mot den som brøt ut kunne være brutal. Men mye var i ferd med å endre seg. Oppmerksomheten rundt problemene i innvandrermiljøene handlet like gjerne om et miljø som var i ferd med å åpne seg. Å definere dette som et fastlåst kulturproblem var feil. Nettopp det at flere etter hvert våget å snakke, tenke høyt, og delta i den offentlige debatten, viste til en kultur i endring.
Muslimske kvinners kamp for likestilling har blitt omfavnet og varmt støttet. Både blant dem som har tradisjon for å støtte feminister, og blant dem som liker muslimske menn enda mindre enn de liker vestlige feminister. I slike pietistiske og til tider fremmedfiendtlige kretser ble den muslimske madonnaen idealisert. Hun ble en bekreftelse både på det som var galt med norske rødstrømper og med muslimske menn, på én og samme tid. Den rasistiske støtten må ikke forveksles med den viktige solidariteten fra samvittighetsfulle mennesker som støtter frihetskamp – uansett hvilket kjønn som kjemper den.
I løpet av de siste ti årene er det mye som tyder på at jentene klarer seg bedre enn guttene: De blir tatt inn i varmen. De er flinke på skolen. De tar høyere utdanning.
Det er ille nok at den muslimske mannen blir demonisert i medienes jag etter konflikter. En annen ting er at han faktisk sakker akterut i forhold til utdanning. I så måte har han likhetstrekk med den sinte, hvite mannen – han som klandrer feminiseringen av samfunnet for at han ikke lenger har sin rettmessige plass i samfunnet. Musklene hans er ikke verdt det samme lenger. Hans autoritet som mann forvitrer. For når kunnskap er makt, er denne mannen maktesløs, og de ressurssterke jentene vil neppe ønske å gifte seg med en uutdannet guttunge. Det er en situasjon som minner om norske odelsgutter, de som blir igjen i bygda, mens jentene flytter ut, studerer og blir boende i byen. Allerede nå er ekteskap basert på klassereiser eller økonomiske kontrakter, vanlige. Menn henter koner, mens kvinner i større grad vil søke utdannede menn utenfor klanen eller klassen. En større valgfrihet for kvinner vil presse seg frem. Og den muslimske mannsrollen vil bli ytterligere utfordret.
 Islamisme utfordret vestlige muslimer
 For ti år siden, etter 11. september, var det ikke bare vestens frykt for muslimer som ble vekket. Mange muslimske ledere ble tvunget til å gå i seg selv. Var det slik at deres forakt for vestlige verdier ga næring til «høyreekstrem» islamisme hos muslimske unge som var ofre for diskriminering og fremmedgjøring i Vesten? Samtidig så vi en tendens til  en gryende reaksjonær kulturkonservatisme blant muslimske unge i Vesten. Hijaben ble hentet frem igjen, koranen ble lest på nytt, flere unge søkte sin «sanne» identitet – som en konsekvens av at den islamistiske terrorismen stigmatiserte en ny generasjon muslimer. I Oslo ble storebroren min forsøkt rekruttert til voldelig ekstremisme av to utenlandske imamer som fristet med – nettopp – 72 jomfruer i paradiset. Over hele Europa protesterte muslimer mot voldelig politiske bruken av religion. Men et slikt opprør passet åpenbart ikke inn i medienes historiefortelling eller det politiske paradigmet. Følgelig ble det heller ikke dekket nevneverdig i Europa. Det dokumenterer den britiske rapporten «Victims of intimidation» (2009), utarbeidet av tenketanken «The Center For Social Cohesion». Der refereres det til mange moderate muslimer, også i Norge, som ikke har fått tilstrekkelig støtte fra sine regjeringer i forsøkene på å kritisere misbruket av islam til voldelig ekstremisme. De ble forsøkt fortiet, fordi offentligheten ikke klarte å skille mellom legitim islamkritikk og den islamofobe rasismen. I Storbritannia har eks-jihadisten Maajid Javad blitt et mediefenomen de siste årene, i kraft av å være troende muslim og talsperson mot jihadismen. Han sier det så direkte: «Venstresiden har i alle år vist oss solidaritet i kampen mot rasisme. Nå må vi vise dem solidaritet i kampen mot ekstremisme».
De moderate muslimenes kritikk er helt nødvendig for å stoppe rekruttering til vold og  å skape likestilling og åpenhet i stadig mer krysspressede minoritetsmiljøer. Miljøer som har fått sine ofre på grunn av gjengoppgjør, kriminalitet, æresdrap og tvangsekteskap.
For muslimske kvinner har det skjedd en markant utvikling de siste årene. I boken Utilslørt – muslimske råtekster, ti år etter norske Råtekst, ble 19 personlige historier samlet av redaktørene Mahmona Khan og Nazneen Khan-Østrem. På lanseringen under litteraturfestivalen i Lillehammer ble de møtt av et entusiastisk, multietnisk publikum: De var ønsket. Det var også historiene deres. Kvinnene fremsto som individer, og brøt ned andres fordommer samtidig som de fikk justert sine egne oppfatninger.
Samtidig er det verdt å spørre seg om 19 muslimske menn som fortalte sine personlige historier, ville bli møtt med den samme varmen. Etter den sterke polariseringen i den danske debatten rundt Muhammed-karikaturene i Weekendavisen, presenterte de en ny vri for å gjøre noe med den negative stemningen. Et svært oppslag hvor flere titalls gutter som het Muhammed ble samlet i en reportasje, og deres individuelle portretter presentert. Den vanlige dansken fikk mulighet til å bli kjent med dem. Kjent med den vanlige Muhammed i gata.
 Vi som har forsøkt å sette multietnisitet på dagsordenen i en årrekke, har hatt blikket på to fronter: den hvite nasjonalsjåvinismen og voldstruslene fra jihadister. Slik jeg ser det, er det mer som forener dem enn som skiller dem. Terroren tvinger oss til å se dyret inn i øynene – det uhyret som har våknet til alle tider, i alle verdenshjørner. Uhyret som ligger latent i menneskesinnet, hvis det blir vekket. Dette dyret kjenner ingen religiøse, kulturelle eller etniske grenser.
Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet. Derfor må vi aldri mer bli sjokkert over at udyret denne gangen våknet hos en blåøyd, blond vestkantgutt. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Hver generasjon må jobbe for å finne ut hva som gir næring til dette dyret.
Samtidig må vi spørre hva som truer den norske mannen i det nye Norge. Hva er det som kan få ham til å trekkes mot vold? Det kan synes som han står i spennet mellom to identiteter. Er han Ola Potet, han som føler at han ikke kan beskytte sin ære, eller er han korsfareren Sigurd Jorsalfar, som gjør det med alle tenkelige og utenkelige midler? Og tilsvarende, for gutter som flørter med politisk islam, er han hærføreren Osama bin Laden eller er han en kuet fremmedgjort slave i et vestlig land? I begge tilfeller må han sparke fra seg. Skal han finne fred med seg selv, må han finne fred i en ny identitet mellom disse ytterpunktene.
«Kunne dette skjedd min bror?», spurte den norske terrorforskeren Laila Bokhari i Samtiden 4.2009, da hun reiste til sitt andre hjemland, Pakistan, for å studere hjemmeavlet terrorisme. Hun ville møte jihadistene, høre deres historier og lese deres manifester i filler. Svaret på spørsmålet ble ja. Det kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendigheter, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet: Kunne det skjedd min bror?
 Parallelle liv
 Vi var mange som var lettet over at gjerningsmannen viste seg å være norsk. Den lettelsen burde uroe oss mye mer enn den gjør. For hva var det vi fryktet? At udyret i oss ville våkne hvis det var en «fremmed» som sto bak? Det er her vår egentlige sårbarhet ligger. I vår ubevisste og ureflekterte inndeling mellom oss og de andre. De innfødte og de fremmede.
I timene vi fryktet at det var muslimske terrorister som sto bak bomben i regjeringskvartalet, rakk vi å få et lite glimt i hva som kravler under lokket på flere nordmenn enn vi har villet vedkjenne. Alt fra tilsynelatende uskyldige spørsmål som: Hvorfor drepte han ikke bare muslimer da? Til rasistisk hatpropaganda på nettet og flere episoder med trakassering av innvandrere.
Etter appellene og det fargerike fellesskapet vi opplevde i dagene som fulgte, må vi fortsette å stille oss kritisk til det som skaper utrygghet og avstand – enten det er fra jihadister eller høyreekstreme kontra-jihadister.
 Hamar elsker Ismail
I dag, etter å ha sett hvordan landet reagerte med så overveldende samhold og kjærlighet mot hatet fra en terrorist, er jeg trygg. Jeg har ingen grunn til å mistro det norske folks evne til å kunne takle en terroraksjon, om den så skulle være utført av islamister. Norske muslimer ville ha arrangert sitt rosetog de også, for å ta avstand fra jihadismens terror, og nordmenn ville ha sluttet seg til. Rasister ville det selvsagt ha vært, det er det alltid. Kanskje ville det også ha vært litt flere enn før. Men det store flertallet ville ha hentet fram det beste i seg. Vi ville fortsatt vært et land med den samme ånd som ungdommene på Utøya, der også muslimer ble drept. Unge muslimske kvinner og menn, samfunnsbyggere, som var i ferd med å bli forbilder og som representerte det generasjonsskiftet Norge trengte.
På minneveggen til norsk-somaliske Ismail Haji Ahmed, danseren fra Hamar, er det i dag mer enn 800 meldinger – og de blir stadig flere, snart tre måneder etter drapene – fra nordmenn med all slags bakgrunn. Den nye generasjonen elsker, savner og roper fortsatt etter ham på Facebook, og spør om han danser videre. I himmelen. «Hamar gråter», skriver de. «Hamar vil ha Ismail tilbake».
Er ikke disse meldingene sterkere vitnesbyrd på hva slags samfunn vi er blitt, enn hele landets nettrasisme til sammen? Ville ikke disse kjærlighetserklæringene fra grenseløse og fargeblinde unge vært der om det var en jihadist som hadde tatt livet av deres gledesspreder. Selvfølgelig ville de det.
Landet styres ikke av rasistene. Dette er et land hvor folk kan si fra. Hvor man kan tale til folks samvittighet og bli lyttet til. Er det en ting erfaringene etter 22. juli kan brukes til, så er det nettopp det.
«Vi kjenner ikke våre naboer. Vi lever parallelle liv». Det var dette som intuitivt dukket opp hos meg da det smalt. Og det var det jeg ville beskytte den unge, norske gutten mot. Han som var født inn i en muslimsk familie og derfor sett på som en fremmed.  Jeg har ikke villet tenke at han er en ukjent for norske landsmenn, men i det øyeblikket jeg ikke rakk å tenke – bare reagere – så visste jeg at det var det han plutselig risikerte å bli betraktet som.
Når slike reflekser slår inn, har vi med holdninger å gjøre som vi må være sammen om å kvitte oss med. Og det er det Utøya må bringe videre: At vi aldri mer er fremmede for hverandre.