Saturday, January 25, 2003

Du burde holdt kjeft Fadime! Bokanmeldelse av Unni Wikans bok For Ærens Skyld.

Unni Wikan har vakt strid med sin bok om svensk-kurdiske Fadime Sahindal, som ble æresdrept av sin far i Uppsala for et år siden. Med boka «For ærens skyld» har Unni Wikan skrevet en kunnskapssøkende tilnærming til Fadime-saken. Men samtidig er bokas konklusjoner en hån mot Fadimes budskap. Wikan advarer nå unge innvandrerjenter mot å ta sin kamp ut i offentligheten. 
Dermed glemmer hun at Fadimes opptreden i mediene nettopp var et rop om hjelp. Hun var blitt sterkt mishandlet og drapstruet av sin egen slekt. Fadime var dødsdømt lenge før hun gikk ut i mediene. 
Å konkludere med at det var medieoppmerksomheten som tok livet av henne, er det samme som å gå til Fadimes grav og rope at hun burde holdt kjeft.
Unni Wikans bok er muligens en hjelp til å «forstå» foreldregenerasjonen, men samtidig et signal til foreldregenerasjonen om at de fortjener æreskulturen mer enn deres barn fortjener friheten.
RELIGION, KULTUR og tradisjon er gjennomsyret av et patriarkalsk, middelaldersk mønster som krever lydige og ærbare kvinner. Fadimes familie og slekt tolket dette meget bokstavelig. Faren ble psykisk syk av at Fadime kjempet for å være psykisk frisk. En av dem måtte tape. I kretsen rundt faren var det godtatt at det var Fadime som var synderen, den onde. Men Fadime hadde rett fordi hun tilhørte sin samtid, faren lever i middelalderen.
Disse menneskene har ingen forståelse for ytringsfrihet eller kjønnenes like rettigheter. De vet om det, men fatter ikke verdien av det. Derfor blir Fadime utsatt for en konspirasjon så utspekulert og vond og egoistisk at det er viktig å sette ord på den.
Hvis det innebærer at familien blir demonisert, er ikke det hensikten. For vi kan ikke bli hindret i å kalle en voldtekt en voldtekt, når det er det det er.
KORT TID ETTER at Fadimes kjæreste døde (eller ble bevisst drept) i en bilulykke, ble hun rundjult av sin yngre bror offentlig. Hvilken skam var ikke det for henne? Når forsket sosialantropologer på hva unge kvinner er blitt utsatt for av liknende, ufattelige overgrep?
Med hvilken ære eller stolthetsfølelse kunne Fadime gå til mediene og fortelle om dette? Hun gjorde det fordi hun ikke hadde noe å tape. Hun visste at hun kom til å bli drept. Hun godtok det ikke.
DRAPSTRUSLENE MOT FADIME ble virkelighet - og dermed symbolske. Truslene kontrollerer dermed en hel generasjon og hindrer dem i å kreve en mer likestilt og frigjort identitet.
For ja, drapet på Fadime har tiet i hjel mange unge som vil vekk fra dette slaveriet. Til tross for at hun søkte hjelp, fikk offentlig oppmerksomhet og klarte å ta en universitetsutdannelse, ble Fadime drept. Her nytter det ikke å «fatte og begripe», som Wikan sier at hun nå gjør om æresdrap-fenomenet. Her må vi protestere og si stopp! Å ta liv er barbari, og det er ikke sosialantropologer som må si det.
Det er våre egne. Det er Hong Pham, Nadeem Butt, Afshan Rafiq, Saera Khan og alle de som opptrer offentlig og taler på vegne av sin egen og andre innvandreres samvittighet. De må si høyt og tydelig at det er absurd å kreve av kvinner og menn at de skal leve etter normer som strider mot deres samvittighet og deres menneskerettigheter.
Tidligere har Wikan uttalt at kvinner i Norge må tilpasse sin klesstil, fordi vi nå har fått innvandrermenn til landet som ikke tåler den klesstilen vi har. Et liknende signal kommer i den nye boka. Hold kjeft alle Fadimer, ellers dør dere. Unni Wikan kunne like gjerne ha sagt at innvandrerjenter må være forsiktige med å gifte seg med menn fra æreskulturen. De må være forsiktige med å ta en utdannelse som kan provosere deres familiemedlemmer. De må være forsiktige med å gå på kino på kveldstid. De må være forsiktige med å sende e-post til en mannlig kollega. Hvor lenge skal vi tie, hvor lenge skal vi være forsiktige? Ti år? Hundre?
Å ADVARE MOT OFFENTLIGHET er en hån mot jenter som har frontet saken i mediene. Kadra Noor stilte autoriteter til ansvar. Hun var med på å starte en revolusjon. Undertegnede har stått fram med hele min familie fordi vi samlet har forkastet det perverterte æresbegrepet. For det er det som er monsteret, ikke menneskene.
Wikan glemmer også at det i tillegg har skjedd noe som er radikalt annerledes både i Danmark og i Norge: Både menn og kvinner har diskutert og forsøkt å ta ansvar for å offentliggjøre og dermed løse konfliktene som psykopat-menneskesynet bidrar til over hele verden. Denne kulturen er ekstremt skadelig for unge menn, selv om de er oppvokst i Vesten. Den er sexistisk og legitimerer vold og drap på familiens kvinner.
WIKAN ER FRUSTRERT over at islam fikk så mye fokus i høstens integreringsdebatt i Norge, da det selvsagt er frihetsberøvende grunnelementer i alle religioner og kulturer.
Men hun har ikke fått med seg at årsaken til at muslimene kom i fokus i Norge, er at blant andre daværende leder for Islamsk Råd, Lena Larsen, sto fram og nektet å støtte kampen for at kvinnen skal kunne bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, også hvis de vil bryte med islam. I tillegg utstøtte hun opprørerne offentlig, noe som i seg selv er tilnærmet lik en drapstrussel. Slik er taktikken.
Muslimske kvinner gikk i demonstrasjonstog for å fortsette å leve som lydige og underdanige i forhold til foreldrenes kultur og religion. Det skjedde uavhengig av at debatten etter Fadimes død handlet om menneskerettigheter, og at de burde gjelde også for muslimske kvinner. Det er ikke uten grunn at religion ble et sentralt tema i debatten her i Norge - for ingen av de religiøse eller i denne sammenheng pakistanskfødte talspersoner valgte å støtte seksuell og sosial frihet for kvinner. De sendte meg privat e-post og sa de støttet mine synspunkter privat, men de våget ikke å gå ut offentlig.
For de vet konsekvensen: utstøtelse. Nettopp det Fadime Sahindals familie heller ikke torde å gjøre. Hvis de ga Fadime hennes rettigheter, ville jo alle kvinner i slekta begynne å kreve det samme.
Dermed vil kvinnene være ute av kontroll.
AT FADIME STO FRAM I MEDIA med sin sak, er ikke grunnen til at hun ble drept. Der motsier Wikan seg selv grundig, når hun i tillegg beretter om æresdrap på andre kurdiske kvinner i Sverige som ikke var kjent for offentligheten før etter sin død.
Problemet er at det perverterte æresbegrepet ikke er vant til å få fokus på seg, og at de som er infisert av det, selv ikke klarer å identifisere det. Min familie, inkludert alle mennene i min familie, aksepterte at de ikke hadde noe med mine valg å gjøre. De støttet meg.
Og de fikk også føle mekanismene som forsøkte å drive dem til å kontrollere meg. Mekanismer som handlet om alt fra latterliggjøring og mobbing til drapstrusler. Men alle familier har et valg. Jeg erfarte tydelig at selv om familien støtter deg, tillater ikke æres-psykopatene at en opprører blir et forbilde - av frykt for å miste kontrollen over sine døtre. Derfor var det viktig å tillegge meg og andre egenskaper og motiver vi ikke hadde. Derfor var det viktig å fortelle media at det liksom er rasistene som støtter meg, noe jeg overhodet ikke har opplevd. Tvert imot får jeg kjeft av rasister som ikke vil godta et flerkulturelt demokrati.
VENSTRESIDAS intellektuelle, med Marianne Gullestad som gallionsfigur, gikk rett på denne strategien. Vi som gjør opprør, må for all del ikke få noen anerkjennelse. Norske sosialantropologer og forskere må gjerne få statsstøtte for å øke sin innsikt og sitte i godstolen sin og kose seg med den.
De må gjerne skrive bøker for hverandre. Men de har ingenting å gi frigjøringsprosessen. Ingenting.
Vi må klare oss uten dem.