Kjære prisvinnere og kjære gjester!
Det er en glede for meg på vegne av
Institusjonen Fritt Ord å kunne overrekke Fritt Ord-prisen for 2002 til Aslam
Ahsan og Shabana Rehman. De har begge, kanskje mer enn noen annen med
innvandrerbakgrunn, skapt seg personlige profiler i norsk offentlighet. Og
nettopp ved å tre frem som personer med individuelle særtrekk bidrar de til å
bryte ned stereotype forestillinger hos de etniske nordmenn om
innvandrerminoritetene som ensartede og fremmede.
Ved å være
så tydelige og tre frem som helt ut seg selv med sin personlige profil, sin
etniske bakgrunn, sine krav om å bli godtatt som nordmenn, stiller de krav til
vår liberalitet, og når jeg sier ”vår” så mener jeg alle nordmenns liberalitet
enten de tilhører majoriteten eller minoriteten, det tradisjonelle Norge eller
de nye innvandrermiljøer. Våre prisvinnere befordrer sosial integrasjon, de
bidrar til å bygge broer, samtidig som de utfordrer integrasjonsgrunnlaget.
Enten vi tilhører majoriteten eller minoriteten må vi venne oss til å godta
forskjeller i større grad enn hittil innenfor vårt felles samfunn. Vi må
utvikle et integrasjonsgrunnlag basert på de helt grunnleggende liberale
prinsipper som gir alle parter og alle individer, kvinne eller mann, like
muligheter til å være borgere i det store samfunn og like muligheter til å
utvikle selvrespekt.
Det er
grunn til meget sterkt å understreke at det å tre frem på den måten våre prisvinnere
har gjort, krever mot. Ved blant
annet å være så tydelige, har de plassert seg selv i utsatte posisjoner. At det
eksisterer fremmedfiendtlighet i det tradisjonelle Norge har vi fått
demonstrert klart nok ved rasistisk motiverte drap. På den annen side kommer de
fra en kultur der det begås æresdrap. Integrasjonen undergraves ved
drapstrusler fra begge sider. Våre prisvinnere har da også fått erfare hvor
utfordrende deres fremtreden har kunnet være, blant annet i de miljøer de
kommer fra. Det er åpenbart en lang vei å gå frem til et rimelig integrert
samfunn. Vi lever i en uferdig samfunnssituasjon. For å komme videre trenger vi
nettopp mennesker med mot til å stå frem på den måten våre prisvinnere har
gjort.
Når dette
er sagt, må det understrekes at her slutter likheten mellom våre to
prisvinnere. De tilhører forskjellige generasjoner. Deres bakgrunn er meget
forskjellig rent bortsett fra at de begge er født i Pakistan. Og de har valgt å
engasjere seg og stå frem på helt forskjellig måte. Dette er i seg selv et
poeng med den delte pris. Det er mange måter å stå frem i det offentlige rom
på. Vi ønsker at prisen skal tolkes som en honnør også til mangfoldet, til en
fruktbringende variasjon i fremtredelsesformene.
Shabana
Rehman er vel den med innvandrerbakgrunn som i dag har den mest markante profil
i norsk offentlighet. Ung, frekk, bevisst provoserende har hun bidratt til å
sette farve på den norske innvandrerdebatten. For ikke så lenge siden kom det
et misunnelig sukk i dansk presse. Etter først å ha slått fast at den norske
presse generelt er ganske provinsiell, tilføyer vår hjemmelsmann (Carsten
Jensen): ”og allikevel er der en indvandrerdebat i Norge, som er mer åben,
produktiv og fremadrettet end i Danmark, og som frem for alt undgår det danske
retfærdiggørelsessyndrom. Jeg kender ikke den norske debat godt nok til at
kunne pege på alle årsager, men jeg kan i hvert fald pege på en av dem. Hun
hedder Shabana Rehman, er 25 år, af pakistansk herkomst, stand-up-komiker med
stor rød og rapkæftet mund, der med samme ekvilibrisme taler om
menneskerettigheder, det muslimske mandekøns elendighed og sin egen kusses
behov.”
Jeg tror
han har rett i at Shabana Rehman har bidradd til å endre den norske
innvandrerdebatt og gjort det til en bedre debatt. Det har hun paradoksalt nok
gjort ved ikke først og fremst å opptre som innvandrer. Hun har med en
selvfølgelig autoritet insistert på selv å velge sin identitet – som ung kvinne
i et moderne samfunn. Det er fra denne posisjon hun kan kritisere imamer og
tvangsekteskap, men også den vestlige kjønnsmoral og kvinnesyn.
Fra sin
spalte i Dagbladet har hun på en mønstergyldig måte fremtrådt som en våken
samfunnskritiker på flere områder. Sine kritikere fra innvandrermiljøer svarer
hun ved å si at ”Dette handler ikke om å være fornorsket eller et ’ikon’ som
gjør opprør mot innvandrerverdier. Det handler om å leve et verdig liv som et
fritt og selvstendig menneske i dagens Norge, med ansvar for sine egne
handlinger, liv og framtid uansett hvilken bakgrunn du har.” Når hun har fått
en stemme i offentligheten, henger det også sammen med den form hun har valgt,
kontroversiell og utfordrende, men i særlig grad med en usedvanlig intelligent
og avvæpnende bruk av humor, og med en sprogbeherskelse som mange skrivende fra
de tradisjonelle norske miljøer kan misunne henne.
I sin
klassiker, ”Det åpne samfunn og dets fiender”, hevde Karl Popper at vår
sivilisasjon ennå er i sin barndom. Den har ikke kommet seg over sjokket ved
sin fødsel som besto i overgangen til et åpent samfunn som frigjorde menneskets
kritiske styrke. Ved å innføre et skarpt skille mellom ytringer og fysisk vold,
kunne man fremme det første til fortrengsel for det siste. Det åpne samfunn er
i prinsippet et ikke-voldelig samfunn – i den grad det er realisert. At vår
sivilisasjon ikke har kommet seg over sjokket innebærer en stadig trussel fra
reaksjonære krefter som igjen vil lukke samfunnet og ta kontrollen over
fortolkningen av verden og virkeligheten. Vi må kontinuerlig bevisstgjøres om
viktigheten av åpenhet, om viktigheten av å bruke ytringsfriheten og det
offentlige rom. Det er kun på den arena at ugrunnede fabler kan gjendrives, for
å sitere Ludvig Holberg. Institusjonen Fritt Ords fornemste oppgave er nettopp
å støtte åpenheten og bruken av det frie ord.
Det er
oppmuntrende at noen av dem som best har forstått verdien av å bruke det frie
ord i den norske offentlighet har innvandrerbakgrunn. Kanskje er det ikke helt
tilfeldig. Uansett er de et eksempel for alle oss andre, uavhengig av hvilken
bakgrunn vi har. Det er naturligvis legitimt å være uenig med våre prisvinnere,
og det er forståelig at noen blir provosert. Til dem er det bare å si – gjør
som dem, bruk det offentlige rom. Det er der for at meninger skal brytes og
følelser luftes. Det er slik vår kritiske styrke kan frigjøres og samfunnet bli
et godt sted for oss alle.
Ikke minst viktig er det at han har en stemme i offentligheten. Han har på forskjellig måte arbeidet for dialog mellom muslimer og kristne. Han har støttet kravet om sprogopplæring og sprogtest for innvandrerbarn. Han har engasjert seg mot tvangsekteskap og etterlyst innvandrerforeldres engasjement i skole og idrettslag. Utspillene i seg selv, og av og til også den form han har gitt dem, har kunnet provosere til begge sider. Men som han sier selv: ”Jeg vil provosere for å skape åpenhet og debatt. Det har jeg klart.”
Hva er det som driver en slik integrasjonspolitiker, for det er det han er? Her er det et ekte samfunnsengasjement som noen hver kunne ta lærdom av. Og dette er kombinert med spesielle personlige egenskaper. La meg bare sitere fra Lørenskog-boken: Han er ”dypt interessert i politikk, utadvendt, handlekraftig, og utholdende i sin evne til å trenge inn i det norske byråkrati, organisasjonsliv og politiske systemer. Han [har] også en utpreget evne til å kommunisere sine standpunkter – ikke minst i forhold til media – og [kan] i tillegg trekke veksler på en bred utdannelsesbakgrunn og yrkeserfaring som bonde, sosialkurator, fagutdannet industriarbeider og reklamemann.” Jeg tror det er godt for oss alle, og for norsk offentlighet ikke minst, at denne mannen tilfeldigvis kom til å slå seg ned i Norge.
