Det religiøse helvete

En ekte demokrat vil kjempe for kvinnelige imamer og homofile bønneutropere. AP-POLITIKEREN Saera Khan skriver i en kronikk i VG at det er tøft å være uttalt muslim i dagens politiske Norge. Men det er faktisk lettere å være politisk korrekt muslim, slik Khan er.

Hva om hun offentlig uttalte at hun kunne tenke seg å ha sex før ekteskapet, leve sammen med en nordmann og velge bort religionen? Jii-ha!! Det er ikke retten til religionsutøvelse som er undertrykt i dagens Norge, men retten til å velge bort religion. I Danmark er man bekymret over holdningene elever i religiøse gettoskoler utvikler mot storsamfunnets demokratiske verdier. Hva slags reaksjoner får mennesker som ønsker å bryte ut av religiøse og demokratisk inkonsekvente miljøer? Jeg kan si noe om det, fordi jeg har vært «ulydig» offentlig. Dette er hva jeg fikk: drapstrusler, sjikanering, fysisk og psykisk hets, utstøting, offentlig latterliggjøring og sist men ikke minst fortielse.


KVINNERETTSFORKJEMPEREN Hege Storhaug greide nok en gang å gå i sin egen felle ved å sette opp et svært unyansert bilde av virkeligheten i sin opprinnelige kronikk, der hun spør om Khan er en ekte demokrat. Glemte du, Hege, at Khan er vokst opp i Norge og ikke i et fundamentalistisk land? Du burde vite at en del muslimske barn har vært skjermet mot de verste utslagene av religiøs fundamentalisme. Derfor vil de forsvare sin tro som voksne, som en menneskerettighet de har krav på. Det eneste de kjenner til, er å være muslimer i et demokrati, og de ser ikke at deres argumenter er demokratisk inkonsekvente.

Skal vi tillate at religiøse argumenterer med å forsvare sin tro som en menneskerettighet når religionsutøvelsen innebærer å tråkke på de samme menneskerettighetene?
DET ER OGSÅ et spørsmål om kjønnsroller. Dessuten, Saera, hva er årsaken til at norske gutter ikke er naturlige partnere for deg når du er vokst opp i Norge og er norsk? Muslimske gutter omgås jo like naturlig norske, ikke-muslimske jenter, og reagerer med rette sterkt på intoleransen og rasismen de møter fra besteforeldregenerasjonen til jenta. Er det ikke et tankekors at jenter skal bli tvunget til å gifte seg med muslimske gutter, mens det samme kravet ikke gjelder for menn?
Khan svarer i realiteten at like barn leker best. Demokratisk?
Neppe. Khan taler med like stor avstand til tvangsekteskap, omskjæring og annen kvinneundertrykking som en hvilken som helst etnisk norsk feminist. Hennes feil er at hun ikke ser at det nettopp er religionsutøvelsen som opprettholder kvinneundertrykkingen. Det er kjønnsrollemønstrene i det religiøse systemet som er årsaken til ubalansen mellom kjønnene og som gir barn en totalt fremmedgjørende oppdragelse.

KHAN HAR MULIGENS ennå ikke vært i en religiøs konflikt med sin egen familie. Mange andregenerasjonsungdommer som forsvarer kulturen og religionen, gjør det av lojalitet overfor foreldrene. I sin kamp mot «rasisme», fortier de det maktmisbruket religionsutøvelsen bidrar til. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hva religiøs hjernevask gjør med mennesker. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hvordan religionsutøvelse brukes til å knuse menneskers selvfølelse og tvinger dem til å handle i strid med sine rettigheter og sin menneskelige natur. Og det er i konfliktsituasjoner vi ser det Storhaug ser, når hun anklager politikere med muslimsk bakgrunn for at de ikke tar et oppgjør med den demokratiske analfabetismen som eksisterer i miljøene i dag. Dette må politikere ta på alvor! Carl I. Hagen holder vi utenfor, han leser nok Se og Hør og ikke Koranen på senga.

Ved å si at det er «greit for henne» at andre muslimske jenter gifter seg med kristne menn, har Khan gått lenger enn muslimske politikere før henne. Det skal hun ha ros for, selv om hun «glemte» å ta med at muslimske jenter risikerer å bli sosialt drept hvis de ønsker å leve sammen med ikke-muslimske menn.
DE RELIGIØSES PRAKSIS kveler menneskets frihet. Til helvete med dem! Minoritet, majoritet, innvandrer og innfødte, rasisme og antirasisme, glem disse begrepene. Dette handler om mennesker, som har krav på menneskerettigheter fordi de tilhører arten menneske! Dessverre må førstegenerasjonen dø ut før unge mennesker får den friheten de har krav på. 

Vi får snakkes i år 2040, Saera, og i mellomtida passe på at så få som mulig klarer å smugle fundamentalismen inn via Gardermoen, i form av veltilpassede ektefellegisler som skal reprodusere førstegenerasjonens «verdier». Gjør de det, skal de møte motstand.

Hva er galt med Bridget Jones?

Hvis filmen «One Night at McCool's» handler om menns syn på kvinner, er «Bridget Jones' dagbok» kvinners syn på kvinner. OVERBEVIST OM at singellivet er oppskrytt, har vi denne uka reist i flokk får å se klossmajoren Bridget Jones. Andre har presset kjæresten til å heller se på Bridget enn Lara Croft og

andre kung fu-sparkende skjønnheter. De kritiske av oss har ristet på hodet og blitt kvalme av nok en film som viser yppige, dumdristige blondiner som vinner drømmeprinsen til slutt. Den ufrie peppermøen som får et fullverdig liv fordi hun blir reddet av en mann, liksom. Høh. Men Bridget har innvirkning på oss. Det er ikke vold, ikke porno, det er heller ikke noe særlig kontroversielt med filmen. Det er noe verre: Våre dagbøker. Derfor sitter vi og kjenner igjen en sødme så sår, en stikkende G-streng så vond, en hvit løgn så flau, en for lengst fordøyd ostekake så feit, når vi ser Bridget leve sitt langt fra perfekte hverdagsliv. Hun er så nær oss, der hun lever i en kultur der den biologiske klokka er hennes verste fiende og hun veksler mellom å være hysterisk nervøs, alvorlig ydmyket og overlegen superkvinne, mens hun spaserer til sin middelklassejobb. Samfunnet og de årlige nyttårsforsettene minner henne stadig vekk på at hennes fullkommenhet og lykke er totalt avhengig av å bli Ms. Perfect og kapre Mr. Right før det er for seint.


DEN AVSLØRENDE selvironien får oss til å innse at uansett hvor flinke, gode og dobbeltarbeidende vi er, der vi spaserer rundt som karrierekvinner som helst skal se ut som filmstjerner til enhver tid, så er vi fortsatt ufrie så lenge vår seksualitet er til de grader styrt av forhistoriske biologiske og sosiale normer. Derfor mister vi besinnelsen etter å ha fått Bridget Jones' dagbok. Vi driter i hold-ins og push-ups, går ut og spiser en treretters middag med ekstra ostetallerken og iskrem, drikker bøtter med vin, og forteller menn at vi har lyst på dem uten å drømme om brudekjoler og kirkeklokker, der vi sitter og gliser med rødvinstenner og puppene utenfor kjolen i en tre nummer for liten designerkjolekopi fra H&M.
Alt dette mens vi hele tida frykter å bli for gamle, for stygge og for ensomme. Bridget avslører oss der vi fiffer oss opp som proffe dragartister før vi går på mannejakt.

OG DERFOR ELSKER vi henne. Vi er slitne nå. Men Bridget Jones er noe mer enn nevrotisk. Jeg blir sint når anmeldere skriver at det er en jentefilm om jenter som gjør jenteting. Det hadde tatt seg ut hvis vi skrev det om en hvilken som helst annen populærfilm, f.eks. «Jurassic Park»: «Dette er en guttefilm om gutter som gjør gutteting.» Blæh. I så fall ville nitti prosent av kinofilmene falle inn under den kategorien. Presset er jo der, det er en grunn til at silikon, fettsuging, ansiktsløftning og kosmetikkindustrien er big business. Enten presset er i vårt eget hode eller fra samfunnet. Med antiheltinnen Bridget som en fyldig motvekt til de andre beinrangelskjønnhetene i filmindustrien, puster vi lettere ut, selv om Bridget gjør oss oppmerksom på et samfunn hvor kvinnen fortsatt er vurdert interessant etter hennes utseende og mannen etter hans status. Og ekteskapet må, med god gammeldags amerikansk dobbeltmoralisme, ende med at mannen faller for deg, for den du er og ikke det vesenet du er forventet redusert til å være.

HER I NORGE sitter vi og blir lurt av ukepressen idet forbrukerkontrollen over kvinner blir kamuflert som vår forbrukermakt. Gang på gang blir vi forført av behovet for sminke, parfyme, klær og løfter om menn som skal forgude oss fordi vi ser bra ut og kan alt om den nyeste leppestiften fra Dior. Vi skal liksom se ut som noen åpenbaringer enten vi skal på et cocktailparty eller sitte i kassa på Rimi. Noe som får meg til å tenke på at hovedårsaken til at menn og kvinner ikke er likestilte i dag, er at mesteparten av energien til begge kjønn blir brukt opp for å hige etter og kverulere om likestilling istedenfor å praktisere den. Og siden Norge er kjent som et land hvor kvinner er superkvinner som takler glatt å være karrierekvinner og husmødre, så er vel den halvt norske skuespillerinnen Renée Zellweger som spiller Bridget Jones mer interessant for oss enn søte Bridget.

RENÉE ZELLWEGER måtte bli en slik superkvinne som gikk opp femten kilo, byttet aksent, gjorde grundig research i et forlag, og etter innspillingen råslanket bort kiloene for igjen å kunne glitre som et beinrangel i glamourkjoler, og smiler triumferende til oss der hun ikke bare tok rotta på casting-kritiske briter, men også livet av virkelighetens Bridget Jones.

Halvveis til femti !

Livet er for kort til å leve og for langt til å dø FORRIGE LØRDAG FYLTE jeg tjuefem. Jeg kan altså ennå rekke å bli veltrent på SATS, svippe innom et par religioner, gifte meg, fly til New York, lese ni newagebøker og skrive den tiende selv, ta et hovedfag, få barn, strippe på en dårlig bar

i Los Angeles, jeg kan blåse ut hjernen min med ecstasy, ta på meg fjortisantrekk og rocke i tre dager for så å gå til psykiatrisk behandling og skille meg fra min annen ektemann, eller jeg kan løpe til nærmeste moské, dra imamene i skjegget og fortelle dem at å kreve sine menneskerettigheter ikke har noe med vestliggjørin eller det å være moderne å gjøre, eller si det samme til politikere som tror de bedriver antirasisme når de taler om det vidunderlige at man har både bønnerop og kirkeklokker i et demokrati, og ikke vil se hvilket stygt overgrep det er mot småjenter å lære dem opp til å gå pent tildekket fem meter bak menn, noe som er nesten like ille som at småjenter blir lurt av de såkalte pikebladene til å tro at de bør se ut som drevne horer, jeg kan ennå ta fram bønneteppet og ligge på rygg for en mann bare fordi han tror på den samme guden som jeg er hjernevasket til å tro på, eller la meg adoptere av en kristenfundamentalistisk familie på Konnerud som fortsatt tror at en god kristen gjerning er å omvende en hottentott til Jesus, eller jeg kan være som alle andre 25-åringer (det vil si ta en joint, gå på kino, date gutter, være lekker i moteklær eller finne en cybervenn i USA som jeg kan ha nettsex med selv om jeg aldri kommer til å se henne) eller jeg kan legge meg toppløs i Sofienbergparken og klø meg frilynt i nesa og lese tykke feministbøker om amerikanske kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp, mens eksotiske majoriteter kikker rart på meg, jeg kan le med stanerbabes som vender seg til Mekka hver fredag etter å ha ligget på rygg i en eller annen leaset BMW, eller jeg kan kverulere med innfødte babes som hater de jævla utlendingene som henter en kone fra hjemlandet, men som glatt glemmer søstersolidariteten når de sprer beina og krever å bli tilfredsstilt av solbrune muskler, jeg kan la skjegget og barten gro og bli en uteligger som stinker, men lever i sannhet, jeg kan tygge hormontabletter, leve på pulverkurer og kle meg i skreddersydde søte kjoledrakter i pastell, jeg kan melde meg inn i reality-tv for å titte miunnelig på rumpa til Vær-Elin eller posere i Se og Hør som dama til Ramsy eller Rodney, milde Allah-Jesus for et land, der slike «mannfolk» blir helter, eller jeg kan reise til Tibet og shoppe fysisk og åndelig renselse, eller dra på Buddha Bar for å bli sett sammen med intellektuelle fylliker, spise smørbrød på Kunstnernes Hus og bli latterliggjort som en wannabe, jeg kan slanke meg ti kilo og få en dusterolle i en dårlig sitcom på TV 2, eller bli en Colgate-smilende, farget kvoteprogramleder i NRK, eller jeg kan gi kjæresten min et spark foran og bak og be ham jogge oftere med meg, jeg kan barbere musa enda glattere og invitere ham på asiatisk mat og champagne og røkelse nok til at purken blir mistenksom og kommer stormende inn akkurat når vi har tantrisk sex, eller jeg kan gifte meg arrangert med en fetter fra Pakistan og sitte i en glorete polyesterdrakt i møkkakjedelige chai-selskaper og kose meg med kvinnefiendtlige Bollywoodfilmer som påstår at det er bedre å ta livet sitt for ærens skyld enn å bli en vestlig monsterkvinne, mens jeg tygger Valium som det var sukkertøy, jeg kan fortsette å kjøpe Gucci-damebladene der annenhver artikkel handler om «suksessrike superkvinner i Norge», og annenhver om «torturerte undertrykte kvinner i utlandet», jeg kan bli en seriøs kvinne som svetter meg gjennom den obligatoriske cand.mag.-en og så bli en «sterk kvinne som heller vil elske med kvinner fordi det er en kjappere vei til selvrealisering enn å kjempe mot de forvridde kjønnsrollene», jeg kan bli en high class hooker i New Delhi med klassisk indisk dans på menyen, eller reise til Rio og danse i kokainrus med masse strutsefjær og ikkeno' bikini.


MEN HVA POKKER skal jeg gjøre?