Jeg er en lykkejeger

Ingenting er så sexy som en naken mann som står og tar oppvasken. Ellen Stensrud i LO får fortjent pepper fordi hun stempler alle thailandske kvinner i Norge som fattige, undertrykte importvarer. En varaordfører og lokal LO-leder i Nord-Norge er rasende, etter min mening med full rett.

Bjørn Ove Hersdal har funnet lykken sammen med en vakker thailandsk kvinne, og hvem har rett til å komme med motforestillinger mot det? Er det blitt forbudt å være lykkelig her i landet? Skal vi nå få LO-pamper gående rundt og kikke inn i stuevinduene til folk for å se om ekteskapet kan godkjennes etter gjeldende tariff? I så fall burde noen ta seg en tur til Youngstorget og smelle kraftig med dørene.
JEG HAR SELV FALT for fristelsen til å hoppe over hundre års kvinnekamp. Jeg kapret en norsk mann som kan lage mat og vaske huset og er seksuelt tilgjengelig døgnet rundt når det måtte passe meg. Jeg har vært en lykkejeger, og jeg er stolt av det.

Ferdig dresserte norske menn er en fryd for kvinnen. Og dere norske syttitallsfeminister får søren ikke sitte der og furte.
Lykken er å finne en fortumlet, men ferdig dressert norsk mann. Fant dere ikke det, bad luck for you. Men det betyr selvsagt ikke at norske menn og thailandske eller filippinske damer skal finne seg i hva som helst. Det er trist å se mannfolk som blir piska rundt av en misforstått feminist med license-to-bjeffe, og det er like sørgelig å se en thailandsk eller filippinsk ungpike som har giftet seg med en sur, gammel norsk bygdegubbe som ikke fortjener henne. Poenget er at folk flest er så pakka med fordommer at de tror at absolutt alle norske menn som gifter seg med utenlandske kvinner, gjør det fordi de ikke har draget på vanlig måte. Sånn er det selvsagt noen ganger, men ofte er det helt annerledes.
VARAORDFØREREN har da også forelsket seg på foreskrevet vis.

Vi snakker her om helt normale, livsglade mennesker som blir glad i hverandre. Dette varmer et innvandret fornorsket retrohjerte som mitt, og de siste dagers ordkrig er starten på en debatt som må komme.
Det er en viktig debatt. For det disse norske mennene gjør, har minoriteter i Norge gjort i årevis. Når de ikke er nok integrert til at det er naturlig å finne en partner i landet de flytter til, inngår de arrangerte ekteskap (som i Norge tidligere ble kalt fornuftsekteskap), og som vi vet finnes det også en rekke tvangsekteskap. Debatten om dette vil blusse opp igjen, men dessverre ikke før det oppstår enda en tragisk sak i mediene med fortvilte ungdommer involvert. Det er det som må til, dessverre. Men riktig befriende vil det aldri kunne bli før asiatiske damer tar ordet i den offentlige debatten, uansett hvor gebrokkent det måtte være. Thailandske kvinner som er gift med norske menn lever daglig med mistenkeliggjøring av sin kjærlighet. Folk blir stoppet på gaten av idioter som spør mannen hvor han har kjøpt den damen og hva hun kostet. Sånne folk bør egentlig få et kjevle i huet.

Utnyttingen av såkalte «postordrebruder» eksisterer, ja. Det skremte en norsk kvinnelig ukebladjournalist å besøke Thailand og se norske menn som med rasistisk og sjåvinistisk verdensbilde plyndrer sjelen til en svært ung generasjon fattige mennesker. Disse mennene er reinspikka drittstøvler, og en del av dem henter bruder fra utlandet og fortsetter djevelskapen sin her hjemme.

ELLEN STENSRUD HAR RETT i at dette er et problem, men derfra til å påstå at absolutt alle disse kvinnene er viljeløse, fattige og undertrykte, er en temmelig drøy overdrivelse. Alle skjønner at det i Norge finnes folk som komikeren Otto Jespersens karikerte trønderbonde, som behandler sine utenlandske ektefeller som horedukker, mishandler dem og i det hele tatt er ufyselige eksemplarer av menneskeheten.
Det er her det virkelige menneskelige perspektivet så sårt trengs. For frigjøringskampen kan ikke være forbeholdt etnisk norske kvinner, slik venstresidas mest tradisjonelle akademikere har blitt kritisert for. Og det nytter heller ikke å sette restriksjoner på valg av livspartnere.

Men det vi derimot kan og bør gjøre, er å rette søkelyset mot dem det gjelder, og gi dem mikrofonene.
BLANDEDE EKTESKAP har ikke gode kår i Norge i dag, selv om det juridiske er på plass. Norske menn har rett til å finne kjærligheten hos russiske, thailandske, pakistanske og kreolske kvinner. På samme måte som norske kvinner finner seg flotte arabiske, afrikanske eller svenske mannfolk. Men det blir ikke skikkelig likestilling før alle damer setter seg med beina på bordet foran tv-en med sixpack og potetgull, skrur på Tippekampen og ber hybelkaninene dra til helvete.

Kom ut Imamer!

Forfatter: SHABANA REHMAN - Emne: INNVANDRING, FAMILIELIV, ISLAM, KVINNER, DISKRIMINERING

Imamene må komme ut i det offentlige rom og debattere forholdet mellom menn og kvinner. DEN MAROKKANSKE forskeren Fatima Mernissi er en muslimsk, global feminist som virkelig har studert kildene til islamske tradisjoner. Hun slår fast at hele seksualitetens vesen ble angrepet som syndig i kristendommen. Islam erkjente, ifølge Massimi, disse følelsene, men likevel ble kvinnen angrepet som symbolet på ødeleggelse og uorden. 

Hun hevder at den opprinnelige islam krevde fullstendig likestilling mellom kjønnene, sosialt, økonomisk, politisk og juridisk. Allah likestiller menn og kvinner, men Muhammed bøyde seg for mannseliten i sin tid.
Siden har det mannlige patriarkatets tolkning av Koranen begrenset kvinnenes rettigheter betraktelig, og et kjønnsapartheid er blitt opprettet. 

Versene i Koranen der kvinnene er likestilt overfor Gud, men ikke overfor loven, er tolket av menn som ønsket kontroll over kvinnen. Dette budskapet kommer ikke fra Gud, hevder Fernissi.
Derfor er det enhver muslimsk kvinnes religiøse plikt å gjøre opprør mot dette.
DET ER IKKE uten årsak at religiøse fundamentalister i Algerie banket opp, voldtok og drepte enslige muslimske kvinner en stund tilbake. En anklage fra imamen under fredagsbønnen om at de var prostituerte, var nok til at mobben gikk amok og behandlet disse kvinnene som søppel. At denne sjåvinismen i sine mange former raskt kan rette seg mot en hvilken som helst muslimsk oppvokst kvinne som uttrykker livsglede, har mange erfart. 

Selv om jeg ikke bekjenner meg til noen religion, erklærte jeg i Dagbladet for tre år siden at islam trenger en muslimsk kvinnelig revolusjon. Dette er ikke en kontroversiell ønsketenkning, men en idé som er i ferd med å vokse fram over hele verden. Muslimske kvinner kan ikke oppnå likestilling uten å stille spørsmål til det religiøse systemet og utøvelsen, uansett om det er i Kabul eller på Grünerløkka. Og det er her utviklingen har stagnert. Istedenfor å gå i dialog med dem som stiller spørsmålene, velger det muslimske fellesskap ennå å fortie kritikk. Hvis vi ikke gjør noe konstruktivt med dette, er veien ikke så altfor lang fra den daglige kjønnsforakt til æresdrap, terrorisme og Taliban.
Ingen muslimsk kvinne bør glemme at terroristen Muhammed Atta ikke ønsket kvinner i sin begravelse, eller måten kvinner ble skildret på i hans avskjedsbrev.
Argumentet om at kvinner ikke ønsker likestilling og lever et fullverdig liv innenfor religionen, holder ikke mål. De som fødes inn i religionen og som ønsker å leve sitt liv annerledes, mister nemlig ved dette sine menneskerettigheter.
Og her er vi ved det grunnleggende poenget: De som trekker inn menneskerettigheter i dialogen, klarer sjelden å nå fram til dem som bare forholder seg til menneskets plikter overfor Gud.
Å LESE OM KVINNER med slør, med høy utdannelse og jobb, smilende mens de venter lykkelig på en muslimsk ektemann, er hyggelig nok. Men slike glansbilder utfordrer ikke årsakene til de hendelsene vi har opplevd den siste tida. Slike artikler har ingen annen funksjon enn å vise at muslimer ikke er farlige og at muslimske kvinner ikke er undertrykte, slik også norske ukeblader gjør fra tid til annen. Hvor er systemkritikken mot den kulturen som har tillatt at svært mange av menneskerettighetene brytes i forhold til unge mennesker, og at mannssjåvinismen snarere er regelen enn unntaket i de mange immigrantmiljøer over hele Europa?
At forskeren Massimi er kontroversiell, er hevet over enhver tvil. Hennes bøker ligger neppe på nattbordet til de norske imamer. Fra å mene at islam er grunnleggende uforenlig med feministiske ideer, har hun nå gått over til å spille på sine meningsmotstanderes banehalvdel. Så la oss gjøre det her i Norge også! Imamene bør likevel komme ut av sitt selvpålagte moské-isolat, og ta en debatt om kvinnenes stilling i full offentlighet. Så lenge de besitter så mye visdom, bør denne visdommen brynes mot det samfunnet disse imamenes læregutter og -jenter skal leve i.
DET FINNES I DAG ingen dialog mellom kjønnene, iallfall ikke i offentlig sammenheng. Imamene gikk derimot i tog og demonstrerte mot vold etter gjengdrapet på Tøyen. Så lenge de kan vise sine holdninger offentlig på den måten, bør de også komme fram og delta i debatten om kvinnenes stilling. Og ta med seg konene, døtrene og barna. Dette er viktigere enn noensinne. Det hjelper nemlig ikke å debattere alene i sitt eget forum. I et moderne demokrati må debatten foregå på en felles arena, og slik kan imamene også bidra til at offentligheten får et mer nyansert bilde av muslimene i Norge.
Når legen Zahid Mukhtar, som talsmann for Islamsk Råd, sitter i «Holmgang» og blamerer seg for 80 000 seere ved å benekte at det finnes æresdrap, bør mer solide folk komme på banen. At han deretter ber om midler til å kjempe mot de problemene han først benekter fins, gjør tragikomedien fullkommen. La oss få de lærde på banen!