Journalist Hege Storhaugs nære venn Nina Jeanette Etnestad føler seg dypt personlig krenket av min kritikk av Storhaug.I Aftenposten 28. juli skjermer hun Storhaug mot kritikk, som et levende skjold, og sier at hvis ikke hun personlig kjenner seg igjen i kritikken, så kan den heller ikke ramme Storhaug. Det er med respekt å melde en gedigen logisk brist. Det Storhaug har gjort mot et knippe vanskeligstilte jenter, betyr ikke at hun ikke kan være heltinne, forlover og en god støtte for deg, som du sier at hun er, Nina Jeanette. Jeg vet hva undertrykking og forfølgelse er. Jeg har kjent det på kroppen, noe du kan lese om i boken min Blåveis som kommer ut i august. Jeg har i tillegg opplevd tøft mediekjør mange ganger. Derfor vet jeg litt om hvordan disse jentene har det, selv om du påstår noe annet på gud vet hvilket grunnlag.Det er imidlertid ikke Etnestads innsats for Human Rights Service eller organisasjonens eksistensgrunnlag som er gjenstand for kritikk i min sak, slik det fremstilles. Min kritikk baserer seg på vitnesbyrd fra dem det faktisk har eller kunne gått riktig galt for i møte med Storhaugs metoder.Jeg kommer fortsatt til å advare unge på flukt fra vold mot å la seg bruke som redskap for andre under sin egen frigjøringsprosess, og råde dem til å gripe mikrofonen selv når de er klare for det. Da får vi versjoner som ikke er farget av en overivrig offerjeger, som fôrer sine fotsoldater med statistikk og blodige bilder for å ruste dem til offerjegerens egen politiske krig.Uansett hvor viktig saken er for Storhaug, skal først og fremst sårene til disse forfulgte menneskene gro. De skal hjelpes frem til trygge og stabile liv, og kjempe for å holde fokus på sin egen fremtid, før de kan hjelpe andre eller gå i fronten for tøffe mediekamper. Det første og det viktigste steget mot helbredelse er å bli trodd. Derfor blir det et dobbelt overgrep mot de jentene som har lidd under Storhaugs regime. Enkelte av disse kildene ønsker i dag å være anonyme, men de varsler om sine negative erfaringer fordi de skjønner de alvorlige konsekvensene det kan ha for andre som følger etter. Det er den norske statens ansvar å stoppe fortsatt rovdrift på ofre, i statsstøttede organisasjoners tjeneste. Ifølge de siste uttalelser fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet kan det se ut til at det ansvaret skal følges opp. Dermed er andres og min kritikk blitt hørt, og debatten avsluttes for min del her.
Tidligere innlegg:
ROVDRIFT PÅ OFRE
STORHAUG FÅR IKKE MIN BEKLAGELSE
