Mørkt og iskald luft. Det er et 50 meter snøbelagt heng foran meg. Jeg titter ned over kanten, det glimter i isflakene som er hakket opp av dem som fôr ned før meg. Alene på toppen, med slalåmskiene på, vurderer jeg om jeg virkelig tør dette her.
Jeg har øvd i mindre bakker i over ett år. På bunnen står tre mennesker og roper opp til meg i gråmørket. “Du klarer det! Stol på deg selv!” Én av dem er professor ved Norges idrettshøgskole og min ski-mentor.
Slik lærte jeg hva mot er
Jeg strammer beinmusklene og magen, griper godt tak rund stavene, kjenner at jeg har lyst til – om ikke å skrike – så i alle fall å komme med et lite pip. Men jeg tillater ingen skrekkbilder å komme opp og kaster meg utfor. Tar store, skarpe u-svinger. Lårmusklene brenner, og for hver sving kommer jeg lenger og lenger nedover henget.
Det er isete enkelte steder, men skiene tar tak bare jeg holder tunga rett i munnen og rumpa lavt nok. Som å sitte på en stol. Som å sitte på do. Enda lavere. Jeg ser bunnen komme nærmere. Gleden over mestring slår frykten.
Jeg klarte det! Jeg får ”high five”, klem og jubelrop ved ankomst. Ingenting annet i livet har lært meg noe så grunnleggende om mot og mestring, om det å stole på egne krefter, som akkurat denne opplevelsen.
Ett år tidligere kunne jeg knapt balansere på ski, ikke gå rett fram engang uten å miste kontrollen. En klodrian. Som 18-åring klarte jeg noe som jeg ikke hadde fått oppleve, om ikke forholdene var lagt til rette for det. Unikt og livskraftig.
Ski? Står du på ski?
En av de bra sidene ved å være ungdomsopprører og komme skikkelig skjevt ut, er at selv om man blir plassert på et ikke alltid så hyggelig ungdomshjem, så er det et norsk ungdomshjem. Det betyr institusjonalisert oppdragelse. Og norsk institusjonalisert oppdragelse, det handlet om å dra på skitur i vinterferien og i påskeferien, det.
På 1980-tallet, hjemme på Holmlia i Oslo, gjorde vi jo aldri det. Der så vi Bollywood-filmer eller lekte ute i skogene. Bygget hytte, klatret, kastet vannballonger, akte og bygde snømenn. Vi lekte med dukker, hoppet paradis og ble introdusert for kurdiske, indiske, spanske og thailandske barneleker og eventyr som vi utforsket lenge etter at de norske barna hadde spist kveldsmat, gjort lekser og lagt seg.
Men ski? Det var noe eksotisk som de norske drev med. De som hadde søndagsmiddag og familieråd. De som hadde innetid og som ble brunere i påskeferien. Derfor gjorde de fleste av mine flerkulturelle venner bare store øyne og trodde jeg tullet da jeg fortalte hva vi drev med på fritida.
– Ski? Står du på ski? På en vanlig onsdagskveld? Tryvann? Hvor er det? Næh! Det er ikke sant, sa de. Uten å smile.
Spesielt synd for gutta, for de hadde elsket det. Og hatt godt av det. Mange av dem har slitt med en fremmedgjorthet som det ennå ikke er blitt satt ordentlig ord på. Men det var ingen der som kunne organisere slike turer for dem. Ingen voksne som introduserte skikulturen for dem. De har gått glipp av noe like essensielt som bading i Rio, shopping i New York, filmproduksjon i Hollywood, meditasjon i Tibet eller kamelvandring i Rajastan. Å gå på ski er en del av kulturen. En del av livsstilen.
Snarveien til Norge er på snø
På ungdomshjemmet aksepterte jeg tilbudet om å bli med i et forskningsprosjekt: ”Idrett som sosialiseringsfaktor for ungdom i risikogruppa.” Det var gjennom dette prosjektet vi fikk skitrenere i OL- klassen. Folk som ikke bare lærte oss å stå på ski, men som hadde som prosjekt å få oss til å gjøre det bedre enn bare bra.
Da jeg sa ja til å være med, ante jeg ikke at jeg i løpet av det kommende året skulle få bli kjent med Norge gjennom det å stå på ski. Jeg ante ikke hvilke panoramautsikter, turkis-rosa solnedganger og magekriblende stolheiser som ventet på meg.
Jeg lærte hva godt og dårlig skiføre er, hvordan smøre skia mine, hvordan kle seg for en kald vinterdag på fjellet eller bare slappe av med brettspill foran peisen med gode venner etter en lang dag i bakken. Ski er ikke bare to planker på beina. Skiturer er naturopplevelse. Det er vinteropplevelse. Det er noe av det ”norskeste” jeg vet om.
Jada, jeg vet at man står på ski i kjøpesentre i Dubai, i Nord-Pakistan og i Iran. Men ski pluss norsk natur, ski og norsk vinter er noe helt for seg selv. Og jeg kunne, som store deler av innvandrerbefolkningen, ha vært lykkelig uvitende om disse praktopplevelsene. Men slik skulle det ikke gå.
Jeg blir fortsatt imponert når jeg ser småtasser som knapt har lært å gå komme surfende ned en barnebakke på ski. Det er som om det er det naturligste i verden å gjøre for et menneske.
Skidag for alle – uansett ustyr
Første gang jeg prøvde å stå på ski, var på barneskolen. På skidagen. Jeg tilhørte jo de barna på skolen som ikke hadde ski. De pakistanske barna. Om det var en pakistansk unge som hadde ski, så betød det at foreldrene hadde gjort et kvantesprang i integreringen. Intet mindre.
Min sporty lærer lot selvsagt ikke det være noen hindring. Fritidsutstyr er dyrt. Ikke alle har råd til det. En innsamlingsaksjon ble satt i gang, og fra kjellere og loft ble det funnet fram gamle støvler, ski og staver. Ingenting passet sammen, men skitt au! Det viktigste var å komme seg ut, å stå på ski. Alle skulle på skidag. Alle måtte på skidag.
Kakao, vafler, kvikklunsj, appelsin. Og vi trasket. Det var tungt, og jeg mistet stavene mine hele tiden. Jeg fikk nemlig staver som håndreimene var slitt av på. Det hindret meg absolutt ikke i å prøve, selv om det var slitsomt at de fleste andre kunne dette så mye bedre enn jeg.
Glem statsborgertest. På ski med deg!
Da jeg ble invitert til å skrive denne spalten, ble jeg spurt om jeg også kunne skrive noe om nordmenns skigalskap. Nå må jeg innrømme at jeg er litt skigal selv. Såpass at jeg foreslår at Norge burde ha en egen skiminister. Eller et skiråd.
Jeg er redd for at skiturer er i ferd med å bli utrydningstruet i Norge, med tanke på alle som har flyttet hit fra varmere land og aldri har fått noen ski-introduksjon. De går glipp av så mye i et land der vinteren kler flere måneder enn sommeren.
Glem kravet om statsborgertest og det å erklære lojalitet til kongeriket for nye landsmenn. Obligatorisk norskkurs bør kombineres med ski-seminar. Lojaliteten kommer av seg selv med framveksten av den naturlige tilhørigheten som gror fram der mennesket møter natur. Ski er en date med snøen som ingen andre framkomstmidler kan gi deg.
Rikets skiråd kan godt lansere en nasjonal skidag. For alle voksne. Lån ut ski til dem som ikke har. Jeg er ikke for at folk skal påtvinges kulturelle opplevelser. Men her vil jeg gjøre et unntak. Tving alle ut på ski! For til syvende og sist er det ikke kulturen, men været som bestemmer i dette landet.
