Fear of the big black ass

Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. 

Er intellektuelle generelt misunnelige på kunstnere, fordi kunstnere kan bruke andre virkemidler enn bare det skrevne ord? Problemet oppstår når de visuelle virkemidlene ofte får for stor oppmerksomhet i mediene i forhold til den helheten virkemidlene inngår i. 

Jeg hadde forstått den offentlige forargelsen, hvis jeg hadde flashet rumpa mi på Karl Johan en lørdag formiddag, for å vise forakt for noen eller noe. Da hadde også ordet blotting vært på sin plass. Men det kritikerne konsekvent unnlater å nevne, er at jeg i Haugesund opptrådte som standupartist og satiriker foran et filmpublikum. Kysse- og rumpestuntet var en del av en performance hvor jeg blant annet gjorde narr av følgende: Er et kyss på film kontroversielt for pakistanere? De som ikke var til stede i salen, og heller ikke har lest teksten jeg fremførte, har intet gyldig grunnlag for å kritisere rumpestuntet. Folk må gjerne like eller mislike den store brune rumpa mi, men det er ikke poenget. Det er på- fallende hvor tause de intellektuelle har vært når det flere ganger i offentligheten er blitt forfektet at en alvorlig voldshandling som skyting er, er blitt sidestilt med en kunstnerisk ytring på en scene. Det er ikke godt å vite om det er redaksjonelle avgjørelser i norsk presse som har ført til denne skamfulle mangelen på et tydelig standpunkt mot vold og for kunstnerisk frihet. 

Walid al-Kubaisi (Morgenbladet 2.9) bruker et eksempel for å definere meg som en vulgær person som visstnok i sin tid skremte vettet av folk ved å erklære at jeg ville ha en `fittedebatt`. Det er ikke korrekt. Det var Dagsavisen som for noen år siden formulerte at undertegnede `ønsker en fittedebatt`. Det den konkrete saken handlet om, var om den latterlige tvangsmoralen som førte til at kvinner oppsøkte private klinikker i Oslo, for å sy på jomfruhinner. Slik skulle de unngå skam og juling. Blod på lakenet var et krav, hvis ikke ble kvinner sett på som verdiløse. De risikerte å bli forlatt av både sin egen familie og svigerfamilien, selv om jomfruhinnen var sprukket ved voldtekt eller ved idrettsaktiviteter. Slik er det fremdeles i store deler av verden og dessverre i flere miljøer i Norge også. Al-Kubaisi har nok rett i at direkte bruk av ord som `fitte` kan støte, men har han ikke fått med seg at feminisme-debatten den gangen handlet om boken Fittstim, om teaterstykket Vaginamonologene og om omskjæring? Hvis vi kvinner ikke kan ta vårt eget kjønns ord i vår egen munn i debatten om våre rettigheter fordi noen kan bli støtt, da er det de som blir støtt som er problemet. Al-Kubaisi opererer med en snever definisjon av ytringsfrihet. Han hevder at denne friheten bare gjelder ytringer som `dyrker` (kultiverer?) mennesket. Hvor har han det fra? Hvem, med hvilke normer, representerer `anstendigheten` som al-Kubaisi snakker om som om den er en udiskutabel størrelse? Hvordan ville store deler av den moderne vestlige litteraturen ha klart seg gjennom sensur på dette grunnlaget? Nordmenn er et anstendig folk, skriver al-Kubaisi. Ja, ta deg en tur i Rosenkrantz' gate i Oslo sentrum natt til lørdag, så skal du få se noe helt annet. 

I England tok de Vaginamonologene på strak arm ved at en komiker satte opp Penismonologene. Skulle de latt være, fordi noen ble støtt av ordet penis? Scenekunstnere kan ikke ta hensyn til den offentlige moral, heller ikke hva familien mener om dem og deres virksomhet. Komikere har til alle tider brukt burleske virkemidler, og det finnes en kontrakt som sier at dette har gjøglerne lov til. Narrene skal holde frem et speil og vise menneskets latterligheter, trangsyn og dårskaper. Jeg er artist og gjøgler, men også debattdeltaker. Derfor havner jeg ofte i integreringsdebattens kryssild. Mine kritikere sier ofte: Hun er blitt for norsk, derfor liker nordmenn henne. Men å være et fritt individ har ingenting med å være norsk å gjøre. Jeg godtar ikke å tilhøre noen kategori, verken den norske eller pakistanske. Jeg ser ikke på mennesker slik al-Kubaisi i sin analyse gjør, delt i to ensartede grupper med hver sine bestemte normer og regler. Tvert imot ser jeg på Norge som et land full av individer med unike meninger. Det er forkvaklede holdninger jeg som satiriker konsekvent gjør narr av uansett hvilken forkledning de har, muslim, kristen, hvit eller svart. Afrikanske talspersoner blir for eksempel ofte forarget over å bli kalt neger, men tar ikke fem øre for å kalle andre fargede for kokosnøtter, eller nordmenn for poteter for den saks skyld. Slik kan rasismen skjule seg blant muslimer og svarte. Som komiker kan jeg ta tak i disse tingene, og samtidig vise ræva til høyresidens kalde menneskeforakt og venstresidens livsfarlige kulturrelativisme. 

Min oppgave som komiker handler ikke om å tekkes innvandrere og nordmenn slik Hege Storhaug sutret i Dagbladet for en del år siden ved å klage over at jeg blir lyttet til i den norske offentligheten fordi jeg er en politisk korrekt pakkis, mens hun er hvit og ingen liker henne, selv om hun sier de samme tingene som meg. På meg virker det som om Hege Storhaug er den som grovest har undervurdert at jenter med innvandrerbakgrunn selv kan kjempe sin egen frigjøringskamp. På samme måte ønsker al-Kubaisi å fremstille min posisjon i Norge: Den er oppstått takket være nordmenns nåde og at tiden var inne for at innvandrerkvinner kunne komme på banen og `være som dem`. Men jeg er ikke `som dem` jeg er meg selv. Al-Kubaisi argumenterer også for at jeg er en medievennlig symbolfigur, og journalistenes våte frigjøringsdrøm mer enn en egentlig representant for innvandrerkvinner. Ja, jeg jobber faktisk i media også men jeg har aldri hevdet å `representere innvandrerkvinner`. Jeg forfekter menneskerettigheter på tvers av kulturene. Det er individets rettigheter og ikke etniske, religiøse eller kulturelle rettigheter jeg er talsperson for. Mediefokuseringen er ikke mer enn det andre mannlige norske komikere er eksponert for. Hvordan jeg bruker spalteplassen jeg får, står jeg fritt til, det er ikke noe som har skjedd på nordmenns nåde, det er noe jeg har jobbet for. Stuntene mine provoserer, men ser du dem isolert er de totalt harmløse, og likevel viktige i ytringsfrihetens perspektiv. Å kysse en av samme kjønn, male fargene til landet du er født i på kroppen, løfte en mann og flere menn, moone, lik det eller ei, dette er virkemidler i min politiske satire. Offentligheten, verken den norske eller pakistanske, godtar ikke at pakistanske jenter oppfører seg som mannfolk. Men med hvilken rett skal vi nektes det? 

Margreth Olin kledde av seg og viste fram hele sin kroppslige og normale stolthet, sin skam, frihet, fordommer, tvang, hat og kjærlighet. Mener al-Kubaisi at Olin ikke burde ha gjort dette, fordi noen kristne ramboer eller Valgerd hadde blitt skremt av det hun formidler som kunst? Står Olins film Kroppen min i veien for hennes engasjement for kvinnekamp? Skal man overføre argumentene al-Kubaisi bruker for å forklare at jeg har tabbet meg ut, er det tydelig at jeg må forholde meg til restriksjoner på grunn av min hudfarge eller etniske bakgrunn. Det kan jeg ikke som en likestillingsdedikert humanist godta. Derfor: Ja, som komiker forlanger jeg full kunstnerisk ytringsfrihet. Al-Kubaisi stiller, som Unni Wikan, spørsmålet om hva jeg vil finne på neste gang i ytringsfrihetens navn (les: vil hun vise frem F-I-T-T-A?) Jeg har ikke vist frem rumpa. Jeg har vist frem reaksjonene. Reaksjonene er den egentlige punchlinen. Og de er som vanlig til å le og gråte av. Og neste gang viser jeg frem pikken!

New Hookers in Town

Et samfunn som føler seg truet av sterke horer har et svakt punkt

ENTEN DET ER russiske kvinner i nord, afrikanske voodoogisler i sør eller postordrebruder overalt, så skal det ikke så mange utløsninger til før myten om horekunden sprenges. 

Kjøp og salg av seksuelle tjenester er det ærlige svaret for mange kunder som dropper forsøket på å skaffe seg tilgang på sex gjennom ekteskap, sjekking eller tvang. 

Den kynismen som alle typer prostitusjon planter i mennesker truer oss som etiske individer, ja, men det gjør også idealistisk propaganda som kjemper mot det faktum at prostitusjon vil eksistere uansett hvor systematisk vi forsøker å bekjempe det.  NORDMENN ER både fryktede og populære forbrukere av seksuelle tjenester. De kan forveksles med oljesjeikene i Saudi-Arabia som vi kvalmes sånn av der de tar sexferier for å misbruke mindreårige i mer liberale land. Kubanere, thailendere og afrikanere kan fortelle om det. Nå kommer varene hit til Norge. Og noen av dem kommer uten sjel. 

Det er rikdom som tiltrekker seg den organiserte kriminaliteten. Og det er nok av lutfattige menneskeskjebner å voldta. Trenden den siste tida på gata i Oslo er et vendepunkt. 

Plutselig sto de der, utenfor Filmens Hus. Som på en catwalk og viste seg fram. Kullsvarte og i trange lyse klær. Massesalg av kropp har tidligere ikke vært så åpenlyst i Oslos gater. Flere titalls afrikanske kvinner står nå og markedsfører kroppen sin tettere enn det handlevognene står i en hvilken som helst billigbutikk. De ser ut som alt annet enn slitne rusa horer. SEXARBEIDERE har ifølge all samfunnsmoral en drittjobb. Og nå får de flere og flere talspersoner som vil jobbe for bedre forhold, sikkerhet og nettverk. De vil også gripe språket for å få en verdigere omtale ved å skifte ut ordene de blir omtalt med. På toppen av det hele får de gateprostituertes Mor Teresa, selveste Liv Jessen, Menneskerettighetsprisen utdelt av Amnesty. 

Offentlig godkjente halliker med lovlige bordeller kan true organisert kriminalitet og narkotikahandelen. Slik vil man få et bedre skille mellom kriminell virksomhet og fritt valg. 

-  Men da vil jo staten bli hallik, og det er jo uakseptabelt !

Vel, bedre å være en snill hallik enn en drittsekk som kaster misbrukte jenter på glattcella for så å sende dem ut av landet med voldtektstraumer som en hilsen fra norske menn. TANKEN OM at menneskets kjøpekraft kan tilfredsstille alle våre behov, er bakt inn i samfunnet vårt. Derfor dropper flere og flere unge gutter å sjekke damer på byen, men kjøper seg heller en utløsning. Dette er en av grunnene til av vi bør ta den evigrosa pungbarberte sexbesserwisseren Mads Larsen på alvor. Han er en av de få som har greid å bryte gjennom sexstøyen og snakke om noe så usynlig som unge menns frustrerte seksuelle appetitt og underlegenhet i forhold til frigjorte jenter på byen. 

Debatten om hvem som har tilgang til et seksualliv og hvem som ikke har det, er viktigere enn vi tror. Tvangsekteskapene, som øker i omfang i hele Europa, handler også om å gi fattige menn uten utdanning en brud og tilgang til arbeid, like mye som å beskytte fattige kvinner fra en tilværelse som prostituerte.

Jeg er en av dem som mener at menn blir klin spenna gærne hvis de ikke får sex. Det er en grunn til at massen med unge menn blir lovet fri tilgang til skjønne jomfruer i paradiset, og det faktum at de er i stand til å sprenge hva som helst for å få det. Et fromt klosterliv frister ikke like mye som ære, sex og makt gjør. Selvfølgelig er ikke prostitusjon svaret, men etterspørselen vil alltid være der, uansett hvor rike og selvstendige kvinner verden over blir.  NOEN GANGER gjør folk det de gjør fordi det er det livet har lært dem. I en slik situasjon er det prisverdig å reise seg og bedre situasjonen sin. Og ikke minst livsviktig å bli respektert for det. Umyndiggjøring av horer vil aldri befri dem fra deres situasjon. Det er når samfunnet aksepterer at de kan velge prostitusjon at den prostituerte kan innse at han eller hun også kan velge det vekk. Det har Liv Jessen skjønt. Og hun handler i tråd med sin erkjennelse. Kjøp og selg av seksuelle tjenester er for mange mennesker også en demonstrasjon mot kjønnsroller og brutte illusjoner rundt måten et sivilisert samfunn organiserer vår seksualitet på. I mange land er ekteskap fortsatt det samme som å prostituere seg. Og i Vesten presenteres vi for den største reklameløgnen noensinne: All glede og forlystelse kan kjøpes. Likevel er det alltid først og fremst sexarbeiderne og ikke markedet som dømmes.  DET SISTE ER voodootruede kvinner på gata. De er nigerianske kvinner som selger sin kropp for å kjøpe tilbake sin sjel, som er fanget av en voodootrollmann. 

Sjeler er smarte. De finner sikkert veien til Skandinavia, der de kan fly ned til Tollbugata og smette inn igjen i kroppen til en hutrende afrikansk pike. Verre blir det når Oslo-politiet er mer opptatt av å fange sjeler, de også, enn å ta seg av trollmennene. Juridisk er det korrekt, men en spør seg selv om en gjør det rette, sier en politibetjent til Dagbladet.

Liv Jessen har gjennom tjue år forholdt seg til bare én ting i møtet med de prostituerte: deres virkelighet. Virkeligheten på gata. Ikke en sosialistisk visjon. Ikke en religiøs misjon. Gratulerer med Amnesty-prisen, Liv Jessen.

Du burde holdt kjeft Fadime! Bokanmeldelse av Unni Wikans bok For Ærens Skyld.

Unni Wikan har vakt strid med sin bok om svensk-kurdiske Fadime Sahindal, som ble æresdrept av sin far i Uppsala for et år siden. Med boka «For ærens skyld» har Unni Wikan skrevet en kunnskapssøkende tilnærming til Fadime-saken. Men samtidig er bokas konklusjoner en hån mot Fadimes budskap. Wikan advarer nå unge innvandrerjenter mot å ta sin kamp ut i offentligheten. 

Dermed glemmer hun at Fadimes opptreden i mediene nettopp var et rop om hjelp. Hun var blitt sterkt mishandlet og drapstruet av sin egen slekt. Fadime var dødsdømt lenge før hun gikk ut i mediene. 

Å konkludere med at det var medieoppmerksomheten som tok livet av henne, er det samme som å gå til Fadimes grav og rope at hun burde holdt kjeft.
Unni Wikans bok er muligens en hjelp til å «forstå» foreldregenerasjonen, men samtidig et signal til foreldregenerasjonen om at de fortjener æreskulturen mer enn deres barn fortjener friheten.
RELIGION, KULTUR og tradisjon er gjennomsyret av et patriarkalsk, middelaldersk mønster som krever lydige og ærbare kvinner. Fadimes familie og slekt tolket dette meget bokstavelig. Faren ble psykisk syk av at Fadime kjempet for å være psykisk frisk. En av dem måtte tape. I kretsen rundt faren var det godtatt at det var Fadime som var synderen, den onde. Men Fadime hadde rett fordi hun tilhørte sin samtid, faren lever i middelalderen.
Disse menneskene har ingen forståelse for ytringsfrihet eller kjønnenes like rettigheter. De vet om det, men fatter ikke verdien av det. Derfor blir Fadime utsatt for en konspirasjon så utspekulert og vond og egoistisk at det er viktig å sette ord på den.
Hvis det innebærer at familien blir demonisert, er ikke det hensikten. For vi kan ikke bli hindret i å kalle en voldtekt en voldtekt, når det er det det er.
KORT TID ETTER at Fadimes kjæreste døde (eller ble bevisst drept) i en bilulykke, ble hun rundjult av sin yngre bror offentlig. Hvilken skam var ikke det for henne? Når forsket sosialantropologer på hva unge kvinner er blitt utsatt for av liknende, ufattelige overgrep?
Med hvilken ære eller stolthetsfølelse kunne Fadime gå til mediene og fortelle om dette? Hun gjorde det fordi hun ikke hadde noe å tape. Hun visste at hun kom til å bli drept. Hun godtok det ikke.
DRAPSTRUSLENE MOT FADIME ble virkelighet - og dermed symbolske. Truslene kontrollerer dermed en hel generasjon og hindrer dem i å kreve en mer likestilt og frigjort identitet.
For ja, drapet på Fadime har tiet i hjel mange unge som vil vekk fra dette slaveriet. Til tross for at hun søkte hjelp, fikk offentlig oppmerksomhet og klarte å ta en universitetsutdannelse, ble Fadime drept. Her nytter det ikke å «fatte og begripe», som Wikan sier at hun nå gjør om æresdrap-fenomenet. Her må vi protestere og si stopp! Å ta liv er barbari, og det er ikke sosialantropologer som må si det.
Det er våre egne. Det er Hong Pham, Nadeem Butt, Afshan Rafiq, Saera Khan og alle de som opptrer offentlig og taler på vegne av sin egen og andre innvandreres samvittighet. De må si høyt og tydelig at det er absurd å kreve av kvinner og menn at de skal leve etter normer som strider mot deres samvittighet og deres menneskerettigheter.
Tidligere har Wikan uttalt at kvinner i Norge må tilpasse sin klesstil, fordi vi nå har fått innvandrermenn til landet som ikke tåler den klesstilen vi har. Et liknende signal kommer i den nye boka. Hold kjeft alle Fadimer, ellers dør dere. Unni Wikan kunne like gjerne ha sagt at innvandrerjenter må være forsiktige med å gifte seg med menn fra æreskulturen. De må være forsiktige med å ta en utdannelse som kan provosere deres familiemedlemmer. De må være forsiktige med å gå på kino på kveldstid. De må være forsiktige med å sende e-post til en mannlig kollega. Hvor lenge skal vi tie, hvor lenge skal vi være forsiktige? Ti år? Hundre?
Å ADVARE MOT OFFENTLIGHET er en hån mot jenter som har frontet saken i mediene. Kadra Noor stilte autoriteter til ansvar. Hun var med på å starte en revolusjon. Undertegnede har stått fram med hele min familie fordi vi samlet har forkastet det perverterte æresbegrepet. For det er det som er monsteret, ikke menneskene.
Wikan glemmer også at det i tillegg har skjedd noe som er radikalt annerledes både i Danmark og i Norge: Både menn og kvinner har diskutert og forsøkt å ta ansvar for å offentliggjøre og dermed løse konfliktene som psykopat-menneskesynet bidrar til over hele verden. Denne kulturen er ekstremt skadelig for unge menn, selv om de er oppvokst i Vesten. Den er sexistisk og legitimerer vold og drap på familiens kvinner.
WIKAN ER FRUSTRERT over at islam fikk så mye fokus i høstens integreringsdebatt i Norge, da det selvsagt er frihetsberøvende grunnelementer i alle religioner og kulturer.
Men hun har ikke fått med seg at årsaken til at muslimene kom i fokus i Norge, er at blant andre daværende leder for Islamsk Råd, Lena Larsen, sto fram og nektet å støtte kampen for at kvinnen skal kunne bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, også hvis de vil bryte med islam. I tillegg utstøtte hun opprørerne offentlig, noe som i seg selv er tilnærmet lik en drapstrussel. Slik er taktikken.
Muslimske kvinner gikk i demonstrasjonstog for å fortsette å leve som lydige og underdanige i forhold til foreldrenes kultur og religion. Det skjedde uavhengig av at debatten etter Fadimes død handlet om menneskerettigheter, og at de burde gjelde også for muslimske kvinner. Det er ikke uten grunn at religion ble et sentralt tema i debatten her i Norge - for ingen av de religiøse eller i denne sammenheng pakistanskfødte talspersoner valgte å støtte seksuell og sosial frihet for kvinner. De sendte meg privat e-post og sa de støttet mine synspunkter privat, men de våget ikke å gå ut offentlig.
For de vet konsekvensen: utstøtelse. Nettopp det Fadime Sahindals familie heller ikke torde å gjøre. Hvis de ga Fadime hennes rettigheter, ville jo alle kvinner i slekta begynne å kreve det samme.
Dermed vil kvinnene være ute av kontroll.
AT FADIME STO FRAM I MEDIA med sin sak, er ikke grunnen til at hun ble drept. Der motsier Wikan seg selv grundig, når hun i tillegg beretter om æresdrap på andre kurdiske kvinner i Sverige som ikke var kjent for offentligheten før etter sin død.
Problemet er at det perverterte æresbegrepet ikke er vant til å få fokus på seg, og at de som er infisert av det, selv ikke klarer å identifisere det. Min familie, inkludert alle mennene i min familie, aksepterte at de ikke hadde noe med mine valg å gjøre. De støttet meg.
Og de fikk også føle mekanismene som forsøkte å drive dem til å kontrollere meg. Mekanismer som handlet om alt fra latterliggjøring og mobbing til drapstrusler. Men alle familier har et valg. Jeg erfarte tydelig at selv om familien støtter deg, tillater ikke æres-psykopatene at en opprører blir et forbilde - av frykt for å miste kontrollen over sine døtre. Derfor var det viktig å tillegge meg og andre egenskaper og motiver vi ikke hadde. Derfor var det viktig å fortelle media at det liksom er rasistene som støtter meg, noe jeg overhodet ikke har opplevd. Tvert imot får jeg kjeft av rasister som ikke vil godta et flerkulturelt demokrati.
VENSTRESIDAS intellektuelle, med Marianne Gullestad som gallionsfigur, gikk rett på denne strategien. Vi som gjør opprør, må for all del ikke få noen anerkjennelse. Norske sosialantropologer og forskere må gjerne få statsstøtte for å øke sin innsikt og sitte i godstolen sin og kose seg med den.
De må gjerne skrive bøker for hverandre. Men de har ingenting å gi frigjøringsprosessen. Ingenting.
Vi må klare oss uten dem.

Jeg er en lykkejeger

Ingenting er så sexy som en naken mann som står og tar oppvasken. Ellen Stensrud i LO får fortjent pepper fordi hun stempler alle thailandske kvinner i Norge som fattige, undertrykte importvarer. En varaordfører og lokal LO-leder i Nord-Norge er rasende, etter min mening med full rett.

Bjørn Ove Hersdal har funnet lykken sammen med en vakker thailandsk kvinne, og hvem har rett til å komme med motforestillinger mot det? Er det blitt forbudt å være lykkelig her i landet? Skal vi nå få LO-pamper gående rundt og kikke inn i stuevinduene til folk for å se om ekteskapet kan godkjennes etter gjeldende tariff? I så fall burde noen ta seg en tur til Youngstorget og smelle kraftig med dørene.
JEG HAR SELV FALT for fristelsen til å hoppe over hundre års kvinnekamp. Jeg kapret en norsk mann som kan lage mat og vaske huset og er seksuelt tilgjengelig døgnet rundt når det måtte passe meg. Jeg har vært en lykkejeger, og jeg er stolt av det.

Ferdig dresserte norske menn er en fryd for kvinnen. Og dere norske syttitallsfeminister får søren ikke sitte der og furte.
Lykken er å finne en fortumlet, men ferdig dressert norsk mann. Fant dere ikke det, bad luck for you. Men det betyr selvsagt ikke at norske menn og thailandske eller filippinske damer skal finne seg i hva som helst. Det er trist å se mannfolk som blir piska rundt av en misforstått feminist med license-to-bjeffe, og det er like sørgelig å se en thailandsk eller filippinsk ungpike som har giftet seg med en sur, gammel norsk bygdegubbe som ikke fortjener henne. Poenget er at folk flest er så pakka med fordommer at de tror at absolutt alle norske menn som gifter seg med utenlandske kvinner, gjør det fordi de ikke har draget på vanlig måte. Sånn er det selvsagt noen ganger, men ofte er det helt annerledes.
VARAORDFØREREN har da også forelsket seg på foreskrevet vis.

Vi snakker her om helt normale, livsglade mennesker som blir glad i hverandre. Dette varmer et innvandret fornorsket retrohjerte som mitt, og de siste dagers ordkrig er starten på en debatt som må komme.
Det er en viktig debatt. For det disse norske mennene gjør, har minoriteter i Norge gjort i årevis. Når de ikke er nok integrert til at det er naturlig å finne en partner i landet de flytter til, inngår de arrangerte ekteskap (som i Norge tidligere ble kalt fornuftsekteskap), og som vi vet finnes det også en rekke tvangsekteskap. Debatten om dette vil blusse opp igjen, men dessverre ikke før det oppstår enda en tragisk sak i mediene med fortvilte ungdommer involvert. Det er det som må til, dessverre. Men riktig befriende vil det aldri kunne bli før asiatiske damer tar ordet i den offentlige debatten, uansett hvor gebrokkent det måtte være. Thailandske kvinner som er gift med norske menn lever daglig med mistenkeliggjøring av sin kjærlighet. Folk blir stoppet på gaten av idioter som spør mannen hvor han har kjøpt den damen og hva hun kostet. Sånne folk bør egentlig få et kjevle i huet.

Utnyttingen av såkalte «postordrebruder» eksisterer, ja. Det skremte en norsk kvinnelig ukebladjournalist å besøke Thailand og se norske menn som med rasistisk og sjåvinistisk verdensbilde plyndrer sjelen til en svært ung generasjon fattige mennesker. Disse mennene er reinspikka drittstøvler, og en del av dem henter bruder fra utlandet og fortsetter djevelskapen sin her hjemme.

ELLEN STENSRUD HAR RETT i at dette er et problem, men derfra til å påstå at absolutt alle disse kvinnene er viljeløse, fattige og undertrykte, er en temmelig drøy overdrivelse. Alle skjønner at det i Norge finnes folk som komikeren Otto Jespersens karikerte trønderbonde, som behandler sine utenlandske ektefeller som horedukker, mishandler dem og i det hele tatt er ufyselige eksemplarer av menneskeheten.
Det er her det virkelige menneskelige perspektivet så sårt trengs. For frigjøringskampen kan ikke være forbeholdt etnisk norske kvinner, slik venstresidas mest tradisjonelle akademikere har blitt kritisert for. Og det nytter heller ikke å sette restriksjoner på valg av livspartnere.

Men det vi derimot kan og bør gjøre, er å rette søkelyset mot dem det gjelder, og gi dem mikrofonene.
BLANDEDE EKTESKAP har ikke gode kår i Norge i dag, selv om det juridiske er på plass. Norske menn har rett til å finne kjærligheten hos russiske, thailandske, pakistanske og kreolske kvinner. På samme måte som norske kvinner finner seg flotte arabiske, afrikanske eller svenske mannfolk. Men det blir ikke skikkelig likestilling før alle damer setter seg med beina på bordet foran tv-en med sixpack og potetgull, skrur på Tippekampen og ber hybelkaninene dra til helvete.

Kom ut Imamer!

Forfatter: SHABANA REHMAN - Emne: INNVANDRING, FAMILIELIV, ISLAM, KVINNER, DISKRIMINERING

Imamene må komme ut i det offentlige rom og debattere forholdet mellom menn og kvinner. DEN MAROKKANSKE forskeren Fatima Mernissi er en muslimsk, global feminist som virkelig har studert kildene til islamske tradisjoner. Hun slår fast at hele seksualitetens vesen ble angrepet som syndig i kristendommen. Islam erkjente, ifølge Massimi, disse følelsene, men likevel ble kvinnen angrepet som symbolet på ødeleggelse og uorden. 

Hun hevder at den opprinnelige islam krevde fullstendig likestilling mellom kjønnene, sosialt, økonomisk, politisk og juridisk. Allah likestiller menn og kvinner, men Muhammed bøyde seg for mannseliten i sin tid.
Siden har det mannlige patriarkatets tolkning av Koranen begrenset kvinnenes rettigheter betraktelig, og et kjønnsapartheid er blitt opprettet. 

Versene i Koranen der kvinnene er likestilt overfor Gud, men ikke overfor loven, er tolket av menn som ønsket kontroll over kvinnen. Dette budskapet kommer ikke fra Gud, hevder Fernissi.
Derfor er det enhver muslimsk kvinnes religiøse plikt å gjøre opprør mot dette.
DET ER IKKE uten årsak at religiøse fundamentalister i Algerie banket opp, voldtok og drepte enslige muslimske kvinner en stund tilbake. En anklage fra imamen under fredagsbønnen om at de var prostituerte, var nok til at mobben gikk amok og behandlet disse kvinnene som søppel. At denne sjåvinismen i sine mange former raskt kan rette seg mot en hvilken som helst muslimsk oppvokst kvinne som uttrykker livsglede, har mange erfart. 

Selv om jeg ikke bekjenner meg til noen religion, erklærte jeg i Dagbladet for tre år siden at islam trenger en muslimsk kvinnelig revolusjon. Dette er ikke en kontroversiell ønsketenkning, men en idé som er i ferd med å vokse fram over hele verden. Muslimske kvinner kan ikke oppnå likestilling uten å stille spørsmål til det religiøse systemet og utøvelsen, uansett om det er i Kabul eller på Grünerløkka. Og det er her utviklingen har stagnert. Istedenfor å gå i dialog med dem som stiller spørsmålene, velger det muslimske fellesskap ennå å fortie kritikk. Hvis vi ikke gjør noe konstruktivt med dette, er veien ikke så altfor lang fra den daglige kjønnsforakt til æresdrap, terrorisme og Taliban.
Ingen muslimsk kvinne bør glemme at terroristen Muhammed Atta ikke ønsket kvinner i sin begravelse, eller måten kvinner ble skildret på i hans avskjedsbrev.
Argumentet om at kvinner ikke ønsker likestilling og lever et fullverdig liv innenfor religionen, holder ikke mål. De som fødes inn i religionen og som ønsker å leve sitt liv annerledes, mister nemlig ved dette sine menneskerettigheter.
Og her er vi ved det grunnleggende poenget: De som trekker inn menneskerettigheter i dialogen, klarer sjelden å nå fram til dem som bare forholder seg til menneskets plikter overfor Gud.
Å LESE OM KVINNER med slør, med høy utdannelse og jobb, smilende mens de venter lykkelig på en muslimsk ektemann, er hyggelig nok. Men slike glansbilder utfordrer ikke årsakene til de hendelsene vi har opplevd den siste tida. Slike artikler har ingen annen funksjon enn å vise at muslimer ikke er farlige og at muslimske kvinner ikke er undertrykte, slik også norske ukeblader gjør fra tid til annen. Hvor er systemkritikken mot den kulturen som har tillatt at svært mange av menneskerettighetene brytes i forhold til unge mennesker, og at mannssjåvinismen snarere er regelen enn unntaket i de mange immigrantmiljøer over hele Europa?
At forskeren Massimi er kontroversiell, er hevet over enhver tvil. Hennes bøker ligger neppe på nattbordet til de norske imamer. Fra å mene at islam er grunnleggende uforenlig med feministiske ideer, har hun nå gått over til å spille på sine meningsmotstanderes banehalvdel. Så la oss gjøre det her i Norge også! Imamene bør likevel komme ut av sitt selvpålagte moské-isolat, og ta en debatt om kvinnenes stilling i full offentlighet. Så lenge de besitter så mye visdom, bør denne visdommen brynes mot det samfunnet disse imamenes læregutter og -jenter skal leve i.
DET FINNES I DAG ingen dialog mellom kjønnene, iallfall ikke i offentlig sammenheng. Imamene gikk derimot i tog og demonstrerte mot vold etter gjengdrapet på Tøyen. Så lenge de kan vise sine holdninger offentlig på den måten, bør de også komme fram og delta i debatten om kvinnenes stilling. Og ta med seg konene, døtrene og barna. Dette er viktigere enn noensinne. Det hjelper nemlig ikke å debattere alene i sitt eget forum. I et moderne demokrati må debatten foregå på en felles arena, og slik kan imamene også bidra til at offentligheten får et mer nyansert bilde av muslimene i Norge.
Når legen Zahid Mukhtar, som talsmann for Islamsk Råd, sitter i «Holmgang» og blamerer seg for 80 000 seere ved å benekte at det finnes æresdrap, bør mer solide folk komme på banen. At han deretter ber om midler til å kjempe mot de problemene han først benekter fins, gjør tragikomedien fullkommen. La oss få de lærde på banen!

Let`s talk about sex, baby

 DAGSAVISEN 2. desember blir ei ung jente sitert på at mange mødre ser på undertegnede som skrekkeksemplet på den frigjorte kvinnen. Det blir hevdet i artikkelen at innvandrerjenter risikerer å bli sendt til foreldrenes hjemland, for å skjermes mot uheldig påvirkning av ikke-ønskede forbilder. Derfor er det viktig å få fram forbilder av jenter som er mer på godfot med undertrykkende autoriteter, for å få lov til litt istedenfor ingenting.

Og hva skal de sendes hjem til? Lettkledde Bollywood-divaer, som er forbildene til storparten av de oversminkede og trangt kledde multiteknobabes i asiatiske storbyer, er sannsynligvis en større trussel mot foreldrenes verdier enn en norsk komiker. Å sende tenåringer oppvokst i Norge til et patriarkalsk helvete i en landsby er uansett barnemishandling.
Sitat: «Det er veldig typisk av media og nordmenn å trykke minoriteter som gjør opprør mot sin kultur til sitt bryst. Det virker som om de elsker at vi minoriteter oppgir våre verdier for deres,» sier artikkelens objekter, tre unge norske kvinner med røtter i henholdsvis Afrika, Pakistan og Vietnam.
Mistenkeliggjøring av medier og manglende tillit til det som blir omtalt som «norske» verdier, er gjennomgående i hele artikkelen. Temaet var min omtale av sex i avisspaltene, uten at dette var nærmere forklart.


JA VISST SNAKKER jeg mye om seksualitet. Det er nesten ingen som i likestillingens navn har snakket om den sykelige undertrykkingen av menneskets libido. Og det er direkte latterlig at enkelte reduserer dette til å dreie seg om å stille opp naken i Dagbladet, slik Dagsavisen presenterer temaet for jentene. Det er jo reaksjonene på slike handlinger som er interessante, fordi de avslører sadistiske og masochistiske holdninger hos dem som blir provosert av temaet.
Og dette er ingen spøk.
Konsekvensene av manglende åpenhet rundt dette temaet har ført til et forvrengt og menneskefiendtlig syn på våre seksuelle rettigheter. Seksuelle avvik og stadige angrep på hverandres fysiske grenser er et resultat av det som blir omtalt som «innvandrerverdier», men i realiteten er det kvelende og erkjennelseshindrende moralisme. Det er neppe hvite norske tradisjoner som har skapt det strenge regimet av sosiale og seksuelle restriksjoner i mange innvandrermiljøer. En hel generasjon mødre og døtre lever så godt som uten rettigheter, og uten selv den minste grad av individuell frihet. Frihet betyr at du som voksen selv bestemmer dine bevegelser, din klesdrakt, hvem du vil elske - uavhengig av hva familie, venner eller autoriteter måtte mene. Frihet betyr kjærlighet på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, og retten til å definere og nyskape din kultur og identitet. Hvis alt dette er skrekkeksempler, så føles det helt fantastisk å være et skrekkeksempel.
MIN LIVSSTIL er ikke noe radikalt annerledes enn den unge kvinner i storbyer over hele verden har. Skrekken ligger nok mer i at foreldregenerasjonen i Norge har vært mye mer konservativ enn moderne og utdannede samtidsmennesker fra deres opprinnelige hjemland. Dette handler ikke om å være fornorsket eller et «ikon» som gjør opprør mot innvandrerverdier. Det handler om å leve et verdig liv som et fritt og selvstendig menneske i dagens Norge, med ansvar for sine egne handlinger, liv og framtid uansett hvilken bakgrunn du har. 

Det er kvinnenes stadige offervilje og deres hang til lydighet som er årsaken til at situasjonen har stagnert og regredert for mange ressurssterke kvinner. Å fremme maskulin omsorg, å ta vare på de eldre, å skjerme de unge mot et destruktivt seksuelt mønster - ingenting av dette behøver å være en motsetning til å være en fri og likestilt kvinne.
POPSTJERNEN Phung Hang fra gruppen Cape forteller om en oppvekst hvor hun som lillesøster til seks brødre måtte tolerere å stå på kjøkkenet, mens brødrene var ute og gjorde som de ville. - Men etter hvert har jeg lært å verdsette mine foreldres verdier, sier hun. Hvilke verdier da? At man har misforstått oppdragelsen av gutter og jenter, der resultatet ofte er rampete, frigjorte gutter med null respekt for autoriteter, og skoleflinke, lite selvhevdende jentunger som føler seg fremmedgjort. Det er et klassisk eksempel på at kvinner går inn i den tålmodige, forståelsesfulle rollen som familiens naturlige og utvalgte midtpunkt, på bekostning av deres egen integritet. Spørsmål: Er minoritetskvinnenes sosiale og seksuelle frigjøring ikke like alvorlig og viktig, fordi kvinnene selv ikke «ønsker» det? Skulle vi latt slavetida fortsette, fordi slavene fant det mer betryggende å ha herrer enn å bli fristilte? 

DAGSAVISENS INTERVJUOBJEKTER forteller meg at det er greit å være deltidslikestilt, så lenge det skjer i samsvar med det som er aksepterte fortidsnormer for kvinner og menn. Spe på med litt moderne stæsj i form av en karriere i tillegg til den tradisjonelle kvinnerollen, pluss noen fancy platåsko. I mine øyne avslører dette en hel haug av fordommer mot de verdiene vi egentlig snakker om, og som kvinnebevegelsen har stått for i årtier.
Likestillingskampen må skje på flere fronter og med flere metoder. At noen ønsker å gå sakte fram, er helt i orden. Men likestillingskampen har aldri blitt framskyndet fordi noen fant ut at det minst risikable er å gå sakte fram.

Døden kler oss ikke

Unge nordmenn har skrevet ei bok om å ville leve. A- OG B-GJENGEN spredde frykt i Norge tidligere i år med vold og gjengdrap. Gjengen til Osama bin Laden har spredd frykt i hele verden, og som om dette ikke var nok, dukker det opp enda en svartsmusket gjeng.
Ikke driver de med sex, terrorisme eller narkotika. Ikke har de truet noen journalister fordi de slår opp pinupbilder av lillebrødrene deres. Ikke er de fattige, nakne eller sultne.
Ikke er de bråkete, ikke fundamentalister, og heller ikke klovner. De er så normale at vi knapt har lagt merke til at de liksom skal være annerledes. De forlanger ikke engang at vi skal synes synd på dem. De snakker flytende norsk, de går ikke rundt i telt eller posebukser, og man overser gjerne den lille tynne og lavmælte boka deres, «Svart på hvitt», som har dukket opp i norske bokhandler.

Hva har de å fortelle oss? Eller enda verre - hva har de å lære oss? Og hvordan våger de å rotte seg sammen fordi de er svartinger? Hvorfor gidder de? Tror de at de skal få ekstra oppmerksomhet fordi de er innvandrere, enda de er vokst opp i Norge og bør regne seg selv som selvfølgelig likestilte med en hvilken som helst nordmann?
Bandelederen, ei ung jente på 18 år, som er lykkelig, norsk, og skarrer når hun prater, skriver til og med at hun elsker heimbygda si. Det er ikke en flyktningleir i Peshawar, men et tettsted utenfor Stavanger! Vær så snill, har vi ikke fått nok av det der? Er ikke tredje verdenskrig, religion, fattigdom og Amerika viktigere nå, enn et dusin norske ungdommers identitetskonflikter?

DENNE GJENGEN kommer ikke til å havne på noen avisforsider.
Ikke vil de gjeste populære talkshow, ikke vil de vinne en million, hus eller bil fordi de har stengt seg inne i en bås. De kommer i hvert fall ikke til å komme inn i noe skolebokprosjekt for pokémongenerasjonen. Til det er boka for lite
perfekt, den er rett og slett så stillferdig og englebarnaktig at den minner meg om den snilleste eleven i klassen, som blir sin egen forbannelse fordi hun ikke er bråkete nok til å kunne få den oppmerksomheten hun fortjener.
Før folk får tenkt seg om, vil disse ressurssterke og oppegående gjengmedlemmene ha engasjert seg i flere prosjekter som ikke har noe som helst med deres farge på huden å gjøre.

Så hva skal vi med dem, og boka deres - som nettopp har hudfarge som utgangspunkt?
For noen uker siden ble den avdøde Benjamin Hermansens beste venn, Victor Lopez, funnet død på Holmlia. Ungdommene som holdt minnestund for Lopez, ble skremt vekk med trusler av folk som bryr seg om hudfarger. 15 år gamle Victor Lopez hadde selv mottatt flere trusler etter drapet på Benjamin Hermansen.
Frykten og desillusjonen i en bydel med en tallrik ung befolkning blir ikke mindre med dette. Den blir større. Mye større.
GJENNOM «Svart på hvitt» er det ikke det vi er vant til å se som eksotisk, fremmed og rart, som snakker. Det er våre egne barn og unge med mørk hud som snakker. Det er Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsens stemmer vi hører. Der vi først ble lydhøre for deres smerteskrik etter deres død, er det de som ennå lever, som har bestemt seg for å snakke til oss. De har bestemt seg for å leve verdige liv.

Motstanden og uretten de har møtt, bruker de til å bygge opp og si ifra, ikke rive ned og skyte på. Paradoksalt nok får boka meg til å savne flere norske barn og unges stemmer om de samme temaene.
Denne banden på fjorten unge mennesker forteller fjorten forskjellige livshistorier. Vi leser om menneskers likhet og individualitet. Om små gleder og stor sorg, om stolthet og sårbarhet. Om savn og ønske om kontakt, ikke avstand. Dette er så viktig at jeg skulle ønske de hadde vært bare lite grann slemmere, og sparket enda litt hardere.
Noen ganger må man putte mennesker i en bås - for å vise hvor unike hver og en av dem er, sier den unge journaliststudenten og initiativtakeren til boka, Hadia Tajik. Hun lykkes i å vise oss det. Takk for at dere gadd.