For noen måneder siden ble jeg dyttet ut på en stand-up-scene. Ikke helt normalt for en kvinne med min bakgrunn. Nå tror folk jeg er Norges neste statsminister, og de ringer meg til og med for å få meg til å skrive om kvinnenes stilling i Norge . . .
Jeg er blitt omtalt som alt fra «hore» til «the missing link i innvandrer-debatten». Hvorfor? Fordi jeg har stått et titall ganger på en scene og sagt at «jeg er jævlig norsk selv om jeg også er staner», og at også jeg kan bli våt i trusa. Med andre ord, jeg har fortalt publikum at en ny generasjon norske flerkulturelle kvinner er vokst opp. Men det burde jo egentlig ikke forundre noen.
Humorscenen, en av de hippeste akkurat nå, er fremdeles en arena der det fortsatt er uvant å observere kvinner som selvhevdende. Ikke bare selvhevdende, men til og med brautende, klomsete, vakre, hårete, fnisende og fisende. Et sted må jo grensen gå. Hvordan skal det gå med verden når kvinner slutter å være pene og veloppdragne? Hun må ikke rape, pelle seg i nesa eller glemme å vokse barten hele hennes troverdighet vil jo stå på spill! Få kvinnene fra å tulle og kødde! For hvem skal da oppdra barn og menn til likestilling? Den tamme kvinnen er den kontrollerte kvinnen. Selv den likestillingskjempende, frigjorte kvinnen sitter i saksa. Feminist er et ord vi har måttet vinne tilbake, historien gjentok seg jo, kvinner som sier fra og stiller krav blir latterliggjort, og det skjedde også med ordet feminist
Det svir . . .
Hva gjorde dette med meg? Et lite pip ble til et kjempebrøl, sløret ble demonstrativt kastet vekk på scenen, håret sluppet løs, leppene malt røde, formene sluppet fri fra push-ups og hold-ins. Et hyl på scenen om at pokker heller, det er godt å være jomfru med æren i behold, men stingene i den påsydde hinna fra Volvatklinikken svir. Ja, kvinner for det svir i underlivet av den seksuelle dobbeltmoralen i samfunnet vårt.
Det svir, enten man er hore på strøket eller fødemaskin hjemme. Enten man er tolv år og blir nådeløst knadd av nykåte gutter i klassen, eller man er tretti år og din mannlige kollega gjør det samme og til og med tjener mer enn deg.
Og mest av alt svir det fordi det skjer her i Norge. Ikke i Kina, hvor man dreper kvinnebabyer, ikke i India, hvor man brenner dem, ikke i Somalia hvor de blir omskåret. Det svir her i Norge, for mens de ressurssterke kjemper for fet lønn og sjefsstillinger, risikerer andre kvinner i Norge å bli drept.
Drept, hvis de krever de samme rettighetene som allerede er vunnet av norske kvinner. Dette skjer i Norge i dag
Hykleriet
Hvorfor har jeg selv fått så mye ros, og samtidig trusler? Fordi en øm nerve er blitt tråkket på. En kvinne med en muslimsk pakistansk bakgrunn kødder, ler og gjør narr av våre forestillinger! Vel, jeg sier det mange tenker rett ut
Derfor alle de stygge tekstmeldingene.
De som blir mest provosert, ser på Vestens kvinner som frivole, og mener at innvandrerkvinnene iallfall har bevart sin «anstendighet». Disse stolte kulturbærere, som oppfører seg så lydig og pent, gjør lite vesen av seg, som hverken trenger å lære norsk eller integrere seg. De er jo likevel bare hjemme hele tiden. Med barn. Dydige er de. Å la oss importere flere sånne som dem! De gamle og pleietrengende vil jo trenge masse arbeidskraft i fremtiden! Ja, for vi må ikke glemme at norskinger trenger innvandrere, det er ikke bare de som trenger oss, altså.
Nordmenn med sterke inngrodde fordommer og maktmennene i innvandrermiljøene, de må passe seg nå. For når minoritetskvinnene våkner fra Matrix-tilværelsen og drar ut kabelen, da vil de se hykleriet, og vekkelsen vil komme. For barna deres vil skrike etter en rettferdig oppdragelse. Og hva er det barna hennes trenger? Jo, verdier, respekt og trygghet. Hvorfor skal hennes barn bli en ny underklasse, kriminelle pøbler som skal sette sin siste sprøyte som nittenåringer, mens bønneropene gjaller i Oslos gater? Nei, det kan hun ikke finne seg i lenger. Hva må hun da gjøre, og hva er hennes rett? Jo, hennes rett er å komme seg ut. Å realisere seg selv, sine drømmer og håp som en fri, selvstendig kvinne
Frigjorte?
Fortsatt vokser det opp barn i Norge som opplever far ydmyke og fornedre mor. Urettferdig. Er ikke Norge et frigjort land for kvinner, da? Jo, flere rettigheter er formelt vunnet, men bak sløret skjuler det seg et svik.
Innvandrerkvinner fyller landets krisesentre. Det dreier seg ikke lenger om hvorvidt kvinners plass er i heimen eller ute i kontorlandskapene. Det dreier seg om retten og friheten til å leve sitt eget liv. Skyld og skam sprunget ut fra eldgamle mannlige tanketradisjoner, lever i verste velgående i Norge i dag. Selv frigjorte kvinner blir fornedret og latterliggjort, fordi de har handlet som menn. Eller naive unge piker på fest, som har gjort det samme som enhver gutt skryter av, men som etterpå er blitt kalt «madrasser». En svensk popartist skrev nylig et åpent brev til unge gutter om at nå må gutta si fra når de ser en kvinne bli ydmyket eller vanæret. Et skikkelig mannfolk, vil jeg kalle ham. En selvsagt ting, mener mange, men brevet gjorde inntrykk på meg.
For mannens omsorg trenger vi jo. Ikke bare mannen som fiende i kvinnekampen, mannen som vi skal vinne over, men hans hengivenhet og respekt.
Kvinner har rett til verdighet, seksuell stolthet og frodighet. Kvinner har rett til å være vulgære, å skrattle, gnistre og skinne. Men det finnes tonnevis av undertrykkende uttrykk forbeholdt kvinner.
«Hore» er det verste en kvinne kan bli kalt, og hvem som helst kan ta fra en kvinne hennes ære ved å kalle henne det. Bitch, ludder, heks, kjerring er andre ord som beskriver henne ut fra hvor seksuelt frekk, tiltrekkende eller avskyelig hun er. Alt dette er vanlige betegnelser på kvinner som stikker hodet fram, som stiller krav, eller som sier høyt at de er deilige selv om de ikke ser ut som en KK-annonse. Kvinner støtt kvinnelig livsutfoldelse som en gave til kvinneligheten! Holdningsspøkelser Enhver begrensning av oss er et svik! Hvis man virkelig vil høre hvordan det står til med kvinnefrigjøringen i Norge i dag, så spør de som ikke har språk, ikke utdannelse, ikke oppholdstillatelse. Hvem spør etter henne i den kvinnepolitiske debatten? I Norge tenker vi isteden med gru at «ja, kvinner har det jævli nedi de derre landa der», eller «det der hører vel til en annen tid». Det gjør ikke det. Dette skjer nå! Mørkemennene boltrer seg, de ler av og spotter de bevisste kvinnene i dette landet. De er holdningsspøkelser, som stadig finner nye ofre å herje med.
Ofrene er innvandrerkvinner og andre kvinner som ikke har ressurser til å gjøre opprør. Og hva betyr det for likestillingskampen? At den for disse kvinnene står bom stille. Hvorfor har ingen brydd seg? Fordi de mener at religionen deres er slik? Ja, kanskje det. Katolisismen, kristendommen og islam er tanketradisjoner med en helt klart fundamentalistisk grunnmur.
Mennene sitter på tronen, og kvinnene er de som er viktigst å kontrollere.
Derfor blir de tvunget til å bevare tradisjonene, og utnyttet som importerte føde- og husarbeidsmaskiner.
Så hvorfor står jeg, selv utlending, og kaster skitt på innvandrere og maler ut faenskapen? Fordi jeg tilhører en ny generasjon kvinner. Jeg kommer ikke fra en bondegård i Gujrat jeg har vokst opp i en blokk på Holmlia i Oslo. De kvinnefiendtlige holdninger rammer meg ikke i et forstokket muslimsk land, men i Norge, av norske og utenlandske overgripere. Det triste er at det faktisk er tøffere å si fra at man blir undertrykt og mishandlet i et land hvor andre kvinner realiserer seg selv.
Man har jo litt stolthet. I et land der likestillingsdebatten dreier seg om høyere lønn, høyere silikonpupper og høyere skattefradrag for hushjelp, blir det for tøft å si fra at man er blitt sviktet som menneske.
Av menn med makt, som har bevilgninger fra myndighetene til å opprettholde kulturen og ha sin tro i fred. Man har da religionsfrihet
By opp til dans
I tredve år har fremmedkulturelle kvinner glimret med sitt fravær på alle arenaer. De er isolert, og i dag lider barna. Hvorfor er jeg så opptatt av dette? Skjønner ikke jeg at min kritikk forsterker eksisterende fordommer? Nei, fordi jeg nekter å holde kjeft. Kvinneundertrykking kan ikke unnskyldes, uansett hvor mange middelalderske trosbekjennelser man påberoper seg.
Synlige kvinner blir av de religiøse maktmennene assosiert med farlige kvinner.
For synlige kvinner er lykkelige kvinner, de er trygge kvinner og det er mer enn farlig. Det er dynamitt.
Hva kan sette en rakett i rumpa på likestillings- og integreringspolitikken i Norge i dag? Kanskje at den norske kvinnen byr den pakistanske kvinnen opp til dans? Det blir farlig det det er jo så mye som kan risikere å bli avslørt! Og tro meg, vi vil danse, det kribler i føttene. Og ikke en hvilken som helst dans.
Dansen for å leve et mer verdig liv. Og oppdage at vi til og med kan le av mørkemennene.
Jeg er blitt omtalt som alt fra «hore» til «the missing link i innvandrer-debatten». Hvorfor? Fordi jeg har stått et titall ganger på en scene og sagt at «jeg er jævlig norsk selv om jeg også er staner», og at også jeg kan bli våt i trusa. Med andre ord, jeg har fortalt publikum at en ny generasjon norske flerkulturelle kvinner er vokst opp. Men det burde jo egentlig ikke forundre noen.
Humorscenen, en av de hippeste akkurat nå, er fremdeles en arena der det fortsatt er uvant å observere kvinner som selvhevdende. Ikke bare selvhevdende, men til og med brautende, klomsete, vakre, hårete, fnisende og fisende. Et sted må jo grensen gå. Hvordan skal det gå med verden når kvinner slutter å være pene og veloppdragne? Hun må ikke rape, pelle seg i nesa eller glemme å vokse barten hele hennes troverdighet vil jo stå på spill! Få kvinnene fra å tulle og kødde! For hvem skal da oppdra barn og menn til likestilling? Den tamme kvinnen er den kontrollerte kvinnen. Selv den likestillingskjempende, frigjorte kvinnen sitter i saksa. Feminist er et ord vi har måttet vinne tilbake, historien gjentok seg jo, kvinner som sier fra og stiller krav blir latterliggjort, og det skjedde også med ordet feminist
Det svir . . .
Hva gjorde dette med meg? Et lite pip ble til et kjempebrøl, sløret ble demonstrativt kastet vekk på scenen, håret sluppet løs, leppene malt røde, formene sluppet fri fra push-ups og hold-ins. Et hyl på scenen om at pokker heller, det er godt å være jomfru med æren i behold, men stingene i den påsydde hinna fra Volvatklinikken svir. Ja, kvinner for det svir i underlivet av den seksuelle dobbeltmoralen i samfunnet vårt.
Det svir, enten man er hore på strøket eller fødemaskin hjemme. Enten man er tolv år og blir nådeløst knadd av nykåte gutter i klassen, eller man er tretti år og din mannlige kollega gjør det samme og til og med tjener mer enn deg.
Og mest av alt svir det fordi det skjer her i Norge. Ikke i Kina, hvor man dreper kvinnebabyer, ikke i India, hvor man brenner dem, ikke i Somalia hvor de blir omskåret. Det svir her i Norge, for mens de ressurssterke kjemper for fet lønn og sjefsstillinger, risikerer andre kvinner i Norge å bli drept.
Drept, hvis de krever de samme rettighetene som allerede er vunnet av norske kvinner. Dette skjer i Norge i dag
Hykleriet
Hvorfor har jeg selv fått så mye ros, og samtidig trusler? Fordi en øm nerve er blitt tråkket på. En kvinne med en muslimsk pakistansk bakgrunn kødder, ler og gjør narr av våre forestillinger! Vel, jeg sier det mange tenker rett ut
Derfor alle de stygge tekstmeldingene.
De som blir mest provosert, ser på Vestens kvinner som frivole, og mener at innvandrerkvinnene iallfall har bevart sin «anstendighet». Disse stolte kulturbærere, som oppfører seg så lydig og pent, gjør lite vesen av seg, som hverken trenger å lære norsk eller integrere seg. De er jo likevel bare hjemme hele tiden. Med barn. Dydige er de. Å la oss importere flere sånne som dem! De gamle og pleietrengende vil jo trenge masse arbeidskraft i fremtiden! Ja, for vi må ikke glemme at norskinger trenger innvandrere, det er ikke bare de som trenger oss, altså.
Nordmenn med sterke inngrodde fordommer og maktmennene i innvandrermiljøene, de må passe seg nå. For når minoritetskvinnene våkner fra Matrix-tilværelsen og drar ut kabelen, da vil de se hykleriet, og vekkelsen vil komme. For barna deres vil skrike etter en rettferdig oppdragelse. Og hva er det barna hennes trenger? Jo, verdier, respekt og trygghet. Hvorfor skal hennes barn bli en ny underklasse, kriminelle pøbler som skal sette sin siste sprøyte som nittenåringer, mens bønneropene gjaller i Oslos gater? Nei, det kan hun ikke finne seg i lenger. Hva må hun da gjøre, og hva er hennes rett? Jo, hennes rett er å komme seg ut. Å realisere seg selv, sine drømmer og håp som en fri, selvstendig kvinne
Frigjorte?
Fortsatt vokser det opp barn i Norge som opplever far ydmyke og fornedre mor. Urettferdig. Er ikke Norge et frigjort land for kvinner, da? Jo, flere rettigheter er formelt vunnet, men bak sløret skjuler det seg et svik.
Innvandrerkvinner fyller landets krisesentre. Det dreier seg ikke lenger om hvorvidt kvinners plass er i heimen eller ute i kontorlandskapene. Det dreier seg om retten og friheten til å leve sitt eget liv. Skyld og skam sprunget ut fra eldgamle mannlige tanketradisjoner, lever i verste velgående i Norge i dag. Selv frigjorte kvinner blir fornedret og latterliggjort, fordi de har handlet som menn. Eller naive unge piker på fest, som har gjort det samme som enhver gutt skryter av, men som etterpå er blitt kalt «madrasser». En svensk popartist skrev nylig et åpent brev til unge gutter om at nå må gutta si fra når de ser en kvinne bli ydmyket eller vanæret. Et skikkelig mannfolk, vil jeg kalle ham. En selvsagt ting, mener mange, men brevet gjorde inntrykk på meg.
For mannens omsorg trenger vi jo. Ikke bare mannen som fiende i kvinnekampen, mannen som vi skal vinne over, men hans hengivenhet og respekt.
Kvinner har rett til verdighet, seksuell stolthet og frodighet. Kvinner har rett til å være vulgære, å skrattle, gnistre og skinne. Men det finnes tonnevis av undertrykkende uttrykk forbeholdt kvinner.
«Hore» er det verste en kvinne kan bli kalt, og hvem som helst kan ta fra en kvinne hennes ære ved å kalle henne det. Bitch, ludder, heks, kjerring er andre ord som beskriver henne ut fra hvor seksuelt frekk, tiltrekkende eller avskyelig hun er. Alt dette er vanlige betegnelser på kvinner som stikker hodet fram, som stiller krav, eller som sier høyt at de er deilige selv om de ikke ser ut som en KK-annonse. Kvinner støtt kvinnelig livsutfoldelse som en gave til kvinneligheten! Holdningsspøkelser Enhver begrensning av oss er et svik! Hvis man virkelig vil høre hvordan det står til med kvinnefrigjøringen i Norge i dag, så spør de som ikke har språk, ikke utdannelse, ikke oppholdstillatelse. Hvem spør etter henne i den kvinnepolitiske debatten? I Norge tenker vi isteden med gru at «ja, kvinner har det jævli nedi de derre landa der», eller «det der hører vel til en annen tid». Det gjør ikke det. Dette skjer nå! Mørkemennene boltrer seg, de ler av og spotter de bevisste kvinnene i dette landet. De er holdningsspøkelser, som stadig finner nye ofre å herje med.
Ofrene er innvandrerkvinner og andre kvinner som ikke har ressurser til å gjøre opprør. Og hva betyr det for likestillingskampen? At den for disse kvinnene står bom stille. Hvorfor har ingen brydd seg? Fordi de mener at religionen deres er slik? Ja, kanskje det. Katolisismen, kristendommen og islam er tanketradisjoner med en helt klart fundamentalistisk grunnmur.
Mennene sitter på tronen, og kvinnene er de som er viktigst å kontrollere.
Derfor blir de tvunget til å bevare tradisjonene, og utnyttet som importerte føde- og husarbeidsmaskiner.
Så hvorfor står jeg, selv utlending, og kaster skitt på innvandrere og maler ut faenskapen? Fordi jeg tilhører en ny generasjon kvinner. Jeg kommer ikke fra en bondegård i Gujrat jeg har vokst opp i en blokk på Holmlia i Oslo. De kvinnefiendtlige holdninger rammer meg ikke i et forstokket muslimsk land, men i Norge, av norske og utenlandske overgripere. Det triste er at det faktisk er tøffere å si fra at man blir undertrykt og mishandlet i et land hvor andre kvinner realiserer seg selv.
Man har jo litt stolthet. I et land der likestillingsdebatten dreier seg om høyere lønn, høyere silikonpupper og høyere skattefradrag for hushjelp, blir det for tøft å si fra at man er blitt sviktet som menneske.
Av menn med makt, som har bevilgninger fra myndighetene til å opprettholde kulturen og ha sin tro i fred. Man har da religionsfrihet
By opp til dans
I tredve år har fremmedkulturelle kvinner glimret med sitt fravær på alle arenaer. De er isolert, og i dag lider barna. Hvorfor er jeg så opptatt av dette? Skjønner ikke jeg at min kritikk forsterker eksisterende fordommer? Nei, fordi jeg nekter å holde kjeft. Kvinneundertrykking kan ikke unnskyldes, uansett hvor mange middelalderske trosbekjennelser man påberoper seg.
Synlige kvinner blir av de religiøse maktmennene assosiert med farlige kvinner.
For synlige kvinner er lykkelige kvinner, de er trygge kvinner og det er mer enn farlig. Det er dynamitt.
Hva kan sette en rakett i rumpa på likestillings- og integreringspolitikken i Norge i dag? Kanskje at den norske kvinnen byr den pakistanske kvinnen opp til dans? Det blir farlig det det er jo så mye som kan risikere å bli avslørt! Og tro meg, vi vil danse, det kribler i føttene. Og ikke en hvilken som helst dans.
Dansen for å leve et mer verdig liv. Og oppdage at vi til og med kan le av mørkemennene.
© VG
No comments:
Post a Comment