Prinsesse i svevet

Mette-Marit er ingen moderne ung kvinne. Moderne unge kvinner er ferdig med cand.mag. før puppene er ferdig utvokst, presser seg inn i altfor små klær, sminker seg, i alle fall litt - og særlig når de skal møte Fredrik Skavlan.

Moderne kvinner tar abort hvis de lever et utsvevende liv hvor de eksperimenterer med ... alt, og de har sluttet å drømme om prinsen på den hvite hesten.

Tilfeldigvis traff Mette-Marit på en prins. Vår kommende dronning er gammeldags, og vår kommende konge er godt, gammeldags forelsket. Mette-Marit er en kvinne som faktisk opplever å bli gift, og moderne kvinner blir jo gjerne ikke det - de blir jo skilt før de blir gift.
I en myk, enkel og elegant framtoning opplever vi vår kommende dronning åpenlyst fortelle at hun har hatt en utsvevende ungdomstid. Hvem har ikke det? De dødskjedelige, strømlinjeformede menneskene har ikke det - men så er det da heller ikke de dødskjedelige menneskene som driver verden framover.

Folk ser Haakon og Mette-Marit slik de er, vi ser kjærligheten deres, og vi vet om fortida hennes. Og vi vet like godt som dem at de skal inn i roller. Men vi ser også at rollene ikke helt er dem.
«Jeg har ikke tenkt så mye over det,» svarer Mette-Marit på spørsmålet om hva hun synes om å bli sammenliknet med prinsesse Diana. Det bør hun tenke over. Haakons kjærlighet og forelskelsen er ikke hennes identitet. Den kan hun bare bygge opp selv.
Forelskede blikk, partyfortid og prinsesseskole er kanskje krydder nok for pressen. Men nasjonen trenger en dronning som har mer å gi enn å kringkaste sin anger. Mette-Marit har foreløpig ikke gitt uttrykk for noen egne standpunkter. Men hun har, i kraft av sin posisjon, en særdeles viktig jobb å gjøre i forhold til dopgenerasjonen, som hun har vært en del av.
Vi risikerer å få en ungdomsgenerasjon som har ødelagt hodene sine før de blir tjue. Psykiatriske klinikker fylles opp av det som liksom skal være Norges framtid. Hvis hun klarer å gjøre en jobb der, er det gull verdt. Slik sett er hennes tilståelser en bragd, fordi de rent faktisk vil bidra til å hjelpe andre søkende, unge mennesker.

Dessverre er det slik at vi mennesker ofte ikke vet hvor grensene går før vi har prøvd å tøye dem. Når Mette-Marit selv sier at hun har tøyd dem lenger enn andre ungdommer i hennes generasjon, er det spesielt. Så spesielt at dette området bør bli hennes flaggsak. Slik kan hun bli en unik dronning - en moden kvinne som ikke bare har gjort et opprør i sin ungdomstid, men også et oppgjør med den. Slik vil hun bli dronning Mette-Marit - ikke bare eventyrkonen til en eventyrprins som kom ridende og ga livet hennes en mening. Men nå driter vi i det der, Mette-Marit. Nå kommer vi oss videre.
Den gamle festen er slutt, la den nye festen begynne. Egentlig er du heldig - du vet jo for pokker hva du skal ha på deg.

Fritt vilt eller fritt valg?

SER VI PÅ KONSEKVENSENE av utspillet fra lensmann Harald Andersen om at voldsofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for vold, kan dette fort kopieres videre til andre områder. Incestofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for overgrep, voldtektsofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for voldtekt, tyveriofre må ta litt av skylda for at huset deres er blitt bestjålet. 

Slike holdninger kan vi ikke ha i en etat som bør være opptatt av å ta hånd om lovbrytere. Det minner meg om en politimester i Pakistan som for et år siden gikk ut og ba kvinner ikke le høyt offentlig. De kunne risikere å bli trakassert eller voldtatt! Det er ikke vanskelig å se at slike uttalelser gis for at politiet skal få mindre å gjøre enn at vi skal få mindre kriminalitet!

«FINN ANDRE MENN,» råder lensmannen oss. Vi bør finne oss andre lensmenn. Som om de kvinner det gjelder har valgt å bli slått? Som om de oppsøker mishandling for seg og sine barn, vel vitende om at det er en voldelig mann de kommer til å velge? For enhver som selv ikke har opplevd å være fanget i et terrorforhold, vil det være naturlig å stille dette spørsmålet: hvorfor går hun ikke bare? Å bli slått av en du elsker, er som først å åpne ei dør full av tillit og la en helt spesiell person komme inn til et område hvor du blottlegger din sårbarhet. Når denne personen begår et overgrep ved å mishandle deg, har han tatt fra deg din verdighet. På grunn av tillitsbruddet og budskapene kvinner får om at menn er mer verdt, er overgriperen psykisk blitt eier av din verdighet. Psykopater eller voldsutøvere vet å gi doser av den tilbake og røve den fra deg igjen. Derfor er det direkte skadelig for et voldsoffer å få høre at man ikke har kontroll over det som skjer. Det forsterker hjelpeløsheten og psykopatenes kontroll.

OFFERET TRENGER å høre at det er verd noe. Skyldfølelsen og følelsen av å ikke være verd noe, er som lim for voldsofferets tilknytning til overgriperen. Lensmann Harald Andersen understreker at han sier det han sier for å hjelpe kvinnene. Han sier også noe annet, som er svært viktig å få fram i offentligheten, og som han bør få ros for: nemlig at familievoldsofre har et valg. Det første kvinner som blir slått bør høre, er at de har et valg. La ingen misforstått feminisme fortelle dem noe annet. Til tross for den lammende skuffelsen over tillitsbruddet, smerten eller barna de måtte ha sammen, så har hun et valg. Selv om det vil ta et helt liv å bygge opp nok selvfølelse til å ta det valget. Det verste er å la et destruktivt forhold vokse. Ikkevoldsfilosofen Mahatma Gandhi sa at det er en større synd å tåle vold enn å utøve vold. Med denne uttalelsen bevisstgjorde han en hel nasjon fra passivitet til frigjøring. Hvert voldsoffer har en historie som er med på å redusere handlingskraften og behovet for grensesetting i et voldelig forhold. Livet er ikke ødelagt fordi din utvalgte viste seg å bli en overgriper. Selv om noen har knust selvfølelsen din, tråkket på din tillit og svart med knyttede never på dine tilgivelser. Spør om hjelp, samfunnet har plikt til å beskytte deg, men kjemp selv for din verdighet, den som er din fødselsarv og som ingen blåveiser i hele verden kan ta fra deg. Ikke noe krisesenter kan gjøre det for deg, selv om de skal være der og støtte deg. Vi skal ikke tåle vold, verken fra overgripere eller lensmenn!

LENSMANNEN UTTALER seg klønete, men har et livsviktig poeng som hans misforståtte uttalelse om skyld overskygger: nemlig at kvinnen er fri. I hvert fall i Norge. Det stemmer at kvinner bør tenke seg om når de går inn i et forhold med religiøst hjernevaskede menn, der det er tydelig at kvinnen skal være underlegen mannen. Dette gjelder ikke bare norske kvinner, dette gjelder alle kvinner i møte med all fundamentalisme. Hvis menn tolker religion på den måten at kvinnen er underlegen en mann og skal adlyde ham, kan religion bli gift i et forhold, der volden er med som konfliktløser. Saken blir ikke bedre av at det finnes mer enn nok av like hjernevaskede, undertrykte og lydige madonnaer, som er oppdratt nettopp til å tilfredsstille menn med et slikt kvinnesyn.

Når fanden er løs

Hvis vi oppretter en familievoldsetat, viser vi at vi tar lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drap og overskrifter om familievold med kvinnelige ofre den siste uka har fått liv i debatten om vår rettssikkerhet. «Voldsofre skal ikke måtte flykte fra hjem og nettverk. Det er det overgriperen som skal gjøre,» tordner justisminister Hanne Harlem. Men hvis en voldsutøver virkelig vil banke opp eller ta livet av sin samboer, ektefelle eller kjæreste, så klarer ingen dom å stoppe ham fra det. Er det snakk om liv og død, har ofrene en bedre mulighet til å overleve hvis de rømmer fra galskapen enn om de blir boende, synlige for overgriperen som likevel ikke får noe tilbud om behandling.

Halvparten av drapene på kvinner i Norge utføres av en de kjenner. Politiet er maktesløse før det faktisk blir begått alvorlig voldsutøvelse eller drap. Bør ikke den som utøver psykisk terror og sprer frykt, kunne stoppes før han blir drapsmann?
Psykopater som utsetter familien for trusler og vold, trenger resolutte reaksjoner på sin atferd. Voldsofre har ikke alltid mot eller vilje til å anmelde, og samfunnet har ingen rett til å overlate dette til dem alene.
Familievoldsofre har nok med å forholde seg til den langvarige sjokktilstanden de havner i når en som er kjær, slår. Vold fra en man kjenner og har hatt kjær, er ikke det samme som å bli truet av en vilt fremmed eller den blinde volden på gata. Vil vi forhindre at voldsutøvere blir drapsmenn, trenger vi en sterk vilje til å bygge ut et hjelpeapparat som kan ta imot voldsutøvere.

En truende mann som mangler et nettverk som tør å si ifra, vil lettere realisere sine trusler enn menn som blir fanget opp av et system for forebygging. Ved å etablere en familievoldsetat med fokus på overgripere, slik leder for krisesentersekretariatet Tove Smaadahl foreslår, tar vi lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drapsofre som er blitt drept av en de kjente, har ofte klart å si ifra om volden eller truslene de er blitt utsatt for. Slike rop om hjelp bør defineres som drapsalarmer. Ved hver slik henvendelse fra truede familiemedlemmer bør overgriperen bli kontaktet av profesjonelle. Blir situasjonen definert som livsfarlig på grunn av overgriperens tilstand, eller ofrene ikke ønsker å anmelde, kan man isteden ta hånd om overgriperen.
Mannfolk som jobber med seksuelt misbrukte og voldelige menn, har hittil jobbet på frivillig basis, med knappe ressurser. Vi trenger flere mannlige forkjempere som kan fortelle menn og kvinner at det finnes flere alternativer til vold. Mannen som ikkevoldelig omsorgsperson er nærmest fraværende i mediedekningen. Bildet av mannen som overgriper, fiende og utøver av seksualisert vold blir daglig kringkastet. Vi må formidle sterkere at det finnes andre måter å være mann på!

Klisjeen er at mannen enten er et konkurransedyr, en voldshelt eller en mishandler. Med et slikt mannsbilde kan vi umulig oppdra våre barn til et balansert syn på kjønnsrollene. Med en mer offensiv politikk overfor familievolden og overgriperne vil færre måtte leve sine liv som voldsflyktninger i eget land, og flere overgripere få hjelp i tide.
Likestillingssenteret bør gå kraftigere ut og reagere på patriarkalske strukturer som dyrker mannssjåvinismen i barneoppdragelsen. Familiekonflikter blir ofte løst med vold, enten de er sprunget ut av sosioøkonomiske eller kulturell-religiøse årsaker. Spesielt i patriarkalske innvandrermiljøer er det et stort behov for konstruktiv kritikk av mannsrollen.
Flere forskningsmiljøer har nå begynt å rope varsku om en annen og mer usynlig familievold: medievolden, som mindreårige barn i større og større grad blir utsatt for. 
Foreldrene er for lite til stede i hverdagen deres og kan ikke korrigere forherligelsen av vold som konfliktløsning. Det er også omsorgssvikt når ressurssterke familier overser voldsdyrkingen som utvikler seg i psyken til småbarn. Verken digimons eller pokemons kan lære dem konsekvensene av voldelige handlinger, slik en far eller en mor kan. Barn må læres å sette grenser både for sin egen og andres voldelige atferd. Mangelen ser vi i ungdomskriminelle gjenger, enten de er nynazistiske eller ekstreme i andre retninger. Vi må fange opp og forhindre tidlige tegn til voldelig atferd før det blir en del av en ideologi eller et kriminelt «samhold».

Når vi tar imot flyktninger fra krigsherjede områder, må vi regne med at enkelte har så store psykiske skader at de kan begå overgrep. Danmark har gode erfaringer med spesialmottak for mennesker som har vært utsatt for tortur og krig. Disse trenger en mye mer tilrettelagt oppfølging for å bearbeide overgrepene og komme tilbake til et normalt liv igjen. Ingen er tjent med et samfunn som forsøker å føre en moralsk forsvarlig flyktningpolitikk, men som ikke sørger for en trygg oppfølging av flyktningene i deres nye liv.