Når fanden er løs

Hvis vi oppretter en familievoldsetat, viser vi at vi tar lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drap og overskrifter om familievold med kvinnelige ofre den siste uka har fått liv i debatten om vår rettssikkerhet. «Voldsofre skal ikke måtte flykte fra hjem og nettverk. Det er det overgriperen som skal gjøre,» tordner justisminister Hanne Harlem. Men hvis en voldsutøver virkelig vil banke opp eller ta livet av sin samboer, ektefelle eller kjæreste, så klarer ingen dom å stoppe ham fra det. Er det snakk om liv og død, har ofrene en bedre mulighet til å overleve hvis de rømmer fra galskapen enn om de blir boende, synlige for overgriperen som likevel ikke får noe tilbud om behandling.

Halvparten av drapene på kvinner i Norge utføres av en de kjenner. Politiet er maktesløse før det faktisk blir begått alvorlig voldsutøvelse eller drap. Bør ikke den som utøver psykisk terror og sprer frykt, kunne stoppes før han blir drapsmann?
Psykopater som utsetter familien for trusler og vold, trenger resolutte reaksjoner på sin atferd. Voldsofre har ikke alltid mot eller vilje til å anmelde, og samfunnet har ingen rett til å overlate dette til dem alene.
Familievoldsofre har nok med å forholde seg til den langvarige sjokktilstanden de havner i når en som er kjær, slår. Vold fra en man kjenner og har hatt kjær, er ikke det samme som å bli truet av en vilt fremmed eller den blinde volden på gata. Vil vi forhindre at voldsutøvere blir drapsmenn, trenger vi en sterk vilje til å bygge ut et hjelpeapparat som kan ta imot voldsutøvere.

En truende mann som mangler et nettverk som tør å si ifra, vil lettere realisere sine trusler enn menn som blir fanget opp av et system for forebygging. Ved å etablere en familievoldsetat med fokus på overgripere, slik leder for krisesentersekretariatet Tove Smaadahl foreslår, tar vi lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drapsofre som er blitt drept av en de kjente, har ofte klart å si ifra om volden eller truslene de er blitt utsatt for. Slike rop om hjelp bør defineres som drapsalarmer. Ved hver slik henvendelse fra truede familiemedlemmer bør overgriperen bli kontaktet av profesjonelle. Blir situasjonen definert som livsfarlig på grunn av overgriperens tilstand, eller ofrene ikke ønsker å anmelde, kan man isteden ta hånd om overgriperen.
Mannfolk som jobber med seksuelt misbrukte og voldelige menn, har hittil jobbet på frivillig basis, med knappe ressurser. Vi trenger flere mannlige forkjempere som kan fortelle menn og kvinner at det finnes flere alternativer til vold. Mannen som ikkevoldelig omsorgsperson er nærmest fraværende i mediedekningen. Bildet av mannen som overgriper, fiende og utøver av seksualisert vold blir daglig kringkastet. Vi må formidle sterkere at det finnes andre måter å være mann på!

Klisjeen er at mannen enten er et konkurransedyr, en voldshelt eller en mishandler. Med et slikt mannsbilde kan vi umulig oppdra våre barn til et balansert syn på kjønnsrollene. Med en mer offensiv politikk overfor familievolden og overgriperne vil færre måtte leve sine liv som voldsflyktninger i eget land, og flere overgripere få hjelp i tide.
Likestillingssenteret bør gå kraftigere ut og reagere på patriarkalske strukturer som dyrker mannssjåvinismen i barneoppdragelsen. Familiekonflikter blir ofte løst med vold, enten de er sprunget ut av sosioøkonomiske eller kulturell-religiøse årsaker. Spesielt i patriarkalske innvandrermiljøer er det et stort behov for konstruktiv kritikk av mannsrollen.
Flere forskningsmiljøer har nå begynt å rope varsku om en annen og mer usynlig familievold: medievolden, som mindreårige barn i større og større grad blir utsatt for. 
Foreldrene er for lite til stede i hverdagen deres og kan ikke korrigere forherligelsen av vold som konfliktløsning. Det er også omsorgssvikt når ressurssterke familier overser voldsdyrkingen som utvikler seg i psyken til småbarn. Verken digimons eller pokemons kan lære dem konsekvensene av voldelige handlinger, slik en far eller en mor kan. Barn må læres å sette grenser både for sin egen og andres voldelige atferd. Mangelen ser vi i ungdomskriminelle gjenger, enten de er nynazistiske eller ekstreme i andre retninger. Vi må fange opp og forhindre tidlige tegn til voldelig atferd før det blir en del av en ideologi eller et kriminelt «samhold».

Når vi tar imot flyktninger fra krigsherjede områder, må vi regne med at enkelte har så store psykiske skader at de kan begå overgrep. Danmark har gode erfaringer med spesialmottak for mennesker som har vært utsatt for tortur og krig. Disse trenger en mye mer tilrettelagt oppfølging for å bearbeide overgrepene og komme tilbake til et normalt liv igjen. Ingen er tjent med et samfunn som forsøker å føre en moralsk forsvarlig flyktningpolitikk, men som ikke sørger for en trygg oppfølging av flyktningene i deres nye liv.