En gang var vi krigere

Her i Norge har minoritetene også ansvar for å frigjøre seg selv fra fundamentalismen. Flere statsledere går nå ut og advarer mot borgerkrigsliknende tilstander hvor landsmenn hetser muslimske landsmenn. Rasister og fundamentalister drar nytte av frykten hatet deres harspredd. Men betyr det at vi skal slutte å kritisere spor av antidemokratiske holdninger hos religiøse, slik vi ser og kritiserer fremmedfrykt og hat hos andre?

Det er ingen tvil om at vi nå ser realiseringen av våre ukontrollerte fiendebilder etter terroraksjonen. Fiendebilder der kvinner er fraværende. Ubalansen mellom menn og kvinner, enten det er politisk, sosialt, privat eller i næringslivet, handler ikke bare om å kjempe for kvinners rettigheter. Det handler om å ville ønske et likestilt samfunn for å kunne skape en verden hvor barn blir oppdratt til at ingen kan undertrykke eller kontrollere sine medmennesker.

EN GOD DEL talspersoner for religiøse grupper har like ekstreme holdninger som vi med rette tillegger nazister og rasister. Fundamentalister, uansett hudfarge eller ideologi, har også som kjennetegn at de forakter kvinners og menns rettigheter over egen kropp og framtid. Derfor bør likestilling og frigjøring av kjønnene være en hovedprioritering i kampen mot all fundamentalisme. Vi ser denne ubalansen mellom kjønnene sterkt representert i religiøse minoriteter i Norge. 

Opplysning og kamp er kjempeviktig for å kunne skape et likestilt og fritt demokrati. Akkurat som vi beskylder Fremskrittspartiet for å flørte med brunt grums, flørter ledere av religiøse grupperinger i Norge med fundamentalismen. Den er så blind at den ikke ser på nordmenn som noe annet enn en hvit masse med hverdagsrasister som hater islam og muslimer. Det er dette barn risikerer å bli satt til å lære av uvitende foreldre, religiøse importerte ledere og politiske talspersoner som ønsker å appellere til disse gruppene. De blir stilt overfor et ideologisk dilemma hvor konflikten etter hvert vil danne motpoler med de som har kunnskap på den ene siden, og de uvitende og hjernevaskede på den andre.

HVIS NAZISTER hadde infiltrert norske kirker, og ethvert nazidrap hadde ført til at kristne ble angrepet og kirker ble brent, slik vi ser det skjer mot arabere og moskeer i USA nå, hvordan hadde vi reagert da? Dessverre opplever arabere og muslimer slike angrep fra hevngjerrige fanatikere. Dette er en global kulturkonflikt om måter å leve på som blir utnyttet av krigerske fanatikere og hissige forførte. Sivile makter ikke å gå imot det bandittveldet religiøs fundamentalisme har skapt og skaper. Vi ser dette hatet overalt, enten det er mørkhudede som blir knivstukket i Skandinavia, humanister og vitenskapsmenn som blir dødsdømt for å si sannheten i Pakistan, eller kvinner som blir voldtatt fordi de blir beskyldt for å være horer i Algerie. Vi har med en religiøs fundamentalisme å gjøre som har erklært hellig krig mot demokratiet, likestilling og menneskerettigheter.

HER I NORGE handler det om bevisstgjøring om årsaken til disse konfliktene. Vi er også, som de fleste andre land i verden, multietniske. Til tross for flere kriger med religion som utgangspunkt fortsetter vi å gi den religiøse forskjellsarven videre til våre barn, i stedet for å bygge sterke bånd mellom dem. Det eksisterer en form for ekstremisme også i Norge som ikke nødvendigvis er voldelig, men som har sterke fordommer mot demokratiet og likestilling. Vi bør utfordre ledere som ikke skjønner dette. 

Så lenge det finnes overveldende sterke holdninger mot tverreligiøse ekteskap, og vi frydes over at små slørkledde seksåringer leser høyt fra Koranen første skoledag, glemmer vi at læren også består av at hun skal kontrollere sitt liv og handle i strid med naturen i henne selv for å bli akseptert som verdig. Det er en grunn til at tilstandene er blitt slik de er i flere av de arabiske landene hvor tilfeller av ukultur ikke er et resultat av USAs utenrikspolitikk, men derimot en konsekvens av forakt for det moderne, likestilte samfunnet. Derfor gjør muslimer seg selv en stor bjørnetjeneste hvis de fortsetter å kjempe for antidemokratiske holdninger og motarbeider likestilling mellom kjønnene.

Den religiøse fundamentalismen som først og fremst vil ta livet av uskyldige muslimer selv, er livsfarlig for barn som er født og oppvokst i Norge. Like farlig som nazismen er for hvite barn. Jeg blir invitert landet rundt for å nyansere bildet av innvandrere, for å fortelle at alle mørkhudede ikke er kriminelle, voldtektsovergripere, undertrykte osv. Hvem gjør det når muslimske barn blir utsatt for hetsen mot demokratiske og moderne verdier, dvs. det samfunnet de er en del av og har rett til å utvikle tilhørighet til? Når innvandrerbarn gang på gang kan bli fortalt at nordmenn er rasister, pedofile, herskesyke og fordømmende, hvilket valg får barna, spesielt de som faller utenfor systemet, annet enn å finne sin identitet i ekstremistiske ideologier? Planlegger vi rettferdighet i et flerkulturelt samfunn, må vi også planlegge hvilke holdninger vi ikke kan akseptere. Det er lettere for menneskene i et flerkulturelt samfunn å skape rettferd, fordi man lettere kan se feil og destruktive kulturkonsekvenser, og dermed si ifra og gjøre kloke valg for å redusere kulturkonfliktene. I moskeene kan det ikke sitte ledere som er imot menneskerettighetene slik at det skaper fremmedgjøring og manglende respekt for medmenneskers liv og eiendom og seksualitet hos barna.

DET ER EN GRUNN til at jeg har bestemt meg for å holde mine kommende barn langt unna religiøse skoler, moskeer og religiøse ledere. Vi snakker nå om fremmedhatet mot den siviliserte verden, hvor banditter fritt har kunnet herje over fattige, analfabeter og ressurssvake mennesker. Hvem har ansvaret for disse menneskenes skjebne, og hvem har muligheten til å hjelpe dem når deres egne ledere bedriver sterk sensur og er fundamentalister?

Her i Norge har minoritetene også ansvar for å frigjøre seg selv fra fundamentalismen. Politiet har like sterk grunn til å følge med på religiøse antidemokratiske grupperinger som de følger med på og har kontroll med nynazistiske. Vi skal ikke tolerere hverandres levemåte, vi skal utfordre den. Vi skal nyskape. Det er den prosessen verden, og alle flerkulturelle samfunn, er i. Alle som er imot nyskapninger, mot blandingsekteskap og for religiøse og etniske skillelinjer i skoler, gettoer og tradisjoner, er motstandere av friheten som et flerkulturelt demokrati er helt avhengig av for å kunne være rettferdig.

Mjau

 FLERE KJENTE komikere i Norge er krampaktig opptatt av å holde scenen kjemisk fri for standpunkter og meningsbærende innhold. Hvorfor det? 

Dagfinn Lyngbø, uttaler i VG at «media krever komikere som enten er homser, innvandrere eller har mistet faren sin(!)». Når begynte Dizzie Revyteater å snakke om en dypere mening med livet? spør Lyngbø. Siden jeg har innvandreropprinnelse og faktisk har mistet faren min, følte jeg meg truffet. Ønsker Lyngbø å holde komedie- og revyscenen fri for samfunnsrefs og opprør, tilhører han majoriteten av standupartister i Norge, som er såre fornøyd med kommersielle shows som ikke har noen annen ambisjon enn overflatisk, men ustyrtelig morsom underholdning. Og sant nok, revytradisjonen har i Norge vært stort sett reaksjonær, med sterke innslag av ekte, folkelig drittsekkhumor. Dagens komikergenerasjon elsker betegnelsen «politisk korrekt», og benytter enhver anledning til å drite ut dem som ikke er tilfreds med bare å være klovner, men som i tillegg ønsker å engasjere. Hva er de redde for? At vi skal ta fra dem mediedekningen? I så fall burde herr Lyngbø ikke ha noe å frykte, for den mannen har et mediegjennomslag som overgår de fleste bergenseres drømmer. Og hvor er forresten de homofile komikerne Lyngbø snakker om?
Iallfall ikke på scenen, og definitivt ikke i mediene.

HERBORG KRÅKEVIK er en av de såkalt politisk korrekte artistene som har sparket tilbake til standupsjangeren ved å si at de er kyniske ironikere som snakker stort sett bare skit. Ubevisste komikere tror dessverre at en slik kritikk handler om at de er politisk ukorrekte, en illusjon de klamrer seg til for å ha en følelse av å være kule og gå mot strømmen.
Og ja, stort sett handler norsk humor i dag om å følge strømmen, tjene penger og underholde publikum, ikke utfordre dem. Det er greit nok. La folket få sitt brød og sirkus, og sin øl, fitte og hornmusikk. Men hvorfor skal taket være så lavt at de ytterst få av oss som jobber i en annen sjanger, skal bli slengt dritt til av Gutteklubben Gøyal ved enhver anledning, og få høre at vi ikke fortjener oppmerksomhet?

Med denne gruffen i bakhodet reiste jeg til Haakonsvern, som hadde fremmedfrykt og rasisme på plakaten. Soldatene hadde selv tatt initiativet, og inviterte meg til standup og debatt med folk fra alle politiske partier, for å diskutere temaet etter showet. I panelet satt blant annet en gammel mann fra Fedrelandspartiet. Da han fikk ordet, fikk vi servert en liknelse om musene som holdt en musekongress. Musene vedtok at kattene ikke var deres fiender, og dermed var det ute med dem.
Det var ingen tvil om at dette var en måte å dele mennesker på ut fra en rasistisk tankegang. Da jeg ble bedt om å kommentere dette, hadde jeg mest lyst til å gå bort og gi den gamle, triste mannen en klem. Men det eneste jeg klarte å si var:

- Mjau

Jeg spurte hva han var redd for, hudfargen, kulturen eller religionen? Han svarte med å stotre fram: «Vi er redde for de som sier mjau.»
FRYKT OG HAT gjør mennesker blinde for alt annet enn ytre forskjeller.
Religiøs fundamentalisme og organisert fremmedhat er alles fiende, for uskyldige betaler med livet. De som ikke hater.
Enten det er kurdiske flyktningbarn som blir jaget ut i snøen i Rendalen, intetanende amerikanere på jobb i World Trade Center, barn på vei til skolen i Belfast, spedbarn som blir skutt i hodet i Midtøsten, eller afghanske flyktninger på en båt den selvgode, rike verden ikke ville vite noe av.
Kanskje så jeg meg så lei på båssettingen av folk etter farge, tro og etnisitet at det var derfor jeg takket nei til å være prisutdeler på Hitawards. Jeg ble spurt om å dele ut den gjeveste prisen, sammen med Kadra og skuespillerinnen Susan Badrkhan. Vi skulle danderes sammen, som en slags flerkulturelle Hetti, Netti og Letti, under tankegangen «tre negere er morsommere enn én», liksom. Sikkert ikke bevisst fra deres side, men ...nei! 

Da ville jeg heller delt ut prisen sammen med komikeren Tommy Steine og levert noen saftige punchlines. Men det var det ikke snakk om. Så popverdenen fikk gå sin gang, og snart kommer det nok noen riktig festlige New York-vitser fra standupscenen. Puke.