Mjau

 FLERE KJENTE komikere i Norge er krampaktig opptatt av å holde scenen kjemisk fri for standpunkter og meningsbærende innhold. Hvorfor det? 

Dagfinn Lyngbø, uttaler i VG at «media krever komikere som enten er homser, innvandrere eller har mistet faren sin(!)». Når begynte Dizzie Revyteater å snakke om en dypere mening med livet? spør Lyngbø. Siden jeg har innvandreropprinnelse og faktisk har mistet faren min, følte jeg meg truffet. Ønsker Lyngbø å holde komedie- og revyscenen fri for samfunnsrefs og opprør, tilhører han majoriteten av standupartister i Norge, som er såre fornøyd med kommersielle shows som ikke har noen annen ambisjon enn overflatisk, men ustyrtelig morsom underholdning. Og sant nok, revytradisjonen har i Norge vært stort sett reaksjonær, med sterke innslag av ekte, folkelig drittsekkhumor. Dagens komikergenerasjon elsker betegnelsen «politisk korrekt», og benytter enhver anledning til å drite ut dem som ikke er tilfreds med bare å være klovner, men som i tillegg ønsker å engasjere. Hva er de redde for? At vi skal ta fra dem mediedekningen? I så fall burde herr Lyngbø ikke ha noe å frykte, for den mannen har et mediegjennomslag som overgår de fleste bergenseres drømmer. Og hvor er forresten de homofile komikerne Lyngbø snakker om?
Iallfall ikke på scenen, og definitivt ikke i mediene.

HERBORG KRÅKEVIK er en av de såkalt politisk korrekte artistene som har sparket tilbake til standupsjangeren ved å si at de er kyniske ironikere som snakker stort sett bare skit. Ubevisste komikere tror dessverre at en slik kritikk handler om at de er politisk ukorrekte, en illusjon de klamrer seg til for å ha en følelse av å være kule og gå mot strømmen.
Og ja, stort sett handler norsk humor i dag om å følge strømmen, tjene penger og underholde publikum, ikke utfordre dem. Det er greit nok. La folket få sitt brød og sirkus, og sin øl, fitte og hornmusikk. Men hvorfor skal taket være så lavt at de ytterst få av oss som jobber i en annen sjanger, skal bli slengt dritt til av Gutteklubben Gøyal ved enhver anledning, og få høre at vi ikke fortjener oppmerksomhet?

Med denne gruffen i bakhodet reiste jeg til Haakonsvern, som hadde fremmedfrykt og rasisme på plakaten. Soldatene hadde selv tatt initiativet, og inviterte meg til standup og debatt med folk fra alle politiske partier, for å diskutere temaet etter showet. I panelet satt blant annet en gammel mann fra Fedrelandspartiet. Da han fikk ordet, fikk vi servert en liknelse om musene som holdt en musekongress. Musene vedtok at kattene ikke var deres fiender, og dermed var det ute med dem.
Det var ingen tvil om at dette var en måte å dele mennesker på ut fra en rasistisk tankegang. Da jeg ble bedt om å kommentere dette, hadde jeg mest lyst til å gå bort og gi den gamle, triste mannen en klem. Men det eneste jeg klarte å si var:

- Mjau

Jeg spurte hva han var redd for, hudfargen, kulturen eller religionen? Han svarte med å stotre fram: «Vi er redde for de som sier mjau.»
FRYKT OG HAT gjør mennesker blinde for alt annet enn ytre forskjeller.
Religiøs fundamentalisme og organisert fremmedhat er alles fiende, for uskyldige betaler med livet. De som ikke hater.
Enten det er kurdiske flyktningbarn som blir jaget ut i snøen i Rendalen, intetanende amerikanere på jobb i World Trade Center, barn på vei til skolen i Belfast, spedbarn som blir skutt i hodet i Midtøsten, eller afghanske flyktninger på en båt den selvgode, rike verden ikke ville vite noe av.
Kanskje så jeg meg så lei på båssettingen av folk etter farge, tro og etnisitet at det var derfor jeg takket nei til å være prisutdeler på Hitawards. Jeg ble spurt om å dele ut den gjeveste prisen, sammen med Kadra og skuespillerinnen Susan Badrkhan. Vi skulle danderes sammen, som en slags flerkulturelle Hetti, Netti og Letti, under tankegangen «tre negere er morsommere enn én», liksom. Sikkert ikke bevisst fra deres side, men ...nei! 

Da ville jeg heller delt ut prisen sammen med komikeren Tommy Steine og levert noen saftige punchlines. Men det var det ikke snakk om. Så popverdenen fikk gå sin gang, og snart kommer det nok noen riktig festlige New York-vitser fra standupscenen. Puke.