Det henges nå opp plakater som viser en fangedraktkledd mullah Krekar i håndjern. På plakaten står det følgende: «Krekar til Guantánamo».
DET ER DEMOKRATENE som mener at mullah Krekar bør utleveres til USA og stilles til rette for de forbrytelsene han er anklaget for, og tyr derfor til sterke virkemidler. Kleppe er enig. På den kontroversielle valgplakaten står leder for Demokratene i Kristiansand, Vidar Kleppe, oppført.
Det rigges opp til nok en Krekar-ballade. Internasjonal presse er på vei til Norge for å følge rettssaken, lage dokumentarer, forsøke å analysere Norge, så vel som Krekars historikk her.
Krekar er «on the list». Og mennesker som er «on the list» skal oppsamles ett sted, og kun Gud, dvs. Bush, vet hva som skjer med dem.
Ubrukelige.
Vidar Kleppe selv burde være «on the list»: Om ikke for annet så for simpelthen for å være en for liten fare for nasjonens sikkerhet. Politikere som Kleppe er så totalt ubrukelige som leverandører til det politiske bildet, at de i stedet burde vernes mot seg selv. Den langt mindre fargerike Krekar, derimot, er viktigere for Norge enn Kleppe.
Det er her Krekars tenking, hans fortid, hans ideologi, kan bli forstått, kritisert og tilbakevist, uten vold.
Det er her i Norge grunnleggende humanisme kan demonstreres i møtet med en politisk islamist med en kritisk ytringsfrihet som hellig arena. Og det er det som er viktig. Uten at hans menneskerettigheter blir krenket. Krekar er farlig for seg selv. Det er vanskeligere å tro at han er noen stor fare for rikets sikkerhet.
Sirkus.
Norge har fått Krekar-prosessen i fanget. Mangel på en kritisk intellektuell diskusjon rundt politiske ideologer som Krekar, og at mye av hans sak er hemmelighetstemplet, bidrar til at folk flest oppfatter Krekar-saken som et sirkus. I stedet for å se at prosessen skjuler en viktig humanistisk debatt, der Krekar representerer både offeret og overgriperen. Men å gjøre ham så farlig og mektig, og i tillegg møte ham med rasistisk hets, er det samme som å gjøre fremveksten av vår tids politisk-religiøse fanatisme en tjeneste. Det er denne fanatismen som må identifiseres og møtes med kritikk, der det er mulig. Mens Krekar er i live.
Hvis Krekar virkelig er livredd for å bli sendt ut av landet, må det å provosere irakske og amerikanske myndigheter være noe av det sikreste han kan gjøre. Enten han gjør det på Internett eller i radiointervjuer til arabisktalende stasjoner.
Offentlig ydmykelse.
Krekar ble da også tatt på fersken da han fikk asyl i Norge, men fortsatte å reise ut av landet igjen og organiserte en geriljakrig som militant islamist. Det er den mest konkrete grunnen til at han kan bli utvist, selv om myndighetene oppgir fare for rikets sikkerhet som hovedgrunnen. Men vi andre vet ikke hva denne faren går ut på, og rettssaken begynner å ligne en kafkaprosess, noe Krekar selv er med på å understreke.
Når han nå kjemper for sin oppholdstillatelse, går Krekar så langt at han beretter i retten og dermed offentlig om mobbingen av sitt barn, sitt daglige liv, sin depresjon, og han ydmyker seg og ber det norske folk om å få bli. Krekar burde tåle mobbingen i Norge mer enn trusselen om å bli eliminert fra Jordens overflate, som han sannsynligvis er utsatt for om han blir sendt hjem.
De fleste som søker offentligheten, risikerer at de og deres egne blir mobbet, pekt på og utsatt for sjikane. Politikerbarn, kjendisbarn, barn av kriminelle, eller mennesker som bare er fattige blir pekt ut og mobbet. Krekars 12-åring er ekstra sårbar. Jeg håper at skolen han går på og foreldrene til barna i klassen hans leser dette og tar det like alvorlig som situasjonen er for 12-åringen.
Krekar er «terroristen» som lever et isolert familieliv i Norge. For mange vekker det forargelse. Men familien hans er her. De er mennesker av kjøtt og blod.
Blind, sint mobb.
Det er grusomt, det Krekar er anklaget for i sitt hjemland. Siden mullah-løftet i 2004 har jeg også møtt mange reaksjoner, der gode norske borgere innbiller seg at det er legitimt å komme med rasistisk hets mot Krekar på grunn av hans forbrytelser.
I realiteten soner Krekar allerede sin straff. «Løft den jævelen ut av landet», roper folk. Og gjør seg selv til en blind, sint mobb. Det er vår plikt å være rasende på den type ugjerninger som Ansar-Al-Islam i regi av Krekar har begått, og også mistilliten Krekar har vist den norske stat. Men en rasistisk gapestokk er ikke legitimt.
Kanskje driver Krekar et storpolitisk manipulativt maktspill. Kanskje er han så trengt oppi et hjørne og innhentet av fortiden at han er villig til absolutt alt.
Skyteskive.
Det som er urovekkende, er ikke om Krekar får bli i landet. Det er holdningene som kommer opp til overflaten fordi Krekar er et legitimt angrepsmål om man vil ha ut rasistisk gruff. Krekar som skyteskive gir oss ikke rett til å ta liv.
Når jeg tenker meg om, så synes jeg både Krekar og Kleppe skal få bli i landet. Det er ikke jævlene som skal løftes ut, men holdningene deres.
Det rigges opp til nok en Krekar-ballade. Internasjonal presse er på vei til Norge for å følge rettssaken, lage dokumentarer, forsøke å analysere Norge, så vel som Krekars historikk her.
Krekar er «on the list». Og mennesker som er «on the list» skal oppsamles ett sted, og kun Gud, dvs. Bush, vet hva som skjer med dem.
Ubrukelige.
Vidar Kleppe selv burde være «on the list»: Om ikke for annet så for simpelthen for å være en for liten fare for nasjonens sikkerhet. Politikere som Kleppe er så totalt ubrukelige som leverandører til det politiske bildet, at de i stedet burde vernes mot seg selv. Den langt mindre fargerike Krekar, derimot, er viktigere for Norge enn Kleppe.
Det er her Krekars tenking, hans fortid, hans ideologi, kan bli forstått, kritisert og tilbakevist, uten vold.
Det er her i Norge grunnleggende humanisme kan demonstreres i møtet med en politisk islamist med en kritisk ytringsfrihet som hellig arena. Og det er det som er viktig. Uten at hans menneskerettigheter blir krenket. Krekar er farlig for seg selv. Det er vanskeligere å tro at han er noen stor fare for rikets sikkerhet.
Sirkus.
Norge har fått Krekar-prosessen i fanget. Mangel på en kritisk intellektuell diskusjon rundt politiske ideologer som Krekar, og at mye av hans sak er hemmelighetstemplet, bidrar til at folk flest oppfatter Krekar-saken som et sirkus. I stedet for å se at prosessen skjuler en viktig humanistisk debatt, der Krekar representerer både offeret og overgriperen. Men å gjøre ham så farlig og mektig, og i tillegg møte ham med rasistisk hets, er det samme som å gjøre fremveksten av vår tids politisk-religiøse fanatisme en tjeneste. Det er denne fanatismen som må identifiseres og møtes med kritikk, der det er mulig. Mens Krekar er i live.
Hvis Krekar virkelig er livredd for å bli sendt ut av landet, må det å provosere irakske og amerikanske myndigheter være noe av det sikreste han kan gjøre. Enten han gjør det på Internett eller i radiointervjuer til arabisktalende stasjoner.
Offentlig ydmykelse.
Krekar ble da også tatt på fersken da han fikk asyl i Norge, men fortsatte å reise ut av landet igjen og organiserte en geriljakrig som militant islamist. Det er den mest konkrete grunnen til at han kan bli utvist, selv om myndighetene oppgir fare for rikets sikkerhet som hovedgrunnen. Men vi andre vet ikke hva denne faren går ut på, og rettssaken begynner å ligne en kafkaprosess, noe Krekar selv er med på å understreke.
Når han nå kjemper for sin oppholdstillatelse, går Krekar så langt at han beretter i retten og dermed offentlig om mobbingen av sitt barn, sitt daglige liv, sin depresjon, og han ydmyker seg og ber det norske folk om å få bli. Krekar burde tåle mobbingen i Norge mer enn trusselen om å bli eliminert fra Jordens overflate, som han sannsynligvis er utsatt for om han blir sendt hjem.
De fleste som søker offentligheten, risikerer at de og deres egne blir mobbet, pekt på og utsatt for sjikane. Politikerbarn, kjendisbarn, barn av kriminelle, eller mennesker som bare er fattige blir pekt ut og mobbet. Krekars 12-åring er ekstra sårbar. Jeg håper at skolen han går på og foreldrene til barna i klassen hans leser dette og tar det like alvorlig som situasjonen er for 12-åringen.
Krekar er «terroristen» som lever et isolert familieliv i Norge. For mange vekker det forargelse. Men familien hans er her. De er mennesker av kjøtt og blod.
Blind, sint mobb.
Det er grusomt, det Krekar er anklaget for i sitt hjemland. Siden mullah-løftet i 2004 har jeg også møtt mange reaksjoner, der gode norske borgere innbiller seg at det er legitimt å komme med rasistisk hets mot Krekar på grunn av hans forbrytelser.
I realiteten soner Krekar allerede sin straff. «Løft den jævelen ut av landet», roper folk. Og gjør seg selv til en blind, sint mobb. Det er vår plikt å være rasende på den type ugjerninger som Ansar-Al-Islam i regi av Krekar har begått, og også mistilliten Krekar har vist den norske stat. Men en rasistisk gapestokk er ikke legitimt.
Kanskje driver Krekar et storpolitisk manipulativt maktspill. Kanskje er han så trengt oppi et hjørne og innhentet av fortiden at han er villig til absolutt alt.
Skyteskive.
Det som er urovekkende, er ikke om Krekar får bli i landet. Det er holdningene som kommer opp til overflaten fordi Krekar er et legitimt angrepsmål om man vil ha ut rasistisk gruff. Krekar som skyteskive gir oss ikke rett til å ta liv.
Når jeg tenker meg om, så synes jeg både Krekar og Kleppe skal få bli i landet. Det er ikke jævlene som skal løftes ut, men holdningene deres.
No comments:
Post a Comment