De nye martyrer

DE ROPER PÅ ALLAH, de roper på frihet og de roper på demokrati. Iranerne er i ferd med å vise vei for hele den muslimske verden, når de nå er villige til å bli martyrer.

Ikke martyrer som sprenger seg selv i luften og tar med seg uskyldige kvinner og barn i døden. Ikke martyrer i hat mot USA, ikke martyrer i en krig mot utenlandsk invasjon. Dette er en annen form for martyrdom. Martyrer i frihetens tjeneste for sitt eget folk, sitt eget land.

Det er fortsatt en religiøs folkebevegelse, som så vidt vi vet mangler sterke sekulære krefter, vi vet egentlig ikke hvor demokratisk Iran de vil ha, men de viser et mot som kan åpne dører og føre til starten på store reformer i alle muslimske land der personlig frihet krenkes daglig, med henvisning til om de er «gode» eller «dårlige» muslimer.

Med mindre våre iranske brødre og søstre (måtte Gud forby!) blir ofre for et folkemord eller borgerkrig, kan dette bli den viktigste nasjonale revolusjonen verden har sett på lenge, og kanskje den verden trenger mest akkurat nå.

Javisst trenger iranere verdens støtte, men blir det for tette linker mellom for eksempel USA og demonstrantene, så kan regimet i Iran slå enda hardere ned på dem med beskyldninger om å være proamerikanere. For styrken med denne folkereisningen som har verdens støtte er at den er pro-iransk.

Iranere i Iran kan godt hate USA, de kan godt fortsette å være fantastisk religiøse. Men en ting finner de seg ikke i; at deres egne krenker deres borgerrettigheter som velgere. Dette betaler iranere en svært høy pris for, med hele verden som vitne.

Demonstrantene ropte ikke om hjelp utenfra, men de ba verden vitne. Med fare for eget liv tok de i bruk ny kommunikasjonsteknologi som videomobiler, globale nettsamfunn og blogg, og de store nyhetsorganisasjonenes satsning på folkejournalistikk. De rapporterte og dokumenterte den fortløpende kritiske utviklingen.

Slik ble vi også vitne til drapet på den unge iranske kvinnen Neda, som ble skutt rett i hjertet og blødde ihjel foran demonstrantene. Neda ble demonstrasjonenes martyr. Vi fikk også dokumentert aksjonene til de paramilitære og statens brutale milits Basij. Denne synliggjøringen av hva som skjer kan tross alt ha begrenset regimets voldsbruk.

Eksiliranere har de mest kritiske røstene jeg kjenner når det kommer kritikk av Irans religiøse ledere, korrupte politikere og den eksplosive blandingen av tro og politikk. Som muslimer taler disse friest om nødvendigheten av sekulær demokratisk omveltning i den muslimske verden.

For en dag skulle dette skje. Hvor lenge skal kvinner finne seg i å være annenrangs borgere? Hvor lenge skal voksne mennesker finne seg i at statsansatte løper etter dem med bøter og køller fordi hijaben har løsnet eller de har nytt alkohol, eller hatt sex utenom ekteskapet? Pisking, henging, tortur. Hvor lenge skal voksne mennesker finnes seg i å bli overvåket, forfulgt, miste kontakten med verden og stoppe all naturlig utvikling og kontakt?

Nå ser vi iranske kvinner demonstrere på en måte i hvert fall ingen i min generasjon har vært vitne til. Dette kan også bli en kvinnerevolusjon, hvis kvinnene under opprøret i Iran får den plassen de fortjener. De utgjør 65 prosent av studentene på universitetene, som nå kanskje er de mest representerte i demonstrasjonene. Og nettopp studentene kan være de viktigste drivkreftene i dette historiske opprøret.

Hijaben løsner, offentlig sensur slår sprekker via globale nettsamfunn, menn og kvinner finner sammen.

Det er også kvinnenes protest mot patriarkatet, det er unge moderne iranere som har levd et vestlig liv i sine hjem, de vil ha ytrings-, kles- og trosfrihet.

Den sosialpsykologiske virkningen dette har på muslimer verden over, enten de bor i muslimske land eller i europeiske demokratier, vil være sterk. Religiøse diktaturer, mørkevelder, de som undertrykker og skremmer folk til moralsk oppførsel, light-varianter av Taliban: Tiden er inne for å be dem bøye av.

Iranere viser nå hele verden et stort folkemot. De betaler med blod og liv, det er forferdelig å se deres lidelser, men jeg takker dem for den optimismen de sprer.

Jonas i moskeen

PÅ 80-TALLET ble min lillebror heldigvis slått kraftig av en imam på koranskolen. Jeg sier heldigvis, fordi episoden var så alvorlig at jeg slapp å gå på koranskole igjen. Aldri mer skulle jeg dekke mitt hode med skaut og få kjeft for å stille kritiske spørsmål. I et miljø der bare litt neglelakk eller det å snakke med eller sitte ved siden av en av motsatt kjønn, var bannlyst.

Utenfor moskeen sto slibrige menn, sultefôret på kontakt med det motsatte kjønn, og kom med frekkheter til småpiker som var oppdratt til å rødme. Hvis en jente fra koranskolen ble sett med en norsk gutt, eller ikledd litt for moderne vestlige klær, var hun fritt vilt for mobbing. Jeg er sjeleglad for at koranskolen aldri var en del av min hverdag. Og jeg takker Allah for at ingen av mine brødre ble hjernevasket til kjønnssegregering og kontroll av søstres ære, noe som er obligatorisk på disse skolene.

Vold som avstraffelse har hatt to svært stygge og internasjonalt oppsiktsvekkende episoder i verden. I Egypt ble en gutt banket til døde av læreren fordi han ikke hadde gjort matteleksa. I India døde en pike fordi hun ble satt i skammekroken ute i stekende sol, med mursteiner på skuldrene og døde av utmattelse. Episodene var så stygge at begge barna i realiteten ble drept av læreren. Debatten i etterkant er sjokkerende, sett fra norsk side, med utspill som: Kanskje vi nå skal diskutere om det er greit med vold i skolen eller ikke?

Det er så vanlig med fysisk avstraffelse av barn også i vår tid, ikke bare på koranskoler, men helt vanlige offentlige skoler, i store deler av verden, at vi ikke må bli sjokkert om det finnes noen imamer i Norge som tør å si at de «ikke helt visste at det var imot norsk lov».

Når barnet ditt får straff på skolen, enten det er privat eller offentlig skole, blir du som forelder også skamfull, hva galt har barnet mitt gjort? Hvorfor har det ikke fulgt opp, hvorfor gjør det ikke som imamen sier? Dette fører til en lojalitetskonflikt, og jeg kan forstå det. Derfor må Barneombudet stå med megafon utenfor hver eneste moskéskole eller skoler med forkjærlighet for fysisk avstraffelse, og si det som de burde ha sagt allerede på 80-tallet: Det er helt forbudt psykisk eller fysisk å straffe barn. Uansett hvor mange blyanter de har glemt hjemme.

Når vold som disiplin i private hjem ikke engang er kommet skikkelig på dagsorden, hvor mange avstraffelser med stokk, pisk og flat hånd tror dere må til før Barneombudet skjønner at «tilsyn» ikke er nok, men at det må holdningsendring og pedagogisk avkledning til?

Jens Bjørneboes Jonas finnes i dag på koranskolene. Han er lidende til stede og taus flere steder i verden. For kritisk tenkning, innsikt og vanskelige spørsmål som det er helt naturlig at barn vil stille i norske koranskoler, om likestilling, om ytringsfrihet og demokrati, besvares ikke i dag med en åpen tilnærming. Det er et mannsvelde, og det er militær disiplin. Ånd, religiøs omsorg og åpenhet blir deg ikke forunt om du er en rebell eller annerledes, som i så mange andre miljøer.

Forskjellen er volden mot barn som faller utenfor, med konsentrasjonsproblemer, og til og med ADHD. I stedet for en skikkelig oppfølging, straffes de som pøbler. I tillegg med en såpass streng seksualmoral som religionen påbyr, kan vi bare ane hvordan det er med tabuet rundt seksuelle overgrep. Barna, som er norske statsborgere, vil som voksne spørre: Hvor lå ansvaret? Flyktninger som har rømt fra voldspraksisen i sine hjemland, vil også spørre: Hva er vitsen med å søke tilflukt i Norge når fundamentalisten sitter og slår dine barn i nabolaget?

Imamene trenger helt sikkert mer enn en enkel innføring i norsk lov. De er jo ikke opptatt av det. De er ansatt for å lære bort det de kan best: Koranen. Derfor blir de bokstavtroende som skremte dådyr når norsk lov og mediefokus rettes mot dem. De har rett og slett ikke sterke nok ressurser til å svare for seg, og pedagogikken de praktiserer er gammeldags, dogmatisk og svært kontroversiell. Foreldre som sender sine barn på koranskoler i stedet for på helt vanlige norske fritidsaktiviteter, snyter sine egne barn for mulighet til å bygge et nettverk, skape tilhørighet og utvikle språket.

Så hva er denne dyrkingen av koranskoler, der gutter og jenter er unaturlig adskilt, der Koranen skal læres med arabisk indoktrinering og ikke på barnas eget språk, der spørsmål knyttet til tro og praksis ikke kan forekomme? Hva gjør dette med barna? Det er bare barn med godt utdannede, godt integrerte og språkmektige foreldre som kan regne med at de kan komme godt ut av koranskolene. Fordi de har en motvekt hjemme. Hvor mange innvandrere på dette stadiet i integreringsprosessen har det?

I stedet for at det blir et lojalitetsspørsmål overfor menigheten, imamen og barna, bør alle imamer i samarbeid med kommunene sørge for at koranskoler er hundre prosent voldsfrie soner til enhver tid. Det er bare i Skandinavia det ikke er lov til å slå barn. Alle andre steder i verden straffer voksne fortsatt små barn fysisk.

Det er så unikt og viktig at Skandinavia har disse lovene, at bare det å si: «Vi fører ikke tilsyn uten at noen er anmeldt og dømt», ikke burde aksepteres. For samtidig som fysisk avstraffelse kommer opp, vil det andre store spørsmålet også komme opp: Hvis imamen ikke får slå, da kan vel heller ikke foreldrene slå? Og da må barnevernet ikke bare inn i moskeene, men også inn der vold praktiseres som disiplin i private hjem.

Og det er der det svikter.

shabana.rehman@aftenposten.no