Ikke martyrer som sprenger seg selv i luften og tar med seg uskyldige kvinner og barn i døden. Ikke martyrer i hat mot USA, ikke martyrer i en krig mot utenlandsk invasjon. Dette er en annen form for martyrdom. Martyrer i frihetens tjeneste for sitt eget folk, sitt eget land.
Det er fortsatt en religiøs folkebevegelse, som så vidt vi vet mangler sterke sekulære krefter, vi vet egentlig ikke hvor demokratisk Iran de vil ha, men de viser et mot som kan åpne dører og føre til starten på store reformer i alle muslimske land der personlig frihet krenkes daglig, med henvisning til om de er «gode» eller «dårlige» muslimer.
Med mindre våre iranske brødre og søstre (måtte Gud forby!) blir ofre for et folkemord eller borgerkrig, kan dette bli den viktigste nasjonale revolusjonen verden har sett på lenge, og kanskje den verden trenger mest akkurat nå.
Javisst trenger iranere verdens støtte, men blir det for tette linker mellom for eksempel USA og demonstrantene, så kan regimet i Iran slå enda hardere ned på dem med beskyldninger om å være proamerikanere. For styrken med denne folkereisningen som har verdens støtte er at den er pro-iransk.
Iranere i Iran kan godt hate USA, de kan godt fortsette å være fantastisk religiøse. Men en ting finner de seg ikke i; at deres egne krenker deres borgerrettigheter som velgere. Dette betaler iranere en svært høy pris for, med hele verden som vitne.
Demonstrantene ropte ikke om hjelp utenfra, men de ba verden vitne. Med fare for eget liv tok de i bruk ny kommunikasjonsteknologi som videomobiler, globale nettsamfunn og blogg, og de store nyhetsorganisasjonenes satsning på folkejournalistikk. De rapporterte og dokumenterte den fortløpende kritiske utviklingen.
Slik ble vi også vitne til drapet på den unge iranske kvinnen Neda, som ble skutt rett i hjertet og blødde ihjel foran demonstrantene. Neda ble demonstrasjonenes martyr. Vi fikk også dokumentert aksjonene til de paramilitære og statens brutale milits Basij. Denne synliggjøringen av hva som skjer kan tross alt ha begrenset regimets voldsbruk.
Eksiliranere har de mest kritiske røstene jeg kjenner når det kommer kritikk av Irans religiøse ledere, korrupte politikere og den eksplosive blandingen av tro og politikk. Som muslimer taler disse friest om nødvendigheten av sekulær demokratisk omveltning i den muslimske verden.
For en dag skulle dette skje. Hvor lenge skal kvinner finne seg i å være annenrangs borgere? Hvor lenge skal voksne mennesker finne seg i at statsansatte løper etter dem med bøter og køller fordi hijaben har løsnet eller de har nytt alkohol, eller hatt sex utenom ekteskapet? Pisking, henging, tortur. Hvor lenge skal voksne mennesker finnes seg i å bli overvåket, forfulgt, miste kontakten med verden og stoppe all naturlig utvikling og kontakt?
Nå ser vi iranske kvinner demonstrere på en måte i hvert fall ingen i min generasjon har vært vitne til. Dette kan også bli en kvinnerevolusjon, hvis kvinnene under opprøret i Iran får den plassen de fortjener. De utgjør 65 prosent av studentene på universitetene, som nå kanskje er de mest representerte i demonstrasjonene. Og nettopp studentene kan være de viktigste drivkreftene i dette historiske opprøret.
Hijaben løsner, offentlig sensur slår sprekker via globale nettsamfunn, menn og kvinner finner sammen.
Det er også kvinnenes protest mot patriarkatet, det er unge moderne iranere som har levd et vestlig liv i sine hjem, de vil ha ytrings-, kles- og trosfrihet.
Den sosialpsykologiske virkningen dette har på muslimer verden over, enten de bor i muslimske land eller i europeiske demokratier, vil være sterk. Religiøse diktaturer, mørkevelder, de som undertrykker og skremmer folk til moralsk oppførsel, light-varianter av Taliban: Tiden er inne for å be dem bøye av.
Iranere viser nå hele verden et stort folkemot. De betaler med blod og liv, det er forferdelig å se deres lidelser, men jeg takker dem for den optimismen de sprer.
No comments:
Post a Comment