Muslim med hud og hår

Usman Rana er, masha’Allah, norsk muslim med hud og hår. Jeg likte hans bok, «Norsk Islam», på samme måte som jeg elsket å se filmen om Snåsamannen av Margreth Olin. Også Rana tror på det gode, og kjærligheten til en skaper som fyller livet med en form for helbredende åndelighet. Som leser følger jeg gjerne en mann som elsker sin tro så høyt at han føler seg kallet til å ta islamdebatten til et nivå hvor det er gladmuslimer og ikke sinnamuslimer som definerer hva det er å være muslim. Dette er en kamp jeg kjenner meg igjen i, selv om jeg ikke er religiøs. Å utvide det offentlige rommet til å gi plass til flere stemmer og flere måter å være menneske på i Norge, bør ønskes velkommen.
Derifra til å skrive om andres hud og hår fordi islam regulerer dette, er likevel mer enn dristig. Overtroen vil provosere så mye at det tankearbeidet Rana gjør ved å forsøke å modernisere hverdagslivet til troende tilpasset vestlige demokratier, vil forsvinne i støyen. Religionen hindrer ham i å ta skrittet fullt ut som uavhengig tenker, og det er godt synlig. Det hindrer ham derimot ikke i å reise en rekke prinsipielle spørsmål om frihet og liberalisme, selv med en religiøs agenda. Det er viktig for å forstå hvordan det oppleves å være religiøs i dagens Norge.
Kan en beskrivelse av hva norsk islam burde være, bidra til en dannelsesprosess som er bra for rotløs ungdom som definerer seg selv som muslimer?
Spørsmålet vil nok gjøre vondt i hjernen til sekulære ateister, frafalne og fritenkere. Men mange lever i den religiøse sfæren, og innenfor den sfæren må det også i offentligheten skapes rom for å tenke høyt, slik Rana gjør. Vekk fra volden, diskrimineringen og forakten for annerledestenkende. 
Det er en pine å leve som en fremmed i eget land. Det er ingen som helst grunn til at det trenger å være sånn enten du anser deg som troende eller ikke-troende i Norge, hvis vi klarer å føre debatten riktig.
Usman Rana er lege og er tidligere leder av pakistansk studentsamfunn, og senere muslimsk studentsamfunn. Han forsøker så godt han kan å besvare hvordan man kan elske Norge og Koranen samtidig. Det er ingen enkel øvelse. Med en intensjon om fornyelse, samtidig som han forsøker å holde seg innafor den etablerte religionens rammer.
Dermed ender han opp som en sterkt verdikonservativ stemme som misjonerer islam. Som ikke frigjør individet, men forsøker å tilpasse religionen slik at man fortsatt kan holde på den troende.
I følge Rana, som har latt seg inspirere av amerikanske opplyste muslimer, er norsk islam det beste middelet mot radikalisering og utenforskap.
La meg bare bekrefte først som sist: Ranas bok utvanner ikke islam.
Ranas prosjekt er heller nærmere å vanne islam med norsk, vigslet vann. Vanne de greinene av stammen til verdensreligionen som kan blomstre under norske forhold - ifølge Rana selv, vel å merke. Men boken etterlater et sterkt inntrykk av at Rana ikke har forstått hvorfor religionskritikk presser seg frem. Han fremstiller islamkritikken på den ene siden som et svik fra venstresiden og sosialister, og på den andre som et høyrepopulistisk angrep fra Frp og dårlig kamuflerte fremmedhatere.
Religionskritikken fra muslimer selv nevner han i forsvinnende liten grad, og usynlig gjør dermed totalt de skarpeste moderne åndsdebattene i norsk historie rundt pluralisme, frihet og tro. I noen tilfeller gir han det tilstrekkelig oppmerksomhet for å kunne dele frustrasjonen muslimer føler av å bli «uthengt» i media. Det vil si, åndskampen er nærmest å regne som en psykisk belastning for dem.
Dette er, om ikke annet, viktig informasjon for å kunne forstå hvorfor enkelte kan være så fiendtlig innstilt til opplysningsdebatter og de som står på barrikadene.
Rana trenger å innse at ved å kritisere en kvelende og kontrollerende religiøs og kulturell praksis, har flere måttet betale en høy pris ved å bli svært upopulære stemmer blant sine egne. Det er ikke alltid det å ha tillit innad i miljøet som får frem den mest sannferdige kritikken. Noen ganger må man faktisk være illojal for å bryte destruktive mønstre. Til syvende og sist bygges tillit ved at man har vært ærlig og sagt i fra om ting som de er.
Denne åndskampen, enda så forhatt den er av muslimer selv, er et uhyre viktig ledd i fremveksten av frigjorte norske borgere med muslimsk bakgrunn.
For identitet er ikke noe man kan konstruere ved et skrivebord. Identitet bygges på erfaring, på selvaksept, på rotløse faser og frihet til å kunne velge den man innerst inne føler seg som. Ikke hva en tro eller ideologi definerer for deg. Identitet er som en rennende elv. Hver gang du har forsøkt å fange en identitet ved å definere den, har nytt vann kommet til. Du kan ikke stige ned i den samme elven to ganger, som det heter. En ferdig konstruert identitet om hvem en annen skal være og bør leve som, er roten til radikalisering og fanatisme.
Rana ser ned på den folkelige bygdevarianten av islam i Norge der de troende lever i en eksiltilværelse, og mentalt egentlig aldri har flyttet til Norge. Om det skulle være slik for noen, er det jo et viktig innspill i debatten at Rana ønsker å inspirere til en langt mer dannet, intellektuell og vestlig orientert islam, lik den han har møtt i USA. Selv om det får han til å fremstå som en snobb. Det er mye bra Rana formidler fra det som på mange måter er hans egen religiøse oppvåkning.
En scene gjorde sterkt inntrykk på meg fra boken. Da Rana på vei inn i moskeen blir kalt khanszeer (gris) og murtad (frafallen) av en type på vei ut, fordi han antagelig deltar i samfunnsdebatten. Jeg kjente meg igjen i dette. Hvis Rana som verdikonservativ muslim på vei inn i en moske møter dette, er det ikke rart at de som er totalt uinteressert i religion får kjørt seg.
Norge har sterkt engasjerte forfattere fra flere land som skriver religions- og kulturkritisk. Jeg tror ikke på at dette ukritisk oppleves som angrep på muslimer, tvert imot tror jeg mange muslimer modnes ved at troen stadig vekk blir utfordret. Det er verre at disse stemmene stadig vekk ignoreres av både islam-kritikere og -forsvarere.
Dogmatisk religion er et problem ikke bare for de som har forlatt den, men også for de som fortsatt tror. Her gjelder det å forstå at påbudet om at islam ikke må utvannes, er en av dogmene. Hvorfor er det problematisk at en religion utvannes? I virkeligheten er det jo nettopp slik. Millioner av mennesker lever utvannede liv allerede, de følger fornuften sin. Utvanning kan være en bra ting. De lærde har ikke alltid kontakt med hverdagslivet. Faren med å få hangup på de lærde, slik mange muslimske agitatorer har, er at avstanden mellom liv og lære blir altfor stor. Kunst blir sensurert. Livet kan ikke speiles som det er og refleksjon stopper opp.
Rana er frihetsvennlig orientert i og med at han er opptatt av at muslimer gjerne må oppmuntres til å delta i kunst og kulturliv. Han mener de fint kan nå ut til et bredt publikum, uten å ty til det vulgære og seksualisering. Men mener Rana det er uproblematisk at kunsten ikke skal kunne formidle det intime? Er det greit å vise likvideringer, men ikke et bryst som ammer ? Slik risikerer vi at kvinneliv blir sensurert og menns erfaringer er de som får slippe til.
Hva skal kunst og kultur egentlig formidle hvis de ikke kan skildre livene til alle kjønn? Hvis religion er grunnen til at Rana kun nevner mannlige komikere og ønsker seg mer humor, men ingen kvinnelige, har vi et stort problem. Fordi standupkomikken tradisjonelt har vært de undertryktes ventil, vil kvinnelige komikere også ta opp kroppen sin nettopp i protest mot sexisme. Slik den muslimske britiske komikeren Shazia Mirza gjør da hun vitser om sin tur til Mekka og plutselig kjente en mannshånd på rumpa. «Jeg var jo i Mekka, så det må være Guds hånd», var hennes satiriske kommentar.
Ranas såpeglatte omgang med kontekst og vestlig orienterte muslimske lærde må gjerne brukes for få forvirrede muslimer til endelig å akseptere at det er greit å vise sin norske tilhørighet, og å være lojal mot nasjonen Norge.
Men kom ikke og fortell meg at muslimer ikke kan tenke fritt og uavhengig av hva lærde skal måtte godkjenne til enhver tid. Er det ikke frykten for hva de andre måtte mene vi skal frigjøre oss fra, for å kunne ta selvstendige valg og selv definere hvem vi vil lære utfra terreng, erfaring og samvittighet?
Rana kritiserer pakistanere for å ikke tilpasse seg det norske av frykt for at pakistansk kultur skal utvannes. Samtidig understreker han at tilliten til norsk islam må bygges på at norske muslimer ikke opplever at islam utvannes i møte med vestlig tilpasning. Hm. Hvorfor det, Rana? Hvorfor er du ikke kritisk til at islam ikke kan utvannes, når du samtidig ser hvor skadelig det er å stagnere i pakistansk ukultur etter å ha flyttet til Norge?
Rana forsøker også å skildre at ledende islamske skikkelser tar et oppgjør med vold og terrororganisasjoner som IS:
«Letter To Baghdadi» fra 2014 var en slik religiøs erklæring, formet som et brev til IS-leder Abu Bakr Al-Baghdadi. Godt over hundre ledende islamske skikkelser – særlig fra det ortodokse sunnimiljøet verden over – signerte brevet, som var en viktig milepæl i muslimenes egen kamp mot ekstremisme.
Men, og det er et stort men her. Et problem som også TV2-journalisten Mah Rukh Ali har påpekt i sin bok om terrororganisasjonen: Mange av disse lærde opererer selv i gråsonen. Til tross for at de utad tar avstand fra mange av IS sine handlinger står de for et kvinnesyn som gjør det problematisk å føre en teologisk debatt om kjønnsroller i islam. En av disse mullaene er Yusuf al-Qaradawi, en muslimsk, egyptisk lærd som har tatt avstand fra IS, men både forsvarer at ulydige kvinner kan straffes fysisk, og godtar ekteskap med jenter helt ned i niårsalderen. Selv giftet han seg med en 14-årig jente da han var 60 år gammel.
«Det er vanskelig å se at disse islamske lærde kan ha noen troverdighet i sin fordømmelse av IS når deres egne handlinger er så kvinnediskriminerende», skriver Ali.
Troverdighet, Rana, det må gå begge veier. Inn i de muslimske miljøene, men også ut av dem. Der har religionskritikere gjort en viktig jobb. Organisasjonen LIM, som du kritiserer i boken din, var i flere år ledet av en lege, som deg. Tina Shagufta Kornmo, en pakistansk kvinne som også er muslim. Hun kritiserte, som deg, anti-vestlige holdninger, religiøs fanatisme og bokstavtro tolkninger.
Hvorfor sitter det så langt inne for deg å henvise til organisasjoner med muslimer som er langt mer progressive og sekulære enn for eksempel Islam Net, som du også kritiserer? Ender ikke du også opp som en rett-troende som bestemmer hva som er innafor og hva som er utafor, i stedet for å ha et langt mer generøst blikk for alle bevegelsene som til sammen er med på å åpne opp en forstokket religionsutøvelse på ville veier?
Ideene dine passer i de finere salonger med kommentatorer som tror at muslimer er en enfoldig masse som kan ledes vekk fra radikalisering ved hjelp av skrivebordsideer. Men kommer vi oss ned på gulvet, Usman, så handler det ikke lenger bare om kontekstualisering. Det handler om hardcore åndskamp for individene som lever med verdikonfliktene på kroppen. Ja, det handler også om kunstnere som Adil og Deeyah. Det er ikke slik som du skriver at de har forlatt islam fordi de ikke ble akseptert. Kan det ikke tenkes at muslimer selv også finner ut at ateismen er mer tilpasset deres fornuft ? Deeyah ble for øvrig ønsket velkommen hjem igjen av pakistanere i Norge. Det er lenge siden pakistanere forfulgte henne. Tidene skifter. 
Jeg er enig i at alt ikke må være en forbannet kamp hele tiden, og noen ganger trenger folk fri fra kritikk også for å få ro til å finne ut hva de egentlig selv ønsker og vil, og hvilken retning de vil at deres tro skal ta. Slikt sett er boken til Rana et lite pusterom for norske muslimer. Til å søke, reflektere, famle og samle seg. Det er kanskje et sårt tiltrengt pusterom slik klimaet er nå.