Det religiøse helvete

En ekte demokrat vil kjempe for kvinnelige imamer og homofile bønneutropere. AP-POLITIKEREN Saera Khan skriver i en kronikk i VG at det er tøft å være uttalt muslim i dagens politiske Norge. Men det er faktisk lettere å være politisk korrekt muslim, slik Khan er.

Hva om hun offentlig uttalte at hun kunne tenke seg å ha sex før ekteskapet, leve sammen med en nordmann og velge bort religionen? Jii-ha!! Det er ikke retten til religionsutøvelse som er undertrykt i dagens Norge, men retten til å velge bort religion. I Danmark er man bekymret over holdningene elever i religiøse gettoskoler utvikler mot storsamfunnets demokratiske verdier. Hva slags reaksjoner får mennesker som ønsker å bryte ut av religiøse og demokratisk inkonsekvente miljøer? Jeg kan si noe om det, fordi jeg har vært «ulydig» offentlig. Dette er hva jeg fikk: drapstrusler, sjikanering, fysisk og psykisk hets, utstøting, offentlig latterliggjøring og sist men ikke minst fortielse.


KVINNERETTSFORKJEMPEREN Hege Storhaug greide nok en gang å gå i sin egen felle ved å sette opp et svært unyansert bilde av virkeligheten i sin opprinnelige kronikk, der hun spør om Khan er en ekte demokrat. Glemte du, Hege, at Khan er vokst opp i Norge og ikke i et fundamentalistisk land? Du burde vite at en del muslimske barn har vært skjermet mot de verste utslagene av religiøs fundamentalisme. Derfor vil de forsvare sin tro som voksne, som en menneskerettighet de har krav på. Det eneste de kjenner til, er å være muslimer i et demokrati, og de ser ikke at deres argumenter er demokratisk inkonsekvente.

Skal vi tillate at religiøse argumenterer med å forsvare sin tro som en menneskerettighet når religionsutøvelsen innebærer å tråkke på de samme menneskerettighetene?
DET ER OGSÅ et spørsmål om kjønnsroller. Dessuten, Saera, hva er årsaken til at norske gutter ikke er naturlige partnere for deg når du er vokst opp i Norge og er norsk? Muslimske gutter omgås jo like naturlig norske, ikke-muslimske jenter, og reagerer med rette sterkt på intoleransen og rasismen de møter fra besteforeldregenerasjonen til jenta. Er det ikke et tankekors at jenter skal bli tvunget til å gifte seg med muslimske gutter, mens det samme kravet ikke gjelder for menn?
Khan svarer i realiteten at like barn leker best. Demokratisk?
Neppe. Khan taler med like stor avstand til tvangsekteskap, omskjæring og annen kvinneundertrykking som en hvilken som helst etnisk norsk feminist. Hennes feil er at hun ikke ser at det nettopp er religionsutøvelsen som opprettholder kvinneundertrykkingen. Det er kjønnsrollemønstrene i det religiøse systemet som er årsaken til ubalansen mellom kjønnene og som gir barn en totalt fremmedgjørende oppdragelse.

KHAN HAR MULIGENS ennå ikke vært i en religiøs konflikt med sin egen familie. Mange andregenerasjonsungdommer som forsvarer kulturen og religionen, gjør det av lojalitet overfor foreldrene. I sin kamp mot «rasisme», fortier de det maktmisbruket religionsutøvelsen bidrar til. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hva religiøs hjernevask gjør med mennesker. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hvordan religionsutøvelse brukes til å knuse menneskers selvfølelse og tvinger dem til å handle i strid med sine rettigheter og sin menneskelige natur. Og det er i konfliktsituasjoner vi ser det Storhaug ser, når hun anklager politikere med muslimsk bakgrunn for at de ikke tar et oppgjør med den demokratiske analfabetismen som eksisterer i miljøene i dag. Dette må politikere ta på alvor! Carl I. Hagen holder vi utenfor, han leser nok Se og Hør og ikke Koranen på senga.

Ved å si at det er «greit for henne» at andre muslimske jenter gifter seg med kristne menn, har Khan gått lenger enn muslimske politikere før henne. Det skal hun ha ros for, selv om hun «glemte» å ta med at muslimske jenter risikerer å bli sosialt drept hvis de ønsker å leve sammen med ikke-muslimske menn.
DE RELIGIØSES PRAKSIS kveler menneskets frihet. Til helvete med dem! Minoritet, majoritet, innvandrer og innfødte, rasisme og antirasisme, glem disse begrepene. Dette handler om mennesker, som har krav på menneskerettigheter fordi de tilhører arten menneske! Dessverre må førstegenerasjonen dø ut før unge mennesker får den friheten de har krav på. 

Vi får snakkes i år 2040, Saera, og i mellomtida passe på at så få som mulig klarer å smugle fundamentalismen inn via Gardermoen, i form av veltilpassede ektefellegisler som skal reprodusere førstegenerasjonens «verdier». Gjør de det, skal de møte motstand.

Hva er galt med Bridget Jones?

Hvis filmen «One Night at McCool's» handler om menns syn på kvinner, er «Bridget Jones' dagbok» kvinners syn på kvinner. OVERBEVIST OM at singellivet er oppskrytt, har vi denne uka reist i flokk får å se klossmajoren Bridget Jones. Andre har presset kjæresten til å heller se på Bridget enn Lara Croft og

andre kung fu-sparkende skjønnheter. De kritiske av oss har ristet på hodet og blitt kvalme av nok en film som viser yppige, dumdristige blondiner som vinner drømmeprinsen til slutt. Den ufrie peppermøen som får et fullverdig liv fordi hun blir reddet av en mann, liksom. Høh. Men Bridget har innvirkning på oss. Det er ikke vold, ikke porno, det er heller ikke noe særlig kontroversielt med filmen. Det er noe verre: Våre dagbøker. Derfor sitter vi og kjenner igjen en sødme så sår, en stikkende G-streng så vond, en hvit løgn så flau, en for lengst fordøyd ostekake så feit, når vi ser Bridget leve sitt langt fra perfekte hverdagsliv. Hun er så nær oss, der hun lever i en kultur der den biologiske klokka er hennes verste fiende og hun veksler mellom å være hysterisk nervøs, alvorlig ydmyket og overlegen superkvinne, mens hun spaserer til sin middelklassejobb. Samfunnet og de årlige nyttårsforsettene minner henne stadig vekk på at hennes fullkommenhet og lykke er totalt avhengig av å bli Ms. Perfect og kapre Mr. Right før det er for seint.


DEN AVSLØRENDE selvironien får oss til å innse at uansett hvor flinke, gode og dobbeltarbeidende vi er, der vi spaserer rundt som karrierekvinner som helst skal se ut som filmstjerner til enhver tid, så er vi fortsatt ufrie så lenge vår seksualitet er til de grader styrt av forhistoriske biologiske og sosiale normer. Derfor mister vi besinnelsen etter å ha fått Bridget Jones' dagbok. Vi driter i hold-ins og push-ups, går ut og spiser en treretters middag med ekstra ostetallerken og iskrem, drikker bøtter med vin, og forteller menn at vi har lyst på dem uten å drømme om brudekjoler og kirkeklokker, der vi sitter og gliser med rødvinstenner og puppene utenfor kjolen i en tre nummer for liten designerkjolekopi fra H&M.
Alt dette mens vi hele tida frykter å bli for gamle, for stygge og for ensomme. Bridget avslører oss der vi fiffer oss opp som proffe dragartister før vi går på mannejakt.

OG DERFOR ELSKER vi henne. Vi er slitne nå. Men Bridget Jones er noe mer enn nevrotisk. Jeg blir sint når anmeldere skriver at det er en jentefilm om jenter som gjør jenteting. Det hadde tatt seg ut hvis vi skrev det om en hvilken som helst annen populærfilm, f.eks. «Jurassic Park»: «Dette er en guttefilm om gutter som gjør gutteting.» Blæh. I så fall ville nitti prosent av kinofilmene falle inn under den kategorien. Presset er jo der, det er en grunn til at silikon, fettsuging, ansiktsløftning og kosmetikkindustrien er big business. Enten presset er i vårt eget hode eller fra samfunnet. Med antiheltinnen Bridget som en fyldig motvekt til de andre beinrangelskjønnhetene i filmindustrien, puster vi lettere ut, selv om Bridget gjør oss oppmerksom på et samfunn hvor kvinnen fortsatt er vurdert interessant etter hennes utseende og mannen etter hans status. Og ekteskapet må, med god gammeldags amerikansk dobbeltmoralisme, ende med at mannen faller for deg, for den du er og ikke det vesenet du er forventet redusert til å være.

HER I NORGE sitter vi og blir lurt av ukepressen idet forbrukerkontrollen over kvinner blir kamuflert som vår forbrukermakt. Gang på gang blir vi forført av behovet for sminke, parfyme, klær og løfter om menn som skal forgude oss fordi vi ser bra ut og kan alt om den nyeste leppestiften fra Dior. Vi skal liksom se ut som noen åpenbaringer enten vi skal på et cocktailparty eller sitte i kassa på Rimi. Noe som får meg til å tenke på at hovedårsaken til at menn og kvinner ikke er likestilte i dag, er at mesteparten av energien til begge kjønn blir brukt opp for å hige etter og kverulere om likestilling istedenfor å praktisere den. Og siden Norge er kjent som et land hvor kvinner er superkvinner som takler glatt å være karrierekvinner og husmødre, så er vel den halvt norske skuespillerinnen Renée Zellweger som spiller Bridget Jones mer interessant for oss enn søte Bridget.

RENÉE ZELLWEGER måtte bli en slik superkvinne som gikk opp femten kilo, byttet aksent, gjorde grundig research i et forlag, og etter innspillingen råslanket bort kiloene for igjen å kunne glitre som et beinrangel i glamourkjoler, og smiler triumferende til oss der hun ikke bare tok rotta på casting-kritiske briter, men også livet av virkelighetens Bridget Jones.

Halvveis til femti !

Livet er for kort til å leve og for langt til å dø FORRIGE LØRDAG FYLTE jeg tjuefem. Jeg kan altså ennå rekke å bli veltrent på SATS, svippe innom et par religioner, gifte meg, fly til New York, lese ni newagebøker og skrive den tiende selv, ta et hovedfag, få barn, strippe på en dårlig bar

i Los Angeles, jeg kan blåse ut hjernen min med ecstasy, ta på meg fjortisantrekk og rocke i tre dager for så å gå til psykiatrisk behandling og skille meg fra min annen ektemann, eller jeg kan løpe til nærmeste moské, dra imamene i skjegget og fortelle dem at å kreve sine menneskerettigheter ikke har noe med vestliggjørin eller det å være moderne å gjøre, eller si det samme til politikere som tror de bedriver antirasisme når de taler om det vidunderlige at man har både bønnerop og kirkeklokker i et demokrati, og ikke vil se hvilket stygt overgrep det er mot småjenter å lære dem opp til å gå pent tildekket fem meter bak menn, noe som er nesten like ille som at småjenter blir lurt av de såkalte pikebladene til å tro at de bør se ut som drevne horer, jeg kan ennå ta fram bønneteppet og ligge på rygg for en mann bare fordi han tror på den samme guden som jeg er hjernevasket til å tro på, eller la meg adoptere av en kristenfundamentalistisk familie på Konnerud som fortsatt tror at en god kristen gjerning er å omvende en hottentott til Jesus, eller jeg kan være som alle andre 25-åringer (det vil si ta en joint, gå på kino, date gutter, være lekker i moteklær eller finne en cybervenn i USA som jeg kan ha nettsex med selv om jeg aldri kommer til å se henne) eller jeg kan legge meg toppløs i Sofienbergparken og klø meg frilynt i nesa og lese tykke feministbøker om amerikanske kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp, mens eksotiske majoriteter kikker rart på meg, jeg kan le med stanerbabes som vender seg til Mekka hver fredag etter å ha ligget på rygg i en eller annen leaset BMW, eller jeg kan kverulere med innfødte babes som hater de jævla utlendingene som henter en kone fra hjemlandet, men som glatt glemmer søstersolidariteten når de sprer beina og krever å bli tilfredsstilt av solbrune muskler, jeg kan la skjegget og barten gro og bli en uteligger som stinker, men lever i sannhet, jeg kan tygge hormontabletter, leve på pulverkurer og kle meg i skreddersydde søte kjoledrakter i pastell, jeg kan melde meg inn i reality-tv for å titte miunnelig på rumpa til Vær-Elin eller posere i Se og Hør som dama til Ramsy eller Rodney, milde Allah-Jesus for et land, der slike «mannfolk» blir helter, eller jeg kan reise til Tibet og shoppe fysisk og åndelig renselse, eller dra på Buddha Bar for å bli sett sammen med intellektuelle fylliker, spise smørbrød på Kunstnernes Hus og bli latterliggjort som en wannabe, jeg kan slanke meg ti kilo og få en dusterolle i en dårlig sitcom på TV 2, eller bli en Colgate-smilende, farget kvoteprogramleder i NRK, eller jeg kan gi kjæresten min et spark foran og bak og be ham jogge oftere med meg, jeg kan barbere musa enda glattere og invitere ham på asiatisk mat og champagne og røkelse nok til at purken blir mistenksom og kommer stormende inn akkurat når vi har tantrisk sex, eller jeg kan gifte meg arrangert med en fetter fra Pakistan og sitte i en glorete polyesterdrakt i møkkakjedelige chai-selskaper og kose meg med kvinnefiendtlige Bollywoodfilmer som påstår at det er bedre å ta livet sitt for ærens skyld enn å bli en vestlig monsterkvinne, mens jeg tygger Valium som det var sukkertøy, jeg kan fortsette å kjøpe Gucci-damebladene der annenhver artikkel handler om «suksessrike superkvinner i Norge», og annenhver om «torturerte undertrykte kvinner i utlandet», jeg kan bli en seriøs kvinne som svetter meg gjennom den obligatoriske cand.mag.-en og så bli en «sterk kvinne som heller vil elske med kvinner fordi det er en kjappere vei til selvrealisering enn å kjempe mot de forvridde kjønnsrollene», jeg kan bli en high class hooker i New Delhi med klassisk indisk dans på menyen, eller reise til Rio og danse i kokainrus med masse strutsefjær og ikkeno' bikini.


MEN HVA POKKER skal jeg gjøre?

Hva er de redde for ?

Høyres Erling Lae stakkarsliggjør minoritetene ved å avfeie behovet for en åpen debatt om menneskesyn. DET KAN SE UT som om politikere fremdeles behandler minoritetene som en ensartet gruppe som er diskriminert, utestengt og for ressurssvak til å delta i en åpen debatt om menneskesyn. Hva er de redde for?

Byrådsleder Erling Lae er den politikeren som har gått lengst når det gjelder å praktisere toleranse overfor det kulturelle mangfoldet som allerede er en realitet i Oslo. I sitt overveldende forsøk på å inkludere alle overser han faresignalene. I forsøket på å skape en moderne og tolerant by bruker Erling Lae forhistoriske argumenter som stakkarsliggjør menneskene han ønsker å inkludere i fellesskapet.

Om den skjulte rasismen er vårt samfunns skyggeside i dag, er den ensidige antirasismen sola vi kan brenne oss politisk brune på. Det er på tide vi tar et oppgjør med et menneskesyn som tukter barn vekk fra frihet og selvstendig tenkning, forkynner en middelaldersk seksualmoral, opprettholder undertrykkende kjønnsrollemønstre og fremmedgjør barn og unge med en reaksjonær kulturell og religiøs oppdragelse. Dette finner vi også blant innvandrere. Dette er alvorlige krenkelser som ikke skal bagatelliseres selv om det handler om svakere minoritetsgrupper sett med majoritetens øyne.
ETTER DRAPET på Holmlia har det vært aksjoner over hele landet. Bedriftsledere, privat og offentlig sektor, nærmiljø og kulturarrangementer har kjempet svært aktivt mot hverdagsrasisme og diskriminering. En stund virket det nesten som om vi bor i et land med fire millioner hverdagsrasister som alle sammen engasjerte seg mot rasisme!
Politikere legger forholdene til rette for en ensidig debatt og antirasisme hvor religion blir definert som minoritetenes identitet og det norske samfunnet som en diskriminerende gjeng som aller helst vil ha mørkhudede vekk. Da har man i realiteten lagt forholdene til rette for frustrert og sint ungdom.

KONKRETE handlingsplaner mot diskriminering er helt nødvendig.
Men det er ikke oppskriften på hvordan vi skal legge forholdene til rette for at vi får resurssterk minoritetsungdom som vet at løsningen på å bli avvist på et utested ikke er å sniffe kokain og skyte vilt rundt seg. Det er heller ikke løsningen på den tendensen det representerer når en lovende og flerspråklig stortingskandidat hevder at hun ikke kan tenke seg å gifte seg med en som ikke er farget og muslim, når vi i dag vet at mange ungdommer blir alvorlig truet hvis de forelsker seg og ønsker å dele livet med en som ikke har samme bakgrunn og tro. Da er hjernevasken allerede et faktum.
Det holder ikke å argumentere med religion. Vi vet i dag at religiøs praksis blir brukt til å undertrykke individer. Hvis toleranse, religionsfrihet og vidsyn er viktig, hvem skal da stoppe denne formen for undertrykking og fremmedgjøring som er skapt av nettopp religionsutøvelse?

DET ER EN GRUNN til at disse spørsmålene blir stilt.
Spørsmålene kan irritere oss. De kan være blodig stigmatiserende, som Frp's tillegg til handlingsplanen mot rasisme var, eller de kan være fordummende. Hvis Høyre virkelig mener alvor med å bygge et moderne Oslo som skal bli et eksempel på anerkjennelsen av et mangfoldig samfunn, bør partiet legge opp til en politikk som ikke bare viser aksept, men også omsorg for dem som skal vokse opp i dette samfunnet.
Det innebærer ikke å tolerere alt i toleransens navn. Det innebærer også å stille ledere og talspersoner til ansvar for undertrykkende patriarkalske maktstrukturer hvor middelalderen spøker, og der både menn og kvinner er ofre. Det kan man gjøre uten å være fordomsfull eller fremmedfiendtlig.
Flertallets fordommer og diskriminering gir ikke mindretallet rett til å begrense hverandres livsutfoldelse innad i miljøene med dogmer, forstokkede tradisjoner og dobbeltmoral.
Ingen bygger et moderne samfunn ved å ikle den mørke middelalder en moderne drakt og kalle det toleranse. Når slikt skjer, har samfunnet behov for kloke og modige politikere som tør å være ærlige. Med kjærlighet og ikke mistenkeliggjøring som sitt utgangspunkt.
Tar Kebab-Høyre utfordringen?

Blondiner, sex og rasisme

Når tabloidavisene, P4 eller konfliktkanalen TV2 ringer og ber meg spille «innvandrerrollen» hver gang Frp har sagt noe dumt, får jeg lyst til å spy. Jeg får panikkangst, lyst til å rive av meg håret, styrte en flaske tequila og løpe oppover Karl Johan bare iført en truse av bøffelskinn. Jeg fantaserer om å gripe fatt i journalistens stigmatiserende hornbriller og stappe dem et godt stykke nedenfor drøvelen hennes. Det er derfor ikke med glede jeg nå kniper sammen rumpeballene, spisser blyanten og skriver ned følgende: Kvinnesynet og kjønnsrollemønstrene i det flerkulturelle Norge må tas opp til debatt. Men det må gjøres av framsynte aktører som ikke enøyd velger side, for da blir temaet øyeblikkelig misbrukt som en konstruert konflikt mellom innvandrere og nordmenn. 

Fremskrittspartiets Henning Holstad listet i VG denne uka opp årsaker til at innvandrere bidrar til kulturkonflikter: sexhets av blondiner, respektløshet mot hunde- og katteeiere, import av ektefeller fra opprinnelseslandet og manglende vilje til å lære seg norsk. Når det gjelder blondinene, er Henning litt seint ute, for nazipappa Tore Tvedt gikk jo for flere måneder siden inn for å bruke rasismeparagrafen mot blondinevitser. Hvorfor aper du etter ham, da, Henning? Er du virkelig så lite kreativ? 

I DEN DANSKE avisa Demokraten har intellektuelle innvandrere og danske feminister lenge hatt en utfordrende debatt om kjønnsrollemønstre og kvinnesyn. Her i Norge er denne debatten så vidt kommet i gang, men bærer ennå preg av skyttergravskrig og populistisk argumentasjon. Det er som bare pokker. For her har vi en glitrende mulighet til å åpne en virkelig interessant debatt om vår vakre, erotiske naturlighet. Vår fødselsrett til å få utfolde vårt erotiske liv. For enten vi innser det eller ikke, handler denne debatten om å ha kontroll over den kvinnelige seksualitet. I bunn og grunn er dette ingen konflikt, men et oppdemmet behov for å diskutere hvilket menneskesyn vi utvikler når vi oppdrar barn til intoleranse overfor dem som ikke er prikk lik oss selv. 

For hva er nå egentlig så galt eller oppsiktsvekkende med forslaget, som hele bystyregruppa til Frp har stilt seg bak? Selvsagt ønsker ingen at kvinner skal bli trakassert, at innvandrere skal ha problemer med å kommunisere, eller at verdier man dyrker, skal bli hetset. Jo visst, nyansene mangler, men man trenger ikke å være utlending for å få latterkrampe av Henning Holstads klønete forsøk på å løse kulturkonfliktene. 

Dessuten tror jeg både hundeeierne og blondinene klarer seg utmerket godt uten ham. 

STORT SETT HAR kvinner i Norge ingen problemer med å skygge unna mannsgriser som går løs i gatene. De kvinnene som blir forfulgt, mishandlet eller drept, er ikke ofre for en villgris i Universitetsgata. De er offer for en de kjenner. Godt. Og det er det som er hovedproblemet i Norge, som i de fleste andre land: Spør et hvilket som helst krisesenter, og du får til svar at det kvinner opplever, er å få livet sitt ødelagt av en kjent, men en gang så kjær person. Og han kan være like blond og fager som kvinnen er mørk og eksotisk. Anklagene går videre ut på at kvinner blir beskyldt for å være rasister hvis de avviser en tilnærmelse fra en mørkhudet mann. Så stolt den patetiske figuren som lirer av seg noe sånt må være. Skulle en kvinne liksom ha sex med ham fordi hun synes synd på hudfargen hans? Kålhue. Kvinner bør snarest tvangsftre personen med en hel klase bananer, hvis en eller annen idiot prøver seg med en slik apereplikk. Å kompensere dårlig selvtillit og seksuell avvisning med beskyldninger om rasisme er rett og slett pinlig for de mennene det gjelder. Ja, enkelte mannsmiljøer dyrker et bilde av madonnaen, kvinnen som den jomfruelige, rene og seksuelt passive. Dermed blir konsekvensen trakassering av alle som ikke passer inn i det bildet. Og griser er som kjent griser, enten de er oppdratt med et hore- madonna-kvinnesyn eller ikke. 

HVIS DEBATTEN OM NORSK innvandringspolitikk ikke skal forfalle til populistisk underholdning for massene, er den eneste muligheten at innvandrere, hundeeiere, blondiner og Frp inngår en pakt med hverandre. Når det gjelder hunder, vet jo de fleste opplyste mennesker at deres kjærlige slikking kan føre til tannkjøttsykdommer hos mennesker. Forskning viser også at det kan være en sammenheng mellom toksoplasmose fra katteavføring og menneskers schizofreni. Så da bør kanskje norske hundeeiere begynne å gå med innvandrere i bånd isteden? Så kan vi lære dem folkeskikk og la gode nordmenn få seg en nyttig kjæledegge? Stort sett er innvandrere fortrolige med at det er forskjell på rabiesbefengte gale villhunder i utlandet og velintegrerte norske hunder. Men de som oppdrar barn og unge til å tro at katte- og bikkjeeiere er urene mennesker, bør være klar over at det ikke akkurat utvikler et heldig menneskesyn hos barna. Hysteri og avskyreaksjoner kan ødelegge barnets sosiale integrering, noe som også kan være tilfellet med unge som orienterer seg høyreekstremt - fordi de hjemme får høre om en spesiell gruppe som bør få skylden for alt som er galt i Norge. 

SÅ HVA SIER DERE, Frp, hva med å inngå en pakt? Vi vil da alle bli bedre, kjæledyrelskende, norsktalende og respekterende medmennesker? Politikere bør slutte å gå i den fella konsekvent å gå imot alt Frp legger fram av forslag mot kulturkonflikter. Men det blir jo liksom så tafatt. Så tannløse og teite er formuleringene til Frp nå blitt, at nordmenn avviser dem som typisk Frp - og innvandrere føler seg verken truet, provosert eller invitert til debatt. Henning blir altså ridderen som skal redde norske blondiner. Flott. Ap-politikeren Saera Khan parerer med at uttalelsene fra Frp er vanvittige og at de bør trekkes tilbake. Dette vil verken skade Frp eller befri blondinene fra uønsket oppmerksomhet. Oppvakte og løsningsorienterte debattanter vil forhåpentligvis fange opp Henning Holstads store interesse for å løse kulturkonfliktene, og plassere Henning nettopp der han hører hjemme i denne debatten: som en litt balstyrig hund, som hadde hatt godt av et dressurkurs. 

Vaginadialogene

I vårt samfunn kan tolvåringer lese i pikeblader hvordan de skal tenne læreren. Uskyldige barneansikter er sminket opp som prostituerte for å selge hårfrisyrer. Muslimske jentunger blir derimot lært opp til å dekke hodet for at alle skal tro de er ærbare, deres verdighet ligger i familiens ære, ikke i jentenes egen kropp. 16-åringer kan skjenkes møkkings og nedlegges av partitopper med følgende uttalelse: «Alle visste jo hvordan hun var, hun som løp fra bord til bord.» 
I en slik tid har jeg bestemt meg for å gjøre noe høyst uvanlig: Å rette en moralsk pekefinger til unge tenåringsjenter. I vår sekulære multietniske hverdag er det visse ting vi kvinner må kunne klare å formidle til purunge tenåringsbabes. Voksne og eldre kvinner har jo for lengst dukket hodet ned i karriere og oppbrukt rødstrømpefeminisme; men i kampens hete rakk de dessverre ikke å tenke på det sterke behovet hos pubertale pikebarn for å få kjennskap til kroppens hemmeligheter. Fortalt av voksne kvinner. Ikke av gamle smågrisete pikebladredaktører, eller for den saks skyld, unge ecstasytyggende bajaser. Overgangen fra barn til tenåring og fra tenåring til ung kvinne er fasen hvor vi er på vårt mest sårbare. Det paradoksale er at vi i denne fasen blir sviktet av våre søstre i vårt behov for innsikt, omsorg og beskyttelse. 
Riste på hodet  
Ja, vi kan riste på hodet av kvisete, oversminkede ungjenter, med rumpene skrudd inn i bukser trangere og mer sexy enn den hotteste moten i pornohollywood. Av mobil-erigerte penislogoer som småpikene fniser av, av unger i korte topper som drømmer om silikonpupper. Barn tenker jo ikke sånn, sier anstendigheten vår og fortsetter: Og vi tenker jo ikke sånn når vi ser barn gå med slike klær. Det er jo bare trender. 
Gi plass  
Voksne kvinner, kom frem fra skjulestedene deres og gi plass til unge kvinner. Voksne kvinner er altfor passive når det gjelder å gi råd og veiledning til unge kvinner - dere har overlatt det til sykesøstre, abortleger og kommersialiserte ungpikeblader. Hva med voksne kvinner i media? Ja vel, de lærer kvinner hvordan ha sex, men hvem lærer barn og unge om hvordan de skal beskytte sjela si mot overgripere? En ung mann var på Oslos største houseparty i Oslo Spektrum og omtalte festen som et «pedoparadis». Naive foreldre? Vi vil ha sunne, ressurssterke, vitale og psykisk sterke unge kvinner i Norge. I stedet har vi dessverre haugevis av jenter som opplever å miste dyden sin - ufrivillig. Igjen og igjen. Inntil de våkner opp av sin naivisme, innser hvilken verdi deres egen kropp og egne følelser har, og lærer å sette grenser. For mange unge jenter kan det være for sent. Jenter som er strengt religiøst oppdratt, kan også ha svært usunne erfaringer med sex og kjærlighet. Hele deres tro legges opp til guttens ærlighet, som selv har press fra familien.

Ansvar  
Hver generasjon eier og har ansvar for sin egen bevisstgjøringsprosess.
Men å «lære unger sunne verdier», gi dem kondomer og vin, holder ikke i dag. Barn og unge trenger ikke nødvendigvis å snakke om sex stolpe opp og stolpe ned, men de må bevisstgjøres om verdien av sin egen kropp og sine grenser. 
Kvinner har markert seg i politikken, media, kunst, litteratur, økonomi og humor. Kadra-saken ble i år 2000 et symbol på den religiøse dobbeltmoralen, Søviknes-saken sjokkerte kvinner i alle aldre, ikke fordi en person i maktsituasjonen utnyttet sin posisjon (bombe!) - men på grunn av holdningene vi trodde ingen argumenterte med offentlig lenger. Vi ble alle sjokkerte - offentlig. Men hva har skjedd i privatsfæren? Tenk etter selv! Du lever i en sosio-ghetto, ikke sant? Hvilket ansvar har vi? Jenter: husk at dere er født som vakre, majestetiske skapninger, kroppen deres er hellig, den er vakker, myk og følsom. Sinnet deres er mystisk, vilt og frodig. Fremtiden ligger foran dere, der kan dere skape, danse, synge, skrive, meditere, tenke, utforske, klatre, vinne og leve livet deres slik dere selv ønsker. 
Snakke sammen  
Hvis ikke vi kvinner snakker sammen om disse tingene, og deler våre erfaringer på tvers av de forbannede religiøse, kulturelle og sosiale barrierene, vil absolutt alt fortsette som før. Parolen må være: Ja, til Vaginadialogene!

Et sotrørs bekjennelser

VG utfordret en ung norsk kvinne med pakistansk bakgrunn til å formidle sine tanker om 8. mars, kvinnedagen . . .

For noen måneder siden ble jeg dyttet ut på en stand-up-scene. Ikke helt normalt for en kvinne med min bakgrunn. Nå tror folk jeg er Norges neste statsminister, og de ringer meg til og med for å få meg til å skrive om kvinnenes stilling i Norge . . .

Jeg er blitt omtalt som alt fra «hore» til «the missing link i innvandrer-debatten». Hvorfor? Fordi jeg har stått et titall ganger på en scene og sagt at «jeg er jævlig norsk selv om jeg også er staner», og at også jeg kan bli våt i trusa. Med andre ord, jeg har fortalt publikum at en ny generasjon norske flerkulturelle kvinner er vokst opp. Men det burde jo egentlig ikke forundre noen.

Humorscenen, en av de hippeste akkurat nå, er fremdeles en arena der det fortsatt er uvant å observere kvinner som selvhevdende. Ikke bare selvhevdende, men til og med brautende, klomsete, vakre, hårete, fnisende og fisende. Et sted må jo grensen gå. Hvordan skal det gå med verden når kvinner slutter å være pene og veloppdragne? Hun må ikke rape, pelle seg i nesa eller glemme å vokse barten hele hennes troverdighet vil jo stå på spill! Få kvinnene fra å tulle og kødde! For hvem skal da oppdra barn og menn til likestilling? Den tamme kvinnen er den kontrollerte kvinnen. Selv den likestillingskjempende, frigjorte kvinnen sitter i saksa. Feminist er et ord vi har måttet vinne tilbake, historien gjentok seg jo, kvinner som sier fra og stiller krav blir latterliggjort, og det skjedde også med ordet feminist

Det svir . . .

Hva gjorde dette med meg? Et lite pip ble til et kjempebrøl, sløret ble demonstrativt kastet vekk på scenen, håret sluppet løs, leppene malt røde, formene sluppet fri fra push-ups og hold-ins. Et hyl på scenen om at pokker heller, det er godt å være jomfru med æren i behold, men stingene i den påsydde hinna fra Volvatklinikken svir. Ja, kvinner for det svir i underlivet av den seksuelle dobbeltmoralen i samfunnet vårt.

Det svir, enten man er hore på strøket eller fødemaskin hjemme. Enten man er tolv år og blir nådeløst knadd av nykåte gutter i klassen, eller man er tretti år og din mannlige kollega gjør det samme og til og med tjener mer enn deg.

Og mest av alt svir det fordi det skjer her i Norge. Ikke i Kina, hvor man dreper kvinnebabyer, ikke i India, hvor man brenner dem, ikke i Somalia hvor de blir omskåret. Det svir her i Norge, for mens de ressurssterke kjemper for fet lønn og sjefsstillinger, risikerer andre kvinner i Norge å bli drept.

Drept, hvis de krever de samme rettighetene som allerede er vunnet av norske kvinner. Dette skjer i Norge i dag

Hykleriet

Hvorfor har jeg selv fått så mye ros, og samtidig trusler? Fordi en øm nerve er blitt tråkket på. En kvinne med en muslimsk pakistansk bakgrunn kødder, ler og gjør narr av våre forestillinger! Vel, jeg sier det mange tenker rett ut

Derfor alle de stygge tekstmeldingene.

De som blir mest provosert, ser på Vestens kvinner som frivole, og mener at innvandrerkvinnene iallfall har bevart sin «anstendighet». Disse stolte kulturbærere, som oppfører seg så lydig og pent, gjør lite vesen av seg, som hverken trenger å lære norsk eller integrere seg. De er jo likevel bare hjemme hele tiden. Med barn. Dydige er de. Å la oss importere flere sånne som dem! De gamle og pleietrengende vil jo trenge masse arbeidskraft i fremtiden! Ja, for vi må ikke glemme at norskinger trenger innvandrere, det er ikke bare de som trenger oss, altså.

Nordmenn med sterke inngrodde fordommer og maktmennene i innvandrermiljøene, de må passe seg nå. For når minoritetskvinnene våkner fra Matrix-tilværelsen og drar ut kabelen, da vil de se hykleriet, og vekkelsen vil komme. For barna deres vil skrike etter en rettferdig oppdragelse. Og hva er det barna hennes trenger? Jo, verdier, respekt og trygghet. Hvorfor skal hennes barn bli en ny underklasse, kriminelle pøbler som skal sette sin siste sprøyte som nittenåringer, mens bønneropene gjaller i Oslos gater? Nei, det kan hun ikke finne seg i lenger. Hva må hun da gjøre, og hva er hennes rett? Jo, hennes rett er å komme seg ut. Å realisere seg selv, sine drømmer og håp som en fri, selvstendig kvinne

Frigjorte?

Fortsatt vokser det opp barn i Norge som opplever far ydmyke og fornedre mor. Urettferdig. Er ikke Norge et frigjort land for kvinner, da? Jo, flere rettigheter er formelt vunnet, men bak sløret skjuler det seg et svik.

Innvandrerkvinner fyller landets krisesentre. Det dreier seg ikke lenger om hvorvidt kvinners plass er i heimen eller ute i kontorlandskapene. Det dreier seg om retten og friheten til å leve sitt eget liv. Skyld og skam sprunget ut fra eldgamle mannlige tanketradisjoner, lever i verste velgående i Norge i dag. Selv frigjorte kvinner blir fornedret og latterliggjort, fordi de har handlet som menn. Eller naive unge piker på fest, som har gjort det samme som enhver gutt skryter av, men som etterpå er blitt kalt «madrasser». En svensk popartist skrev nylig et åpent brev til unge gutter om at nå må gutta si fra når de ser en kvinne bli ydmyket eller vanæret. Et skikkelig mannfolk, vil jeg kalle ham. En selvsagt ting, mener mange, men brevet gjorde inntrykk på meg.

For mannens omsorg trenger vi jo. Ikke bare mannen som fiende i kvinnekampen, mannen som vi skal vinne over, men hans hengivenhet og respekt.

Kvinner har rett til verdighet, seksuell stolthet og frodighet. Kvinner har rett til å være vulgære, å skrattle, gnistre og skinne. Men det finnes tonnevis av undertrykkende uttrykk forbeholdt kvinner.

«Hore» er det verste en kvinne kan bli kalt, og hvem som helst kan ta fra en kvinne hennes ære ved å kalle henne det. Bitch, ludder, heks, kjerring er andre ord som beskriver henne ut fra hvor seksuelt frekk, tiltrekkende eller avskyelig hun er. Alt dette er vanlige betegnelser på kvinner som stikker hodet fram, som stiller krav, eller som sier høyt at de er deilige selv om de ikke ser ut som en KK-annonse. Kvinner støtt kvinnelig livsutfoldelse som en gave til kvinneligheten! Holdningsspøkelser Enhver begrensning av oss er et svik! Hvis man virkelig vil høre hvordan det står til med kvinnefrigjøringen i Norge i dag, så spør de som ikke har språk, ikke utdannelse, ikke oppholdstillatelse. Hvem spør etter henne i den kvinnepolitiske debatten? I Norge tenker vi isteden med gru at «ja, kvinner har det jævli nedi de derre landa der», eller «det der hører vel til en annen tid». Det gjør ikke det. Dette skjer nå! Mørkemennene boltrer seg, de ler av og spotter de bevisste kvinnene i dette landet. De er holdningsspøkelser, som stadig finner nye ofre å herje med.

Ofrene er innvandrerkvinner og andre kvinner som ikke har ressurser til å gjøre opprør. Og hva betyr det for likestillingskampen? At den for disse kvinnene står bom stille. Hvorfor har ingen brydd seg? Fordi de mener at religionen deres er slik? Ja, kanskje det. Katolisismen, kristendommen og islam er tanketradisjoner med en helt klart fundamentalistisk grunnmur.

Mennene sitter på tronen, og kvinnene er de som er viktigst å kontrollere.

Derfor blir de tvunget til å bevare tradisjonene, og utnyttet som importerte føde- og husarbeidsmaskiner.

Så hvorfor står jeg, selv utlending, og kaster skitt på innvandrere og maler ut faenskapen? Fordi jeg tilhører en ny generasjon kvinner. Jeg kommer ikke fra en bondegård i Gujrat jeg har vokst opp i en blokk på Holmlia i Oslo. De kvinnefiendtlige holdninger rammer meg ikke i et forstokket muslimsk land, men i Norge, av norske og utenlandske overgripere. Det triste er at det faktisk er tøffere å si fra at man blir undertrykt og mishandlet i et land hvor andre kvinner realiserer seg selv.

Man har jo litt stolthet. I et land der likestillingsdebatten dreier seg om høyere lønn, høyere silikonpupper og høyere skattefradrag for hushjelp, blir det for tøft å si fra at man er blitt sviktet som menneske.

Av menn med makt, som har bevilgninger fra myndighetene til å opprettholde kulturen og ha sin tro i fred. Man har da religionsfrihet

By opp til dans

I tredve år har fremmedkulturelle kvinner glimret med sitt fravær på alle arenaer. De er isolert, og i dag lider barna. Hvorfor er jeg så opptatt av dette? Skjønner ikke jeg at min kritikk forsterker eksisterende fordommer? Nei, fordi jeg nekter å holde kjeft. Kvinneundertrykking kan ikke unnskyldes, uansett hvor mange middelalderske trosbekjennelser man påberoper seg.

Synlige kvinner blir av de religiøse maktmennene assosiert med farlige kvinner.

For synlige kvinner er lykkelige kvinner, de er trygge kvinner og det er mer enn farlig. Det er dynamitt.

Hva kan sette en rakett i rumpa på likestillings- og integreringspolitikken i Norge i dag? Kanskje at den norske kvinnen byr den pakistanske kvinnen opp til dans? Det blir farlig det det er jo så mye som kan risikere å bli avslørt! Og tro meg, vi vil danse, det kribler i føttene. Og ikke en hvilken som helst dans.

Dansen for å leve et mer verdig liv. Og oppdage at vi til og med kan le av mørkemennene.

© VG