Prinsesse i svevet

Mette-Marit er ingen moderne ung kvinne. Moderne unge kvinner er ferdig med cand.mag. før puppene er ferdig utvokst, presser seg inn i altfor små klær, sminker seg, i alle fall litt - og særlig når de skal møte Fredrik Skavlan.

Moderne kvinner tar abort hvis de lever et utsvevende liv hvor de eksperimenterer med ... alt, og de har sluttet å drømme om prinsen på den hvite hesten.

Tilfeldigvis traff Mette-Marit på en prins. Vår kommende dronning er gammeldags, og vår kommende konge er godt, gammeldags forelsket. Mette-Marit er en kvinne som faktisk opplever å bli gift, og moderne kvinner blir jo gjerne ikke det - de blir jo skilt før de blir gift.
I en myk, enkel og elegant framtoning opplever vi vår kommende dronning åpenlyst fortelle at hun har hatt en utsvevende ungdomstid. Hvem har ikke det? De dødskjedelige, strømlinjeformede menneskene har ikke det - men så er det da heller ikke de dødskjedelige menneskene som driver verden framover.

Folk ser Haakon og Mette-Marit slik de er, vi ser kjærligheten deres, og vi vet om fortida hennes. Og vi vet like godt som dem at de skal inn i roller. Men vi ser også at rollene ikke helt er dem.
«Jeg har ikke tenkt så mye over det,» svarer Mette-Marit på spørsmålet om hva hun synes om å bli sammenliknet med prinsesse Diana. Det bør hun tenke over. Haakons kjærlighet og forelskelsen er ikke hennes identitet. Den kan hun bare bygge opp selv.
Forelskede blikk, partyfortid og prinsesseskole er kanskje krydder nok for pressen. Men nasjonen trenger en dronning som har mer å gi enn å kringkaste sin anger. Mette-Marit har foreløpig ikke gitt uttrykk for noen egne standpunkter. Men hun har, i kraft av sin posisjon, en særdeles viktig jobb å gjøre i forhold til dopgenerasjonen, som hun har vært en del av.
Vi risikerer å få en ungdomsgenerasjon som har ødelagt hodene sine før de blir tjue. Psykiatriske klinikker fylles opp av det som liksom skal være Norges framtid. Hvis hun klarer å gjøre en jobb der, er det gull verdt. Slik sett er hennes tilståelser en bragd, fordi de rent faktisk vil bidra til å hjelpe andre søkende, unge mennesker.

Dessverre er det slik at vi mennesker ofte ikke vet hvor grensene går før vi har prøvd å tøye dem. Når Mette-Marit selv sier at hun har tøyd dem lenger enn andre ungdommer i hennes generasjon, er det spesielt. Så spesielt at dette området bør bli hennes flaggsak. Slik kan hun bli en unik dronning - en moden kvinne som ikke bare har gjort et opprør i sin ungdomstid, men også et oppgjør med den. Slik vil hun bli dronning Mette-Marit - ikke bare eventyrkonen til en eventyrprins som kom ridende og ga livet hennes en mening. Men nå driter vi i det der, Mette-Marit. Nå kommer vi oss videre.
Den gamle festen er slutt, la den nye festen begynne. Egentlig er du heldig - du vet jo for pokker hva du skal ha på deg.

Fritt vilt eller fritt valg?

SER VI PÅ KONSEKVENSENE av utspillet fra lensmann Harald Andersen om at voldsofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for vold, kan dette fort kopieres videre til andre områder. Incestofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for overgrep, voldtektsofre må ta litt av skylda når de blir utsatt for voldtekt, tyveriofre må ta litt av skylda for at huset deres er blitt bestjålet. 

Slike holdninger kan vi ikke ha i en etat som bør være opptatt av å ta hånd om lovbrytere. Det minner meg om en politimester i Pakistan som for et år siden gikk ut og ba kvinner ikke le høyt offentlig. De kunne risikere å bli trakassert eller voldtatt! Det er ikke vanskelig å se at slike uttalelser gis for at politiet skal få mindre å gjøre enn at vi skal få mindre kriminalitet!

«FINN ANDRE MENN,» råder lensmannen oss. Vi bør finne oss andre lensmenn. Som om de kvinner det gjelder har valgt å bli slått? Som om de oppsøker mishandling for seg og sine barn, vel vitende om at det er en voldelig mann de kommer til å velge? For enhver som selv ikke har opplevd å være fanget i et terrorforhold, vil det være naturlig å stille dette spørsmålet: hvorfor går hun ikke bare? Å bli slått av en du elsker, er som først å åpne ei dør full av tillit og la en helt spesiell person komme inn til et område hvor du blottlegger din sårbarhet. Når denne personen begår et overgrep ved å mishandle deg, har han tatt fra deg din verdighet. På grunn av tillitsbruddet og budskapene kvinner får om at menn er mer verdt, er overgriperen psykisk blitt eier av din verdighet. Psykopater eller voldsutøvere vet å gi doser av den tilbake og røve den fra deg igjen. Derfor er det direkte skadelig for et voldsoffer å få høre at man ikke har kontroll over det som skjer. Det forsterker hjelpeløsheten og psykopatenes kontroll.

OFFERET TRENGER å høre at det er verd noe. Skyldfølelsen og følelsen av å ikke være verd noe, er som lim for voldsofferets tilknytning til overgriperen. Lensmann Harald Andersen understreker at han sier det han sier for å hjelpe kvinnene. Han sier også noe annet, som er svært viktig å få fram i offentligheten, og som han bør få ros for: nemlig at familievoldsofre har et valg. Det første kvinner som blir slått bør høre, er at de har et valg. La ingen misforstått feminisme fortelle dem noe annet. Til tross for den lammende skuffelsen over tillitsbruddet, smerten eller barna de måtte ha sammen, så har hun et valg. Selv om det vil ta et helt liv å bygge opp nok selvfølelse til å ta det valget. Det verste er å la et destruktivt forhold vokse. Ikkevoldsfilosofen Mahatma Gandhi sa at det er en større synd å tåle vold enn å utøve vold. Med denne uttalelsen bevisstgjorde han en hel nasjon fra passivitet til frigjøring. Hvert voldsoffer har en historie som er med på å redusere handlingskraften og behovet for grensesetting i et voldelig forhold. Livet er ikke ødelagt fordi din utvalgte viste seg å bli en overgriper. Selv om noen har knust selvfølelsen din, tråkket på din tillit og svart med knyttede never på dine tilgivelser. Spør om hjelp, samfunnet har plikt til å beskytte deg, men kjemp selv for din verdighet, den som er din fødselsarv og som ingen blåveiser i hele verden kan ta fra deg. Ikke noe krisesenter kan gjøre det for deg, selv om de skal være der og støtte deg. Vi skal ikke tåle vold, verken fra overgripere eller lensmenn!

LENSMANNEN UTTALER seg klønete, men har et livsviktig poeng som hans misforståtte uttalelse om skyld overskygger: nemlig at kvinnen er fri. I hvert fall i Norge. Det stemmer at kvinner bør tenke seg om når de går inn i et forhold med religiøst hjernevaskede menn, der det er tydelig at kvinnen skal være underlegen mannen. Dette gjelder ikke bare norske kvinner, dette gjelder alle kvinner i møte med all fundamentalisme. Hvis menn tolker religion på den måten at kvinnen er underlegen en mann og skal adlyde ham, kan religion bli gift i et forhold, der volden er med som konfliktløser. Saken blir ikke bedre av at det finnes mer enn nok av like hjernevaskede, undertrykte og lydige madonnaer, som er oppdratt nettopp til å tilfredsstille menn med et slikt kvinnesyn.

Når fanden er løs

Hvis vi oppretter en familievoldsetat, viser vi at vi tar lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drap og overskrifter om familievold med kvinnelige ofre den siste uka har fått liv i debatten om vår rettssikkerhet. «Voldsofre skal ikke måtte flykte fra hjem og nettverk. Det er det overgriperen som skal gjøre,» tordner justisminister Hanne Harlem. Men hvis en voldsutøver virkelig vil banke opp eller ta livet av sin samboer, ektefelle eller kjæreste, så klarer ingen dom å stoppe ham fra det. Er det snakk om liv og død, har ofrene en bedre mulighet til å overleve hvis de rømmer fra galskapen enn om de blir boende, synlige for overgriperen som likevel ikke får noe tilbud om behandling.

Halvparten av drapene på kvinner i Norge utføres av en de kjenner. Politiet er maktesløse før det faktisk blir begått alvorlig voldsutøvelse eller drap. Bør ikke den som utøver psykisk terror og sprer frykt, kunne stoppes før han blir drapsmann?
Psykopater som utsetter familien for trusler og vold, trenger resolutte reaksjoner på sin atferd. Voldsofre har ikke alltid mot eller vilje til å anmelde, og samfunnet har ingen rett til å overlate dette til dem alene.
Familievoldsofre har nok med å forholde seg til den langvarige sjokktilstanden de havner i når en som er kjær, slår. Vold fra en man kjenner og har hatt kjær, er ikke det samme som å bli truet av en vilt fremmed eller den blinde volden på gata. Vil vi forhindre at voldsutøvere blir drapsmenn, trenger vi en sterk vilje til å bygge ut et hjelpeapparat som kan ta imot voldsutøvere.

En truende mann som mangler et nettverk som tør å si ifra, vil lettere realisere sine trusler enn menn som blir fanget opp av et system for forebygging. Ved å etablere en familievoldsetat med fokus på overgripere, slik leder for krisesentersekretariatet Tove Smaadahl foreslår, tar vi lidelsene forbundet med familievold på alvor. Drapsofre som er blitt drept av en de kjente, har ofte klart å si ifra om volden eller truslene de er blitt utsatt for. Slike rop om hjelp bør defineres som drapsalarmer. Ved hver slik henvendelse fra truede familiemedlemmer bør overgriperen bli kontaktet av profesjonelle. Blir situasjonen definert som livsfarlig på grunn av overgriperens tilstand, eller ofrene ikke ønsker å anmelde, kan man isteden ta hånd om overgriperen.
Mannfolk som jobber med seksuelt misbrukte og voldelige menn, har hittil jobbet på frivillig basis, med knappe ressurser. Vi trenger flere mannlige forkjempere som kan fortelle menn og kvinner at det finnes flere alternativer til vold. Mannen som ikkevoldelig omsorgsperson er nærmest fraværende i mediedekningen. Bildet av mannen som overgriper, fiende og utøver av seksualisert vold blir daglig kringkastet. Vi må formidle sterkere at det finnes andre måter å være mann på!

Klisjeen er at mannen enten er et konkurransedyr, en voldshelt eller en mishandler. Med et slikt mannsbilde kan vi umulig oppdra våre barn til et balansert syn på kjønnsrollene. Med en mer offensiv politikk overfor familievolden og overgriperne vil færre måtte leve sine liv som voldsflyktninger i eget land, og flere overgripere få hjelp i tide.
Likestillingssenteret bør gå kraftigere ut og reagere på patriarkalske strukturer som dyrker mannssjåvinismen i barneoppdragelsen. Familiekonflikter blir ofte løst med vold, enten de er sprunget ut av sosioøkonomiske eller kulturell-religiøse årsaker. Spesielt i patriarkalske innvandrermiljøer er det et stort behov for konstruktiv kritikk av mannsrollen.
Flere forskningsmiljøer har nå begynt å rope varsku om en annen og mer usynlig familievold: medievolden, som mindreårige barn i større og større grad blir utsatt for. 
Foreldrene er for lite til stede i hverdagen deres og kan ikke korrigere forherligelsen av vold som konfliktløsning. Det er også omsorgssvikt når ressurssterke familier overser voldsdyrkingen som utvikler seg i psyken til småbarn. Verken digimons eller pokemons kan lære dem konsekvensene av voldelige handlinger, slik en far eller en mor kan. Barn må læres å sette grenser både for sin egen og andres voldelige atferd. Mangelen ser vi i ungdomskriminelle gjenger, enten de er nynazistiske eller ekstreme i andre retninger. Vi må fange opp og forhindre tidlige tegn til voldelig atferd før det blir en del av en ideologi eller et kriminelt «samhold».

Når vi tar imot flyktninger fra krigsherjede områder, må vi regne med at enkelte har så store psykiske skader at de kan begå overgrep. Danmark har gode erfaringer med spesialmottak for mennesker som har vært utsatt for tortur og krig. Disse trenger en mye mer tilrettelagt oppfølging for å bearbeide overgrepene og komme tilbake til et normalt liv igjen. Ingen er tjent med et samfunn som forsøker å føre en moralsk forsvarlig flyktningpolitikk, men som ikke sørger for en trygg oppfølging av flyktningene i deres nye liv. 

Det religiøse helvete

En ekte demokrat vil kjempe for kvinnelige imamer og homofile bønneutropere. AP-POLITIKEREN Saera Khan skriver i en kronikk i VG at det er tøft å være uttalt muslim i dagens politiske Norge. Men det er faktisk lettere å være politisk korrekt muslim, slik Khan er.

Hva om hun offentlig uttalte at hun kunne tenke seg å ha sex før ekteskapet, leve sammen med en nordmann og velge bort religionen? Jii-ha!! Det er ikke retten til religionsutøvelse som er undertrykt i dagens Norge, men retten til å velge bort religion. I Danmark er man bekymret over holdningene elever i religiøse gettoskoler utvikler mot storsamfunnets demokratiske verdier. Hva slags reaksjoner får mennesker som ønsker å bryte ut av religiøse og demokratisk inkonsekvente miljøer? Jeg kan si noe om det, fordi jeg har vært «ulydig» offentlig. Dette er hva jeg fikk: drapstrusler, sjikanering, fysisk og psykisk hets, utstøting, offentlig latterliggjøring og sist men ikke minst fortielse.


KVINNERETTSFORKJEMPEREN Hege Storhaug greide nok en gang å gå i sin egen felle ved å sette opp et svært unyansert bilde av virkeligheten i sin opprinnelige kronikk, der hun spør om Khan er en ekte demokrat. Glemte du, Hege, at Khan er vokst opp i Norge og ikke i et fundamentalistisk land? Du burde vite at en del muslimske barn har vært skjermet mot de verste utslagene av religiøs fundamentalisme. Derfor vil de forsvare sin tro som voksne, som en menneskerettighet de har krav på. Det eneste de kjenner til, er å være muslimer i et demokrati, og de ser ikke at deres argumenter er demokratisk inkonsekvente.

Skal vi tillate at religiøse argumenterer med å forsvare sin tro som en menneskerettighet når religionsutøvelsen innebærer å tråkke på de samme menneskerettighetene?
DET ER OGSÅ et spørsmål om kjønnsroller. Dessuten, Saera, hva er årsaken til at norske gutter ikke er naturlige partnere for deg når du er vokst opp i Norge og er norsk? Muslimske gutter omgås jo like naturlig norske, ikke-muslimske jenter, og reagerer med rette sterkt på intoleransen og rasismen de møter fra besteforeldregenerasjonen til jenta. Er det ikke et tankekors at jenter skal bli tvunget til å gifte seg med muslimske gutter, mens det samme kravet ikke gjelder for menn?
Khan svarer i realiteten at like barn leker best. Demokratisk?
Neppe. Khan taler med like stor avstand til tvangsekteskap, omskjæring og annen kvinneundertrykking som en hvilken som helst etnisk norsk feminist. Hennes feil er at hun ikke ser at det nettopp er religionsutøvelsen som opprettholder kvinneundertrykkingen. Det er kjønnsrollemønstrene i det religiøse systemet som er årsaken til ubalansen mellom kjønnene og som gir barn en totalt fremmedgjørende oppdragelse.

KHAN HAR MULIGENS ennå ikke vært i en religiøs konflikt med sin egen familie. Mange andregenerasjonsungdommer som forsvarer kulturen og religionen, gjør det av lojalitet overfor foreldrene. I sin kamp mot «rasisme», fortier de det maktmisbruket religionsutøvelsen bidrar til. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hva religiøs hjernevask gjør med mennesker. Det er i konfliktsituasjoner vi ser hvordan religionsutøvelse brukes til å knuse menneskers selvfølelse og tvinger dem til å handle i strid med sine rettigheter og sin menneskelige natur. Og det er i konfliktsituasjoner vi ser det Storhaug ser, når hun anklager politikere med muslimsk bakgrunn for at de ikke tar et oppgjør med den demokratiske analfabetismen som eksisterer i miljøene i dag. Dette må politikere ta på alvor! Carl I. Hagen holder vi utenfor, han leser nok Se og Hør og ikke Koranen på senga.

Ved å si at det er «greit for henne» at andre muslimske jenter gifter seg med kristne menn, har Khan gått lenger enn muslimske politikere før henne. Det skal hun ha ros for, selv om hun «glemte» å ta med at muslimske jenter risikerer å bli sosialt drept hvis de ønsker å leve sammen med ikke-muslimske menn.
DE RELIGIØSES PRAKSIS kveler menneskets frihet. Til helvete med dem! Minoritet, majoritet, innvandrer og innfødte, rasisme og antirasisme, glem disse begrepene. Dette handler om mennesker, som har krav på menneskerettigheter fordi de tilhører arten menneske! Dessverre må førstegenerasjonen dø ut før unge mennesker får den friheten de har krav på. 

Vi får snakkes i år 2040, Saera, og i mellomtida passe på at så få som mulig klarer å smugle fundamentalismen inn via Gardermoen, i form av veltilpassede ektefellegisler som skal reprodusere førstegenerasjonens «verdier». Gjør de det, skal de møte motstand.

Hva er galt med Bridget Jones?

Hvis filmen «One Night at McCool's» handler om menns syn på kvinner, er «Bridget Jones' dagbok» kvinners syn på kvinner. OVERBEVIST OM at singellivet er oppskrytt, har vi denne uka reist i flokk får å se klossmajoren Bridget Jones. Andre har presset kjæresten til å heller se på Bridget enn Lara Croft og

andre kung fu-sparkende skjønnheter. De kritiske av oss har ristet på hodet og blitt kvalme av nok en film som viser yppige, dumdristige blondiner som vinner drømmeprinsen til slutt. Den ufrie peppermøen som får et fullverdig liv fordi hun blir reddet av en mann, liksom. Høh. Men Bridget har innvirkning på oss. Det er ikke vold, ikke porno, det er heller ikke noe særlig kontroversielt med filmen. Det er noe verre: Våre dagbøker. Derfor sitter vi og kjenner igjen en sødme så sår, en stikkende G-streng så vond, en hvit løgn så flau, en for lengst fordøyd ostekake så feit, når vi ser Bridget leve sitt langt fra perfekte hverdagsliv. Hun er så nær oss, der hun lever i en kultur der den biologiske klokka er hennes verste fiende og hun veksler mellom å være hysterisk nervøs, alvorlig ydmyket og overlegen superkvinne, mens hun spaserer til sin middelklassejobb. Samfunnet og de årlige nyttårsforsettene minner henne stadig vekk på at hennes fullkommenhet og lykke er totalt avhengig av å bli Ms. Perfect og kapre Mr. Right før det er for seint.


DEN AVSLØRENDE selvironien får oss til å innse at uansett hvor flinke, gode og dobbeltarbeidende vi er, der vi spaserer rundt som karrierekvinner som helst skal se ut som filmstjerner til enhver tid, så er vi fortsatt ufrie så lenge vår seksualitet er til de grader styrt av forhistoriske biologiske og sosiale normer. Derfor mister vi besinnelsen etter å ha fått Bridget Jones' dagbok. Vi driter i hold-ins og push-ups, går ut og spiser en treretters middag med ekstra ostetallerken og iskrem, drikker bøtter med vin, og forteller menn at vi har lyst på dem uten å drømme om brudekjoler og kirkeklokker, der vi sitter og gliser med rødvinstenner og puppene utenfor kjolen i en tre nummer for liten designerkjolekopi fra H&M.
Alt dette mens vi hele tida frykter å bli for gamle, for stygge og for ensomme. Bridget avslører oss der vi fiffer oss opp som proffe dragartister før vi går på mannejakt.

OG DERFOR ELSKER vi henne. Vi er slitne nå. Men Bridget Jones er noe mer enn nevrotisk. Jeg blir sint når anmeldere skriver at det er en jentefilm om jenter som gjør jenteting. Det hadde tatt seg ut hvis vi skrev det om en hvilken som helst annen populærfilm, f.eks. «Jurassic Park»: «Dette er en guttefilm om gutter som gjør gutteting.» Blæh. I så fall ville nitti prosent av kinofilmene falle inn under den kategorien. Presset er jo der, det er en grunn til at silikon, fettsuging, ansiktsløftning og kosmetikkindustrien er big business. Enten presset er i vårt eget hode eller fra samfunnet. Med antiheltinnen Bridget som en fyldig motvekt til de andre beinrangelskjønnhetene i filmindustrien, puster vi lettere ut, selv om Bridget gjør oss oppmerksom på et samfunn hvor kvinnen fortsatt er vurdert interessant etter hennes utseende og mannen etter hans status. Og ekteskapet må, med god gammeldags amerikansk dobbeltmoralisme, ende med at mannen faller for deg, for den du er og ikke det vesenet du er forventet redusert til å være.

HER I NORGE sitter vi og blir lurt av ukepressen idet forbrukerkontrollen over kvinner blir kamuflert som vår forbrukermakt. Gang på gang blir vi forført av behovet for sminke, parfyme, klær og løfter om menn som skal forgude oss fordi vi ser bra ut og kan alt om den nyeste leppestiften fra Dior. Vi skal liksom se ut som noen åpenbaringer enten vi skal på et cocktailparty eller sitte i kassa på Rimi. Noe som får meg til å tenke på at hovedårsaken til at menn og kvinner ikke er likestilte i dag, er at mesteparten av energien til begge kjønn blir brukt opp for å hige etter og kverulere om likestilling istedenfor å praktisere den. Og siden Norge er kjent som et land hvor kvinner er superkvinner som takler glatt å være karrierekvinner og husmødre, så er vel den halvt norske skuespillerinnen Renée Zellweger som spiller Bridget Jones mer interessant for oss enn søte Bridget.

RENÉE ZELLWEGER måtte bli en slik superkvinne som gikk opp femten kilo, byttet aksent, gjorde grundig research i et forlag, og etter innspillingen råslanket bort kiloene for igjen å kunne glitre som et beinrangel i glamourkjoler, og smiler triumferende til oss der hun ikke bare tok rotta på casting-kritiske briter, men også livet av virkelighetens Bridget Jones.

Halvveis til femti !

Livet er for kort til å leve og for langt til å dø FORRIGE LØRDAG FYLTE jeg tjuefem. Jeg kan altså ennå rekke å bli veltrent på SATS, svippe innom et par religioner, gifte meg, fly til New York, lese ni newagebøker og skrive den tiende selv, ta et hovedfag, få barn, strippe på en dårlig bar

i Los Angeles, jeg kan blåse ut hjernen min med ecstasy, ta på meg fjortisantrekk og rocke i tre dager for så å gå til psykiatrisk behandling og skille meg fra min annen ektemann, eller jeg kan løpe til nærmeste moské, dra imamene i skjegget og fortelle dem at å kreve sine menneskerettigheter ikke har noe med vestliggjørin eller det å være moderne å gjøre, eller si det samme til politikere som tror de bedriver antirasisme når de taler om det vidunderlige at man har både bønnerop og kirkeklokker i et demokrati, og ikke vil se hvilket stygt overgrep det er mot småjenter å lære dem opp til å gå pent tildekket fem meter bak menn, noe som er nesten like ille som at småjenter blir lurt av de såkalte pikebladene til å tro at de bør se ut som drevne horer, jeg kan ennå ta fram bønneteppet og ligge på rygg for en mann bare fordi han tror på den samme guden som jeg er hjernevasket til å tro på, eller la meg adoptere av en kristenfundamentalistisk familie på Konnerud som fortsatt tror at en god kristen gjerning er å omvende en hottentott til Jesus, eller jeg kan være som alle andre 25-åringer (det vil si ta en joint, gå på kino, date gutter, være lekker i moteklær eller finne en cybervenn i USA som jeg kan ha nettsex med selv om jeg aldri kommer til å se henne) eller jeg kan legge meg toppløs i Sofienbergparken og klø meg frilynt i nesa og lese tykke feministbøker om amerikanske kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp, mens eksotiske majoriteter kikker rart på meg, jeg kan le med stanerbabes som vender seg til Mekka hver fredag etter å ha ligget på rygg i en eller annen leaset BMW, eller jeg kan kverulere med innfødte babes som hater de jævla utlendingene som henter en kone fra hjemlandet, men som glatt glemmer søstersolidariteten når de sprer beina og krever å bli tilfredsstilt av solbrune muskler, jeg kan la skjegget og barten gro og bli en uteligger som stinker, men lever i sannhet, jeg kan tygge hormontabletter, leve på pulverkurer og kle meg i skreddersydde søte kjoledrakter i pastell, jeg kan melde meg inn i reality-tv for å titte miunnelig på rumpa til Vær-Elin eller posere i Se og Hør som dama til Ramsy eller Rodney, milde Allah-Jesus for et land, der slike «mannfolk» blir helter, eller jeg kan reise til Tibet og shoppe fysisk og åndelig renselse, eller dra på Buddha Bar for å bli sett sammen med intellektuelle fylliker, spise smørbrød på Kunstnernes Hus og bli latterliggjort som en wannabe, jeg kan slanke meg ti kilo og få en dusterolle i en dårlig sitcom på TV 2, eller bli en Colgate-smilende, farget kvoteprogramleder i NRK, eller jeg kan gi kjæresten min et spark foran og bak og be ham jogge oftere med meg, jeg kan barbere musa enda glattere og invitere ham på asiatisk mat og champagne og røkelse nok til at purken blir mistenksom og kommer stormende inn akkurat når vi har tantrisk sex, eller jeg kan gifte meg arrangert med en fetter fra Pakistan og sitte i en glorete polyesterdrakt i møkkakjedelige chai-selskaper og kose meg med kvinnefiendtlige Bollywoodfilmer som påstår at det er bedre å ta livet sitt for ærens skyld enn å bli en vestlig monsterkvinne, mens jeg tygger Valium som det var sukkertøy, jeg kan fortsette å kjøpe Gucci-damebladene der annenhver artikkel handler om «suksessrike superkvinner i Norge», og annenhver om «torturerte undertrykte kvinner i utlandet», jeg kan bli en seriøs kvinne som svetter meg gjennom den obligatoriske cand.mag.-en og så bli en «sterk kvinne som heller vil elske med kvinner fordi det er en kjappere vei til selvrealisering enn å kjempe mot de forvridde kjønnsrollene», jeg kan bli en high class hooker i New Delhi med klassisk indisk dans på menyen, eller reise til Rio og danse i kokainrus med masse strutsefjær og ikkeno' bikini.


MEN HVA POKKER skal jeg gjøre?

Hva er de redde for ?

Høyres Erling Lae stakkarsliggjør minoritetene ved å avfeie behovet for en åpen debatt om menneskesyn. DET KAN SE UT som om politikere fremdeles behandler minoritetene som en ensartet gruppe som er diskriminert, utestengt og for ressurssvak til å delta i en åpen debatt om menneskesyn. Hva er de redde for?

Byrådsleder Erling Lae er den politikeren som har gått lengst når det gjelder å praktisere toleranse overfor det kulturelle mangfoldet som allerede er en realitet i Oslo. I sitt overveldende forsøk på å inkludere alle overser han faresignalene. I forsøket på å skape en moderne og tolerant by bruker Erling Lae forhistoriske argumenter som stakkarsliggjør menneskene han ønsker å inkludere i fellesskapet.

Om den skjulte rasismen er vårt samfunns skyggeside i dag, er den ensidige antirasismen sola vi kan brenne oss politisk brune på. Det er på tide vi tar et oppgjør med et menneskesyn som tukter barn vekk fra frihet og selvstendig tenkning, forkynner en middelaldersk seksualmoral, opprettholder undertrykkende kjønnsrollemønstre og fremmedgjør barn og unge med en reaksjonær kulturell og religiøs oppdragelse. Dette finner vi også blant innvandrere. Dette er alvorlige krenkelser som ikke skal bagatelliseres selv om det handler om svakere minoritetsgrupper sett med majoritetens øyne.
ETTER DRAPET på Holmlia har det vært aksjoner over hele landet. Bedriftsledere, privat og offentlig sektor, nærmiljø og kulturarrangementer har kjempet svært aktivt mot hverdagsrasisme og diskriminering. En stund virket det nesten som om vi bor i et land med fire millioner hverdagsrasister som alle sammen engasjerte seg mot rasisme!
Politikere legger forholdene til rette for en ensidig debatt og antirasisme hvor religion blir definert som minoritetenes identitet og det norske samfunnet som en diskriminerende gjeng som aller helst vil ha mørkhudede vekk. Da har man i realiteten lagt forholdene til rette for frustrert og sint ungdom.

KONKRETE handlingsplaner mot diskriminering er helt nødvendig.
Men det er ikke oppskriften på hvordan vi skal legge forholdene til rette for at vi får resurssterk minoritetsungdom som vet at løsningen på å bli avvist på et utested ikke er å sniffe kokain og skyte vilt rundt seg. Det er heller ikke løsningen på den tendensen det representerer når en lovende og flerspråklig stortingskandidat hevder at hun ikke kan tenke seg å gifte seg med en som ikke er farget og muslim, når vi i dag vet at mange ungdommer blir alvorlig truet hvis de forelsker seg og ønsker å dele livet med en som ikke har samme bakgrunn og tro. Da er hjernevasken allerede et faktum.
Det holder ikke å argumentere med religion. Vi vet i dag at religiøs praksis blir brukt til å undertrykke individer. Hvis toleranse, religionsfrihet og vidsyn er viktig, hvem skal da stoppe denne formen for undertrykking og fremmedgjøring som er skapt av nettopp religionsutøvelse?

DET ER EN GRUNN til at disse spørsmålene blir stilt.
Spørsmålene kan irritere oss. De kan være blodig stigmatiserende, som Frp's tillegg til handlingsplanen mot rasisme var, eller de kan være fordummende. Hvis Høyre virkelig mener alvor med å bygge et moderne Oslo som skal bli et eksempel på anerkjennelsen av et mangfoldig samfunn, bør partiet legge opp til en politikk som ikke bare viser aksept, men også omsorg for dem som skal vokse opp i dette samfunnet.
Det innebærer ikke å tolerere alt i toleransens navn. Det innebærer også å stille ledere og talspersoner til ansvar for undertrykkende patriarkalske maktstrukturer hvor middelalderen spøker, og der både menn og kvinner er ofre. Det kan man gjøre uten å være fordomsfull eller fremmedfiendtlig.
Flertallets fordommer og diskriminering gir ikke mindretallet rett til å begrense hverandres livsutfoldelse innad i miljøene med dogmer, forstokkede tradisjoner og dobbeltmoral.
Ingen bygger et moderne samfunn ved å ikle den mørke middelalder en moderne drakt og kalle det toleranse. Når slikt skjer, har samfunnet behov for kloke og modige politikere som tør å være ærlige. Med kjærlighet og ikke mistenkeliggjøring som sitt utgangspunkt.
Tar Kebab-Høyre utfordringen?