Unge nordmenn har skrevet ei bok om å ville leve. A- OG B-GJENGEN spredde frykt i Norge tidligere i år med vold og
gjengdrap. Gjengen til Osama bin Laden har spredd frykt i hele verden, og som om dette ikke var nok, dukker det opp
enda en svartsmusket gjeng.
Ikke driver de med sex, terrorisme eller narkotika. Ikke har de truet noen journalister fordi de slår opp pinupbilder av lillebrødrene deres. Ikke er de fattige, nakne eller sultne.
Ikke er de bråkete, ikke fundamentalister, og heller ikke klovner. De er så normale at vi knapt har lagt merke til at de liksom skal være annerledes. De forlanger ikke engang at vi skal synes synd på dem. De snakker flytende norsk, de går ikke rundt i telt eller posebukser, og man overser gjerne den lille tynne og lavmælte boka deres, «Svart på hvitt», som har dukket opp i norske bokhandler.
Hva har de å fortelle oss? Eller enda verre - hva har de å lære oss? Og hvordan våger de å rotte seg sammen fordi de er svartinger? Hvorfor gidder de? Tror de at de skal få ekstra oppmerksomhet fordi de er innvandrere, enda de er vokst opp i Norge og bør regne seg selv som selvfølgelig likestilte med en hvilken som helst nordmann?
Bandelederen, ei ung jente på 18 år, som er lykkelig, norsk, og skarrer når hun prater, skriver til og med at hun elsker heimbygda si. Det er ikke en flyktningleir i Peshawar, men et tettsted utenfor Stavanger! Vær så snill, har vi ikke fått nok av det der? Er ikke tredje verdenskrig, religion, fattigdom og Amerika viktigere nå, enn et dusin norske ungdommers identitetskonflikter?
DENNE GJENGEN kommer ikke til å havne på noen avisforsider.
Ikke vil de gjeste populære talkshow, ikke vil de vinne en million, hus eller bil fordi de har stengt seg inne i en bås. De kommer i hvert fall ikke til å komme inn i noe skolebokprosjekt for pokémongenerasjonen. Til det er boka for lite
perfekt, den er rett og slett så stillferdig og englebarnaktig at den minner meg om den snilleste eleven i klassen, som blir sin egen forbannelse fordi hun ikke er bråkete nok til å kunne få den oppmerksomheten hun fortjener.
Før folk får tenkt seg om, vil disse ressurssterke og oppegående gjengmedlemmene ha engasjert seg i flere prosjekter som ikke har noe som helst med deres farge på huden å gjøre.
Så hva skal vi med dem, og boka deres - som nettopp har hudfarge som utgangspunkt?
For noen uker siden ble den avdøde Benjamin Hermansens beste venn, Victor Lopez, funnet død på Holmlia. Ungdommene som holdt minnestund for Lopez, ble skremt vekk med trusler av folk som bryr seg om hudfarger. 15 år gamle Victor Lopez hadde selv mottatt flere trusler etter drapet på Benjamin Hermansen.
Frykten og desillusjonen i en bydel med en tallrik ung befolkning blir ikke mindre med dette. Den blir større. Mye større.
GJENNOM «Svart på hvitt» er det ikke det vi er vant til å se som eksotisk, fremmed og rart, som snakker. Det er våre egne barn og unge med mørk hud som snakker. Det er Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsens stemmer vi hører. Der vi først ble lydhøre for deres smerteskrik etter deres død, er det de som ennå lever, som har bestemt seg for å snakke til oss. De har bestemt seg for å leve verdige liv.
Motstanden og uretten de har møtt, bruker de til å bygge opp og si ifra, ikke rive ned og skyte på. Paradoksalt nok får boka meg til å savne flere norske barn og unges stemmer om de samme temaene.
Denne banden på fjorten unge mennesker forteller fjorten forskjellige livshistorier. Vi leser om menneskers likhet og individualitet. Om små gleder og stor sorg, om stolthet og sårbarhet. Om savn og ønske om kontakt, ikke avstand. Dette er så viktig at jeg skulle ønske de hadde vært bare lite grann slemmere, og sparket enda litt hardere.
Noen ganger må man putte mennesker i en bås - for å vise hvor unike hver og en av dem er, sier den unge journaliststudenten og initiativtakeren til boka, Hadia Tajik. Hun lykkes i å vise oss det. Takk for at dere gadd.
Ikke driver de med sex, terrorisme eller narkotika. Ikke har de truet noen journalister fordi de slår opp pinupbilder av lillebrødrene deres. Ikke er de fattige, nakne eller sultne.
Ikke er de bråkete, ikke fundamentalister, og heller ikke klovner. De er så normale at vi knapt har lagt merke til at de liksom skal være annerledes. De forlanger ikke engang at vi skal synes synd på dem. De snakker flytende norsk, de går ikke rundt i telt eller posebukser, og man overser gjerne den lille tynne og lavmælte boka deres, «Svart på hvitt», som har dukket opp i norske bokhandler.
Hva har de å fortelle oss? Eller enda verre - hva har de å lære oss? Og hvordan våger de å rotte seg sammen fordi de er svartinger? Hvorfor gidder de? Tror de at de skal få ekstra oppmerksomhet fordi de er innvandrere, enda de er vokst opp i Norge og bør regne seg selv som selvfølgelig likestilte med en hvilken som helst nordmann?
Bandelederen, ei ung jente på 18 år, som er lykkelig, norsk, og skarrer når hun prater, skriver til og med at hun elsker heimbygda si. Det er ikke en flyktningleir i Peshawar, men et tettsted utenfor Stavanger! Vær så snill, har vi ikke fått nok av det der? Er ikke tredje verdenskrig, religion, fattigdom og Amerika viktigere nå, enn et dusin norske ungdommers identitetskonflikter?
DENNE GJENGEN kommer ikke til å havne på noen avisforsider.
Ikke vil de gjeste populære talkshow, ikke vil de vinne en million, hus eller bil fordi de har stengt seg inne i en bås. De kommer i hvert fall ikke til å komme inn i noe skolebokprosjekt for pokémongenerasjonen. Til det er boka for lite
perfekt, den er rett og slett så stillferdig og englebarnaktig at den minner meg om den snilleste eleven i klassen, som blir sin egen forbannelse fordi hun ikke er bråkete nok til å kunne få den oppmerksomheten hun fortjener.
Før folk får tenkt seg om, vil disse ressurssterke og oppegående gjengmedlemmene ha engasjert seg i flere prosjekter som ikke har noe som helst med deres farge på huden å gjøre.
Så hva skal vi med dem, og boka deres - som nettopp har hudfarge som utgangspunkt?
For noen uker siden ble den avdøde Benjamin Hermansens beste venn, Victor Lopez, funnet død på Holmlia. Ungdommene som holdt minnestund for Lopez, ble skremt vekk med trusler av folk som bryr seg om hudfarger. 15 år gamle Victor Lopez hadde selv mottatt flere trusler etter drapet på Benjamin Hermansen.
Frykten og desillusjonen i en bydel med en tallrik ung befolkning blir ikke mindre med dette. Den blir større. Mye større.
GJENNOM «Svart på hvitt» er det ikke det vi er vant til å se som eksotisk, fremmed og rart, som snakker. Det er våre egne barn og unge med mørk hud som snakker. Det er Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsens stemmer vi hører. Der vi først ble lydhøre for deres smerteskrik etter deres død, er det de som ennå lever, som har bestemt seg for å snakke til oss. De har bestemt seg for å leve verdige liv.
Motstanden og uretten de har møtt, bruker de til å bygge opp og si ifra, ikke rive ned og skyte på. Paradoksalt nok får boka meg til å savne flere norske barn og unges stemmer om de samme temaene.
Denne banden på fjorten unge mennesker forteller fjorten forskjellige livshistorier. Vi leser om menneskers likhet og individualitet. Om små gleder og stor sorg, om stolthet og sårbarhet. Om savn og ønske om kontakt, ikke avstand. Dette er så viktig at jeg skulle ønske de hadde vært bare lite grann slemmere, og sparket enda litt hardere.
Noen ganger må man putte mennesker i en bås - for å vise hvor unike hver og en av dem er, sier den unge journaliststudenten og initiativtakeren til boka, Hadia Tajik. Hun lykkes i å vise oss det. Takk for at dere gadd.
No comments:
Post a Comment