Monday, August 17, 2009

BLÅVEIS- min vei ut av volden


Kjære lesere

BLÅVEIS er lansert, nå er boka å finne i butikkene og kan også bestilles på nett. Det er sterkt å få de første tilbakemeldinger fra leserne. Er dypt takknemlig, mail meg gjerne på shabana@me.com om dere har noen spørsmål om boken. Jeg har ikke fortalt alt i Blåveis, men har så kortfattet som det lot seg gjøre , fortalt noe om skaden og situasjonen jeg var i , som et bakteppe for helberedelsesprosessen jeg som tidligere voldsoffer måtte gjennom, og helt frem til jeg ble en offentlig stemme. For å ta vare på meg selv og mine kjære, men også for å ikke gjøre Blåveis til offerporno, er boken først og fremst en fortelling om å forlate offerrollen for godt. God lesning.
Her er noen av anmeldelsene:

Aftenposten bokanmeldelse og intervju

Dagsavisen bokanmeldelse

Lørdagsgjest Dagsrevyen 15.08.09

Kronikk i Morgenbladet: Avkledd

NY TID , omtalt av Shazia Sarwar

Intervju i Information, Danmark

Debatt intervju i Deadline, Danmark, 4 september 2009

For standup-fans
NY FORESTILLING : PREMIERE DENNE HØSTEN PÅ OSLO NYE CENTRALTEATRET, BILLETTER HER

3 comments:

  1. Her er en leser reaksjon

    Nå har jeg lest boken din, og en stor takk skal du ha. Du har klart å formidle din vei ut av volden på en slik måte at jeg følte du snakket til meg, til den målgruppen som du hadde tenkt. Jeg gråt masse underveis, både pga dine opplevelser men også fordi jeg gjenkjente meg selv i så stor grad. Jeg vet hvordan det føles å avgi forklaring til politi, til dommere og hvordan sjelen blir vrengt hver gang. Jeg vet hvordan det er å slepe seg av gårde til psykolog, jeg vet hvordan det er når kreftene ikke holder til å komme seg avgårde til psykologen som man har et intens behov for og jeg vet hvordan man er desperat på søken etter metoder som gjør at man kan komme seg gjennom dagene og livet. Jeg vet også hvordan livskraften blir sugd ut av kropp og sjel, hvordan det er å avbryte studier og jeg vet hvordan det er å stå på kanten av stupet og fremfor at de som kan hjelpe deg vekk fra kanten heller dytter deg ut.
    Jeg vet også hvor viktig tilgivelse er. Før forstå jeg ikke hvordan mennesker klarte å tilgi en overgriper, uansett hva overgrepet besto i. Nå vet jeg at tilgivelse, legge fortiden bak seg, er nødvendig for å kunne gå inn i fremtiden.
    Jeg vet hvordan kroppen kan leve adskilt fra hodet og hjernen. Den type vold jeg var utsatt for var psykisk. Livet foregikk i hodet mitt, hjernen reagerte på ord, både ord som ble sagt og det som var usagt. Fortsatt slår ord bena vekk under meg, det kan være en bisetning fra andre mennesker som overhodet ikke er vondt ment men som setter igang en reaksjon i hjernen og minner og tanker dukker opp. Kroppen min har ikke eksistert, den var et påheng som jeg ikke brukte til noe.
    Du har gjort en stort inntrykk gjennom boken din og det står respekt av din vei vekk fra volden. Jeg er ikke kommet så langt som du, men jeg er på vei. Kroppen får ukentlige behandlinger hos fysioterapaeut og hodet min er nå under "egenbehandling". På min vei nå tror jeg at jeg vil finne igjen styrken som jeg en gang hadde, en indre stemme som veildeder meg. Jeg må finne meg selv igjen.

    Jeg har barn Det var fra barnets far truslene om drap av meg og kidnapping av barnet kom. Da var barnet fire måneder. Han fikk besøksforbud på 6 måneder. Forholdet var kortvarig og vi bodde aldri sammen. Jeg har brukt alle kreftene mine disse årene på barnet mitt, sørge for at ungen er trygg og lykkelig. Når barnet mitt og jeg er sammen, legger jeg over oss en boble av lykke og fred, som ingen har klart å trenge gjennom. Barnet mitt er trygg og lykkelig, klok og forstandig og ligger minst et år foran gjevnaldrende i utvikling. Reaksjoner på livssituasjonen har jeg fått ut når ungen har vært i barnehagen eller når barnet mitt har lagt seg. Men, kanskje har ungen min likevel sett i øynene mine at jeg er alltid i beredskap, alltid klar til å flykte.
    Situasjonen per idag er at barnefaren ble gjennom tingretten tilkjent såkalt vanlig samvær, på tross av alt som har skjedd de siste fire årene. En mager trøst er at jeg har rukket å legge et godt grunnlag for barnet mitt før han nå kom inn i bildet for fullt. Helvete det er å aldri vite om jeg får ungen tilbake etter endt samværstid eller om jeg lever neste dag, klarer jeg ikke beskrive.

    Nei, det er ikke lett å sette ord på slike opplevelser, noe jeg tror jeg ikke har klart godt nok i forhold til mine nærmeste. Boken din skal jeg gi til moren min slik at hun kan lese den, dine ord beskriver så godt det jeg har ønsket å si men ikke klart.Tilslutt vil jeg si at du er en stemme i det offentlige som jeg er sikker på er en god representant for både meg og andre som har eller opplever vold, både fysisk og psykisk. Den stemmen har du ikke fått, den har du krevd og det er beundringsverdig og modig.

    Mange gode tanker fra en som er på vei

    ReplyDelete
  2. Hei !

    Jeg har veldig lyst til å lese boken din, og er svært engasjert i kampen mot vold.

    Men noen ganger blir jeg litt trist, for det har blitt veldig utbredt at man ikke liker å bli omtalt som offer. Den såkalte offerrollen snakker man om med nesten forakt i stemmen. Ingen vil være offer. Ofre er svake mennesker, mindreverdige, stygge, passive, dumme, hjelpeløse osv. Hvorfor mener vi dette om ofre og hvorfor har offerrollen gradvis endret seg fra å faktisk være et offer dvs ha blitt utratt for krenkelser til å ha blitt et begrep som til og med ofrene selv begynner å sky? Har det med menneskesyn å gjøre? At man ser ned på de som ikke klarer seg i livet, de som trenger hjelp og omtanke mer enn andre? Slik jeg ser det anser jeg ofre for vold og misbruk på samme måte som trafikkofre. Et menneske som blir kvestet i en trafikkulykke, kan dø eller bli lammet for livet. Et sivilisert samfunn tar vare på ofrene, legger til rette osv. Det samme skjer faktsik med ofre for langvarig mishandling, misbruk osv, deres sjel og menneskeverd blir så kvestet at de deres liv blir lammet, om ikke rent fysisk så i allefall i forhold til det å klare livet og det daglige. Konsekvensene av vold er enorme og kun det å få lys på dette kan vise en vei. Men vi må akte oss for å definere offerrollen så negativt. For mange ofre klarer ikke det du har klart. De er så "gjennomhullet" som du selv sier at de per definisjon ikke er mulig å lære seg å gå lengre. Og det er faktisk ikke deres skyld om de ikke er sterke nok. De er rett og slett ofre, men like fullt mennesker som jeg vil at vi skal ta godt vare på, vi må gi dem den omsorgen/beskyttelsen de kanskje skulle hatt for veldig lenge siden. Noen kan bli friske andre ikke, på samme måte som mennesker som har fått fysisk sykdom/skade.

    Uansett jeg synes du skriver utrolig mye bra Shabana rehman!!

    Klem fra anonyn

    ReplyDelete
  3. Hei!
    Takk for en kjempebra bok! Har skrevet ned kjempemange sitater fra boken fordi jeg syns det var så godt sagt og bra formulert! Mye fine tanker! Så tusen takk for boken! Ga meg håp:)

    ReplyDelete