For første gang i mitt liv har jeg meldt inn en sak til PFU.
Dagsnytt 18 debatt med Dagbladets nyhetsredaktør om denne saken (22 min inn i sendingen)
Klassekampen Leder : Presseetikk
Under tittelen "Hannibal Gadafis private festbilder", inviterer dagbladet.no oss til å se Gadafi-sønnen Hannibals ville festliv, narkotika og damer. Men på det første bildet i serien ser vi hverken Hannibal, "kvinner" eller luksus. Vi ser flere bilder av hans avkledde kone, som med baken i været i sengen poserer for sin ektemann.
Et karakterdrap
Aline, 29 år, er fremstilt som et ondt kvinnemenneske. Karakterdrapet er vel gjennomført. Uansett hvilken rolle hun spilte i dette korrupte torturregimet, er hun et menneske, og opptrer ikke annerledes på disse bildene enn en hvilken som helst norsk kvinne fra middelklassen i festlig sammenheng. Hvordan hadde vi reagert om det uten samtykke ble trykket pikante privatbilder fra ektesengen til norske kvinner, fordi de tilfeldigvis lever med en korrupt, mektig nordmann? Norske medier opptrer ofte som om personvernet og vernet om privatlivets fred avtar proporsjonalt med geografisk avstand.
Ironisk nok blir vi i samme sak opplyst om at Aline er blitt sterkt mishandlet av ektemannen, videre siteres tjenestepiken på at Aline er psykisk ustabil. Ifølge Vær varsom-plakaten skal pressen gi ekstra vern til mennesker som har lidd overlast eller er sårbare. Ved å publisere bilder av denne kvinnen, uten hennes samtykke, der hun sitter på do, spriker i bikinitrusen i en privat hage, eller viser frem underlivet sitt for sin ektemann i sengen, signaliserer vi at mediene kan bli en forlengelse av opprørernes skjending og krenking av menneskeverdet.
Ren underholdning
Karakterdrapet og fotoskjendingen av Aline var tydeligvis greit, mens voldtekten av despoten Gadafi er det ikke skrevet ett ord om. Er Aline også offer for ulik behandling av mann og kvinne?
Unngår vi kritikk av opprørernes brudd på menneskerettigheter ved å snu oss vekk når menn blir mishandlet, mens despotens kvinner bare er ren underholdning og fritt vilt?
Internasjonal presse har, I motsetning til norsk presse, i detalj omtalt voldtekten av Muammar Gadafi, der en av opprørerne penetrerer ham med en pinne før han blir skutt og drept.
New York-baserte Human Rights Watch har advart mot en "trend med drap, tortur og misbruk" I Libya, etter at 53 mennesker, angivelig Gadafi-lojale folk, ble funnet drept på et hotell i Tripoli. Trolig er de blitt utsatt for tortur og bestialitet. Norge har hjulpet opprørerne til makten, og vår presse bør derfor følge situasjonen i Libya med haukeblikk. Eller er det nettopp slikt vi ikke vil vite om våre allierte?
Hvis det er slik at publiseringen av de private bildene av Aline er "greit" fordi "hele verden har trykt disse bildene" eller for å demonstrere "Gadafi-familiens luksusliv", da synes jeg man skal si det rett ut: At i norsk presse 2011 er krenking av despotens kvinner tillatt. De er fritt vilt. Fordi de fortjener det.
Jeg så ikke(på) bildene sjøl, bare bladde fort over siden! Men mange viktige poeng her!
ReplyDeleteThis comment has been removed by a blog administrator.
ReplyDeleteHei. Takk for at du reagerer. Jeg har selv tenkt på å klage denne saken inn for Pfu. Jeg synes media spiller en skummel rolle i dannelsen av både barn og voksne mennesker idag. Jeg er glad jeg slapp å gå forbi dagens aviser som viser ett så makabert menneskesyn som det der når jeg var barn eller ungdom. Jeg har selv skrevet litt om dette oppslaget i forbindelse med voldtektsproblematikken. Helgen etter de hadde Gadafis sønns kone som ufrivillig "forsidepike" så hadde de ett mere subtilt undertrykkende oppslag om voldtekter under overskriften "slik var vårt voldtektsmareritt", "kvinnene forteller". Som bilde hadde de en ung kvinne med kort jakke og tettsittende jeans i en positur som jeg tenkte like gjerne kunne hatt overskriften "slik var mitt liv som prostituert". For det første viste ikke forbildeteksten realiteten med det innholdet som var inni avisa. De hadde utnyttet èn 19 årig jente som hadde blitt voldtatt for mindre enn ett halvt år siden til å grafsi i hennes opplevelser den natten hun ble utsatt for overgrepet. Saken fremstod uten noe innhold som var av interesse for allmennheten etter mitt skjønn annet enn at man ble presentert for hva som hendte henne den aktuelle natten. Bortsett fra det var det noen advokater som uttalte seg om saker men overskriften "kvinnene forteller" løy. Jeg tviler nemlig på at en hel haug med jenter/damer som har blitt utsatt for en slik traume vil ydmyke seg ved å fortelle i en kontekst som "slik var vårt voldtekts mareritt". Det høres ut som voldtekten da er noe som tilhører den som er blitt overgrepet, som en eiendommelig sak. Det var min opplevelse av teksten. I tillegg gjør ikke dette noe anna enn å stemple jentene som offer for resten av livet ved å legge så mye vekt på selve opplevelsen av å bli voldtatt, istede for å for det første for avisens del: Ikke fremstå med en så kvinnefiendtlig og menneskehatsk profil den ene helgen og neste helg gråte med ofre som kanskje nettopp er ofre for en slik undertrykkende menneskesyn som avisen fremviser. For det andre burde de slutte å selge så aggressivt hele tiden med mennesker som til slutt er ofre for både avisen selv eller andre kriminelle hvor en bruker dårlig etikk og provokasjon som ett markedsføringstriks. På den måten mener jeg aviser som Dagbladet bidrar til en dårlig samfunnsutvikling. Kulturen er svært viktig for samfunnsutviklingen ikke bare kultur i form av politikk men også media vil jeg tro. Media har aldri før hatt så stor innflytelse på oss som nå. Og grensene syns jeg bare i Norge har blitt flyttet foruroligende langt i retning av å akseptere at man i aviser og fjernsyn utnytter enkeltmennesker og saker på en inhuman måte for å følge utviklingen hvor penger også i kulturlivet begynner å bestemme det meste. Man viser seg ikke mer human som menneske enn de man behandler verst. Tenker at siden pressens faglige utvalg viser så liten evne til å ta tak i slik problematikk som det later til så kunne det kanskje være en mulighet å sette igang en underskriftskampanje mot dette og andre typer demoraliserende tendenser en ser i media idag. Jegopplever det iallefall svært provoserende at slik offentlig gapestokk-mentalitet og annen demoralisering skal få sette dagsorden i så stor grad som nå. Man snakker om en finanskrise i vesten idag men tanken om en ”kulturkrise” noen gang vil bli sett så tydelig eller tatt opp(før det eventuelt er for seint) har slått meg. Hanne L. Johansen
ReplyDeleteMange takk for et helt nødvendig innspill. Jeg trodde ikke mine egne ører da jeg hørte Dagbladets forsvar i Dagsnytt 18 i dag, det var helt plagsomt pinlig. Et dobilde er jo ikke akkurat dokumentasjon av luksusliv. Intimbildet var heller ikke særlig opplysende på det feltet.
ReplyDeleteHåper du vinner frem med klagen.
For å begynne med en parentes er overskriften "Se Kadhafi-playboyens private festbilder" - lettere å finne hvis du søker på dette. Ikke fordi det er noen grunn til å se på det som i beste tilfelle kan defineres som sosialpornografi uten objektenes samtykke, men for å se hvor lavt Dagbladet.no er villige til å synke. Dette hadde ikke vært god journalistikk engang dersom det var bilder av nordmenn, gitt frivillig av pr-kåte "Big Brother"- eller "Paradise"-kandidater. For sett bort ifra at det er et overgrep, er jo bildene egentlig totalt uinteressante.
ReplyDeleteDette er lavmåls "journalistikk". Jeg støtter deg fullt ut i din klage til PFU, og håper klagen slår gjennom med all slagkraft. For, som du sier, er dette "skjending og krenking av menneskeverdet". Vær Varsom-plakaten er glatt ignorert. Finnes det et begrep for pornografi som er spredt uten objektenes samtykke? For private bilder som spres verden over, stjålet fra eierne?
Så var det vel ikke Dagbladet.no som fant bildene. Men å spre ut private, intime bilder av ei mentalt ustabil, mishandlet jente som de kun vet enkelte detaljer om, det burde ingen gjøre. Og Dagbladet.no burde ha holdt seg for gode for å spre denne hatske søpla. Så får det bli opp til PFU å sette presedens, og forhåpentligvis noen enda klarere grenser.