Norwegian Psycko

Breivik har fått det nærmeste man kommer livstidsdom i Norge. Det handler altså ikke om sykdom, men om en ufattelig kynisk og kalkulerende drapsmann, en politisk terrorist som skaptes i Norge. Hvordan var det mulig?

Hans psyke og sinn er ikke utilregnelig. Han visste hva han gjorde, han husket og forklarte hver eneste detalj, han angret ikke.

Ti ukers rettergang har gitt oss, de etterlatte og pårørende en endelig bekreftelse.

Følelsen av rettferdighet er likevel ikke mulig. Fordi smerten han skapte var hinsides det tenkelige. 

Gjerningsmannen er dømt, det var politisk terror, alvorlige svikt i beredskapen er avdekket, systemet sviktet.

Nå skal vi bygge

Vi står på en branntomt, og nå skal vi bygge. Med Breivik-dommen i dag fikk vi som samfunn også en livstidsdom. Straffarbeid.

Arbeid med å hindre politiske terror og redde våre landsmenns liv i krise og kaos. Selv om vi står på en branntomt, aner vi et solid fundament.

Rettsprosessen har vist oss fundamentet, 22. juli-kommisjonen har gitt oss bygningsmaterialet.

En dom over dagens Norge

Så hvordan starter arbeidet? Jo, i dag var signalet fra politikere og andre klare, vi må kjempe mot høyreekstremisme. Mot hatefulle ideologer.

Men hva innebærer det? Hvem skal bestemme hvem som er fienden?Er det PST? Er det Riksadvokaten? Statsministeren? Opposisjonen på Stortinget? Eller er det folket?

På samme måte som en rettstat alltid må spørre seg om hvem som skal vokte vokterne, må den også spørre seg: Hvem skal utpeke fiendene?

Vi kan rope og rase, vi kan bli skjelvende redde og rotløse, vi kan erklære ideologisk krig mot radikale meningsytrere. Men vi må også erkjenne at dommen også er en dom over dagens Norge. 

Vi må se på individene

Utenlandsk presse har tatt opp spørsmålet, og nevnt både Quisling og Hamsun.

Hvilke mørke skott er det det norske samfunnet ikke ser i sin samtid, men kun i historiske tilbakeblikk?

Breivik ble erklært tilregnelig, men vårt samfunn er dømt på livstid til å bekjempe politisk galskap likevel. Hvordan?

Det multikulturelle Norge kan ikke erklære krig mot enkeltkulturer i landet, vi må tenke annerledes. Vi må se på individene. Dette var den store forsømmelsen som førte til 22. juli-katastrofen, man oppdaget ikke individet Breivik.

Det blir for enkelt å erklære krig mot høyreekstremisme og dermed tro at jobben er gjort, når vi nå vet at dette kan oppstå midt i blant oss, at det kan være en kamerat, en forretningspartner eller en mer synlig politisk aktivist.

En mer kompleks fiende enn som så

Hvis vi bruker Breivik-stempelet på fiender av fellesskapet, er ikke det det samme som å forebygge politiske attentater.

Hvis det er noe vi har lært nå, så er det at terroren ikke nødvendigvis kommer fra de utpekte fiendene.

Vi må ut av det vante tankemønsteret om at fienden er på den politiske motstandsfløyens side.

Høyreekstrem eller venstreesktrem. Nei, høyre og venstre må samle seg om en mer kompleks fiende enn som så.

Ligger trusselen i et mer hemningsløst sinnelag? 

Breivik var ikke bare høyreekstrem. Han føyde seg også inn i en kultur hvor mange er villig til å gjøre omtrent hva som helst for penger og suksess, for å lykkes, og måle seg med naboen.

Han representerer også en kultur som høster sitt verdensbilde fra World of Warcraft og andre internettskapte utopier. Kanskje ligger trusselen i et mer hemningsløst sinnelag? 

Kanskje har vi også å gjøre med et generasjonsignal. Da Bret Easton Ellis skrev American Psycho så diagnotiserte han den moderne, ekstreme materialismen i USA. Hva symboliserer The Norwegian Psycho?

Til Shabana fra en "sinna muslimsk jente"

Hei,
jeg husker jeg sendte deg en e-post for over ti år siden. Jeg var sinna. Hatet deg fordi du var en "dårlig" jente, dårlig rollemodell og jeg ville at du skulle pelle deg vekk fra det offentlige.
Du sendte meg e-post tilbake, hvor du fortalte pent hva du kjempet for. At kvinner skulle bli likestilt i det pakistanske miljø.
Ti år senere, og ti års erfaring rikere.
Jeg er ikke den samme idag. Da gikk jeg med hijab, religiøs overbevist om at du skulle til helvete. Idag er jeg kvinne som kjemper min stille kamp for å få de samme rettighetene som menn i vår kultur. Det du snakket omd en gang. Det var så lett å skylde på deg.
Jeg har en familie som forskjellsbehandler gutter og jenter. Jeg vil ikke gifte meg, og de skammer seg. Jeg vil fokusere på karriere, tjene penger, bli selvstendig næringsdrivende, kjøpe båt og seile rundt i hele verden. De ler av meg. - du er ingen gutt. - problembarn, bare gift deg så vi slipper å høre dritt fra folk. De vil tro at ingen vil spørre om hånden sin. - du er bare et ludder som er hjernevakset av nordmenn. - tror du at du er gutt? jenter skal være hjemme og skape familie.

Jeg ville ikke dette, fryktet denne tiden. Men de gir meg ingen andre muligheter: Jeg kommer til å skape det jeg ønsker og dra ut av dette landet. Så jeg slipper så få dritt fra dem og andre i miljøet. Slipper å se dem. I mellomtiden får jeg late som ingenting og bite i det sure eplet.

Dra langt herfra og aldri snu meg tilbake...

S.

Vaktskifte

22. julikommisjonens rapport gir oss et bilde av et opplyst system som snakker, legger planer og har kunnskaper. Men så stopper det.

Det må ha blitt produsert endeløse rekker med rapporter og analyser i dette landet som ender opp med å samle støv, uten å ha blitt lest av de som skal gjøre jobben.

Kommisjonens rapport kan komme til å endre dette. For skal et samfunn ikke bare ha risikoforståelse men også risikoerkjennelse, må det kunne ta inn informasjon som mennesker. Ikke maskiner.

Og den åndssløvheten vi er forbannet med, som er en naturlig konsekvens av at AS Norge tilsynelatende går helt på skinner. Fordi landet er rikt og demokratisk og moderne, har mektige venner og flertallet av befolkningen ikke sulter, har tak over hodet og en plan med livet sitt.

Er det dette som gjør at rike Norge er blitt handlingsfattig? Vi har ikke erkjent et mulig helvete, for vi har ikke behøvd?

Livredning

Denne rapporten handler om livredning. Både før, under og etter 22. juli. Det handler om menneskelig svikt. Og det er virkelig smertefull lesning. Informasjon ble ikke videreformidlet. Riksalarm ikke sendt ut. Enheter som ikke snakket sammen. Det er ikke bare erkjennelsen om at mange liv kunne og burde vært reddet, men også at mange flere kunne ha gått tapt, som ryster oss.

Noen må gå. Det sikles etter hoder. Men vi vil ikke ha vaktskiftet nå. Vi vil ha dere som nå vet bedre og ikke våger noe annet enn årvåkenhet, på vakt. For det er tyngre å bli ved deres post og ta konsekvensene enn å gå av som konsekvens. Og det er mer enn vi kan forlange av dere akkurat nå. For sløvheten, denne forbannelsen av å leve godt, trygt, beskyttet, vil snart innhente oss igjen

Vi er blitt et samfunn som prater og debatterer. Men som ikke handler. Et samfunn som er mye på nett sammenlignet med andre land, men som ikke kommuniserer. Og vi kan riste på hodet av det. Hvor mye mer effektive, moderne, og raske skal vi bli? Det finnes bare et svar på det: Mer effektive, mer moderne og raskere enn terroren.

«Vi har et politi som ikke er i stand til å beskytte det norske folk under en terrorhandling», sier faren til Håvard Vederhus som ble drept på Utøya. Politiet ikke bare kunne, men de burde ha handlet annerledes, sier moren til drapsofferet Diderik Aamodt Olsen.

«Neste gang kan det være noen andres barn. Og det vil vi ikke oppleve igjen», sier faren til Torjus Jakobsen Blattmann. Svikten i systemet har alle de direkte berørte visst om. Nå fikk de bekreftelsen. De blir politisk engasjerte av det. Engasjementet blir en del av sorgprosessen.

Usminket og brutalt ærlig

Det er slik rapporten blir omtalt. Hva kan det bety, annet enn at direkthet basert på kalde fakta er uvanlig i dette landet. Også det er en skandale. Direkthet mot makt og myndigheter mangler. Vi er lammet av byråkrati. Et byråkrati som føler seg brutalt behandlet i dag.

Det er ikke rapporten som er brutal. Det er kunnskapen om at drapene kunne vært unngått som er brutalt.

Det kan virke moralsk og politisk riktig at Jens går av nå. Men han kan da ikke bare gå? Da blir vi alle en del av denne terrorens Catch 22. Det er vanskelig å leve med denne regjeringen nå. Men det er også vanskelig å leve uten den. Fordi Arbeiderpartiet var målet. Vår statsminister er både offer og øverste ansvarlige. I dag er han først og fremst øverste ansvarlige.

Hvis det skal være et vaktskifte i kjølvannet av den knusende rapporten, så må det være handlekraftens vaktskifte. Et skifte der vernet om borgerne og ikke om byråkratiet settes i sentrum. Et samfunn som er rikt, men ikke har råd til å la være å lytte. Ikke om 13 år. Men umiddelbart.

Terrorberedskap i USA handler om å innprente alle med setningen: «If you see something, say something.» I Norge må vi nå legge til, «and then please do something.» Og husk: Å være årvåken er noe annet enn å overvåke.