Vaktskifte

22. julikommisjonens rapport gir oss et bilde av et opplyst system som snakker, legger planer og har kunnskaper. Men så stopper det.

Det må ha blitt produsert endeløse rekker med rapporter og analyser i dette landet som ender opp med å samle støv, uten å ha blitt lest av de som skal gjøre jobben.

Kommisjonens rapport kan komme til å endre dette. For skal et samfunn ikke bare ha risikoforståelse men også risikoerkjennelse, må det kunne ta inn informasjon som mennesker. Ikke maskiner.

Og den åndssløvheten vi er forbannet med, som er en naturlig konsekvens av at AS Norge tilsynelatende går helt på skinner. Fordi landet er rikt og demokratisk og moderne, har mektige venner og flertallet av befolkningen ikke sulter, har tak over hodet og en plan med livet sitt.

Er det dette som gjør at rike Norge er blitt handlingsfattig? Vi har ikke erkjent et mulig helvete, for vi har ikke behøvd?

Livredning

Denne rapporten handler om livredning. Både før, under og etter 22. juli. Det handler om menneskelig svikt. Og det er virkelig smertefull lesning. Informasjon ble ikke videreformidlet. Riksalarm ikke sendt ut. Enheter som ikke snakket sammen. Det er ikke bare erkjennelsen om at mange liv kunne og burde vært reddet, men også at mange flere kunne ha gått tapt, som ryster oss.

Noen må gå. Det sikles etter hoder. Men vi vil ikke ha vaktskiftet nå. Vi vil ha dere som nå vet bedre og ikke våger noe annet enn årvåkenhet, på vakt. For det er tyngre å bli ved deres post og ta konsekvensene enn å gå av som konsekvens. Og det er mer enn vi kan forlange av dere akkurat nå. For sløvheten, denne forbannelsen av å leve godt, trygt, beskyttet, vil snart innhente oss igjen

Vi er blitt et samfunn som prater og debatterer. Men som ikke handler. Et samfunn som er mye på nett sammenlignet med andre land, men som ikke kommuniserer. Og vi kan riste på hodet av det. Hvor mye mer effektive, moderne, og raske skal vi bli? Det finnes bare et svar på det: Mer effektive, mer moderne og raskere enn terroren.

«Vi har et politi som ikke er i stand til å beskytte det norske folk under en terrorhandling», sier faren til Håvard Vederhus som ble drept på Utøya. Politiet ikke bare kunne, men de burde ha handlet annerledes, sier moren til drapsofferet Diderik Aamodt Olsen.

«Neste gang kan det være noen andres barn. Og det vil vi ikke oppleve igjen», sier faren til Torjus Jakobsen Blattmann. Svikten i systemet har alle de direkte berørte visst om. Nå fikk de bekreftelsen. De blir politisk engasjerte av det. Engasjementet blir en del av sorgprosessen.

Usminket og brutalt ærlig

Det er slik rapporten blir omtalt. Hva kan det bety, annet enn at direkthet basert på kalde fakta er uvanlig i dette landet. Også det er en skandale. Direkthet mot makt og myndigheter mangler. Vi er lammet av byråkrati. Et byråkrati som føler seg brutalt behandlet i dag.

Det er ikke rapporten som er brutal. Det er kunnskapen om at drapene kunne vært unngått som er brutalt.

Det kan virke moralsk og politisk riktig at Jens går av nå. Men han kan da ikke bare gå? Da blir vi alle en del av denne terrorens Catch 22. Det er vanskelig å leve med denne regjeringen nå. Men det er også vanskelig å leve uten den. Fordi Arbeiderpartiet var målet. Vår statsminister er både offer og øverste ansvarlige. I dag er han først og fremst øverste ansvarlige.

Hvis det skal være et vaktskifte i kjølvannet av den knusende rapporten, så må det være handlekraftens vaktskifte. Et skifte der vernet om borgerne og ikke om byråkratiet settes i sentrum. Et samfunn som er rikt, men ikke har råd til å la være å lytte. Ikke om 13 år. Men umiddelbart.

Terrorberedskap i USA handler om å innprente alle med setningen: «If you see something, say something.» I Norge må vi nå legge til, «and then please do something.» Og husk: Å være årvåken er noe annet enn å overvåke.