Breivik har fått det nærmeste man kommer livstidsdom i Norge. Det handler altså ikke om sykdom, men om en ufattelig kynisk og kalkulerende drapsmann, en politisk terrorist som skaptes i Norge. Hvordan var det mulig?
Hans psyke og sinn er ikke utilregnelig. Han visste hva han gjorde, han husket og forklarte hver eneste detalj, han angret ikke.
Ti ukers rettergang har gitt oss, de etterlatte og pårørende en endelig bekreftelse.
Følelsen av rettferdighet er likevel ikke mulig. Fordi smerten han skapte var hinsides det tenkelige.
Gjerningsmannen er dømt, det var politisk terror, alvorlige svikt i beredskapen er avdekket, systemet sviktet.
Nå skal vi bygge
Vi står på en branntomt, og nå skal vi bygge. Med Breivik-dommen i dag fikk vi som samfunn også en livstidsdom. Straffarbeid.
Arbeid med å hindre politiske terror og redde våre landsmenns liv i krise og kaos. Selv om vi står på en branntomt, aner vi et solid fundament.
Rettsprosessen har vist oss fundamentet, 22. juli-kommisjonen har gitt oss bygningsmaterialet.
En dom over dagens Norge
Så hvordan starter arbeidet? Jo, i dag var signalet fra politikere og andre klare, vi må kjempe mot høyreekstremisme. Mot hatefulle ideologer.
Men hva innebærer det? Hvem skal bestemme hvem som er fienden?Er det PST? Er det Riksadvokaten? Statsministeren? Opposisjonen på Stortinget? Eller er det folket?
På samme måte som en rettstat alltid må spørre seg om hvem som skal vokte vokterne, må den også spørre seg: Hvem skal utpeke fiendene?
Vi kan rope og rase, vi kan bli skjelvende redde og rotløse, vi kan erklære ideologisk krig mot radikale meningsytrere. Men vi må også erkjenne at dommen også er en dom over dagens Norge.
Vi må se på individene
Utenlandsk presse har tatt opp spørsmålet, og nevnt både Quisling og Hamsun.
Hvilke mørke skott er det det norske samfunnet ikke ser i sin samtid, men kun i historiske tilbakeblikk?
Breivik ble erklært tilregnelig, men vårt samfunn er dømt på livstid til å bekjempe politisk galskap likevel. Hvordan?
Det multikulturelle Norge kan ikke erklære krig mot enkeltkulturer i landet, vi må tenke annerledes. Vi må se på individene. Dette var den store forsømmelsen som førte til 22. juli-katastrofen, man oppdaget ikke individet Breivik.
Det blir for enkelt å erklære krig mot høyreekstremisme og dermed tro at jobben er gjort, når vi nå vet at dette kan oppstå midt i blant oss, at det kan være en kamerat, en forretningspartner eller en mer synlig politisk aktivist.
En mer kompleks fiende enn som så
Hvis vi bruker Breivik-stempelet på fiender av fellesskapet, er ikke det det samme som å forebygge politiske attentater.
Hvis det er noe vi har lært nå, så er det at terroren ikke nødvendigvis kommer fra de utpekte fiendene.
Vi må ut av det vante tankemønsteret om at fienden er på den politiske motstandsfløyens side.
Høyreekstrem eller venstreesktrem. Nei, høyre og venstre må samle seg om en mer kompleks fiende enn som så.
Ligger trusselen i et mer hemningsløst sinnelag?
Breivik var ikke bare høyreekstrem. Han føyde seg også inn i en kultur hvor mange er villig til å gjøre omtrent hva som helst for penger og suksess, for å lykkes, og måle seg med naboen.
Han representerer også en kultur som høster sitt verdensbilde fra World of Warcraft og andre internettskapte utopier. Kanskje ligger trusselen i et mer hemningsløst sinnelag?
Kanskje har vi også å gjøre med et generasjonsignal. Da Bret Easton Ellis skrev American Psycho så diagnotiserte han den moderne, ekstreme materialismen i USA. Hva symboliserer The Norwegian Psycho?
No comments:
Post a Comment