GRISEFLAKS

Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne. Nå hamstrer jeg en hel kartong.
RETT FØR JEG SKAL pakke kofferten til Norge blir jeg rammet av influensalignende symptomer. Etter nylig å ha vært i Mexico, og oppholdt meg i perioder i «Little Mexico» i New York City, der det er blitt registrert flest tilfeller av svineinfluensaen i hele USA, blir jeg bitte litte granne engstelig.
Det er publisert kilometere med informasjon om hvordan nordmenn som skal reise ut av Norge, skal forholde seg til situasjonen. Informasjon om syke som skal reise inn i landet er på mystisk vis ikke like lett tilgjengelig.
Jeg ringer det norske generalkonsulatet; «Det er bare å kontakte fastlegen vår, Mr. Bush» svarer de. De hadde hørt at folk som var syke hadde blitt nektet å gå om bord på fly. Og tanken på å bli satt i karantene på Gardermoen var heller ikke fristende. Mannen min har ingen symptomer, men jeg tvinger han med til legen også. På vei til T-banen, der det ikke eksisterer intimsoner, kun most-inn-i-ribbeina-til-din-medpassasjer-soner, blir jeg ganske urolig, og som om ikke det var nok, kommer det en lettere psykotisk kvinne på banen, snakker inn i en imaginær mobiltelefon, og snyter ut snørr, rett ut i løse luften, skrekk og gru! Folk får panikk, hoder seg for munnen og tar kenguruhopp ut av T-banen. Jeg fantaserer om at jeg på legekontoret vil bli tatt imot av mennesker med munnbind som ikke håndhilser på pasientene, jeg kunne tross alt være smittet av Influensa A, som de kaller grisen nå. Der var det like trangt som på T-banen, men ingen munnbind, ingen panikk, nei.

Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006
Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006, jeg rakk også grundig å studere et åttesiders portrett av en amerikansk kunstner med insektfobi som kurerte det med å samle på biller i alle regnbuens farger, spiddet dem med små nåler og som nå hadde en populær utstilling med billene. Mens jeg snufser og snyter, og leser dypt fascinert om rosa og turkise selvlysende insekter, dukker legen, Mr. Bush, opp og er usedvanlig blid og håndhilsende. Jo da, de skulle teste meg, men jeg kunne simpelthen ikke være smittet av svineinfluensaen. Folk som har det er ikke i stand til å reise seg opp av senga engang... De har store muskelsmerter og 39 i feber. Etter å ha puttet en Q-tips i halsen min, sier legen at jeg definitivt er for syk til å reise, og skriver resept på antibiotika og hostesaft. Jeg ser på regningen: Q-tipsen kostet 250 dollar! Min friske ektemann fikk også stappet en Q-tips i halsen, og hans 250 dollar svidde enda mer. Jeg får kvalmefornemmelser, og vi setter oss i en diner for å samle oss. Der, blant intetanende gjester, spankulerer den største kakerlakken jeg har sett i mitt liv, over gulvet. Det var ingenting kunstnerisk med den. Servitøren ser først på mitt forskrekkede ansikt, så ned på gulvet. Uten å si et ord bøyer han seg ned og plukker opp monsterkakerlakken med en papirserviett og kaster det i oppvaskkummen. Skal han ikke vaske hendene?
Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne som om det var økologiske epler. Nå hamstrer jeg en hel kartong selv. Man kan ikke stole på noen. Jeg hadde griseflaks, men munnbind? Nei, det blir jo å overdrive.