Garantien

(NEW YORK)

 Ett år? Har ikke hele eksistensen, hver eneste dag etter terrorangrepet vært en ustoppelig minnesmarkering? Et slikt minne som ikke er et minne, fordi det fortsatt er ferskt. Vi hedrer de drepte, de overlevende, de som reddet liv, de som gjorde det de kunne.

Vi kan ikke engang starte med å ta opp spørsmålet om 22. juli har endret oss. Også det er for tidlig.

Selv om kalenderen viser at ett år er gått. Selv om det fysiske rom, planetens baner og skoleferien er like tydelige tegn på at sirkelen er rundet, så er tiden etter 22. juli umulig å regne i vanlig kalendertid. Fordi sorgen har sine egne naturlover å følge, forbi tid og rom.

Dommen har ikke falt, rapporten ikke lagt frem. Mellom linjene, i ansiktstrekkene, i et blikk som har sett noe mer, skinner traumet. Minnesmarkeringen offentligjør igjen et land som fortsatt sørger og som nekter å la seg dirigere av terrorister.

– Slikt kan skje

På ettårsmarkeringen sier Gro Harlem Brundtland noe som ikke vekker håp. Men som er virkelighet i den verden menneskeheten bor i. Landsmoderen snakker om den dagen hun besøkte Utøya for ett år siden.

– For meg stopper det egentlig med de glade ansiktene. Etter det skjedde det ting som er utenkelige, men vi må faktisk forstå at vi er sårbare, slike ting kan skje, sier Gro.

Over atlanterhavet der jeg befinner meg, gjennoppleves 22. juli-marerittet med nettopp disse ordene. Slike ting kan skje. De skjer.

– Det er ofrene som bør huskes

Colorado , 20 juli: En gruppe ubevæpnede mennesker ante fred og ingen fare under premieren av den siste Batman filmen. En mann, bevæpnet til tennnene, gjør tanker til handling. Han går inn i kinosalen og skyter kaldblodig mot dem. Tilbake: 12 drepte og 59 skadde. Flere av dem barn og tenåringer. Hendelsen blir umiddelbart av flere sammenlignet med 22 juli terroren.

Fortsatt er skytingen så fersk at nyhetene er under oppdatering. Mens journalistene samler informasjon om de døde, intervjuer øyevitner og overlevende , kringkastes navn og bilde av den 24 år gamle gjerningsmannen.

– Jeg kan fortelle deg navnet til Virginia Tech-skytteren og hva drapsmannen 22 juli i Norge het. Vi kjenner navnene til Eric Harris og Dylan Klebold fra Columbine-skytingen her i Colorado. Jeg vil ikke at det samme skal skje nå. Det er ofrenes navn som skal huskes og jeg kan ikke annet enn å være åpen og bidra til at min søster huskes ved å fortelle om hennes liv, sa Jordan Ghwei til CNN.

Han er broren til en av de 12 som ble drept under Kino-massakren.

Gjerningsmannen er taus i dag

Samtidig samler pårørende og medborgere seg i Norge, eller i sjømannskirkene utenfor Norge, for å minnes de som døde 22. juli 2011. Trøster med håp. Bandasjerer med kjærlighet. Støtter med medfølelse. Det er fortsatt behov. De 77 døde er dypt savnet, slik vil det alltid være for deres kjære og vi som lærte dem å kjenne. 77 mennesker vi har tatt en nasjonal ed på å aldri glemme.

Denne gangen har vi kunnet samle oss rundt minnene uten at det er en gjerningsmann til stede som kan krenke, fornærme eller ha krav på å be om ordet. Han er taus i dag. 

– Man må akseptere skjebnen for å finne styrke.

Khalid, som befant seg på Utøya 22 juli 2011, forteller at han har opplevd at de overlevende etter 22. juli har vist stor styrke. Han tror det å lære seg å akseptere virkeligheten er viktig for å kunne vise styrke og leve videre. At man aksepterer at man ikke kan gå tilbake i tid og forandre det som har skjedd.

Han er også storebroren til danseren Ismail Haji Ahmed som mistet livet ved Pumpehuset, Utøya. Ett år etter de grufulle hendelsene har Khalid ett ønske for framtida i Norge.

– Det viktigste for meg er at vi kan leve trygt, og at vi respekterer hverandre og lærer av det som har skjedd, sier Khalid.

Gi aldri opp håpet

I Colorado, USA, våkner en ung mor etter skuddskadene hun ble påført i kinomassakren for 2 dager siden. Hun spør etter barnet sitt. Ingen har hjerte til å fortelle moren at 6 åringen hennes ble drept av pistolskudd.

Vi kan ikke garantere at 22 juli aldri vil skje igjen. Gro Harlem Brundtland har rett. Simpelthen på grunn av den verden vi lever i. Men selv om vi er sårbare, kan vi garantere noe annet:

At vi aldri slutter å håpe. 

For lukkede dører

Det har vært et tappert folk som har slått ring om sin egen rettsstat gjennom ti uker. Selv om det har vært et helvete.

 I sentrum satt en oslomann som har latt smil etter smil falle, som sviende saltflak på åpne sår. Vi har tålt. Vi har ristet på hodet. Vi har ikke visst om vi skulle le eller gråte. Og vi har gjort begge deler.

For denne rettssaken skulle gjennomleves. Men det siste ordet, det skulle han ikke få. Derfor marsjerte ofre og pårørende ut da Breivik skulle få ordet på den aller siste rettsdagen.

De vendte ham ryggen. Breivik talte for lukkede ører. Fordi de visste at det bare er én ting som holder Breivik oppe. Og det er å spre sin propaganda.

De ugyldiggjorde ham. Og det er hans såreste punkt. Derfor har han ikke villet bli stemplet som utilregnelig.

Breivik er både terrorist og aktivist

Han sa også at det er kritisk hvis han ikke fikk lest opp hele sin forklaring i starten av rettssaken. Men hvem vil innfri en massemorders dypeste ønske?

Når vi lukker ørene, avskriver vi ham. Ja, det kan vi gjøre i dag. De ordene vi ville skulle bli stående til sist, var ofrenes og pårørendes. Dem alt dette har handlet om. Men tar vi Breiviks ord og putter dem inn i mørket, så blir disse ordene enda mer mystiske og tiltrekkende for Breiviks målgruppe.

Han har sagt at han ville gjort det igjen. Han er kapabel til hva som helst, hvis det tjener hans formål. Også det å oppføre seg pent.

Breivik er både terrorist og aktivist. Aktivisme er ikke bare å være aktiv, det er også å aktivere andre.

Noe av det første Breivik sa i tingretten, var: – Jeg er skribent og arbeider fra fengselet. Han korrigerte dommer Arntzen, som hadde sagt at han var uten arbeid.

Vil han få mulighet til å gå ut med ordene sine?

Alle er opptatt av hva hans fremtid som fange blir. Men jeg er også opptatt av hva som er hans framtid som skribent og aktivist?

I hvilken grad vil han nå ut med ordene sine? Vil han få gi intervjuer? Vil han kunne brevveksle med folk som vil videreføre tankene hans? Vil han få lov til å gi ut bok?

Redaksjonene i landet vårt vil kanskje ta ansvar. Men hva vil utenlandsk presse og forlagsbransje gjøre? Spørsmålet om Breivik noen gang kommer ut på gata igjen har blitt reist mange ganger.

I tillegg må vi spørre om han vil være i posisjon til å distribuere tankegodset sitt, i kraft av den ytringsfriheten som skal gjelde alle?

Vi vet at han allerede nå brevveksler. Breivik er en mann som tar inn informasjon og sprer den videre for å skape frykt.

Det gjorde han også i sin siste kommentar i retten. Vi kan ikke sette et menneskes ord i fengsel. Derfor må vi legge merke til hva han sier.

Vi må lytte og avmystifisere

Når man ugyldiggjør noen, så vokser det et raseri og det oppstår farlige allianser med andre som føler seg ugyldiggjorte.

Et slikt raseri har jeg også møtt i min innboks. Et slikt raseri skal ha ikke-voldelige ventiler. Derfor må vi lytte. Og avmystifisere.

Men det er ikke Breivik som skal bestemme når vi skal lytte, og hvordan vi skal lytte. Det er ikke han som setter dagsorden.

Det var det som var viktig å få markert i dag da de pårørende forlot salen.

De er åpne for å tenke annerledes

Jeg har fått flere tilbakemeldinger i de ti ukene jeg har rapportert fra rettssal 250.

Noen har brent seg fast, og kommer til følge meg i arbeidet mitt. Det er fra foreldre med psykisk syke barn, det er fra dem som føler at de har falt utenfor det norske samfunnet, og fra dem som jobber med mistilpasset norsk ungdom.

Det er fra høyreekstreme som ikke vil bli sammenlignet med ham. Jeg har svart dem, tatt deres følelser på alvor, og de har vist meg at de er åpne for å tenke annerledes. Både om sitt eget liv og det samfunnet de føler at de har problemer med. Så lenge de blir hørt.

En blind fanatiker

En blind fanatiker fortsatte å snakke etter at mange forlot salen. Han snakket til latter og humring. Jeg ler ikke av Breivik. Replikkene hans er gjennomtenkte. Han har planlagt å si ting som vil treffe forskjellige målgrupper.

Forakten for den amerikanske tv-serien "Sex og singelliv", var rettet mot antifeminister. Breivik er ikke alene om å forakte akkurat denne serien.

Jeg har selv blitt kontaktet av rasende unge menn, som ikke reagerer på porno generelt, men på en serie som viser økonomisk og seksuelt selvstendige kvinner. Det får det til å renne over for dem.

Breiviks forakt mot fargede norske borgere som representerer Norge i Melodi Grand Prix, var rettet mot nasjonalsjåvinister.

Vi har en presse som omtaler fargede nordmenn som nordmenn når de vinner OL-gull. Men når fargede nordmenn er kriminelle, omtales de av politiet og pressen som «innvandrere» eller «utlendinger».

Propagandist med folkedypet som mål

Breivik vet hva han gjør når han omtaler spesifikke fenomener i populærkulturen med forakt. Dette var veloverveide ord fra en propagandist med folkedypet som mål.

Uansett hva Breivik måtte mene om demografi, islamisme, norsk kultur og krigens rettsoppgjør, så har hans handlinger for alltid ødelagt for hans budskap. Det skjønner ikke terroristen.

Tonje Brenna sa at ungdommen lurte på hvorfor avisene ikke skriver at det kommer til gå bra igjen?

Jeg tar oppfordringen hennes, og sier: Det kommer til å gå bra. Vi er alle overlevende. Og vi kommer aldri til å glemme. Derfor kommer dette til å gå bra.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no

Fra fødsel til fengsel - et diagnosemaraton

En av de store effektene av 22. juli-terroren er at nærmest alle etater og sektorer i dette landet evaluerer seg selv og sin mer eller mindre vellykkede rolle i denne saken.

– Hva er det vi har fått i hus? var det første de spurte seg på Ila fengsel da Randi Rosenquist ble bedt om å observere Breivik.

I rettssal 250 løper det nå et diagnosemaraton. Mens hovedpersonens mentale forsvar fortsetter å kjempe for å bevise sin tilregnelighet gjennom politisk fanatisme.

Hvilken diagnose er det de krangler om?

Jeg følte meg ikke helt kompetent til å slå opp i verken grønnboka eller blåboka, og slo derfor opp i Store Norske Leksikon:

«Paranoid schizofreni er en form for schizofreni som gjerne rammer personer i 30-årsalderen og eldre. vrangforestillinger ved klar bevissthet er nøkkelsymptomet. Selvhenføring i betydningen av at hendelser omkring en oppfattes og forklares som relatert til egen person er regelen, selv om det for andre virker fullstendig uforståelig. Det kan også foreligge kommanderende eller truende stemmer, men det kreves ikke hallusinasjoner for at diagnosen skal stilles.»

I min leting etter et svar jeg kan forstå tenker jeg at dette passet vel fint? Men nei da. Det er et lite land.

En innertier

Forfatteren av denne definisjonen i leksikonet er nemlig Ulrik Malt, læreren til begge sakkyndigparene, nå også kjent som fjerndiagnostiker.

I vitneboksen forkastet han nettopp denne diagnosen, og innførte to nye på strak arm. Da jeg hørte Malts forklaring, tenkte jeg også: Ja, dette var en innertier.

Norsk rettspsykiatri har forvirret dommerne og resten av nasjonen.

Det er helt avgjørende for rettens evne til å felle en dom i denne saken at rettpsykiatrien nærmest evalueres mens rettssaken pågår.

På dette stadiet i prosessen er det rettpsykiaterne som grilles.
I Breiviks 33 år lange livsløp, fra fødsel til fengsel, i en velferdsstat som vår, vil nesten alle etater og sektorer ha vært i berøring med ham.

Alle må gå i seg selv. Hvis ikke vil disse spørsmålene for alltid hjemsøke oss:

Hva skapte ham? Hva var det som ikke stanset ham?

Vil rettssaken til syvende og sist bringe oss noe nærmere et svar? 

Alvorlig syk

Tilregnelig eller ikke, så vil denne rettssaken etterlate et inntrykk av at Breivik på en eller annen måte er alvorlig syk.

Og det som har skremt oss med denne saken er hvor stort ødeleggelsespotensiale ett enkelt menneske kan ha.

Gir rettssaken oss innsikt i hvordan vi tidligere kan oppdage et liv på vei mot en slik ufattelig avgrunn som det Breivik har havnet i? 
Det finnes ikke den terrorberedskap i verden som kan beskytte oss mot et menneske som klikker fullstendig. Derfor må terrorberedskap også omfatte det å oppdage og behandle psykisk sykdom tidlig.

– Synes synd på ham

Ikke mange dager etter 22. juli sa en AUF-er «jeg synes synd på ham».

For i tillegg til de 77 mennesker som ble drept, mistet også en annen nordmann livet den dagen. Det er tragedien Breivik.

Kunne samfunnet forhindret Breiviks undergang? Det er et like viktig spørsmål som: hvordan kunne hans terror vært forhindret .

Breiviks hjerne følger fortsatt det voldelige programmet han la inn i harddisken sin. Selv etter å ha sittet i isolat så lenge. Selv etter at han er avkledd, dissekert og gjennomsøkt fra han ble pågrepet og helt fram til i dag.

Der et normalt menneske ville ha knekt sammen for lengst er den overbeviste fanatikeren Breivik så syk at han holder motet oppe. Breiviks mot er hans sterkeste symptom.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no

Uten tvil

Hvordan skal vi forholde oss til fanatisme og tilregnelighet? Det er her det må pløyes ny mark.

En fanatiker tar ikke inn noe annet eller noen andres syn i sitt verdensbilde. De er programmert.

Breivik mangler det mest grunnleggende i all menneskelig virksomhet, han mangler tvil. Den konstruktive tvilen er det som skiller normale tenkende mennesker fra fanatikerne.

Under rettssaken, som den tiltalte kaller propagandafasen, har de fleste kommentarer fra ham vært strategiske og kalkulerte.

Fra hans første utsagn om at dommeren er en venninne av søsteren til Gro Harlem Brundtland, til det siste som i denne fasen ble sagt til Raymond Johansen; - Den norske etniske gruppen, blå øyne og blondt hår, er utrydningstruet.

På samme måte som han visste hva han gjorde 22. juli, vet Breivik godt hva han gjør for hvert ord han får mulighet til å si i rettssal 250. 

Han har gjennom terror forsøkt å spre frykt, og nå forsøker han å skape mer helvete ved å trigge de som måtte bli trigget av nasjonalsjåvinistiske og rasistiske kommentarer.

Fortsatt farlig

Det er med en ond tilregnelighet han forsøker å spre «dø, eller drep»- retorikken ut til de utilregnelige. Folk som tror de er under angrep, folk som tror de er utrydningstruet, vil også til slutt ty til vold, er logikken.

Og han vil kunne briljere som den frontsoldaten han har utpekt seg selv til å være. Derfor er Breivik fortsatt en farlig mann, selv om han ikke er på frifot. Det er den programmerte, fanatiske terroristen i propgagandafasen. 

Det er slik han forsøker å etablere celle 2 og 3. I rettssal 250. Trusselen om selvterminering er også en del av dette.

Det er retorikken fanatikeren bruker. Den mannsjåvinistiske retorikken. Blant de høyreorienterte vitnene som skulle bekrefte Breiviks virkelighetsoppfatning var det kun hvite menn.

Det gir et bilde av at det er sinte hvite menn som har plukket opp politisk Islam som menneskehetens hovedfiende, mens deres raseri egentlig er rettet mot myndighetene. De føler seg alle forfulgte. De føler seg alle sensurerte.

Lippestad forsøker å vise hvor forkvaklede meninger folk kan ha og samtidig være tilregnelige, slik at vi skal tro på at Breivik er tilregnelig i sin forkvaklethet. Flere vitner gjennomskuet det, protesterte kraftig og ble frafalt.

Fanatisme er avgjørende

Men vitnene kunne ikke bidra med noen ting. Selv om Breivik hadde hevdet at jorden var under angrep fra små grønne menn, og gitt det som begrunnelse for at han ble nektet å få sine saker på trykk i avisene, at det finnes politikere som ikke bryr seg om det, og at hans etniske gruppe er i ferd med å bli utryddet av invasjon fra rommet, så hadde det likevel vært mulig å oppspore folk som delte hans virkelighetsoppfatning

Det er ikke likheten mellom Breiviks virkelighetoppfatning og meningfellers virkelighetsoppfatning som er avgjørende, men med hvilken grad av fanatisme denne oppfatningen bæres frem. 

«Handlingene han er tiltalt for, og den avstumpethet han viser overfor de drap og terrorhandlinger han erkjenner å ha begått, gjør at han skiller seg fra alt de sakkyndige tidligere har sett i psykiatrisk praksis», har Tørrissen og Aspaas tidligere skrevet.

De mener Breivik utfordrer de gjeldende klassifikasjonssystemene og forståelsesmodellene, spesielt i grenselandet «mellom realitetsbrist og politisk fanatisme med tilhørende massedrap og grovt hensynsløse holdninger».

Som en gategjengleder han aldri ble, som en Ola Potet i kamp mot Ali Pakkis i en øst-vestkant krig der jenter enten er potethorer eller pakkismadrasser, forsøkte Breivik å fortelle om krenkelser hans «folk» er blitt utsatt for. 

Med tanke på alle han drepte og måten han drepte dem på, kan hjerteskjærende scener mellom bydelenes gategjenger aldri bli forstått som noe annet en bagateller som blir misbrukt til å legitimere en massakre.

«Verdens farligste dyr»

Tenåringskriminalitet, nabokrangler, og mikroaggresjoner skal i følge Breiviks egen tilleggsforklaring ligge til grunn for radikaliseringen av ham.

Ja, mange er rasende engasjerte av innvandrings- og integreringspolitiske utfordringer. Dette handler ikke om Skøyen eller Tøyen, men om Breivik fra han ble født til han 22. juli 2011 valgte å drepe.

Verken venstreorienterte eller høyreorienterte har i retten klart å dy seg, de har alle i større eller mindre grad benyttet anledningen til å ta et oppgjør med meningsmotstandere, og fremme sitt syn.

Mens både forsvar og aktorat har tydeligjort at det ikke er ideologi, men spørsmål om tilregnelighet som styrer deres spørsmål, har nettopp ideologien blitt fremsatt i retten uten et skikkelig oppgjør, uten korrigering, uten å bli tilstrekkelig brynt mot fakta, fra begge ytterfløyer. Nettopp på grunn av spørsmålet om tilregnelighet.

Demonisering av egne landsmenn befrir oss ikke fra denne voldelige fanatismen som utløste 22 juli terroren.

I dyreparken i København kan man se et skilt utenfor et bur der det står: «Verdens farligste dyr». Kikker du inn i dette buret, ser du rett i et speil.

Shabana Rehman kommenterer 22.juli-rettssaken for nrk.no